Forhold til foreldre og søsken

[Gjest Anonymous]

Synes dere at det er viktig at kjæresten deres har et godt forhold til sine foreldre og søsken?

Min kjære har et dårlig forhold til sine, de snakker nesten ikke sammen, og når han er hjemme er han bare for seg selv, og ikke i stua sammen med de. Jeg er ikke vant med sånt, har det helt motsatt med mine folk. Kan dette skape problemer, eller er det jeg som overdriver?

[Gjest Anonymous]

For meg er dette ikke viktig, og jeg ville heller ikke fått problemer om min kjære hadde hatt problemer med sin familie og sine søsken. Dette fikk bli opp til han. Det er da ikke de jeg skal leve med. Jeg synes det er merkelig at dette skal være et moment å legge vekt på Men innser at enkelte er svært knyttet til sin familie, og vel gjerne også ser det samme hos andre.

Man velger ikke sitt opphav eller sine søsken..og man trenger ikke være et dårlig menneske fordi om man ikke liker sin familie. Kanskje snarere tvertimot...

[Suzy]

Vi har vel alle ulikt forhold til søsken og foreldre. Kommer an på forhistorien det. Jeg syns vel det er mer skremmende med eventuelle partnere som er hjemme hos mamma hver eneste helg og igrunnen har ekstremt tett familie-binding...

Men det er nå meg da. Syns det er naturlig at man har et greit, men ikke for tett forhold til foreldrene ivertfall.

Suz

[elinia]

Hvis det er slike det er store problemer og krangler innad i familien kan det være slitsomt,men bare et dårlig forhold synes jeg ikke gjør noe. Det er jo selvfølgelig trist, men har nok sine grunner så dette synes jeg ikke er noe særlig å legge vekt på.

[Gjest Anonymous]

Jeg har det nok litt slik som forfatteren av hovedinnlegget: Nært og godt forhold til familien, og ville blitt litt skeptisk hvis partneren hadde et vanskelig forhold til sin familie. Jeg er heldigvis gift med en som har det på samme måte

Jeg mener at det å vokse ut av barndommen og inn i et voksent forhold til familien sin, er en helt umistelig del av det å bli et sterkt og selvstendig individ. Det er klart at det finnes ekstreme familiesituasjoner, med overgrep eller annen påført smerte, og det er ikke de familiene jeg snakker om. Men i en 'vanlig' familie, må det være mulig å se litt stort på meningsforskjeller og andre ulikheter, og å støtte opp om hverandre uansett. Ellers mister man en veldig viktig del av seg selv. Mener altså jeg.