Trenger styrke

[Gjest Gjest]

Hei.

Velger å være utlogget fra denne. Skal prøve å gjøre dette kort.

Jeg ble samboer med det jeg trodde var verdens herligste mann for noen måneder siden. Han hadde to barn fra før og virket som verdens beste pappa. Han fikk meg til å føle meg som den nydeligste jenta på jord og gjorde alt, og da mener jeg alt for at jeg skulle ha det bra. Jeg syntes han var svært trygg og god og han gav meg alle de gode følelsene. Endelig var jeg lykkelig !

Så flyttet vi sammen og ting begynte å gå nedover. Det kom etterhvert frem at han var lei "jentejobber" som han hadde måttet gjort da han var alenepappa annenhver uke. Så alt av husarbeid falt over på meg. Og da mener jeg ALT! Vasking, rydding, klær(masse klær), mat, og han leide inn folk til å gjøre hagen(det var på en måte hans oppgave). Ingen av oss har spesiellt god økonomi, og når vi fikk lønn så skulle det brukes på ting han ville gjøre og ville ha. Har ikke kjøpt meg klær på det jeg kan huske !

Etterhvert begynte også barna og falle over på meg. Han stod aldri opp på morgenen, så det var jeg som måtte kle på, gi mat(de er små enda) og underholde. Barna lærte selvsagt dette mønsteret fort og kom da bare å vekte meg, siden pappa aldri stod opp. Jeg var lenge sykemeldt, men da føltes ut som han trodde jeg hadde "fri", for da var det jo en selvfølge at jeg skulle kjøre å hente i barnehage,ordne med middag og at alt skulle være i orden.

Dette er ting som jeg prøvde å ta opp med han lenge. Jeg snakket rolig med han, jeg ble sint, jeg var lei meg, men ingenting gikk gjennom.

Jeg kjente på meg selv at det var for mye for meg, og i tillegg begynte han å gi meg mindre og mindre fysisk kontakt og fikk sjelden gode ord for "jobben" jeg gjorde.

Jeg bestemte meg for å slutte å være så forbanna pliktoppfyllende, så sluttet med å vekke han hver morgen, rydde klærne hans og sa nei til litt ting i forhold til ungene når han spurte. Dette resulterte i en samboer som var sint på meg hele tiden. Jeg ble mer og mer lei meg, og gråt veldig mye. Ble negativ og innesluttet. Dette brukte han i mot meg, og mente jo at hele problemet vårt lå i at jeg var negativ. Jeg er i utgangspunktet en svært positiv og blid person. Han begynte å bli stygg mot meg når vi diskuterte, men mente at jeg fortsatt skulle komme til han for trøst. Jeg vet snart ikke opp og ned på ting.

På så utrolig mange måter vil jeg ut av dette ! Men så innerst inne vet jeg at jeg elsker han. Men vet ikke om jeg elsker en illusjon av den han var, eller om jeg elsker han !? Vi har samme arbeidsplass også, så ting blir litt kompliserte. Har egentlig sagt det hele tiden, ALDRI om jeg skulle finne meg noen på jobb !!! Men følelser klarer man ikke styre alltid

Jeg er så sliten.

Hva hadde dere gjort? Føler jeg har prøvd alt. Er rådvill og trenger styrke både hvis jeg blir, eller hvis jeg går. Kan dere snille søte her inne gi meg litt?

Høstklem

[Gjest Tinah]

Hei.

Velger å være utlogget fra denne. Skal prøve å gjøre dette kort.

Jeg ble samboer med det jeg trodde var verdens herligste mann for noen måneder siden. Han hadde to barn fra før og virket som verdens beste pappa. Han fikk meg til å føle meg som den nydeligste jenta på jord og gjorde alt, og da mener jeg alt for at jeg skulle ha det bra. Jeg syntes han var svært trygg og god og han gav meg alle de gode følelsene. Endelig var jeg lykkelig !

Så flyttet vi sammen og ting begynte å gå nedover. Det kom etterhvert frem at han var lei "jentejobber" som han hadde måttet gjort da han var alenepappa annenhver uke. Så alt av husarbeid falt over på meg. Og da mener jeg ALT! Vasking, rydding, klær(masse klær), mat, og han leide inn folk til å gjøre hagen(det var på en måte hans oppgave). Ingen av oss har spesiellt god økonomi, og når vi fikk lønn så skulle det brukes på ting han ville gjøre og ville ha. Har ikke kjøpt meg klær på det jeg kan huske !

Etterhvert begynte også barna og falle over på meg. Han stod aldri opp på morgenen, så det var jeg som måtte kle på, gi mat(de er små enda) og underholde. Barna lærte selvsagt dette mønsteret fort og kom da bare å vekte meg, siden pappa aldri stod opp. Jeg var lenge sykemeldt, men da føltes ut som han trodde jeg hadde "fri", for da var det jo en selvfølge at jeg skulle kjøre å hente i barnehage,ordne med middag og at alt skulle være i orden.

Dette er ting som jeg prøvde å ta opp med han lenge. Jeg snakket rolig med han, jeg ble sint, jeg var lei meg, men ingenting gikk gjennom.

