Kjærlighetssorg..

[Gjest Gjest_Emilie_*]

ADVARSEL:

Masse random syting coming up:

Jess, mitt forhold over to og et halvt år er slutt. Han som gjorde det slutt.. hadde ingen anelse om at det skulle gjøre SÅ jævlig vondt.. Har vært et litt turbulent forhold, jeg sliter med diverse (psykisk), noe som såklart har preget oss begge, og det er ikke til å gjemme under en stol at det også er en grunn til at vi, som han så fint sa det, heller burde være bare venner.

Kom så brått på og, jeg veit jo at ting har vært litt opp og ned, men jeg ante ikke at han faktisk ville gjøre det slutt. han har liksom aldri nevnt noe om det.. jeg har spurt et par ganger, men neida, han ville ikke gjøre det slutt. FØr han tydeligvis ville det likevel. Herregud, lenge siden jeg har grått så voldsomt og så mye. verste er at han er så jævla SNILL, jeg vet ikke om noen andre som kunne holdt ut med meg så lenge som han har gjort. han har vært fantastisk, og tilogmed på torsdag, da alt dette skjedde, nevnte han flere ganger at han var glad i meg, brydde seg om meg, blabla.. hadde nesten vært bedre om han hadde vært en idiot, da kunne jeg sagt FUCK YOU og gått videre, men nej. ÅÅH jeg blir sprø!!!

Han sier han er glad i meg, og at vi såklart skal være venner. Men venner er liksom.. venner, ikke noe man vil være med en man har vært sammen med i over to år og som man fremdeles har kjæreste-følelser for. det blir bare.. rart. liksom, "hei, åssen går det?" og henge på fest og se film og sånt, mens man sitter to meter fra hverandre og bare.. sitter der.

Det verste blir vel hvis han får seg ei ny dame snart, høres ego ut, men tanken på at noen ANDRE skal være den som får flire av alt det morsomme han sier, den som får kysse ham, sove med ham, kose, tulle rundt med, bli kilt av til de nesten kreperer av lættis.. ja.. fæl tanke. det var liksom "oss". er veldig vanskelig å forestille seg noe annet foreløpig..

Vi pratet sammen idag igjen... jeg tenkte "be strong, woman" og skulle være såå happy og jadajada jeg har det fint ja. Vel, tok 10 min fra han kom inn døra, før jeg begynte å grine.. HERREGUD. og han trøster og klapper meg på ryggen og sier "duuu, det går bare bra" NEI TENK DET GJØR IKKE DET, DU HAR KNUST HJERTET MITT. . var godt å få pratet og, men samtidig gjorde det helt sinnsykt vondt. off.

Jeg vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre.. jeg veksler mellom å grine, være helt tom eller tenke tanker som "Hvorfor er jeg her? Hva gjør jeg? Hvorfor lever jeg? Hvor skal jeg være?" jeg holder ikke ut tanken på å aldri kysse ham mer, samtidig som tanken på å være helt uten ham i livet er enda verre. Det som er så teit, er at vi var venner i flere år før vi ble sammen.. så sånn sett vet jeg at det er et vennskap jeg ikke vil miste. Men fy faen så vondt det gjør..

Takk hvis noen tok seg tid til å lese. Godt å få skrevet ned tankene sine.

[Gjest Cynthia]

ADVARSEL:

Masse random syting coming up:

Jess, mitt forhold over to og et halvt år er slutt. Han som gjorde det slutt.. hadde ingen anelse om at det skulle gjøre SÅ jævlig vondt.. Har vært et litt turbulent forhold, jeg sliter med diverse (psykisk), noe som såklart har preget oss begge, og det er ikke til å gjemme under en stol at det også er en grunn til at vi, som han så fint sa det, heller burde være bare venner.

Kom så brått på og, jeg veit jo at ting har vært litt opp og ned, men jeg ante ikke at han faktisk ville gjøre det slutt. han har liksom aldri nevnt noe om det.. jeg har spurt et par ganger, men neida, han ville ikke gjøre det slutt. FØr han tydeligvis ville det likevel. Herregud, lenge siden jeg har grått så voldsomt og så mye. verste er at han er så jævla SNILL, jeg vet ikke om noen andre som kunne holdt ut med meg så lenge som han har gjort. han har vært fantastisk, og tilogmed på torsdag, da alt dette skjedde, nevnte han flere ganger at han var glad i meg, brydde seg om meg, blabla.. hadde nesten vært bedre om han hadde vært en idiot, da kunne jeg sagt FUCK YOU og gått videre, men nej. ÅÅH jeg blir sprø!!!

