Hvordan tilgi seg seg selv etter utroskap?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg synes det er litt rart når man er utro at man ikke spør seg selv hvorfor? Er det fordi man er spenningsøkende? Er det fordi man synes det er iorden å veksle på partnere? Skulle man straffe gutten? Ville man forsøke å ha bedre sex med en annen person?

Liker man å gjøre handlinger for å straffe seg selv? Nedgradere seg selv litt? Er det andre mennesker som bestemmer sin egen lyst?`

Hva har skjedd liksom?

Uansett hvordan man gjør det, så er det ingen unnskyldning.

Jeg var ikke utro med noe av det i tankene som du hadde skrevet ned. Jeg har ikke vært i forhold på mange år, og var ikke vant til å roe meg ned rett og slett. Som sagt.. 0 unnskyldning og jeg tar alt på min kappe her.

[Gjest fisk]

Kjære fortvilet.

Problemet her er ikke at du ikke klarer å tilgi deg selv, men at han ikke gjør det.

Han klarte å holde det på avstand den første tiden da forelskelsen er mest altoverskyggende, men nå har han sunket inn i et mønster med kulde, tause anklager og nedvurdering. "Du vet grunnen" betyr "du fortjener ikke bedre, jeg fortjener bedre".

Dere begge godtar den holdningen, uten å stille spørsmålstegn ved den. Han er jo offeret, den som ble såret.

Nå terroriserer han deg med det. Forhåpentligvis ikke bevisst, men han gjør det like fullt.

Dere er ikke likeverdige i forholdet. Du har blitt en slave som skal prøve å gjøre ham til lags, mens han sylter seg ned i sin bitterhet og holder deg nede, du skal ikke tro at du er god nok for ham, med det du har gjort.

Dette forholdet er dømt til å mislykkes, så lenge utroskapsepisoden får definere alt mellom dere.

Skal dere ha noen sjanse til å lykkes, må du tørre å ta sjansen på å miste ham, og innse at du har en verdi, selv om du gjorde noe galt.

Konfronter ham. Si at du er fryktelig lei for det du gjorde, og at du skulle ønske at det kunne reverseres, men at det ikke er mulig. Si at hvis han ikke kan være glad i deg tross det du gjorde, så må dere ta konsekvensen av det og gå hver deres vei. Si at han må tenke seg om og finne ut om hvorvidt alt det andre du er, alle dine gode sider, at du nå er 100% forpliktet og trofast i forholdet, gjør at han vil velge deg som partner. Og at hvis han ikke kan velge deg, MÅ han velge deg bort. Si at du er nødt til å slutte å være liksomgodtatt, mens du hele tiden blir fortalt indirekte at du er ikke god nok, ikke verdt hans kjærlighet.

Du kan ikke redde forholdet alene. Du kan ikke gjøre opp for det som har skjedd ved å fortsette å logre mens han fortsetter å se ned på deg. Han har holdt på med dette i et halvt år etter hvetebrødsdagene, og det er lenge nok. Nå er det på tide å bestemme seg for om han vil satse på deg eller ikke. Hver dag han behandler deg dårlig, blir det mer og mer tydelig for ham at du er mindre verdt enn ham. Det er resultatet når han nedverdiger deg, at han krymper din verdi for ham.

Så lenge du ser ham som nøkkelen til å ha et godt liv, er det sikkert vanskelig å følge råd jeg gir. Med den innstillingen han har nå, er han en hengelås, ikke en nøkkel.

Jeg håper du finner mot og styrke til å gjeninnsette deg selv som en person å regne med, at du finner tilbake til din stolthet og din verdi. Husk at de aller fleste har gjort ting som de skammer seg over, og flesteparten av dem som ikke har det, er enten skamløse, eller har sine største feiltrinn foran seg enda.

At du er så lei deg for dette, viser at du har samvittighet og stiller krav til deg selv. Men du må også reise deg igjen, og tenke at en ny dag er en ny sjanse til å gjøre det rette og være det du vil. Det skal ikke være en ny anledning for ham til å gni ansiktet ditt i et feiltrinn. En stund er det forståelig, men nå er det på tide å riste litt og be ham ta stilling og stå for det valget han tar.

Lykke til!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Kjære fortvilet.

Problemet her er ikke at du ikke klarer å tilgi deg selv, men at han ikke gjør det.

Han klarte å holde det på avstand den første tiden da forelskelsen er mest altoverskyggende, men nå har han sunket inn i et mønster med kulde, tause anklager og nedvurdering. "Du vet grunnen" betyr "du fortjener ikke bedre, jeg fortjener bedre".

Dere begge godtar den holdningen, uten å stille spørsmålstegn ved den. Han er jo offeret, den som ble såret.

Nå terroriserer han deg med det. Forhåpentligvis ikke bevisst, men han gjør det like fullt.

Dere er ikke likeverdige i forholdet. Du har blitt en slave som skal prøve å gjøre ham til lags, mens han sylter seg ned i sin bitterhet og holder deg nede, du skal ikke tro at du er god nok for ham, med det du har gjort.

