Ser det for meg nå...

[Gjest Gjest_Anathon_*]

Hei

Jeg er en bedratt mann som har 2 små barn med den som har bedratt meg. Forholdet vårt har vært preget av at vi har sluttet å kommunisere. Dette ledet til at hun hadde et følelsesmessig og seksuelt for til en kollega.

Etter jeg fant ut av det har jeg sagt at jeg vil prøve igjen. Jeg har forandret meg, og jobbet med meg selv hos bl.a psykolog, vi har også gått i terapi. Vi kommuniserer mye bedre nå som vi jobber med hverandre og jeg har gjort radikale forandringer og funnet tilbake til meg selv, og jeg liker meg selv bedre nå.

Poenget er at at den bedratte går igjennom flere faser. Akkurat nå er fasen at bilder dukker opp i hodet om at de har sex, og det er jævlig! Jeg jobber som en gal med dette, men jeg vil ikke konfrontere henne med det da hun ikke kan gjøre noe, det er min prosess.

Det skal sies at vi prøver å fikse forholdet nå, og jeg vil vise henne alt det fine hun faktisk mister om hun går. Det jeg vil slite med er om jeg kan leve med sviket og bildene. Joda, disse vil fade ut etterhvert som alle prosesser, men nå er det jævlig.

Jeg trenger hjelp til å takle denne fasen, for den er så utslettende og vond. Hva gjorde du med disse bildene? Hvor lang tid tar det?

[Gjest Gjest]

Hvor lenge siden er det du fikk vite om dette?

[Gjest Gjest_Anathon_*]

Ca. 1 mnd siden.

[Eplefe]

Du må prøve å fokusere på at det er en grunn til at dere prøver igjen, og bruke det fokuset til å bli kvitt bildene. De forsvinner ikke om du "forherliger" dem og lar deg påvirke.

[Gjest Gjest]

Ca. 1 mnd siden.

1.mnd er ingenting. Mest sannsynlig er du nå i en slags "sjokkfase" og månedene fremover kan bli preget av voldsomme følelsesmessige bølgedaler. Den ene dagen har man tro på at dette skal gå bra, men dagen etterpå har man kanskje mest lyst til å gi opp. Med meg så forsvant bildene etter ca.12-16 måneder, gradvis. Et helvete, men er du glad i personen og h*n oppriktig angrer, så er det kanskje verdt det?

[Gjest Ekte vare]

Er bare en ting å gjøre - du må ha sex med noen andre... "get even" - ikke for å hevne deg på henne på noen måte, men mer for din egen mentale helses skyld. Kanskje ikke så lett å gjøre, men jeg ville aktivt prøvd og sjekke opp noen for å ha sex, enten ons eller som en elskerinne inntil videre.

[Stillest vann]

Ja, det var jo den perfekte måten å redde forholdet på. Herregud...

[Gjest hør på meg]

Det er 50/50 sjangse for at du greier og komme over det her, ikke alle greier det, de er ikke mentalt bygd for det.

Sånn var det iallefall med meg.

Gjør deg selv en tjeneste og gå. Greit, du kommer til og ha det jævlig i noen mnd. men gitt at du kommer til og ha det JÆVLIG i sikkert 2 år før det her går over , synes jeg det første alternativet er hakket bedre..

Du finner en som er bedre for deg, GARANTERT !

[Gjest bedratt]

Hei du.

Jeg vet hvordan du har det.

I slutten av august tok jeg kjæresten min i å være utro. Han sa han skulle ha besøk i tre'fire dager av en tungt narkoman onkel, og han ba om forståelse for at han ikke kunne treffe meg i løpet av denne tiden. En av de første dagene var jeg ute og gikk tur da en motorsykkel kjørte forbi meg. Det var hans sykkel. Og han hadde ei brunette bakpå. Jeg tenkte at "dét var hvertfall ikke hans tungt narkomane onkel på over 250 kg". Det kokte inni meg og jeg løp til leilighten hans, låste meg inn...og der, ja... Han hadde besøk av ei jente.

Han gråt da jeg gikk fra ham. Sa at det var dette som skulle til før han innså hvor mye jeg faktisk betydde for ham. Det var meg han ville dele livet med. meg han ville være med. Ingen andre. Han trengte bare denne ene sjansen for å bevise at han var mannen i mitt liv. Om jeg tok sjansen, så skulle han love at jeg skulle få det bedre med ham enn jeg kunne fått med noen andre. Vi forlovet oss...

En måned etterpå begynte han å ta avstand fra meg igjen. Jeg fattet mistanke og gikk inn i leiligheten en fredagskveld han ikke var hjemme. det jeg fant ut av der, var ikke noe moro. Han hadde fortsatt forholdet til jenta på motorsykkelen. Og han hadde innledet et nytt forhold til ei som var 6 år yngre enn ham.

