Stakkarslig og skremmende selvopptatt datter

[Gjest Frustrert mor]

Jeg er så utrolig lei og frustrert nå at jeg ikke lenger vet hva jeg skal gjøre. Jeg har en datter på 7 år som er så grusomt selvopptatt og han en helt horribel "det er så synd på meg" holdning. Helt siden hun var 2-3 år var hun veldig sutrete, men vi regnet da med at det var en fase hun kom til å komme over. Hun er stort sett grei og snill, og egentlig veldig enkel å ha med å gjøre, men med en gang hun ikke får det som hun vil begynner hun å grine og synest synd på seg selv og si at det er så urettferdig. Vi har også hørt dette fra barnehagen hun gikk i, og også fra skolen som hun nå går på. Og det er alltid sånne små filleting, som f.eks ene dagen på skolen skulle de spise mango og fikk delt ut små plastgaffler. Da gafflene ble delt ut var det hun og noen få andre som ikke hadde fått (læreren gikk for å hente flere), og i steden for å da bare si "Jeg fikk ikke gaffel" begyndte hun å sutre og klage. Når jeg lager middag og det er noe hun ikke liker begynner hun å grine og sutre og si at jeg er slem som lager mat som hun ikke liker, selv om jeg har forklart utallige ganger at hun ikke alltid kan få det akkurat sånn som hun vil. Vist det er en dag hun vil ha på seg skjørt og jeg sier at det er for kaldt så begynner hun umiddelbart å sutre og si at det er urettferdig og jeg får ha på meg det jeg vil osv osv. Nå hun må rydde rom sitter hun ofte i flere timer og sutrer og griner og synest synd på seg selv, og når vi spiller spill sammen, f.eks kortspill og hun taper setter hun i å tute igjen og synest så grusomt synd på seg selv.

Det er så utrolig mange andre eksempler jeg kunne komt med, men jeg er så sliten nå at jeg orker ikke, fordi hun nettopp hadde et utbrudd igjen fordi jeg sa at det var for kaldt for at vi kunne gå i fjøra i dag (jeg fåreslo at vi heller kunne gå en vanlig tur).

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Det er så utrolig slitsomt at hun skal krangle på alt mulig og at hun sutrer og syter sånn. Og jeg har snakket med henne om det så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Og jeg VET at hun forstår, for hun er en veldig smart jente. Og hver gang vi har snakket om det så sier hun at hun skal prøve å slutte med det, og vi har en avtale om at jeg skal minne henne på det når hun begynner. Men hver gang hun sutrer og jeg minner henne på det så bryr hun seg ikke. Jeg snakket nettopp med henne om det igjen, og hun sa atter en gang at hun skulle forandre seg, og da sa jeg til henne at det ikke er nok å bare si at man skal gjøre noe og at man faktisk må gjøre det man sier. Jeg ga henne også noen eksempler, og jeg vet at hun forstod, så jeg sa til henne, som en test, at hun kunne gå å rydde rommet sitt. Da ble hun igjen litt sutrete, så jeg spurte henne om hva hun synest var best av å sitte å sutre i mange timer inne på rommet sitt uten å bli ferdig, eller om det var best å rydde å bli fort ferdig slik at hun kunne gjøre det hun ville. Og da fikk jeg som svar at hun syntest det var best å sutre til hun måtte legge seg, slik at hun slapp å rydde. Så atter en gang har vi hatt en nytteløs samtale. Jeg sendte henne nettopp av sted for å rydde, og hun har trampet av sted med sutrestemme og krokodilletårer.

Jeg er bare så utrolig sliten å lei nå, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer. Er det noen som har noen gode tips?

[LilleLu]

Hvis hun sier rett opp i fjeset på deg at hun har lært at hun slipper å rydde hvis hun sutrer til sengetid, så bør alarmklokkene ringe.

Prøv å vær mer konsekvent.

f.eks, rydder hun ikke rommet sitt den dagen, så kan du gjøre henne oppmerksom på at hun neste dag ikke får gjøre noe som helst (med unntak av dogåing og frokost) før hun har ryddet, slik at hun lærer at hun ikke slipper unna.

Samme med maten.

Liker hun ikke maten og griner over det, så si "det er mamma som betaler maten, og da er det mamma som bestemmer hva vi har. Hvis du ikke liker den så kan du la vær å spise den, og gå fra bordet uten middag."

Funka fett på meg.

Om jeg må velge mellom æsjemat eller ingen mat så velger jeg klart æsjemat.

