Når en ikke strekker til

[Gjest Ubrukelig]

Hvorfor er forholdet vårt så mye mere vanskelig etter at vi fikk vår sønn?

Jeg og sammboeren sliter. Jeg vet ikke hvordan vi kom hit vi er nå men noe ble borte underveis. Jeg er glad i han, og han i meg (tror jeg)

Livet vårt har blitt så forandret, kanskje mitt noe mer en hans? Jeg jobber ikke nå er hjemme med vår sønn, og kommer vel til å bli hjemme en stund for vi planlegger å starte på ett nytt barn i løpet av året som kommer.

Jeg liker og jobbe, bruke hodet og få utfolde meg. Livet mitt har blitt anderledes etter at jeg begynnte å gå hjemme. Jeg ønsker å gå hjemme, tror det er viktig for barna å kunne være hjemme de første små årene av livet sitt. Sammboeren min har altid ønsket at jeg skulle være hjemmeværende en tid når vi fikk barn

Derfor lurer jeg på om det er jeg som er grunnen til at forholdet vårt er som det er?

Min værdag er SÅ forandret, mens min sammboers er ikke så forandret.

Jeg har fått nye behov,jeg trenger å få vite at jeg er like viktig som det han er, at jeg bidrar med noe selvom jeg bare passer vårt barn. Jeg trenger nok mere samtale tid nå en før også. Vi har ett barn, noe som er MYE annsvar. Trenger nok at han tar seg litt tid til å være med på å diskutere ting som ang hjemmet.

Jeg vet ikke om han prøver så godt han kan eller om han ikke bryr seg? Dette er så vannskelig, vi krangler for alt mulig. Jeg føler om dagen at jeg ikke kan si noe utenat han tar det feil opp.

Tingene vi krangler om er bare idiotiske ting, de er ikke viktige en gang. Det har kommet til det stadiet at jeg lar være og spørre han om hjelp til ting. Jeg spør ikke om hjelp til husarbeidet, selv om han er hjemme 50% i pappapermisjon om dagene. Spør ikke om økonomisk hjelp hvis jeg sliter med penger en mnd. Vi har delt økonomi (på en måte)Jeg har jo drastisk gått ned i lønn nå, men mine økonomisker forpliktelser er de samme.

Føler at jeg ikke har han som min støtte i livet. Mulig han føler det samme, jeg har spurt han om det men han skjønner ikke hvorfor jeg tenker sånn. Mulig vi er på helt forskjellige baner eller så lyver han for meg.

Synes det er så slitsomt å være sammen med en som jeg føler at jeg ikke kan snakke med om annet en overfladiske ting.

Føler meg tråkket på når vi endelig kommer i gang med å snakke om ting, for som regel så ender vi opp med å diskutere/krangle. Han er smartere en meg og flinkere til å snakke. Dette betyr ikke at jeg er dum, selvom jeg ofte føler det sånn. Han slenger ting til meg som sårer. Føler ofte at han synes jeg er umoden, vanskelig og dum.

Jeg er ingen av delene. Ok mulig litt vanskelig innimellom, men blir så frustrert og såret over alt dette her at jeg blir helt utav meg.

Og når han sier sånne ting så blir jeg sint og prøver å såre han tilbake. Så vi er inne i en dun og farlig sirkel.

Sitter ofte med dårlig sammvittighet og tenker at jeg bør støtte han mere. Han driver om dagene med ett prosjekt på fritiden som holder han mye vekk fra osss her hjemme. Jeg synes det er trist å sitte så mye alene mange kvelder og sier det til han, og så får jeg dårlig sammvitighe over at jeg klager og ikke støtter han.

Føler at jeg blir dratt i mange mulige rettninger, ov vet ikke hvordan jeg finner ut av dette.

Er det noen der ute som kjenner seg igjen i dette? Går dette over, er det bare en fase?

[Gjest Gjest]

Ingen som har noe råd. Jeg vet ikke hvordan jeg forandrer på dette. Hva gjør jeg feil.

