Hvordan tilgi seg seg selv etter utroskap?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg ser nå etter et år med kun kjemping fra min side om å redde forholdet vårt, at dette ikke vil gå. Men det er det ikke noe fasit svar på, ting kan jo alltid bli bedre? Det er hvertfall et spørsmål jeg stiller meg selv hele tiden.

Jeg var dessverre utro den første uken i vårt forhold, dette kom opp og han gjorde det selvfølgelig slutt med meg. Hvem kan klandre han?

Etter en tid, så tok han meg tilbake og lykken var stor hos meg. Dette var jo alt jeg hadde drømt om, ingen søvnløse netter, klare å komme meg på jobb, være lykkelig igjen. Jeg hadde det virkelig ille uten han og med det jeg hadde gjort mot han.

Forholdet fungerte veldig bra faktisk en stund, jeg begynte å lure på om han hadde glemt utroskapen nesten. Glemt blir det vel aldri, men tilgitt var det jo.

I 4-5 måneder etter utroskapen, så forandret mye seg. Han sluttet å gjøre ting for meg, sluttet å si hyggelige ting, sluttet å gi meg komplimenter, sluttet å gi av seg selv og jeg er blitt mindre prioritert enn før.

Jeg har selvfølgelig tatt dette opp med han mange ganger, han sier bare at jeg vet grunnen til at ting er som det er. Og selvfølgelig skjønner jeg det, men han var mye bedre mot meg før i forholdet, tidligere etter at utroskapen fant sted.

Jeg regner med at det er som alle sier, at jeg må ta tiden til hjelp.

Men jeg sliter og har vondt hver dag. Vondt fordi jeg skulle aldri ha gjort dette mot han, vondt fordi det er vondt å bli avvist av en man gir alt til og har så sterke følelser for, vondt fordi jeg såret han, vondt fordi jeg hadde det så bra med han.

Jeg får ikke skrudd tiden tilbake. Jeg har gått til psykolog nå i noen måneder, føler ikke at det hjelper stort da jeg ikke får noen råd, bare en som lytter.

Jeg sliter med å være på jobb, hvertfall det å gjøre en bra jobb. Min lykke ligger bokstavelig talt i hans hender, hvordan han er mot meg en dag, avgjør resten av dagen min.

Alt er vondt, livet er vondt. Jeg vil alltid måtte leve med det jeg gjorde mot han, jeg vil så gjerne legge det bak meg. Jeg må prøve å tilgi meg selv og akseptere at jeg gjorde som jeg gjorde.

Jeg er kansje litt hard mot meg selv, dette har gått såpass hardt inn på meg at jeg spiser beroligende medisiner innimellom, jeg overdoserer ikke. Det tar bare bort de værste humpene i livet mitt.

Burde jeg la han gå? Er det verdt å ha så mye smerte i et forhold?

På en annen side, så tenker jeg på hvor ille jeg hadde det uten han, det var jo en grunn til at jeg ble forelsket i han og sammen han, kansje han vil finne tilbake til seg selv en dag?

men hovedspørsmålet her var egentlig hvordan jeg kan tilgi meg selv for det jeg har gjort? Jeg har prøvd, jobbet med meg selv og mitt selvbildet, men jeg blir stadig minnet på hvorfor jeg har det så vondt som jeg har det, jeg blir minnet på det hver eneste dag, hver eneste dag hvor min kjære ikke gir noen ting av seg selv til meg.

Noen noen ord på lager?

Hilsen fortvilet

[Gjest Gjest]

Han sier han valgte å tilgi deg, og dermed valgte han å gå videre...

MEn det er stor forskjell på ord og handling.... han straffer deg fremdeles for det du gjorde!

Han burde heller vært ærlig og sagt at han ikke visste om han klarte å tilgi, for slik det er nå soner du en livstidsdom for noe han har sagt at han har tilgitt, dette vil han fortsette med så lenge du lar ham gjøre det.

