Sterk angst

[Gjest Ung kvinne]

Det har seg sånn at jeg de siste årene har slitt med angst. Den kom snikende etter at jeg i en vond periode av livet fikk et panikkanfall som skremte ”livet av meg”, jeg trodde faktisk at jeg skulle dø da det skjedde. Heldigvis var min samboer der da det skjedde... I ettertid ser jeg at det kanskje ikke var så "heldig" at han var der.

Jeg har et helt annet liv i dag enn hva jeg hadde den gangen. Ting har ordnet seg for meg – bortsett fra angsten. Den arter seg sånn at jeg føler meg totalt avhengig av samboeren min for å føle meg helt trygg. Å ha andre mennesker jeg kjenner godt i nærheten kan hjelpe det og, men det blir ikke helt det samme. Hvis han ikke er i nærheten trenger jeg å ha med meg mobiltelefon, og være sikker på at han også har sin med. Slik at jeg kan ringe han. I tilfelle hva, kan man lure på. Jo, i tilfelle jeg får et nytt panikkanfall. Selv om jeg har bare fått ett eneste ett, og det for flere år siden! Den opplevelsen har ødelagt meg, føler jeg. Den gjennomsyrer alt jeg gjør. Jeg klarer ikke å leve i nuet. Jeg tenker alltid ”tenk om?”. Jeg kan telle på to hender alle de gangene jeg faktisk har trengt å ringe samboeren min pga sterk angst (for angsten). Og aldri har han trengt å hente meg eller komme hjem pga lammende angst.

Det skal også nevnes at jeg har sterk dødsangst. Redd for å dette og skade meg uten å få hjelp, redd for å sette noe i halsen og kveles, redd for akutt fysisk sykdom, redd for å miste kontrollen og bli ”gal”, selv om jeg aldri hatt fått noen indikasjoner på at dette med stor sannsynlighet skulle ramme meg. Jeg føler jeg har bevist for meg selv gang på gang at jeg mestrer MYE mer enn jeg tror selv. Jeg har gått fra å være totalt isolert i eget hjem, til i dag ha en bachelorgrad, være i flott jobb – og jeg fungerer tilsynelatende godt. Men det er fordi jeg alltid har det i bakhodet at samboeren min er i nærheten hvis det skulle skje noe (panikkanfall).

Jeg har vært til tre forskjellige leger med dette problemet – jeg får samme svaret hver gang: ”Dette klarer du, du er en ressurssterk person”. Og så blir det med det. Jeg har også fått resept på sobril, som jeg tar hvis jeg er veldig anspent og engstelig for noe. De hjelper på de kroppslige plagene, men katastrofetankene mine er der fortsatt.

Jeg har altså bygget mitt nåværende liv opp på et grunnlag som tilsier at min samboer må ha mulighet til å ”redde” meg. Han stabiliserer meg med sitt nærvær, kan man si. Mens jeg selv bidrar til kaos i eget sinn. Det har seg sånn at han i det siste skal på en del turer i forbindelse med jobben. Han har vært på to av de allerede, og har noen igjen. Det er noen netter pr tur, og det er såpass langt unna at han ikke kan komme hjem samme dag. De to første turene var et sant helvete for meg. Jeg satt stort sett paralysert i sofaen, og telte timer og prøvde å holde meg opptatt med tv-titting. Jeg hadde fri fra jobb begge disse gangene, så jeg var hjemme hele dagen. Jeg fryktet voldsomt å gå ut også, så jeg turte ikke engang å gå på butikken – i tilfelle jeg ikke kom meg hjem igjen, og ingen var hjemme, så ingen ville ha savnet meg hvis jeg ble borte i en lang stund. Jeg klarte heller ikke å spise nesten noenting pga frykten for å sette noe i halsen.

Jeg kom meg gjennom disse gangene, men følte ikke at jeg mestret de på noen sunn måte, og frykter enda mer i dag å være alene. Og nå skal samboeren min ut og reise igjen snart. Jeg gruer meg noe helt hinsides. Jeg vet det er irrasjonelt! Alt er jo oppi hodet mitt. Det verste nå er ikke bare at jeg er her alene, men at jeg også må dra på jobb. Og det er et lite stykke å reise dit. Jeg har ingen venninner her i byen, så det er ingen jeg kan be på besøk heller, eller ringe "i tilfelle"... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg bruker de fleste våkne timer i døgnet på å grue meg til dette, for deretter å skamme meg over min oppførsel og redsel i ettertid. Jeg vet at ingen kan se det på meg hvilke store angstplager jeg faktisk har...

Jeg vet ikke hvor jeg vil med alt dette.... kanskje bare at noen kan si at de har hatt det på samme måte, og at det helt magisk bare forsvant en dag?

[Gjest Eline30år]

Kjære deg!

Jeg har en venninne som har det akkurat slik som deg. Hun er 30 år og høyt utdannet, pen og søt jente. Men hun sliter med angst for å være alene! Når samboeren er på jobbreiser, må venninner eller moren sove hos henne.

Ingen ville trodd at hun slet med angst, hun virker så vellykket og trygg.

Hun har begynt å gå til en kognitiv terapeut og sier det hjelper veldig.

Det synes jeg du også skal gjøre. Lykke til!

[Gjest ts]

Kjære deg!

Jeg har en venninne som har det akkurat slik som deg. Hun er 30 år og høyt utdannet, pen og søt jente. Men hun sliter med angst for å være alene! Når samboeren er på jobbreiser, må venninner eller moren sove hos henne.

Ingen ville trodd at hun slet med angst, hun virker så vellykket og trygg.