Da jeg gikk fra ham, begynte han å grine. Han sa han ikke kunne leve uten meg og truet med å ta livet av seg dersom jeg ikke ble. Han lagde ting til meg. Kjøpte masse roser til meg. Skrev dikt. Gjorde alt han kunne for å vise hvor "lei seg" han var. Han visste ikke hvorfor han hadde gjort det, men han skulle ladri mer gjøre det igjen. Han sa han ville flytte inn med meg. Vi dro på visninger sammen og ble tilbudt drømmeleiligheten. Han tok meg med på biltur rundt om i landet og ba meg med på cruise. Vi hadde to fine uker, bare TO uker, før han gjorde det igjen. da fikk jeg nok.

Nå har jeg gått fra ham. Jeg har det forferedelig. Jeg var naiv og blind av kjærlighet. Jeg gjorde alt for ham og forstår ikke hvorfor han begynte utroskapen i det hele tatt. Han driver fremdeles og ringer meg. Sier at han ikke har gjort noe. Skylder på alle andre. Forteller meg at om jeg ikke tar ham tilbake, så kaster jeg bort noe bra.

Og det verste er at jeg savner ham. Jeg forstår det ikke selv. Men jeg savner ham. For når vi fant på ting sammen, dro steder sammen, så hadde vi det så fantastisk. Jeg skjønner bare ikke hvorfor han ikke bare kunne være slik hele tiden.

[Murder]

For å være helt ærlig, det er hun som har vært utro, ikke du. Da er det vel ikke rettferdig at du må ta "straffen" og være den som må endre seg?

Ja, selvfølgelig er det begges ansvar å få et forhold til å fungere, men det får da være grenser til hvor selvutslettende man skal måtte være.

[Gjest Gjest]

Er bare en ting å gjøre - du må ha sex med noen andre... "get even" - ikke for å hevne deg på henne på noen måte, men mer for din egen mentale helses skyld. Kanskje ikke så lett å gjøre, men jeg ville aktivt prøvd og sjekke opp noen for å ha sex, enten ons eller som en elskerinne inntil videre.

Skjønner ikke at dette kan hjelpe, men du er ikke den første som sier det. Kanskje det er noe i det? Men bruk for all del beskyttelse da.

For å være helt ærlig, det er hun som har vært utro, ikke du. Da er det vel ikke rettferdig at du må ta "straffen" og være den som må endre seg?

Ja, selvfølgelig er det begges ansvar å få et forhold til å fungere, men det får da være grenser til hvor selvutslettende man skal måtte være.

Hvis dette er hans ønske, og ikke hun som har overtalt han til å bli, så synes jeg han skal prøve det. Noen ønsker faktisk å fortsette, og i noen forhold tror jeg det er riktig, andre ikke.

Spørsmålet hans er hvordan han kan klare å komme over dette, ikke om han skal gjøre det slutt. En annen ting er at han i løpet av prosessen kan komme til å føle at det er riktig å gjøre det slutt likevel, og da er det det riktige. Det er vel dette prosesser er til for - å komme frem til det riktige resultatet.

Selv har jeg vært gjennom det samme og ønsket å fortsette. En periode etterpå følte jeg at jeg ikke ønsket å fortsette likevel, og det ble en periode med mye frustrasjon og diskusjoner. Etter det var luften liksom renset, og det ble bedre og har vært det lenge nå. Men må innrømme at jeg sliter litt med tilliten, kanskje.

I mitt tilfelle hadde jeg mange slike bilder i hodet, som du også har. De ballet på seg og ble mer og mer lidenskaplige, i min fantasi. Jeg fikk behov for detaljer. (Tror det er to typer bedratte partnere, de som ønsker mest mulig detaljer og de som ikke vil ha noe som helst detaljer.) Anyway; jeg spurte og grov, og han gikk med på å svare på det jeg lurte på. Det hjalp, på flere måter: Jeg fikk visshet i akkurat hva som skjedde, hvordan, når, hvor, og alt jeg måtte ha lyst til å vite. Dette gjorde at hjernen min ikke lenger trengte kverne på dette, og gruble på når, hvor, hva. Og kanskje det viktigste; det jeg fikk høre var langt fra så rosenrødt og hett som det var i min fantasi. Dette lettet litt! Nå kan jo han ha vært veldig heldig med svarene da, men det var jo ikke akkurat sånn at jeg spurte "var det godt?", "var det hett?" heller da..

Jeg stilte vel spørsmålene mine litt mer med omhu..

Det hjalp for meg, men for deg kan det jo virke motsatt hvis du er av den andre "typen". Vondt er det uansett en stund, og du må vurdere om det er verdt det. Som sagt kan du kanskje underveis finne ut at det ikke er verdt det, men da har iallefall prosessen hatt sin misjon, og du har funnet ut hva du vil. Men første bud er at hun vil dette like mye som deg, og at hun ikke bare "jatter med" en stund fordi hun har dårlig samvittighet og vil at du skal tro at hun ihvertfall prøver.

[MissCoverdale]

Jeg gikk gjennom det samme, og valgte å forgive and forget. Lettere sagt enn gjort! Var også en av dem som ville vite ALT. Som hun over sier, så valgte jeg spørsmålene med omhu, ville ikke vite om det var godt osv.. Det gikk veldig i bølger det første året. Og jeg syntes det var kjempevanskelig, men håpte det var verdt det. Var veldig plaget over at han var med en som ikke var noe spesielt attraktiv, eller smart, eller noe som helst egentlig.

