Når barnet flytter ut, hvordan overleve?

[Gjest Gjest]

Jeg er en alenemor til en gutt på 15. Han går siste året på ungdomsskolen og vurderer å flyttet 65 mil for å gå på vidergående.. Riktignok flytter han da til mine foreldre, men jeg sliter med å takle dette.

Har det vært tøft for dere når barna flytter? Kjenner panikken er stor hos meg. Kankskje ekstra stor siden jeg er alene..huff.

Del gjerne erfaringer!

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Vil du virkelig fremstå så stakkarslig?

Noen ganger blir jeg litt målløs.

Barnet ditt er ikke ditt støttehjul. Du greier fint å stå på egne ben. Forhåpentligvis så har du vært omsorgspersonen for din sønn. Det er flott at din sønn vil prøve vingene - du burde være drit stolt over din sønn og støtte han i hans "vågale" valg.

Det er ikke synd på deg selv om du er alene - skjerp deg. Du er voksen - ta tak og skaff deg ett liv. Ikke surr deg inn i en tåpelig offer-rolle.

[Gjest Hilde K S]

I litt finere vendinger enn jumfrugjesten, vil jeg si omentrent det samme.

Barn er til låns og flytter ut eneller annen gang. Da må man rekonstruere livet en smule og finne ut hvordan man vil ha det. Meld deg på et kurs, begynn å trene, les mer, bruk mer tid på venner, se det positive i friheten. Han er jo fortsatt sønnen din, dere skal bare ikke bo sammen mer.

[Gjest Gjest]

Dette kommer til å gå fint - du kommer til å kose deg når du er fri til å gjøre akkurat det du vil. Sakte, men sikkert kommer du nok til å få den følelsen.

Som de over her sier, ta tak i livet ditt og omform det til å bli et positivt, energisk og lykkelig liv. Nå kommer en ny tid.

Gutten kommer til å klare seg bra, og du med :-)

[Gjest Gjest]

Jeg er en alenemor til en gutt på 15. Han går siste året på ungdomsskolen og vurderer å flyttet 65 mil for å gå på vidergående.. Riktignok flytter han da til mine foreldre, men jeg sliter med å takle dette.

Har det vært tøft for dere når barna flytter? Kjenner panikken er stor hos meg. Kankskje ekstra stor siden jeg er alene..huff.

Del gjerne erfaringer!

Skaff deg hjelp og skaff deg venner, for å deale med empty nest syndromet ditt, og eventuelt angstsykdom. Selvfølgelig er det andre som har dette problemet.

[Gjest *Mim*]

Jeg skjønner at det er tøft. Når man har bodd med barnet sitt i femten år, blir det rart å ikke ses daglig!Prøv å holde god kontakt uten å mase, og fyll tiden med andre, hyggelige ting.

[Gjest Gjest]

Jeg er dødelig misunnelig på deg... jeg har fire og mantraet mitt er "de flytter ut en gang de flytter ut en gang de flytter ut en gang..."

Hva gjorde du FØR ungen kom? Og kan du eventuelt gjøre det igjen? Forøvrig er det jo en hel verden der ute...come on...

[Gjest Gjest]

Vil du virkelig fremstå så stakkarslig?

Noen ganger blir jeg litt målløs.

Barnet ditt er ikke ditt støttehjul. Du greier fint å stå på egne ben. Forhåpentligvis så har du vært omsorgspersonen for din sønn. Det er flott at din sønn vil prøve vingene - du burde være drit stolt over din sønn og støtte han i hans "vågale" valg.

Det er ikke synd på deg selv om du er alene - skjerp deg. Du er voksen - ta tak og skaff deg ett liv. Ikke surr deg inn i en tåpelig offer-rolle.

Helt alvorlig. Om det hadde vært mannen hennes som flyttet ut, så hadde hun fått lov til å være lei seg.

Jeg skjønner godt at ts er lei seg, og det er faktisk ganske vanlig og normalt å være trist når barnet plutselig flytter ut. Man er vant til å se hverandre hver dag. Det er en stor overgang å plutselig komme hjem til tomt hus, spise alle måltider alene, ikke ha noen å stelle for og rydde etter. Hva har venner og fritidsinteresser med dette å gjøre? Min mor hadde et veldig aktivt liv både før og etter jeg flyttet ut, og likevel var hun veldig trist den første tiden. For når hun kom hjem fra vennene og fra trening, så var det til et tomt, stille hus.

Endret 2. oktober 2009 av MissStiles

[Gjest megvel]

Han kommer vel gjerne hjem inni mellom? Og når det er dine foreldre han skal bo hos er det aldri et større problem enn at du kan reise å besøke hvis du har tid?

Og til deg med 4... Er vokst opp som nr 3 i en enda større flokk. Jeg gledet meg til å flytte ut før barneskolen var over!

[Gjest morselv]

Hei TS

Det er vel savnet du mener, hvordan du skal komme over.

For uansett så savner man "maset, musikken og rote" og det går bedre enn du tror. Jeg har vært alene i mange år og nå har nr 3 flyttet ut.

Det er faktisk godt

Tenk positivt det går veldig bra, bedre enn du tror.

Vi har vel en tendens til og ta sorgene på forskudd.

Lykke til

Og husk han kommer hjem til mamma på besøk.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Vil

Helt alvorlig. Om det hadde vært mannen hennes som flyttet ut, så hadde hun fått lov til å være lei seg.