[Cuckold]

I 4-5 måneder etter utroskapen, så forandret mye seg. Han sluttet å gjøre ting for meg, sluttet å si hyggelige ting, sluttet å gi meg komplimenter, sluttet å gi av seg selv og jeg er blitt mindre prioritert enn før.

Jeg har selvfølgelig tatt dette opp med han mange ganger, han sier bare at jeg vet grunnen til at ting er som det er. Og selvfølgelig skjønner jeg det, men han var mye bedre mot meg før i forholdet, tidligere etter at utroskapen fant sted.

Jeg regner med at det er som alle sier, at jeg må ta tiden til hjelp.

Har du spurt ham hvorfor han plutselig ble så forandret 4-5 måneder etter at du hadde vært utro? Hvis du var utro første uken dere var sammen og han tok deg tilbake igjen og dere hadde det fint, og han så plutselig etter 4-5 måneder forandrer seg, høres det ut som det kan være noe annet som plager ham. Men man vet jo aldri.

Utroskap er noe dritt, det kan ødelegge veldig mye. Det kan også være veldig vanskelig å tilgi selv om man gjerne vil, og det kan være det er dette han sliter med. Det kan også være at han føler du skylder ham så mye etter dette at han av den grunn har begynt å stenge av. Noe som jo er fullstendig ødeleggende. Et forhold kan ikke være basert på at den ene er i minus og skal gjøre alt for den andre for liksom å komme tilbake i balanse. Men det er ikke lett å gjenopprette balansen i et forhold der den ene har vært utro.

Det beste er etter min mening å ikke love hverandre seksuell troskap, men fokusere på å være der for hverandre uansett hva som skjer. Men jeg skjønner jo at det ikke appellerer til alle.

[Gjest Gjest]

Dette er tredje gangen du skriver om dette temaet her inne. Har du ikke ENDA tatt inn over deg at han der ikke er noe å samle på??

[I Grosny]

Jeg tror du har vært her før, og jeg har kanskje svart før, men du har det ikke greit, så det er riktig å skrive her på nytt.

Jeg vil påstå at den utroskapen ikke gjelds. Hadde dere LOVET hverandre troskap før det skjedde, uansett skjedde det før forholdet hadde etablert seg.

Nå er det han som på en måte er utro, hele tiden. Han stiller ikke opp for deg, og overholder ikke sin plikt som din kjære . Å unnskylde seg med at du har vært dum en gang, det er bare for drøyt.

Jeg synes at du må vekk fordi du skades psykisk av å være med han. Du kommer til å få vondt i 2 måneder, og så blir du lykkelig igjen. Hvis du utsetter det mer, så får du bare mere kjærlighetssorg. Og hvis du ønsker deg barn, så bør du absolutt begynne å se deg om etter en som holder mål. En som vil være mannen din. Fullt ut, i gode og onde dager. Du skal ha en mann som setter pris på deg, og er på laget ditt konsekvent.

Endret 29. september 2009 av I Grosny

[Gjest Gjest_gjest_*]

Dette er tredje gangen du skriver om dette temaet her inne. Har du ikke ENDA tatt inn over deg at han der ikke er noe å samle på??

Hva hevder du til?

Jeg er helt fersk på forumet her

Det er veldig mye nyttig lesning her og mange gode råd, men tenkte at jeg skulle lage min egen tråd med spesifik det jeg sliter med for å kansje få noen konstruktive råd her inne!

[Gjest Gjest]

Har du spurt ham hvorfor han plutselig ble så forandret 4-5 måneder etter at du hadde vært utro? Hvis du var utro første uken dere var sammen og han tok deg tilbake igjen og dere hadde det fint, og han så plutselig etter 4-5 måneder forandrer seg, høres det ut som det kan være noe annet som plager ham. Men man vet jo aldri.