[Gjest salma]

Jeg syns også svaret om "best å sutre så jeg slipper å rydde-svaret" sa det meste. Jenta di er rett og slett kjempesmart, og har lært seg at det å sutre er en måte å manipulere omgivelsene på for å få det slik hun vil.

Eneste løsning er vel å være konsekvent, la seg påvirke minst mulig ved å overse sutring og la oppgavene være akkurat de samme enten hun sutrer eller ikke. Og for all del - ikke la sutringen virke ved at hun slipper unna.

[Gjest Frustrert mor]

Hvis hun sier rett opp i fjeset på deg at hun har lært at hun slipper å rydde hvis hun sutrer til sengetid, så bør alarmklokkene ringe.

Prøv å vær mer konsekvent.

f.eks, rydder hun ikke rommet sitt den dagen, så kan du gjøre henne oppmerksom på at hun neste dag ikke får gjøre noe som helst (med unntak av dogåing og frokost) før hun har ryddet, slik at hun lærer at hun ikke slipper unna.

Samme med maten.

Liker hun ikke maten og griner over det, så si "det er mamma som betaler maten, og da er det mamma som bestemmer hva vi har. Hvis du ikke liker den så kan du la vær å spise den, og gå fra bordet uten middag."

Funka fett på meg.

Om jeg må velge mellom æsjemat eller ingen mat så velger jeg klart æsjemat.

Det er dette jeg har gjort hittil. Selv om det har vært vondt å av å til måtte sende henne i seng uten middag, så har jeg ikke gitt etter, og hun vet også at jeg ikke pleier å gi etter. Men det virker ikke som at det hjelper i det hele tatt. Hun velger heller ingen mat i steden for æsjmat og går heller i seng sulten

Jeg syns også svaret om "best å sutre så jeg slipper å rydde-svaret" sa det meste. Jenta di er rett og slett kjempesmart, og har lært seg at det å sutre er en måte å manipulere omgivelsene på for å få det slik hun vil.

Eneste løsning er vel å være konsekvent, la seg påvirke minst mulig ved å overse sutring og la oppgavene være akkurat de samme enten hun sutrer eller ikke. Og for all del - ikke la sutringen virke ved at hun slipper unna.

Det er akkurat dette jeg gjør. Når hun sutrer til det er leggetid sier jeg klart i fra at hun må rydde dagen etterpå og at hun ikke får gjøre noen ting før hun er ferdig. Det ender da somregel opp med at hun sitter der halve dagen før hun får gjort seg ferdig. Så hun VET at hun må sitte der til hun er ferdig, men hun bare utsetter og utsetter det likevel.

Hittil har hun ikke oppnådd noe med sutringen sin, så jeg skjønner virkelig ikke hvorfor hun fortsetter. Er derfor jeg er så frustrert

[Gjest salma]

Har du snakket med skolehelsesøster og bedt om råd?

[Gjest Frustrert mor]

Må legge til at det eneste stedet jeg tror hun har fått gjennomslag med sutringen sin er når hun er med farmoren sin, eller mormoren sin. Selv om jeg har sagt utallig mange ganger at de ikke skal gi etter.

En gang var vi i familieselskap og skulle spise taco, og når jeg sa til henne at hun måtte ha litt salat på (hun liker ikke salat) begyndte hun å hyle å lage et skikkelig leven fordi hun ikke ville, og alle som satt rundt oss sa "Kan hun ikke bare få slippe salat da". Jeg ble utrolig flau og sint av hele greia, men jeg ga meg ikke, og til slutt tok jeg henne ut av rommet og sa at hun kunne enten spise, eller så kom jeg til å sette henne i bilen å kjøre henne hjem. Og da sa hun "jammen du VET jo at jeg ikke liker salat!". Og denne begrunnelsen bruker hun ofte; "jammen, du VET jo at jeg ikke liker sånn og slik" osv. Det virker akkurat som at hun synest at så lenge det er noe HUN ikke liker så er det ok å oppføre seg sånn, selv om hun vet at hun ikke vinner noe på den måten.

[Gjest Frustrert mor]

Har du snakket med skolehelsesøster og bedt om råd?

Nei, ikke enda, men jeg er ikke langt i fra å gjøre det.