Jeg skjønner godt at ts er lei seg, og det er faktisk ganske vanlig og normalt å være trist når barnet plutselig flytter ut. Man er vant til å se hverandre hver dag. Det er en stor overgang å plutselig komme hjem til tomt hus, spise alle måltider alene, ikke ha noen å stelle for og rydde etter. Hva har venner og fritidsinteresser med dette å gjøre? Min mor hadde et veldig aktivt liv både før og etter jeg flyttet ut, og likevel var hun veldig trist den første tiden. For når hun kom hjem fra vennene og fra trening, så var det til et tomt, stille hus.

Det du sikkert reagerer på i mitt innlegg er at jeg ikke har alt den innpakningen i språket - men er helt konkret uten å tillegge så mye følelser - annet enn hvordan jeg oppfatter saken. Du tillegger meg følelser og det burde du ikke.

Når det er sagt så er det stor forskjell på om en ektemann plutselig forlater familien - og naturens gang - ungene flytter ut av redet. DET kan ikke komme som en overraskelse at barna blir voksne - må flytte pga skole osv.

Jeg synes en "sykeliggjøring" av slike naturlige ting - hvor man ser kun det negative og ikke evner og å se muligheter men bare fokuserer på begrensninger - det kommer man ikke noen vei med.

Jeg mener voksne mennesker har selv ansvar for å ha ett fullverdig og godt liv - det greier man. Og skjer slike "planlagte" endringer som dette så må man vel kunne forvente at den voksne skal kunne ta grep om sin egen situasjon og se muligheter?

Jeg skjønner at det kan være uvandt - men at man skal gå i kjelleren og kun se seg selv som ensom og forlatt - da har man tapt. Vi er selv ansvarlige for å ha ett godt liv - se muligheter.

Å kun se begrensninger forsurer ditt eget liv og dine pårørendes liv - og det er ingen tjent med.

Endret 2. oktober 2009 av MissStiles

[MissStiles]

Tråden er ryddet

MissStiles, mod

[Chakoya]

Jeg tror det viktigste er at vi alle bør erkjenne at slike følelser er helt normale å ha. Styrken av følelsene varierer selvsagt fra person til person. Følelser er desverre ikke som mange medisiner er, at man svelger en tablett eller to så er man på bedringens vei.

Man må finne ut av følelsene sine selv, og ta grep selv.

Det viktigste er at disse følelsene TS har ikke styrer hverdagen hennes på en vond måte.

Det første jeg tror man bør gjøre er å erkjenne at disse følelsene er helt okey å ha. At man ikke bør skamme seg eller føle seg dårlig p.g.a man har disse følelsene. Jeg tror vi alle har også litt godt av på en måte å kjenne litt på disse følelsene som bor i oss, for å bli kjent med oss selv.

Det man kan være redd for er at det barnet man kjenner kan forandre seg. Det er ikke alle mennesker som liker forandringer og holder av det som ikke forandrer seg som trygt og godt.

Men når barna vokser vil helt klart nye sider ved dem vokse frem.

Man kan være redd for at man føler man ikke får stilt nok opp for sine barn på så stor avstand som det er snakk om her.

Man kan og være redd for at det skal gå galt med barnet sitt, at barnet tar feil valg. Dvs, venner, fritidssyssler osv, som kan gi negativ effekt.

Man kan også som litt av TS sin grunn, føle seg mye alene. At ting blir tomt etter at barnet/barna drar.

Det er sikkert mer man kan være bekymret for, men nevner bare litt her.

Det store spørsmålet er:

Hvordan finner man verktøyet til å håndtere sine egne følelser og hvordan vil verktøyet fungere på akuratt deg?

Vil bare dele litt om mine tanker i forhold til dette:

Jeg tenker det å tenke tilbake på hva en gjorde før dersom man hadde gode minner fra den tiden kan være aktuelt. Dersom det er dårlige minner fra den tiden ville jeg helst ha unngått å fokusere på den tiden.

Ville også ha prøvd å gå inn i noen nye faser hvor man lærer noe nytt ved å utnytte den ledige tiden man har godt. Der man også for eksempel kan få mulighet til å møte nye eller gamle mennesker man ikke kjenner og kjenner fra før av.

Eventuelt å skape seg noe nytt å gjøre, eller fortsetter med det man gjorde før om man var veldig glad i det.

Det er også viktig å fortelle seg selv positive ting for å unngå savn.

Savn trenger ikke være negativt. Det kan motivere.

Motivasjoner ved denne typen savn kan kanskje være at man ser sitt barn vokse på andre måter enn man ville sett om barna sine skulle bodd hjemme. Dem får nye lærerike erfaringer som kan gjøre dem mer stabile til å takle et voksent liv.

Slike erfaringer er lærerike.

Om det ikke går så bra med det første er det også en lærerik erfaring å ta med seg. Det er viktig at barna/ungdommen får lov til å feile et par ganger for å lære av feilene dem gjør.

Ellers ønsker jeg TS lykke til.

Hold kontakt med barnet ditt over telefon, pr brev eller email.

MSN går an å bruke med eller uten webcam.

Med Webcam for å få samtalen litt mer LIVE.

Skype er også en fin ting.

Man kan sende videoklipp til hverandre av hvordan hverdagen går osv.

For noen kan dette være slitsomt, for andre ikke.

Husk å gi barnet ditt rom for seg selv også.

Gi det rom for å feile og mestre.

[Gjest Ts]

Tusen takk for mange gode svar:-)