Så gikk det to år, og selvom det ble lettere etterhvert, og han forandret seg og alt det der, klarte jeg ikke å stole på ham igjen. Det endte med at jeg selv var utro. (ikke greit fra min side altså, ingen unnskyldninger her). Men jeg fikk det mye bedre med meg selv. Til det begynte å gjenta seg, med samme mannen vel å merke. Jeg var feig og fortalte aldri om dette, gjentok seg 4-5ganger i løpet av et halvår. Til jeg våknet og skjønte at dette var veldig dårlig gjort, og jeg endte forholdet. Han vet fremdeles ikke hva jeg gjorde, og jeg er på en måte glad for det.

[Gjest Gjest]

Var veldig plaget over at han var med en som ikke var noe spesielt attraktiv, eller smart, eller noe som helst egentlig.

Skjønner det på en måte, men samtidig så er vel det verste som kan skje at elskerinnen/elskeren er supersexy, superintelligent og i hele tatt 10 ganger bedre enn man kan drømme om å bli. Tror dette ville gått ut over selvtilliten, og tanken på at partneren alltid vil komme til å sammenligne meg med elskeren/elskerinnen ville alltid vært til stede, tror jeg. I otsatt fall er det lettere å gå med hodet hevet, på en måte.

I mitt tilfelle så hjalp det VELDIG å vite at vedkommende elskerinne hverken var pen, sexy, eller smart.

Men dette ble vel egentlig litt utenfor temaet kanskje...

[Gjest MikeWaters]

Hei

Jeg er en bedratt mann som har 2 små barn med den som har bedratt meg. Forholdet vårt har vært preget av at vi har sluttet å kommunisere. Dette ledet til at hun hadde et følelsesmessig og seksuelt for til en kollega.

Etter jeg fant ut av det har jeg sagt at jeg vil prøve igjen. Jeg har forandret meg, og jobbet med meg selv hos bl.a psykolog, vi har også gått i terapi. Vi kommuniserer mye bedre nå som vi jobber med hverandre og jeg har gjort radikale forandringer og funnet tilbake til meg selv, og jeg liker meg selv bedre nå.

Poenget er at at den bedratte går igjennom flere faser. Akkurat nå er fasen at bilder dukker opp i hodet om at de har sex, og det er jævlig! Jeg jobber som en gal med dette, men jeg vil ikke konfrontere henne med det da hun ikke kan gjøre noe, det er min prosess.

Det skal sies at vi prøver å fikse forholdet nå, og jeg vil vise henne alt det fine hun faktisk mister om hun går. Det jeg vil slite med er om jeg kan leve med sviket og bildene. Joda, disse vil fade ut etterhvert som alle prosesser, men nå er det jævlig.

Jeg trenger hjelp til å takle denne fasen, for den er så utslettende og vond. Hva gjorde du med disse bildene? Hvor lang tid tar det?

Ikke tenk så mye over det, ta kontroll over de negative tankene. Hva skjer hvis du konstant går rundt og er redd for at noe kritisk skal skje med barna, jo du blir redd og mest sannsynlig kvalm. Ikke la de vonde følelsene få ta overhånd, fokuser på det positive!

[Gjest Gjest]

Enig med Mike. Man må bare glemme det hele om man først bestemmer seg for å fortsette. Det er jo og en grunn til at HUN faktisk kom hjem igjen. Hun kunne jo valgt han andre om han var så mye bedre. Det var han ikke!

Et sted må man bare legge det fra seg. Om hun angrer dypt og viser det, så nytter det ikke å gnage på saken i tillegg. Det er grenser for hvor lenge hun makter å leve med sin dårlige samvittighet også. Til slutt går HUN fordi hun innser at hun aldri kan fri deg fra det uansett hvor mye hun prøver. Da går hun for å slippe deg fri og gi seg selv ro i sjelen igjen.

Slipp det. *blåser på*

[Miss moneypenny]

Er bare en ting å gjøre - du må ha sex med noen andre... "get even" - ikke for å hevne deg på henne på noen måte, men mer for din egen mentale helses skyld. Kanskje ikke så lett å gjøre, men jeg ville aktivt prøvd og sjekke opp noen for å ha sex, enten ons eller som en elskerinne inntil videre.

Absolutt ikke. Jeg kjenner så mange som har "løst" problemet på denne måten, men det hjelper overhodet ikke.

[Gjest *]

Kjæresten min var utro, og en lang periode etterpå hadde jeg disse "bildene" i hodet døgnet rundt... Det ble litt bedre etter hvert, men ikke bra nok.

Jeg var utro tilbake, og etter det ble alt så mye bedre. Bildene forsvant (har dem kun en sjelden gang!), og jeg fikk det mye bedre med meg selv og kjæresten!! Nå har vi det bedre enn noen gang.

Vi er mellom 20 og 30 begge to, og vi har vært kjærester i 5 år.