[Gjest Gjest]

Det er dette jeg har gjort hittil. Selv om det har vært vondt å av å til måtte sende henne i seng uten middag, så har jeg ikke gitt etter, og hun vet også at jeg ikke pleier å gi etter. Men det virker ikke som at det hjelper i det hele tatt. Hun velger heller ingen mat i steden for æsjmat og går heller i seng sulten

Det er akkurat dette jeg gjør. Når hun sutrer til det er leggetid sier jeg klart i fra at hun må rydde dagen etterpå og at hun ikke får gjøre noen ting før hun er ferdig. Det ender da somregel opp med at hun sitter der halve dagen før hun får gjort seg ferdig. Så hun VET at hun må sitte der til hun er ferdig, men hun bare utsetter og utsetter det likevel.

Hittil har hun ikke oppnådd noe med sutringen sin, så jeg skjønner virkelig ikke hvorfor hun fortsetter. Er derfor jeg er så frustrert

Har du prøvd å være mer konkret med å ta fra henne gode? Om dusier at hvis hun ikke rydder rommet før middag e.l., så får hun ikke se barnetv/annet gode, så må hun rydde innen tidsfristen for å få godet. Da kan hun ikke utsette ryddingen helt til barnetv begynner, hun må gjøre det innen den fristen du har satt.

Du kan også straffe selve sutringen. Altså si at hvis hun ikke slutter å sutre, så får hun ikke ditten og datten. Å si at du får ikke noe annet å spise hjelper ikke på sutringen så lenge hun ikke bryr seg om hun må legge seg sulten. Du må ta fra henne noe hun bryr seg om, først da blir det en effektiv straff. Det du tar fra henne trenger ikke være direkte knyttet til det hun gjør, som med maten. Straffen kan være at hun går glipp av noe annet enn mat.

Du kan også belønne når hun gjør som hun skal uten å sutre.

[Gjesten]

Jeg kan ikke si noe annet enn de andre, men de har nok rett. Du må bare være konsekvent. Aldri aldri gi etter for sutringen hennes, selv om det er kjempevanskelig. Noen barn er bare sånn dessverre, og det er ikke alltid foreldrenes skyld. Ut fra det du skriver, virker det ikke for meg som om du har gjort noe galt. Bare fortsett å være konsekvent, og håp at hun før eller senere lærer å oppføre seg. (Det kan jo også hende den dagen kommer da vennene hennes har blitt såppas modne at de synes det er "teit" at hun oppfører seg så barnslig, og da kan det hende hun tar det til seg.

Lykke til

Edit: Skriveleif

Endret 2. oktober 2009 av Gjesten

[Aftensol]

Nå har jeg ikke unger med samme problem før, men broren min var sånn en lang periode når han var liten... Da gjorde mamma samme som deg, ga seg ikke før det som skulle gjøres var gjort.. Og når det var gjort så fikk han en stjerne og ros for at nå hadde han vært flink og gjort det som skulle gjøres...

Gjorde han det med en gang han fikk beskjed om det, så fikk han feks to stjerner.. Når han hadde oppnådd så og så mange stjerner fikk han en liten belønning..

Du kan også gjøre det omvendt.. Gi hun 10 stjerner, og hvis hun er flink og har de to stjernene ved slutten av uken, så får hun en belønning. Du trekker da vekk en stjerne hvis hun ikke oppfører seg.. Og legger en på hvis hun er flink til å gjøre det du ba hun om med en gang...

Vet at det er mange som ikke liker belønning systemer, men dette hjalp i hvertfall for broren min.. (vi andre hadde også dette systemet, og fikk stjerner mye raskere enn broren min.. Det svei nok litt for han, og fikk han til å gjøre ting raskere )

[Gjest 4-barns mor]

Prøv å overse henne når hun sutrer, ikke diskuter med henne eller gi henne noen oppmerksomhet i det hele tatt, blir det for ille så send henne på rommet for en tenkepause, til hun har sluttet å sutre. Viktig å gi henne klar beskjed om at sutringen hennes er uønsket adferd. Kjempeviktig å samtidig gi henne masse ros og oppmerksomhet når hun oppfører seg bra og ikke sutrer.

Det er noe med at det du gir masse oppmerksomhet får du mere av og det som barnet ikke får noe respons på hos de voksne vil det etterhvert gi seg med.

Alle barn er forskjellige og dette er bare et tips fra meg

[Rosalie]

Ved matbordet kan det vel gjøres så enkelt som at hun må gå fra matbordet og inn på rommet sitt dersom hun begynner å sutre. Unger i Norge i dag sulter ikke ihjel om de må stå over et måltid eller to i løpet av uka.