Hun har begynt å gå til en kognitiv terapeut og sier det hjelper veldig.

Det synes jeg du også skal gjøre. Lykke til!

Tusen takk for svar. Det er godt å høre at jeg ikke er den eneste som sliter med slikt. Hvis jeg hadde hatt moren min eller venninner på denne kanten av landet, hadde nok jeg også ønsket at de skulle komme og sove over...

Vet du hvordan venninnen din kom i kontakt med kognitiv terapeut? Jeg har sett på private virksomheter, men det er veldig dyrt.. (men ville vært verdt det, om det fridde meg fra angstproblemene). Jeg har gått til lege før med problemene, i håp om mulig henvisning til psykolog, uten at dette har skjedd.

[Gjest meg igjen]

Tusen takk for svar. Det er godt å høre at jeg ikke er den eneste som sliter med slikt. Hvis jeg hadde hatt moren min eller venninner på denne kanten av landet, hadde nok jeg også ønsket at de skulle komme og sove over...

Vet du hvordan venninnen din kom i kontakt med kognitiv terapeut? Jeg har sett på private virksomheter, men det er veldig dyrt.. (men ville vært verdt det, om det fridde meg fra angstproblemene). Jeg har gått til lege før med problemene, i håp om mulig henvisning til psykolog, uten at dette har skjedd.

Om du forklare fastlegen din hvor forferdelig du sliter pga ansten din, så skriver han/hun ut en henvisning på stedet. Du må selv finne ut hvilke psykologer som har driftstilskudd og sette deg på venteliste der. Evt. kan du kontakte et privat institutt, da får du time i løpet av noen få dager... Google *kognitiv Tromsø* f.eks. og se hva som kommer opp. Helt latterlig at det skal være så vanseklig å komme til en psykolog. Når man er mest nedkjørt og trenger hjelpen mest, er ikke da man orker å begynne å orientere seg i jungelen av hjelpetilbud!

PS Du kan kontkte universitetet i byen din og høre om du kan være med på et studentoppelgg, psykologistudetner trenger praksis i siset del av studiet ditt.

Om du er student, kan du benytte deg av "studentenes psykiske helsetjeneste".

[Gjest Gjest_Cecilie_*]

Hei

Jeg har akuratt samme problem som deg; har sterk angst. Jeg har gått til terapi i ca. 3 år, men sluttet for nesten ett år siden. Nå har jeg fått angst igjen p.g.a. et jobbproblem.

Jeg er også vellykket (sier andre til meg hvertfall), er ung (21 år) og er leder. Tjener bra og har god arbeidserfaring og utdanning. Men sliter allikevel med min eget selvbilde og jeg trenger alltid noen i nærheten av meg (samboer og moren min).

Hvis du vil, så kan du få snakke med meg om du vil. Jeg vet akuratt hvordan du har det, og det er helt j.... Jeg føler selv at jeg er alene med angsten, og at ingen har det likt som meg.. jeg tror jeg er gal og at det feiler meg noe. Men når jeg har undersøkt litt, så viser det seg at 1,5 millioner mennesker får psykiske problemer det i løpet av livet sitt. Det er ca 18 500 pr. år... det er mange mennesker.

Bare for å si det, så klarer du å bli kvitt angsten. Anbefaler kognitiv terapi, ta kontakt med fastlegen din og gi beskjed at du vil bli henvist til psykolog.

Store klemmer fra meg :) Du er ikke alene!!

[Gjest Gjest_Cecilie_*]

Du kan lese min tråd inne på "kropp og helse" med overskrift: angst, problemer på jobben.

[Gjest Gjest]

Det du beskriver er veldig typisk angst. Du har også en god forståelse for hva angsten er, og for hvilke reaksjoner som hører til problemet, og jeg synes du er inne på hva som må til for å få det bedre også, nemlig å ikke bli fanget i sine egne tanker og å leve mer i nuet. Det er flere ganger blitt foreslått en bok her inne til folk som sliter med liknende ting som deg, nemlig denne . Det går også an å lese noe mer generelt om mindfulness, bare søk på Amazon for å finne bøker du synes virker interessante. Det er en veldig virkningsfull teknikk! Jeg har ikke lest hele boka, men lært meg endel om hvordan jeg bruker noen av teknikkene og har hatt et mye bedre liv etter det...

Jeg vil forsåvidt også oppfordre deg til å ikke gi deg med en gang legen sier at "dette greier du". Det å være en ressurssterk person bør ikke være noe som gir en avslag når en ber om hjelp, tvert i mot bør legen tenke seg om en ekstra gang når en ellers sterk og selvstendig person kommer og ber om en henvisning. For det skal litt mer til at man spør om hjelp. Det er ikke sikkert du får noe tilbud om hjelp likevel, men jeg synes i hvert fall du burde bli tatt alvorlig. Men mindfulness er en metode det er ganske greit å lære seg på egen hånd, så jeg tror du vil klare deg selv om du må finne ut av dette selv

[Anaconda]

For meg virker det som at angsten handler om noe annet en panikk-/døds-angst-tilfellet. Panikkangst oppstår ofte pga et traume tidligere i livet. Det er kanskje dette du bør nøste opp i. Ta problemet "ved roten". En psykolog kan hjelpe deg med dette

Jeg har litt kjennskap til dette i forbindelse med jobben min + at jeg var tidligere sammen med en som slet med dette; var med andre ord på den andre siden av bordet. Kjenner igjen endel av det du nevner. Gutten jeg var sammen med oppsøkte hjelp og dro nytte av dette.

Lykke til