Han sier han er glad i meg, og at vi såklart skal være venner. Men venner er liksom.. venner, ikke noe man vil være med en man har vært sammen med i over to år og som man fremdeles har kjæreste-følelser for. det blir bare.. rart. liksom, "hei, åssen går det?" og henge på fest og se film og sånt, mens man sitter to meter fra hverandre og bare.. sitter der.

Det verste blir vel hvis han får seg ei ny dame snart, høres ego ut, men tanken på at noen ANDRE skal være den som får flire av alt det morsomme han sier, den som får kysse ham, sove med ham, kose, tulle rundt med, bli kilt av til de nesten kreperer av lættis.. ja.. fæl tanke. det var liksom "oss". er veldig vanskelig å forestille seg noe annet foreløpig..

Vi pratet sammen idag igjen... jeg tenkte "be strong, woman" og skulle være såå happy og jadajada jeg har det fint ja. Vel, tok 10 min fra han kom inn døra, før jeg begynte å grine.. HERREGUD. og han trøster og klapper meg på ryggen og sier "duuu, det går bare bra" NEI TENK DET GJØR IKKE DET, DU HAR KNUST HJERTET MITT. . var godt å få pratet og, men samtidig gjorde det helt sinnsykt vondt. off.

Jeg vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre.. jeg veksler mellom å grine, være helt tom eller tenke tanker som "Hvorfor er jeg her? Hva gjør jeg? Hvorfor lever jeg? Hvor skal jeg være?" jeg holder ikke ut tanken på å aldri kysse ham mer, samtidig som tanken på å være helt uten ham i livet er enda verre. Det som er så teit, er at vi var venner i flere år før vi ble sammen.. så sånn sett vet jeg at det er et vennskap jeg ikke vil miste. Men fy faen så vondt det gjør..

Takk hvis noen tok seg tid til å lese. Godt å få skrevet ned tankene sine.

Har bare en ting å si; det går over...

[NoAngel]

som du selv sa : be strong. dette klarer du!

[Anaconda]

Jeg føler med deg. Kjærlighetssorg er det verste. Jeg husker jeg sa til eksen min da det nettopp hadde blitt slutt at jeg heller skulle ønske at han var død, for da var det liksom ikke noe mer å dvele ved og jeg slapp tanker som: hvorfor kan vi ikke prøve igjen? men hva hvis ditt og hva viss datt..

Jeg oppfordrer deg til å prøve å tenke postivt. Prøv å fokusèr på andre ting, på positive ting, selv om det sikkert er vanskelig å finne de siden kjærlighetssorgen tar så stor plass. Jeg vil oppfordre deg til å ikke snakke så mye med han heller, selv om det kanskje er det du vil mest av alt.

Hvis du synes det hjalp å "få ut litt" ved å skrive dette innlegget her, kan du jo fortsette med det, f.eks i en dagbok eller andre steder.

Tving deg selv til å komme deg deg ut, opp og fram

[Breakeven]

Been there..sender deg en varm klem, vet hvor vondt det gjør. Det gjør vondt på alle mulige måter, fysisk og psykisk. Jeg trodde INGEN da de sa det gikk over..TID TID TID. Det er kjipt, men det er et lys i enden av tunnellen. Imens råder jeg deg til og ikke ha kontakt med han, gråt ut til venninner istedet, ikke til han. Det gjør bare at du savner han mer og bruker lenger tid på og komme over han.

Dere kommer ikke til og klare og være venner nå uansett fordi du fortsatt har følelser for han. Ikke hast med det, men bruk tid på og sørge og komme over han..

[Gjest Gjest]

Jeg vil også gi deg en klem!

Vet akkurat hvor ufattelig vondt det føles i begynnelsen. Litt etter litt blir det bedre, men det tar sin tid. Hold ut!

Det er fint at han er der for deg for å prate og svare på spørsmål, men litt etter litt så må du prøve å trekke deg unna og klare deg uten han. For din egen skyld. Støtt deg på andre nære venner, vit at andre er glad i deg og er der for deg.

[Gjest dalieo]

Hold deg unna han, og desverre er det eneste som funker tid som de andre her sier... det er kjipt å vite at man ikke kan gjøre noe med situasjonen og smerten - man må bare vente. Men jeg lover deg, du kommer over det. En dag gjør det ikke så vondt lenger. Det viktigste er å holde deg unna han, ikke oppsøk han eller send han meldinger.