[Gjest Gjest]

Du sier selv at du er konsekvent og ikke gir etter. Likeledes bør god oppførsel "belønnes". Overse sutring og klaging og prøv en periode å leve etter prinsippet "catch her being good". Altså at du forsterker det gode. "Så fint at du .....", "det er veldig kjekt at du...." osv.

Men ikke la dette gå utover din selvfølelse som mor dersom du vet at du handler konsekvent og riktig rundt konflikter.

Jeg tenker at kansje datteren din har en krevende og vanskelig personlighet. Jeg kjenner nemlig igjen en del faktorer som også mitt barn har. Dette med at alt er urettferdig og alle helst skal danse etter deres pipe, småting får dem til å eksplodere m.m. ("Broren min fikk xx og ikke jeg!!!!", "Jammen i går fikk du YY og da sa jeg i fra at da får han XX i dag siden han hadde lyst til det". "URETTFERDIG!!" "Nei, det er ikke urettferdig, da har dere begge fått det slik dere ønsker" "Ja men XX er ikke lik YY". "Nei, ikke likt, men rettferdig. Dette har jeg forklart deg og derfor avslutter vi diskusjonen nå". HYL, SKRIK, "UUUUREEEETTFERDIG!!!!" "Dere gir alltid han meeeeeer"!! osv)

Du kan få støtte av helsestasjon, PPT osv men i det lange løp kan må man bare innstille seg på at barneårene blir ekstra slitsomme når man har et slikt barn. Jeg jobber med barn selv, har mye pedagogikk og har fått hjelp til å "se" situasjonen og mulige løsninger av ppt, men blir alikevel skikkelig lei og sliten til tider. Å ha et krevende, selvsentrert og høylydt barn er ikke moro, rett og slett. Jeg elsker selvfølgelig barnet mer en livet selv, men skulle til tider ønske ting gikk litt mer på skinner. Selv om jeg 90% av tiden gjør "det riktige", blir det selvfølgelig til at man trår feil av og til. Men i steden for at det blir mer konfrontasjoner bare går jeg fra situasjonen med et lett ironisk "ja, jeg er grusom. Det står dessverre i jobbinstruksen til oss mammaer at vi må være fæle av og til". (Nå er mitt barn noe eldre enn ditt da). Det må være lov å ikke bare være perfekt hele tiden.

[Gjest imli]

Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet - derfor tror jeg det lureste er å overse sutringen, og heller gi positiv oppmerksomhet når hun IKKE sutrer. La henne heller gå uten mat uten å gjøre noe store greier ut av det hvis hun sier hun ikke vil ha middagen. Hun skjønner nok fort at det ikke er noe moro i lengden.

[Gjest kvinnerkvinner]

Barn sutrer bare så lenge de oppnår noe med det.

Ignorere, ignorere, ignorere. Barn som ikke har tilskuer til sutringa gidder ikke holde på lenger, ergo så får hun en eller annen oppmerksomhet ved sutringa selv om det kanskje ikke er det hun er ute etter.

[Gjest miona]

Du sier selv at du er konsekvent og ikke gir etter. Likeledes bør god oppførsel "belønnes". Overse sutring og klaging og prøv en periode å leve etter prinsippet "catch her being good". Altså at du forsterker det gode. "Så fint at du .....", "det er veldig kjekt at du...." osv.

Men ikke la dette gå utover din selvfølelse som mor dersom du vet at du handler konsekvent og riktig rundt konflikter.

Jeg tenker at kansje datteren din har en krevende og vanskelig personlighet. Jeg kjenner nemlig igjen en del faktorer som også mitt barn har. Dette med at alt er urettferdig og alle helst skal danse etter deres pipe, småting får dem til å eksplodere m.m. ("Broren min fikk xx og ikke jeg!!!!", "Jammen i går fikk du YY og da sa jeg i fra at da får han XX i dag siden han hadde lyst til det". "URETTFERDIG!!" "Nei, det er ikke urettferdig, da har dere begge fått det slik dere ønsker" "Ja men XX er ikke lik YY". "Nei, ikke likt, men rettferdig. Dette har jeg forklart deg og derfor avslutter vi diskusjonen nå". HYL, SKRIK, "UUUUREEEETTFERDIG!!!!" "Dere gir alltid han meeeeeer"!! osv)

