Emosionelt utro

[Tiril-Sofie]

Jeg forsøker å bestemme meg for hva jeg skal si til broren min som har havnet i en ganske sprø situasjon. Han giftet seg for snart to år siden med ham har vært sammen med siden de var 16. De er nå 22. Han er ganske...vel, umoden, for å være helt ærlig. Han presset på for å gifte seg med henne fordi han trodde at da ville alle problemene deres bare forsvinne og de ville bli automatisk lykkelige. Slik ble det altså ikke. Ganske snart etter bryllupet ble han deprimert, begynte å isolere seg og trekke seg tilbake fra venner.

Samtidig brukte han mer og mer tid online og der traff han en jente som han sier han forelsket seg i. Uten at hun visste at han var gift, innledet han et forhold til henne. Han sier at hun var kjempeskeptisk til å bli involvert med noen online på den måten, men han hadde bombardert henne med kjærlighetsbrev og sånt. Da jenta ville se om de funket i virkeligheten, løy han og lot som om han var alvorlig syk, slik at hun ikke skulle mistenke at han løy for henne eller stille for mange spørsmål. Dette foregikk i åtte måneder.

Til slutt traff hun og konen hans hverandre tilfeldig på hans msn og katta kom ut av sekken. Disse to er veldig, veldig religiøse og har bestemt seg for å få ekteskapet til å fungere, siden de ser det som en hellig pakt. Måten de gjør det på virker på meg fryktelig usunn.

Hun har ikke snakket om dette til noen, holder alt innvendig og vil ikke snakke om det til ham engang, fordi hun ikke vil at han skal bli sur på henne. Til henne sier han bare at siden han ikke traff denne jenta og ingenting seksuelt skjedde mellom dem online, var det ikke utroskap. Nå har hun attpåtil funnet ut at det navnet han hadde valgt ut til deres framtidige barn, var elskerinnens navn og den utdanningsplanen han har bestemt seg for å gi opp jobben sin for å forfølge (uten å konsultere konen sin i det hele tatt) var elskerinnens opprinnelige utdanningsplan. For å kunne gå på skole, har de flyttet inn hos foreldrene hans, som er veldig mentalt ustabile og som ikke kan fordra svigerdatteren sin, så hun tilbringer vel mer eller mindre hele dagen innestengt på rommet deres, fordi svigerforeldrenen helst ikke vil se så mye til henne.

Broren min har voldsom skyldfølelse for det han lot kjæresten sin gjennomgå ved at han løy og lot som om han var alvorlig syk og for at han har vært en elending mann for konen sin. Samtidig har han fortalt meg at han kunne ha holdt på sånn bestandig, og lyge for dem begge, fordi han ikke ville at det skulle ta slutt. Han sa også at dersom han kunne velge, ville han ikke ha giftet seg med konen sin og at "dersom han ikke var et forferdelig menneske, så ville han ha valgt elskerinnen, men konen hans valgte ham selv om han var ett forferdelig menneske, så han valgte å bli hos henne."

Dette skjedde for fire måneder siden. Siden det har han gjort jevnlige forsøk på å bli "venner" med hun som var kjæresten hans. Jeg er skikkelig bekymret, fordi han virker oppriktig deprimert og sover nesten ikke om natten.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår situasjonen. Jeg er bekymret for at de går rundt i denne giftige situasjonen og ikke engang har planer om ekteskapsrådgiver. Konen hans vil gå til rådgivning hos en prest hun kjenner, men han er sykemeldt og blir sannsynligvis det i lengre tid. Dessuten burde de vel gå til psykolog? Og kan det virkelig stemme at han bare vil ha platonisk vennskap med denne jenta? Jeg vet ikke om hun har gitt ham noen respons, etter alt han lot henne gjennomgå. Tror dere de kan ordne ting mellom seg? Han sier at han elsker konen sin, men han sa også at han elsket kjæresten sin like høyt da jeg spurte rett etter at alt dette kom ut. De må jo få ett eller annet ut av forholdet sitt, utenom det religiøset? De har helt elendig kommunikasjon... Snakker nesten ikke om noe. Det er vel egentlig ikke min sak, men han er jo broren min, og jeg er bekymret for ham...

[Becka]

Jeg ville vel vært mer bekymret for den stakkars konen hans som bruker mesteparten av tiden til å være alene på et rom fordi ikke svigerforeldene vil se henne. I tillegg har hun funnet ut at sin mann er emosjonelt utro, og alt det andre du forklarte.

Hadde det vært min bror hadde jeg bedt ham ta seg sammen.

De har tydeligvis giftet seg for unge, og på helt feil grunnlag.

Kanskje løsningen ville vært å skille seg, selvom det kanskje er siste utvei og ikke-relgiøst.

Jeg vet ikke hva annet jeg kan si. Og egentlig ikke helt sikker på hva du ber om hjelp til...

[Gjest Gjest]

De trenger hjelp ja.. Særlig den stakkars jenta som bor med svigerforeldrene. Hele situasjonen er mildt sagt absurd og han broren din trenger en realitetsorientering. (God gammeldags smell i bakhodet!)

[Tiril-Sofie]

Er ikke helt sikker på hva jeg ber om selv Synspunkter på situasjonen, ideer om hva jeg kan gjøre for å få broren min til å innse at han begår en tabbe. Han har forandret seg så innmari mye siden han giftet seg, med tanke på humør og sånne ting. Alle forsøkte å fortelle dem at de giftet seg alt for tidlig, men de var fast bestemt. Jeg tror ikke han ser hennes synspunkt i det hele tatt. Eller ikke vil se. Han planlegger en utdannelse som kan ta så mye som 10 år, der han skal jobbe deltid og studere deltid og bo hos hans foreldre (jeg er halvsøster), fordi ingen av dem tjener noe særlig penger. Jeg er skikkelig bekymret for dem begge to. Hun stenger absolutt alt inne og jeg vet at hun er forferdelig ensom. Stedet til svigerforeldrene er dessuten ett veldig avsidesliggende småbruk og hun har ikke førerkort, så etter at han kjører henne hjem fra jobben, så sitter hun fast, mer eller mindre. Han går rundt med depresjoner, tar ikke var på seg selv i det hele tatt, jobber døgnet rundt og er syk nesten hele tiden. 22 år og fullstendig nedslitt, liksom. Null immunforsvar.

Jeg vet ikke engang hva jeg skal si til dem som jeg ikke allerede har sagt. Ham går det igrunnen ikke an å snakke med, for han bare stormer ut som en rasende tre-åring. Hun nekter å diksutere noe som helst, vil heller late som om alt er greit. Hun ser det som sin plikt å oppmuntre og tjene ham, sier hun. Det er jo helt vilt...