Jeg kjente på meg selv at det var for mye for meg, og i tillegg begynte han å gi meg mindre og mindre fysisk kontakt og fikk sjelden gode ord for "jobben" jeg gjorde.

Jeg bestemte meg for å slutte å være så forbanna pliktoppfyllende, så sluttet med å vekke han hver morgen, rydde klærne hans og sa nei til litt ting i forhold til ungene når han spurte. Dette resulterte i en samboer som var sint på meg hele tiden. Jeg ble mer og mer lei meg, og gråt veldig mye. Ble negativ og innesluttet. Dette brukte han i mot meg, og mente jo at hele problemet vårt lå i at jeg var negativ. Jeg er i utgangspunktet en svært positiv og blid person. Han begynte å bli stygg mot meg når vi diskuterte, men mente at jeg fortsatt skulle komme til han for trøst. Jeg vet snart ikke opp og ned på ting.

På så utrolig mange måter vil jeg ut av dette ! Men så innerst inne vet jeg at jeg elsker han. Men vet ikke om jeg elsker en illusjon av den han var, eller om jeg elsker han !? Vi har samme arbeidsplass også, så ting blir litt kompliserte. Har egentlig sagt det hele tiden, ALDRI om jeg skulle finne meg noen på jobb !!! Men følelser klarer man ikke styre alltid

Jeg er så sliten.

Hva hadde dere gjort? Føler jeg har prøvd alt. Er rådvill og trenger styrke både hvis jeg blir, eller hvis jeg går. Kan dere snille søte her inne gi meg litt?

Høstklem

[Gjest Tinah]

Det ble litt tull med meg og det nye designet her, beklager.

Men til TS. Det var vondt å høre hvordan du har det. Det kan umulig være greit. men egentlig så er du mer fri enn du tror. Dere er ikke gift og har ingen barn sammen og dermed har du ingen forpliktelser overfor ham. Slik du framstiller det, virker det som om han er helt komfortabel med situasjonen at du er hushjelp og barnevakt og skal være fornøyd med det. Det er jo helt hull i hodet og sier litt om hvordan forholdet mellom ham og hans eks har vært.

Jeg tror at du burde ha kommet deg bort fra ham en stund. Finn deg et eget sted å bo og stå på egne bein først, så kan du jo se om du senere takler situasjonen og levemåten med ham slik du ønsker. Jeg tror du er for snill og løsningsorientert der du ofrer deg selv. Barna er hans og morens ansvar, de kan ikke du ta ansvaret for selv om du er blitt glad i dem.

Ikke ta på deg forpliktelser, som sagt, du er mer fri enn du tror. Verre er det med oss som sitter med ektemann, felles barn, huslån,eiendommer og er innvolvert i hverandres familier i årtier. Da er det fryktlig vanskelig å bryte ut. Gå mens du kan.

[punkyB]

Er jo kanskje ikke den billigste løsningen men dere kan jo være sammen men ikke bo sammen.

Ellers er det ganske greit - dere må finne en arbeidfordeling i hjemmet som fungerer for begge. Da må han gjøre mer.

Ellers flytter du ut.

[Gjest Erica]

Jeg kjenner meg så igjen i det du beskriver. Jeg har selv akkurat forlatt mannen min gjennom syv år, og det jeg kan si,er at det å komme for seg selv og få avstand, gjør at en får klarhet i ting og faktisk finner styrke. Det tror jeg kommer til å skje for deg også. Få litt avstand, bli litt egoistisk og finn tilbake til deg selv. Bli selvstendig igjen og ikke la deg tråkke på lenger! Den frihetsfølelsen du får da, er den beste følelsen i hele verden!!

Lykke til!!!

(Send meg gjerne en PM hvis du vil)

[Gjest TS_gjest]

Hei igjen. Ts her. Så snille dere er som tar dere tid til å gi meg gode råd og støtte. Nå har jeg vært hos min mor noen dager. Fått tenkt masse og sambo har virkelig gått i seg selv og nok fått tenkt seg en del om han også.

Vi har snakket mey sammen de siste dagene, og det virker som han seriøst faktisk forstår hva det her har gjort med meg. Han er veldig lei seg, viser mye anger, men er helt rolig og prøver ikke på noen måte å få meg til å føle meg skyldig for noe. Han har innsett at han har ødelagt mye, men vise veldig vilje til å prøve å bygge dette opp igjen.

Har sagt at jeg ikke vil flytte tilbake med det første, få litt tid for meg selv og virkelig få tenkt på om jeg er villig til å gi det en ny sjanse. Men jeg savner han utrolig ! Gjør så vondt å sovne, våkne, være våken og bare vondt generelt. Men har bestemt meg for å gi dette tid, og er så redd for at hvis jeg går rett tilbake, så glir han også fort inn i samme greia som var.

Så tror det er riktig av meg og kreve litt "kjæreste" tid, og ikke bli samboere igjen med det første.

Igjen, tusen takk for svar og støtten er tunge dager dette !