[Gjest Gjest]

Klassisk problemstilling. Livet hans har ikke forandret seg i noen større grad. Og du tar belastningen. Det der ryker om ikke dere greier å snakke sammen. Han trenger å lære at det å gå hjemme med barn ikker er ferie. Og du trenger å komme deg ut. Det er sabla dumt av dere å planlegge flere barn med den arbeids/økonomifordelinga der når det fungerer så dårlig. Dessuten legger du et jævla dårlig grunnlag for deg selv om/når dere går fra hverandre.

Dere bør vurdere et samlivskurs. Snakk med helsesøster om det.Evnt familiekontoret.

Du BØR holde kontakten med arbeidslivet (!!!!) kan ikke få poengtert NOK hvor forbanna dumt det er å sette seg til på det viset du har gjort, med en mann som er så til de grader stokk blind også på økonomi...DU BETALER for hans barn. Ikke DERE SAMMEN. Og slik skal det faen ikke være.

Han bør dessuten få fingeren ut av et visst sted og ta pappapermisjon i dertilhørende måneder. Slik at han skjønner hva foreldrerollen faktisk dreier seg om.

[Gjest MikeWaters]

Han trenger å lære at det å gå hjemme med barn ikker er ferie.

Kan skrive under på den. Jeg syntes det var helt fantastisk å ha pappaperm begge gangene, men noen ferie er det ikke

[Gjest fasan]

Klassisk problemstilling. Livet hans har ikke forandret seg i noen større grad. Og du tar belastningen. Det der ryker om ikke dere greier å snakke sammen. Han trenger å lære at det å gå hjemme med barn ikker er ferie. Og du trenger å komme deg ut. Det er sabla dumt av dere å planlegge flere barn med den arbeids/økonomifordelinga der når det fungerer så dårlig. Dessuten legger du et jævla dårlig grunnlag for deg selv om/når dere går fra hverandre.

Dere bør vurdere et samlivskurs. Snakk med helsesøster om det.Evnt familiekontoret.

Du BØR holde kontakten med arbeidslivet (!!!!) kan ikke få poengtert NOK hvor forbanna dumt det er å sette seg til på det viset du har gjort, med en mann som er så til de grader stokk blind også på økonomi...DU BETALER for hans barn. Ikke DERE SAMMEN. Og slik skal det faen ikke være.

Han bør dessuten få fingeren ut av et visst sted og ta pappapermisjon i dertilhørende måneder. Slik at han skjønner hva foreldrerollen faktisk dreier seg om.

signerer egentlig bare denne, jeg.

litt hardt, men så sant.

dropp den dårlige samvittigheten og ta et oppgjør med den livssituasjonen både han og du har satt dere selv i.

[Gjest ts]

signerer egentlig bare denne, jeg.

litt hardt, men så sant.

dropp den dårlige samvittigheten og ta et oppgjør med den livssituasjonen både han og du har satt dere selv i.

Prøver å nå frem til han men klarer det ikke. Huff tanken på å flytte fra hverandre er ikke noe kos.

Jeg er ikke perfekt, men jeg føler i det minste at jeg prøver. Vet ikke hvodan jeg skal få han på gli. Jeg har prøvd å fåreslå samtaleterapi, men han vil heller løpe naken gjennom byen, så noe sånnt blir det ikke.

Vi har ikke snakket sammen i hele kveld etter at han kom hjem fra jobb. Kranglen fra i går pågår vist enda.

Sitter og lurer på om jeg skal leie meg inn på hotell for kvelden og så foreslå at vi tar en pause fra hverandre. Men jeg klarer ikke tanken på å skulle dele vårt lille barn mellom oss. Det gjør nok ikke han heller. Bare tanken på å ikke ha han hos meg vær kveld får meg til å gråte.

[nissejenta]

Du må stille krav! Hvis han er en bra mann (og er der han vel?) så vil han gjøre det han kan for at du skal være lykkelig. Men du må være T-Y-D-E-L-I-G! Si klart i fra at "SÅNN vil jeg ha det" og "DETTE er det jeg ønsker og forventer". La han få vite hva din standard er så har han noe å strekke seg mot.