Du kan få støtte av helsestasjon, PPT osv men i det lange løp kan må man bare innstille seg på at barneårene blir ekstra slitsomme når man har et slikt barn. Jeg jobber med barn selv, har mye pedagogikk og har fått hjelp til å "se" situasjonen og mulige løsninger av ppt, men blir alikevel skikkelig lei og sliten til tider. Å ha et krevende, selvsentrert og høylydt barn er ikke moro, rett og slett. Jeg elsker selvfølgelig barnet mer en livet selv, men skulle til tider ønske ting gikk litt mer på skinner. Selv om jeg 90% av tiden gjør "det riktige", blir det selvfølgelig til at man trår feil av og til. Men i steden for at det blir mer konfrontasjoner bare går jeg fra situasjonen med et lett ironisk "ja, jeg er grusom. Det står dessverre i jobbinstruksen til oss mammaer at vi må være fæle av og til". (Nå er mitt barn noe eldre enn ditt da). Det må være lov å ikke bare være perfekt hele tiden.

Jeg kjenner meg så godt igjen i det frustrert mor og gjest over skriver. Har også en datter som fra 2-3 års alderen har vært en utfordring. Mange ganger kan oppførselen hennes tappe meg totalt for energi. Hun er 12 år nå.

Opp gjennom årene har vi mange ganger snakket både med helsestasjon, barnehage og lærer om hennes oppførsel og væremåte, og vi har fått hjelp og støtte derfra. Men min erfaring er at de ikke hadde andre råd enn de vi visste fra før. I de verste perioder har jeg i ren desperasjon tatt det opp med legen i frykt for at det skal feile ungen noe.

Vi kjører mye av det samme opplegget som deg ts. Vi er konsekvente og hun kommer ingen veg med skriking og syting. Hennes adferd gjør dessverre at det ikke bare går ut over henne selv, men også oss foreldre og hennes søsken.

Syns ofte hennes oppførsel blir ekstra utfordrene når det er lenge siden hun har spist eller har hatt lite med søvn. Dette gjelder vel alle unger, men hun er veldig var på dette. Også når det er forandringer, feks ferieturer, kan det være utfordrende. Det som skal gi familien energi og påfyll blir det motsatte.

Håpet mitt er at hun med årene vokser av seg disse nykkene, og at alle samtalene vi har hatt med henne etterhvert siger inn.

En trøst for meg er at det bare er hjemme hun oppfører seg slik. På skolen og hos andre har jeg bare hørt at hun veloppdragen og fornuftig.

(Skulle ha skrevet innlegget mer utfyllende, men dataen er helt umulig).

[Gjest Mor åse]

Vi har også en liten vakker jentunge på 6år som til tider kan være veldig sutrete. Hun vet også godt at hun ikke oppnår noe som helst med å sutre og hyle, men gjør det allikevel.

Vi gir henne som regel valget mellom enten å slutte å sutre, eller gå et annet sted til hun er ferdig med å sutre, fordi ingen av oss andre i familien er interessert i å høre på slikt da det er utrolig slitsomt. Belønningen for å ikke sutre er da at hun får være sammen med oss andre, konsekvensen er at hun må være alene, og det fungerer som regel fint.

Jeg merker selv at når noen konkrete voksenpersoner er i nærheten sutrer hun tredobbelt så mye som hun gjør når det kun er meg som er i nærheten, så jeg tror en del av problemet er at hun fra noen faktsik oppnår noe med sutringa. Hun faller da lett inn i et mønster med at sutring kan brukes som metode til å få viljen sin, siden hun får det fra noen, men ikke alle.

Man må vel bare være meget konsekvent og ha nulltoleranse for sutring. Det går seg forhåpentligvis til etterhvert...

[Gjest Gjest]

Sutrete unger er blæh! og slås hardt ned på her. Jeg bare klaaareeer det ikke.

I helga var vi på tur med en mor og hennes TO sutrejenter. Det var fysisk vondt å være vitne til hvordan samspillet de i mellom var, med sutring fra barna og hønepøne fra mor. Grøss og gru. Det funka jo ikke kan du si. Det var nonstop sutring all weekend long. Men jeg tror faktisk ikke moren ser det selv.

[LilleLu]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det frustrert mor og gjest over skriver. Har også en datter som fra 2-3 års alderen har vært en utfordring. Mange ganger kan oppførselen hennes tappe meg totalt for energi. Hun er 12 år nå.

Opp gjennom årene har vi mange ganger snakket både med helsestasjon, barnehage og lærer om hennes oppførsel og væremåte, og vi har fått hjelp og støtte derfra. Men min erfaring er at de ikke hadde andre råd enn de vi visste fra før. I de verste perioder har jeg i ren desperasjon tatt det opp med legen i frykt for at det skal feile ungen noe.