Jeg ble selv medlem her på grunn av at jeg hadde kjærlighetssorg. Opprettet en dagbok der jeg skrev alt jeg ville si til han, og det hjalp veldig mye. Hvis jeg var langt nede kunne jeg bare gå inn og skrive alt ned, og få respons hos andre som også hadde det vondt. Så du skal bare bruke kg for alt det er verdt, hehe. Håper det går bedre med deg snart

[Gjest Gjest]

Tusen takk dere, det varmer

ER mulig jeg oppretter meg en dagbok, ja. Har MYE på hjertet, og får sikkert noen "morsomme" dager framover.. de 5 nærmeste vennene mine (som er de eneste jeg er komfortabel med å gråte ovenfor) har alle flyttet flere timer unna, og jeg får tidligst sett noen av dem om tre uker. De jeg har her oppe, er folk jeg kan prate med, le med, finne på ting, gjøre skolearbeid, feste med - men ikke gråte til. Føler meg ikke komfortabel med det annet enn til de nærmeste. Så da er det ekstra godt å få ut ting skriftlig

[canya]

Nå tenker jeg bare høyt ut et spm her, men hvor sjalu tror du han hadde blitt om han snart hadde sett deg/hørt rykter om deg og en ny fyr? Bare lurer.

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg begynt å jobbe aktivt med å forandre f.eks nettside- statuser til postitive om det trengs, som jeg visste han så på. Hadde jobbet så godt jeg kunne for at han skulle få høre/merke at du nå går videre og at du ler og har det bra.

Selvom det gjør veldig vondt.

[Gjest herregud]

Jeg husker jeg sa til eksen min da det nettopp hadde blitt slutt at jeg heller skulle ønske at han var død

Dette er kanskje den mest egoistiske uttalelsen jeg har hørt i hele mitt liv!

[Anaconda]

Dette er kanskje den mest egoistiske uttalelsen jeg har hørt i hele mitt liv!

Selvfølgelig er det helt gruuusomt å si eller i det hele tatt tenke noe sånt. Men der sier litt om hvor trist det går an å være, og det var også det som var poenget å få frem her.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig er det helt gruuusomt å si eller i det hele tatt tenke noe sånt. Men der sier litt om hvor trist det går an å være, og det var også det som var poenget å få frem her.

Jeg har aldri sagt det, men tanken har slått meg. Noen mener faktisk det nesten er vanskeligere å komme over å bli dumpa enn at han dør, fordi man da sitter igjen med den vonde følelsen av avslag, man fatter ikke hva som skjedde, selvtillitten raser og man er i den desperate situasjonen hvor man innser at man ikke kan tvinge et annet menneske til å elske deg.

Man må nesten ha opplevd det for å forstå tankegangen.

Når det er sagt så ville jeg ikke sagt det til eksen, og helt ærlig så ønsker man jo ikke at han var død! Men når man er midt i tragedien så virker det nesten som det hadde vært mindre tungt

[Pokahonta]

Ja, det gjør jævlig vondt!!!! Kjærlighetssorg er fryktelig vondt, og det må bare leves gjennom. Ingen vei utenom.

Du kan virkelig kutte ned noe av den tiden ved å ikke møte han. Dere har en del prating å gjøre rett etter bruddet, men så bør du sette en dato der du sier stopp for kontakt!! Dessverre høres det ut som at han har gjort sitt valg. Antageligvis har han tenkt gjennom dette en stund før han bestemte seg, og når han da tar ett endelig valg, er det nok det han synes er rett! OM, og jeg sier bare OM han skulle ombestemme seg, er nok dette ved at han savner deg når dere ikke har kontakt og at han opplever at du er selvstendig i ditt nye liv som singel. Det kan høres ut som at han har bært mye av tyngden i forholdet deres og har vært den sterke. NÅ er er det nok din tur til å være sterk.

Gråt så mye du vil, men ikke bruk han til å tørke tårene fremover. Mulig noen av vennene du kan le med, kan vise nye sider av seg selv og gråte med deg dersom du viser dem din svakhet. Det vet jeg ikke, man det er lov å prøve???

Ellers bør du også bare gi blaffen i telefonregningen (min første kjærelighetssorg kostet meg 5000 kroner første mnd.) og ringe vennene dine når du trenger å prate. Ring dem istedet for eksen din!!