[Lissi]

Hei igjen. Ts her. Så snille dere er som tar dere tid til å gi meg gode råd og støtte. Nå har jeg vært hos min mor noen dager. Fått tenkt masse og sambo har virkelig gått i seg selv og nok fått tenkt seg en del om han også.

Vi har snakket mey sammen de siste dagene, og det virker som han seriøst faktisk forstår hva det her har gjort med meg. Han er veldig lei seg, viser mye anger, men er helt rolig og prøver ikke på noen måte å få meg til å føle meg skyldig for noe. Han har innsett at han har ødelagt mye, men vise veldig vilje til å prøve å bygge dette opp igjen.

Har sagt at jeg ikke vil flytte tilbake med det første, få litt tid for meg selv og virkelig få tenkt på om jeg er villig til å gi det en ny sjanse. Men jeg savner han utrolig ! Gjør så vondt å sovne, våkne, være våken og bare vondt generelt. Men har bestemt meg for å gi dette tid, og er så redd for at hvis jeg går rett tilbake, så glir han også fort inn i samme greia som var.

Så tror det er riktig av meg og kreve litt "kjæreste" tid, og ikke bli samboere igjen med det første.

Igjen, tusen takk for svar og støtten er tunge dager dette !

Vil du virkelig ha en mann som ikke repekterer deg? Sånn hadde jeg det i 3 år, og er lykkelig for at jeg kom meg bort

[Gjest Gjest]

Jeg vil ikke være sammen med noen som ikke respekterer meg. Derfor jeg måtte ut nå. Men virker som han faktisk har fått opp øynene, og han har ikke et sekund siden jeg dro ikke skjønt hvem dette er opp til. Jeg har gjort det helt klart at det er mye tillitt som skal bygges opp igjen før jeg kan flytte inn igjen og tro på det han sitter å sier til meg nå. Jeg har funnet meg i mye syns jeg, og det tror jeg han virkelig har skjønt og han virker veldig villig til å gjøre noe med dette.

Han respekterer avgjørelsen min om å flytte ut og vil gi meg den tida jeg trenger til å tenke og få tillitt til han igjen. Han sier det er veldig bra jeg flyttet ut, sånn at han kom ut av sin trangsynte verden. Men jeg er også klar over at det er enkelt å sitte å si "de riktige tinga" når man har det vondt. Og skal mer enn bare gode ord for at jeg skal gå tilbake. Foreløpig er jeg ganske sint på han fortsatt, for at han lot det gå så langt. Men jeg elsker han også, og vil ikke bare snu ryggen til og ikke lytte til de følelsene som sier meg at han er villig til å forandre seg tilbake til den han var. For jeg vet innerst inne, at heller ikke han liker seg selv veldig godt sånn han har vært den siste tiden.

Men jeg er ikke villig til å tøye grensene mine lenger enn jeg har gjort, eller gå igjennom det har vært igjennom en gang til. Så er mye som skal bevises og oppklares før jeg bestemmer meg for noe som helst

Jeg unnskylder ikke han på noen måte, for både han og jeg vet at han ikke har vært noen snill kjæreste, og det er lett å falle tilbake dit man var hvis jeg går tilbake. Og det skal jeg vite at han ikke gjør før jeg bestemmer meg !

[Gjest Erica]

Jeg vil ikke være sammen med noen som ikke respekterer meg. Derfor jeg måtte ut nå. Men virker som han faktisk har fått opp øynene, og han har ikke et sekund siden jeg dro ikke skjønt hvem dette er opp til. Jeg har gjort det helt klart at det er mye tillitt som skal bygges opp igjen før jeg kan flytte inn igjen og tro på det han sitter å sier til meg nå. Jeg har funnet meg i mye syns jeg, og det tror jeg han virkelig har skjønt og han virker veldig villig til å gjøre noe med dette.

Han respekterer avgjørelsen min om å flytte ut og vil gi meg den tida jeg trenger til å tenke og få tillitt til han igjen. Han sier det er veldig bra jeg flyttet ut, sånn at han kom ut av sin trangsynte verden. Men jeg er også klar over at det er enkelt å sitte å si "de riktige tinga" når man har det vondt. Og skal mer enn bare gode ord for at jeg skal gå tilbake. Foreløpig er jeg ganske sint på han fortsatt, for at han lot det gå så langt. Men jeg elsker han også, og vil ikke bare snu ryggen til og ikke lytte til de følelsene som sier meg at han er villig til å forandre seg tilbake til den han var. For jeg vet innerst inne, at heller ikke han liker seg selv veldig godt sånn han har vært den siste tiden.

Men jeg er ikke villig til å tøye grensene mine lenger enn jeg har gjort, eller gå igjennom det har vært igjennom en gang til. Så er mye som skal bevises og oppklares før jeg bestemmer meg for noe som helst

Jeg unnskylder ikke han på noen måte, for både han og jeg vet at han ikke har vært noen snill kjæreste, og det er lett å falle tilbake dit man var hvis jeg går tilbake. Og det skal jeg vite at han ikke gjør før jeg bestemmer meg !

Synes det høres ut som om du er reflektert og ikke lar deg rive med av vonde følelser. Da får jeg stor tro på at du kommer til å klare deg uansett:) Stå på, du er kjempeflink!