Dette forholdet er dømt til å mislykkes, så lenge utroskapsepisoden får definere alt mellom dere.

Skal dere ha noen sjanse til å lykkes, må du tørre å ta sjansen på å miste ham, og innse at du har en verdi, selv om du gjorde noe galt.

Konfronter ham. Si at du er fryktelig lei for det du gjorde, og at du skulle ønske at det kunne reverseres, men at det ikke er mulig. Si at hvis han ikke kan være glad i deg tross det du gjorde, så må dere ta konsekvensen av det og gå hver deres vei. Si at han må tenke seg om og finne ut om hvorvidt alt det andre du er, alle dine gode sider, at du nå er 100% forpliktet og trofast i forholdet, gjør at han vil velge deg som partner. Og at hvis han ikke kan velge deg, MÅ han velge deg bort. Si at du er nødt til å slutte å være liksomgodtatt, mens du hele tiden blir fortalt indirekte at du er ikke god nok, ikke verdt hans kjærlighet.

Du kan ikke redde forholdet alene. Du kan ikke gjøre opp for det som har skjedd ved å fortsette å logre mens han fortsetter å se ned på deg. Han har holdt på med dette i et halvt år etter hvetebrødsdagene, og det er lenge nok. Nå er det på tide å bestemme seg for om han vil satse på deg eller ikke. Hver dag han behandler deg dårlig, blir det mer og mer tydelig for ham at du er mindre verdt enn ham. Det er resultatet når han nedverdiger deg, at han krymper din verdi for ham.

Så lenge du ser ham som nøkkelen til å ha et godt liv, er det sikkert vanskelig å følge råd jeg gir. Med den innstillingen han har nå, er han en hengelås, ikke en nøkkel.

Jeg håper du finner mot og styrke til å gjeninnsette deg selv som en person å regne med, at du finner tilbake til din stolthet og din verdi. Husk at de aller fleste har gjort ting som de skammer seg over, og flesteparten av dem som ikke har det, er enten skamløse, eller har sine største feiltrinn foran seg enda.

At du er så lei deg for dette, viser at du har samvittighet og stiller krav til deg selv. Men du må også reise deg igjen, og tenke at en ny dag er en ny sjanse til å gjøre det rette og være det du vil. Det skal ikke være en ny anledning for ham til å gni ansiktet ditt i et feiltrinn. En stund er det forståelig, men nå er det på tide å riste litt og be ham ta stilling og stå for det valget han tar.

Lykke til!

Veldig godt formulert og et fornuftig innlegg!

Som du også nevner her, så kan det være lettere for en utenforstående å si hva jeg skal gjøre, men det er jo derfor jeg skriver her inne, for å få et objektivt syn på denne "saken", jeg selv er jo inne i et følelsesmessig kaos og uten dømmekraft og en verdighet for meg selv.

Han drar sjelden temaet opp, og bruker det aldri mot meg. men vi kan prate om det, det kan ofte hjelpe å prate ut om ting. Men jeg vet at det alltid vil ligge å dvele.

Tiden vil jo hjelpe, han sier selv at han ser en fremtid med meg, eller så hadde han ikke vært sammen med meg. Jeg har i det siste tatt han litt for ting jeg mener er urettferdig, og jeg merker at han blir irrtert hvis jeg "tar igjen", for han er jo vant til å ha rett.

Jeg har sterke følelser for denne fantastiske mannen, og jeg vet ikke hva godt jeg kan gjøre for han. Men jeg vet at det er kun jeg som har ødelagt dette. Og det må jeg leve med, jeg vet bare ikke hvordan.

[waco]

Kan du ikke prøve å forkare for deg selv hvorfor du lå med denne mannnen da?

"var ikke vant til å slå seg til ro..."...

Tydelig at du har en seksualvane som går ut på å ligge med gutter før du kjenner dem, og er man impulsiv av menneske, og spontan som jente, - og liker å leve på konsekvenser i stedet for å tenke handlinger i forkant så blir jo hele livet på etterskudd!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Kan du ikke prøve å forkare for deg selv hvorfor du lå med denne mannnen da?

"var ikke vant til å slå seg til ro..."...

Tydelig at du har en seksualvane som går ut på å ligge med gutter før du kjenner dem, og er man impulsiv av menneske, og spontan som jente, - og liker å leve på konsekvenser i stedet for å tenke handlinger i forkant så blir jo hele livet på etterskudd!

Hvorfor gå så inn på det. Jeg har da ikke sagt at jeg lå med denne mannen. Men jeg var utro. Utroskap kan bestå av flere faktorer. Kyssing f.eks.. Jeg hadde ikke et fullt samleie med denne gutten.

Dette var faktisk barndomskjæresten min, jeg var sammen han for 16 år siden, så litt spesielt sånn sett.

Men jeg var utro, i hvem grad jeg var utro spiller da ingen rolle. Stygt er det uansett.

Jo mer jeg blir glad i den mannen, jo mer gjør dette vondt. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre av meg.