Lykke til. Jeg LOVER.. Det går over, tross for smerter og savn! Been there!!!

[Gjest Gjest]

Huff, jeg føler med deg. Ikke fordi jeg har vært gjennom et brudd enda, men kjæresten min sier han har tenkt på å gjøre det slutt. Så jeg går hver dag og tenker på deg og jeg er sikker på jeg kommer til å skrive et lignende innlegg som ditt når/om det skjer.

En ting er sikkert, man MÅ jo bare komme seg videre. Man har ikke noe valg. Jeg ville flyttet inn hos en venninne, og pratet, pratet, pratet.. Kuttet alt kontakt med han. "The best way to get over someone is getting under someone else" Gå ut å oppdag hvor mange flotte fisker det er i havet;)

[Anaconda]

Jeg har aldri sagt det, men tanken har slått meg. Noen mener faktisk det nesten er vanskeligere å komme over å bli dumpa enn at han dør, fordi man da sitter igjen med den vonde følelsen av avslag, man fatter ikke hva som skjedde, selvtillitten raser og man er i den desperate situasjonen hvor man innser at man ikke kan tvinge et annet menneske til å elske deg.

Man må nesten ha opplevd det for å forstå tankegangen.

Når det er sagt så ville jeg ikke sagt det til eksen, og helt ærlig så ønsker man jo ikke at han var død! Men når man er midt i tragedien så virker det nesten som det hadde vært mindre tungt

Bare for å forklare grunnen til at jeg sa det, og ikke bare tenkte det.. ; Jeg var helt ut av meg. Samtidig var det vel som deler av et desperat forsøk på å få han tilbake. En måte å sette ord på hvor j... jeg hadde det. (Det var jeg som gjorde det slutt, men angret; tro det eller ei, og da var det for sent) Man tenker ikke mye når man er DER liksom.

Endret 30. september 2009 av annipanni

[Gjest Gjest]

Fysiske plager:

- Vondt i magen og i muskler

- Åndenød

- Hjertebank

Psykiske plager:

- Gråte ukontrollert

- Kjefte på de som står en nærmest for ingenting

- Følelse av å ikke være verdt noen ting

- Panikk

- Angst

- Bunnløs følelse av tomhet

Andre plager:

- Ty til piller/alkohol for å "lette på" smerten

Kjærlighetssorg er vel noe av det vondeste et menneske kan oppleve. Det eneste jeg kan tenke meg som er vondere, er å miste barnet sitt.

[Fandenivoldsk]

Tusen takk for svar folkens. Det varmer mye!

Nå har jeg en dagbok her.

http://forum.kvinneguiden.o/index.php?showtopic=423036

Endret 30. september 2009 av Fnisu

[Gjest Fnisu (ikke innlogget)]

Nå er det en stund siden, men følte for å oppdatere litt i denne tråden og kanskje sende noen positive tanker til andre som kanskje sliter

Føler at jeg har kommet en utrolig lang vei siden sist! Er nesten helt overveldet selv Når jeg nå leser det jeg skrev rett etter bruddet.. wow. Var jeg SÅ langt nede? Haha, ja, jeg var visst det. Og det er jo ikke lenge siden en gang!

Nå..

vel, i helga endte jeg og eksen opp på samme fest (felles venner/lite sted) og det gikk overraskende bra. Han overså meg for det meste, but I honestly didn't care JEG har faen ikke gjort noe galt, så hvis han vil være drittsekk, fine by me. Var han som masa om å være venner, ser jo åssen det gikk haha, jaja. Merka et par blikk fra ham iløpet av kvelden, men om de var sure, likegyldige eller om han bare ikke liker å se at jeg har det gøy, vet ikke jeg. Bryr meg ærlig talt lite. koste meg iallefall MASSE med de andre som var der, så da var det greit jeg hadde tendenser til å tenke "jeg er faen ingenting uten ham" men får jo bekreftet gang på gang at jeg faktisk er det.. fikk komplimenter fra andre gutter og tilogmed litt flørting, så jeg kan ikke være SÅ ille eksen prøvde seg jævlig på ei anna jente da, jeg var full og som alle sikkert vet blir man full av følelser også da, så først da jeg så at han satt med arma rundt henne løp jeg ned på dass med tårer i øynene, men etter fem minutter tenkte jeg "ta deg sammen, IKKE grin, ta deg sammen, det går bra!!" og etterpå det gikk det faktisk bra er det en ting jeg har, og som er viktig for meg, så er det stoltheten min! Jeg nekter rett og slett meg selv å være noe offer i alles påsyn det verste er at hun er en bekjent/venninne av meg, vi prata og lo en del før eksen kom på festen, og tilogmed også ETTER at eksen hadde vært helt "heyheeey" over henne. Så det var en litt.. sær kveld men jeg har ingen torner i siden til henne, hun er en kjempesøt jente. Hun tok meg med inn på badet og sa at hun var veldig redd for å såre meg og ikke visste helt hvordan hun skulle reagere på at eksen flørta så jeg sa at det var greit, klart at det ikke er direkte MORSOMT å se han sånn, men det er jo noe man må igjennom en gang uansett. Kan jo ikke akkurat si "NEI FY FAEN ASS HOLD DEG UNNA" heller tror det er likeså mye det at det bare rett og slett er rart og uvant å se ham med noen andre, siden det tross alt var oss to i 2,5 år.Da skal det vel merkes litt, ville jeg tro! Eller hva?