Vi kjører mye av det samme opplegget som deg ts. Vi er konsekvente og hun kommer ingen veg med skriking og syting. Hennes adferd gjør dessverre at det ikke bare går ut over henne selv, men også oss foreldre og hennes søsken.

Syns ofte hennes oppførsel blir ekstra utfordrene når det er lenge siden hun har spist eller har hatt lite med søvn. Dette gjelder vel alle unger, men hun er veldig var på dette. Også når det er forandringer, feks ferieturer, kan det være utfordrende. Det som skal gi familien energi og påfyll blir det motsatte.

Håpet mitt er at hun med årene vokser av seg disse nykkene, og at alle samtalene vi har hatt med henne etterhvert siger inn.

En trøst for meg er at det bare er hjemme hun oppfører seg slik. På skolen og hos andre har jeg bare hørt at hun veloppdragen og fornuftig.

(Skulle ha skrevet innlegget mer utfyllende, men dataen er helt umulig).

Har dere tenkt på ADHD?

Høres ut som en av "jentetypene" av ADHD.

Mange vet ikke at jenter kan ha ADHD, og mange av de som gjør tenker ikke over at adhd for jenter er annerledes enn for gutter.

Kanskje det hadde vært en idè å få en utredning?

Jeg ble ikke "oppdaget" før jeg var 14, og jeg føler at det var alt for seint

Hvis dere ikke har lyst å få henne utredet: gjør det liekvel.

Men hvis dere ABSOLUTT ikke mener det er nødvendig, så ta i det minste imot et tips fra en det har funket for:

Nøkkelen til å få henne til å slutte er:

1. Rutiner. Skriv opp et skjema og heng det på kjøleskapet, der det er klare og faste tider for plikter, mat og våkne/leggetid, gjerne ikke mer enn 3 timer mellom hvert måltid. Prøv å holde skjemaets tider så godt du kan.

2. Gi advarsler og klar beskjeder istedet for å "angripe" med uvante plikter.

Eksempler er å fortelle henne 10 minutter før du vil at hun f.eks skal dekke på bordet eller gjøre noe som ikke er på skjemaets liste over hennes oppgaver, at "Vennen, om 10 minutter er det på tide å ta ut søpla".

3. Når det gjelder mat, fortell henne på forhånd hva dere skal ha. Helst i form av å også putte dette på et skjema.

4. Leksetid bør være en fast avsatt tid hver dag.

5. Blir det sutring og raserianfall, så forklar først HVORFOR ting er som de er, og gi henne en advarsel om at "har du ikke sluttet å syte inne x antall minutter så går du på rommet ditt."

Blir det raserianfall eller bråk og syt etter dette, sett henne inn på rommet og forklar at hun får sitte der til hun har kjølt ned. Etter en stund kan du komme tilbake og se om hun er roligere. Er hun kjølt ned, så sett deg ned og snakk med henne, og still spørsmål som "hva skjedde i stad?" eller "Hvordan kan det være at du reagerte sånn?"

Jeg vet at dette høres ut som noe alvorlige greier, men det er det egentlig ikke.

Mine foreldre visste ikke om min ADHD før jeg var blitt tenåring, og derfor fulgte de ikke disse 5 relativt enkle reglene. Det førte til mang en frustrasjon, sutring og raserianfall fra min side, for det meste fordi jeg ikke likte at ting ikke var forutsigbare.

Det skal også sies at de etter å ha funnet ut, fulgte noen av disse, og de gjorde underverker.

Endret 3. oktober 2009 av LilleLu

[JollyJolly]

Jeg var sutrete og furtete da jeg var liten. Er det enda, men skjuler det mer, for det er jo ingen som liker det. Jeg føler iallefall at det ikke var noe foreldrene mine gjorde feil som gjorde meg sånn, jeg var heller født sånn. De og andre voksne lot meg tydelig forstå at de avskydde oppførselen, likevel fortsatte jeg. Det jeg husker fra barndommen er at jeg følte en slags sårhet hele tiden. Jeg vet ikke hvor den kom fra. Også fikk jeg kjeft når jeg furtet, også ble det verre. Det er et dårlig personlighetstrekk. Jeg skammer meg over furtingen. Jeg vet det er fælt.

Det er jo kjempevanskelig å forholde seg til, jeg ville forsøkt å fokusere på det positive og vis henne at dere er glade i henne likevel.