[Gjest tea]

Du som var utro, skam deg. Du har vært en egoist ifra starten av og er også egoist nå. Du starter en tråd for at DU skal føle deg bedre etter alt det du har gjort. Har det noen gang slått deg i tankane dine hva typen din har gjennomgått psykisk etter at du la kortene på bordet om din utroskap? Nei, tror ikke det.

Jeg skal av personlig erfaring informere deg hva det gjør med psyken til en mann.Så vil du forstå hvorfor han oppføre seg slik som han gjør.

Jeg ble kjent med ei knall bra jente for et og et 3 år siden. De første 3-4 månedene var vi gode venner,men så utviklet det seg følelser og vi ble sammen. På det tidspunktet fant jeg ut at selv om hun var 23 så hadde hun holdt på jomfrudommen sin. Hun og jeg var så storm forelsket at vi planla bryllup og hun lovet meg at hun vil kun la meg få ta hennes jomfrudom og jeg lovet henne at jeg skal vente til bryllups natten. Dagen etter at vi ble sammen ga jeg henne et hjerte smykke og når jeg ga henne det sa jeg kun følgende til henne:

"Im giving you my heart ,dont break it" ,og hun lovet aldri å gjøre det. Jeg sa også til henne at jeg tilgir nesten alt ,men ikke utroskap,så jeg var klar på mitt stå sted om hva jeg mente om utroskap.

Da jeg og hun hadde blitt sammen så stod sommeren klar for inntreden i vårt liv, og en sommerdag så kom hun hjem til meg etter å ha vært borte ifra meg ei uke på ferie med veninnene sine,og jeg merket at hun hadde fått en øye infeksjon. Jeg trodde dette var en vanlig øye infeksjon, men etterhvert som dagene gjekk,så ble denne infeksjonen mer intens og det utviklet seg enorme mengder med hvit puss ifra øynene hennes. Jeg ble fort mistenksom og tenkte dette må være kjønnsykdom. Jeg gogglet litt symptomene hennes og biter merke i gonore sykdommen. Jeg tar det opp med henne om at jeg mistenker dette er gonore og spør hun om hun har hatt sex med noen,hun blå nekter. Men hun gjør som jeg sa og tester seg hos legen og svaret er positiv utslag på gonore sykdommen. Når jeg får høre dette vil jeg ha svar,for gonore er seksuelt overfør bar sykdom, man kan ikke bare få det ut av løse luften. Etter mye unna sluntring knekker hun sammen og innrømmer at hun har vært utro,og forklarer at hun hadde tatt noen rusmidler med ei veninne som gikk på piller og masse alkohol involvert ,så klarte hun å hoppe i seng med 4 stykker på to døgn. Hele min verden raste over mitt hode når hun sa det. Jeg ble sjokka, forbanna, hade miks følelser, men klarte å holde roen opp i dette heile her.

Jeg valgte å tilgi henne der og prøvde å leve videre med hu som vanlig.I begynnelsen et par måneder prøvde jeg å ignorere det hun hadde gjort og øste henne med kjærlighet , oppmerksomhet osv ,men etter hvert begynte jeg å få flashbacks av det hun hjadde fortalt meg. SPørsmål begynte å dukke opp om hvorfo hun hade gjort ett, om hun holdt på bak min rygg ennå. Hvordan hun har svikta meg og såret meg, tatt meg for gitt , aldri satt pris på meg osv.. Jo mer jeg begynte å gruble jo mer jeg følte meg kvalm av det hu hade gjort. Og for å si det mildt sagt så sliter jeg psykisk av det hun har gjort mot meg ennå. Vi er sammen den dag idag , men det går ikke en eneste dag der jeg ikke tenker på det hun har gjort.

Og hun ,hun sliter enormt med skyldfølelse og klarer ikke å tilgi seg sjøl.

Så håper du har et innblikk nå i hvor mye dette ødelegger en ekte mann som virkelig går inn foret forhold med ei.

[AnonymBruker]

Han valgte å ta deg tilbake, han valgte å tilgi deg, og han behandlet deg fint de 4-5mnd, men så snudde han. Da hadde jeg faktisk valgt å ta det opp med han, for det er ingen grunn når han sier du vet hva det gjelder, for det hadde dere lagt bak dere og gått videre. Du gjorde en dum ting, men HAN valgte å tilgi deg, og da skal man ikke se seg tilbake. Så jeg hadde faktisk sagt enten legger du det bak det, du valgte tross alt å ta meg tilbake og tilgi, og kan du ikke det så går vi videre hver for oss, for jeg vil gå videre og ikke gå å gnager over det som engang var og som var tilgitt!! Og vil han ikke legge det bak seg er det bedre du får en periode med kjærlighetsorg, komme deg videre og finne deg en annen mann.. Enn at du skal gå å slite og ha det vondt i dette forholdet. Og han skal begynne å straffe deg etter 4-5 mnd der dere hadde det bra!!

Anonymous poster hash: ed442...34a