MEN, det "morsomme" var at etter nach, da vi skulle dra hjem, endte denne jenta opp med å kline med en annen kar, og ble igjen sammen med ham okei, jeg vet det er barnslig, men jeg så at eksen ikke akkurat ble så høy i hatten, og ja - jeg var skadefro. Jævlig skadefro. liksom, hahaa, ta den. Huff, føler meg 13 år gammel

Skulle nesten tro jeg var manisk, i går og idag har jeg vært helt ":D" full av humør, gleder meg til Thailandferien og til resten av juleferien da jeg skal ut og feste og ha det kjempemoro med vennene mine!! Og ikke ofre eksen noen tanker! Det verste som kan skje nå, er at han finner seg noen mens jeg er i Thailand og jeg får høre det av noen andre. Det kommer nok til å bli litt sårt, det vet jeg, men jeg vet jo nå at jeg takler det.. For det gjør jeg vel,

når jeg satt og hadde lættis to meter unna der eksen min satt og gjorde tilnærmelser til ei anna jente

Gleder meg til romjul og nyttår, jeg skal drikke og ha det gøy, og kanskje flørte litt med andre gutter også

Iallefall, jeg føler at jeg har kommet lengre enn jeg trodde var mulig på så kort tid (2,5mnd)!!! Venter egentlig bare på at jeg skal få et major breakdown hvilken dag som helst, men satser på at det aldri kommer en annen ting jeg også har merka, er at jeg ikke er så besatt av hva han gjør lenger. Han har ikke vært pålogget msn/face eller noe verken i går eller i dag, og tro meg, hadde dette vært en måned siden, hadde jeg lurt og lurt og tenktt og analysert og tatt for meg hver jente jeg vet om og tenkt "han er sikkert der!!!" igår tenkte jeg en gang "hm, lurer på hvor han er" og det var det liksom og lysten til å sende ham melding/ringe er så og si helt borte

Det ER visst faktisk mulig!!

[LykkeLotta]

Jeg har aldri sagt det, men tanken har slått meg. Noen mener faktisk det nesten er vanskeligere å komme over å bli dumpa enn at han dør, fordi man da sitter igjen med den vonde følelsen av avslag, man fatter ikke hva som skjedde, selvtillitten raser og man er i den desperate situasjonen hvor man innser at man ikke kan tvinge et annet menneske til å elske deg.

Jeg sitter midt oppe i det nå og ja, det kan være lett å tenke at det hadde vært enklere om personen bare var borte. Men i en sånn situasjon er det ikke lett å tenke rasjonellt. Og det gjør det ikke noe mindre vanskelig når man sitter igjen med en følelse av at ens egen dømmekraft er så dårlig at man havner i en slik situasjon hvor man ikke vet hva som var sant og ikke sant, påpyntet sannhet, mangel på empati (det var kun han som kunne være redd for å bli såret, ikke jeg).... Men alt dette er en annen historie.

Frykten er jo at man skal møte denne personen på gata! Derfor - nesten lettere om han bare ble "borte".

Godt å lese at trådstarter har kommet seg videre! Man vet jo at det er mulig, det virker bare så veldig umulig når man står midt oppe i det. Men vi kommer oss videre - på en eller annen måte.

[Gjest Gjest]

Dere kan umulig ha mistet noen dere er glad i (død) siden dere klarer å påstå det er bedre enn kjærlighetssorg.

Er det virkelig mulig....