Utroskap er noe dritt, det kan ødelegge veldig mye. Det kan også være veldig vanskelig å tilgi selv om man gjerne vil, og det kan være det er dette han sliter med. Det kan også være at han føler du skylder ham så mye etter dette at han av den grunn har begynt å stenge av. Noe som jo er fullstendig ødeleggende. Et forhold kan ikke være basert på at den ene er i minus og skal gjøre alt for den andre for liksom å komme tilbake i balanse. Men det er ikke lett å gjenopprette balansen i et forhold der den ene har vært utro.

Det beste er etter min mening å ikke love hverandre seksuell troskap, men fokusere på å være der for hverandre uansett hva som skjer. Men jeg skjønner jo at det ikke appellerer til alle.

Dette var et veldig godt svar som faktisk appelerer til det jeg opplever nå.

Jeg føler faktisk at jeg er i minus, jeg strever hele tiden, jeg strever til og med når jeg ikke er sammen han. Det er lite balansegang her, jeg sitter nederst på dumphusken rett og slett.

Vi har vel lovet hverandre seksuell troskap, det er jo noen av faktorene i et forhold. Og jeg har da ingen interesse av andre menn, samme som han ikke har interesse av andre kvinner.

Jeg må prøve å få ting i perspektiv her, jeg blir usikker på hvem jeg er da jeg takler disse humpene i forholdet på den måten jeg gjør. Jeg overrasker meg selv da jeg reagerer annerledes i sette situasjoner enn det jeg trodde jeg ville gjøre.

[I Grosny]

Ser at du er ny her allikevel. Det har nylig vært en diskusjon her som lignet veldig på din situasjon.

Hvorfor var du utro? Jeg mistenker at du ikke helt trodde på din nye mann, at det var mekanismer i kroppen din som sa at han skule droppes. Historien har vist at mannen din ikke når opp til det nivået du trenger for å ha det godt. Så kroppen din ga deg egentlig logiske signaler den gangen.

Historien viser at han ikke bryr seg nok om deg. Slik er det bare. Og du kan ikke ha det slik.

[kristian82]

Jeg ser nå etter et år med kun kjemping fra min side om å redde forholdet vårt, at dette ikke vil gå. Men det er det ikke noe fasit svar på, ting kan jo alltid bli bedre? Det er hvertfall et spørsmål jeg stiller meg selv hele tiden.

Jeg var dessverre utro den første uken i vårt forhold, dette kom opp og han gjorde det selvfølgelig slutt med meg. Hvem kan klandre han?

Etter en tid, så tok han meg tilbake og lykken var stor hos meg. Dette var jo alt jeg hadde drømt om, ingen søvnløse netter, klare å komme meg på jobb, være lykkelig igjen. Jeg hadde det virkelig ille uten han og med det jeg hadde gjort mot han.

Forholdet fungerte veldig bra faktisk en stund, jeg begynte å lure på om han hadde glemt utroskapen nesten. Glemt blir det vel aldri, men tilgitt var det jo.

I 4-5 måneder etter utroskapen, så forandret mye seg. Han sluttet å gjøre ting for meg, sluttet å si hyggelige ting, sluttet å gi meg komplimenter, sluttet å gi av seg selv og jeg er blitt mindre prioritert enn før.

Jeg har selvfølgelig tatt dette opp med han mange ganger, han sier bare at jeg vet grunnen til at ting er som det er. Og selvfølgelig skjønner jeg det, men han var mye bedre mot meg før i forholdet, tidligere etter at utroskapen fant sted.

Jeg regner med at det er som alle sier, at jeg må ta tiden til hjelp.

Men jeg sliter og har vondt hver dag. Vondt fordi jeg skulle aldri ha gjort dette mot han, vondt fordi det er vondt å bli avvist av en man gir alt til og har så sterke følelser for, vondt fordi jeg såret han, vondt fordi jeg hadde det så bra med han.

Jeg får ikke skrudd tiden tilbake. Jeg har gått til psykolog nå i noen måneder, føler ikke at det hjelper stort da jeg ikke får noen råd, bare en som lytter.

Jeg sliter med å være på jobb, hvertfall det å gjøre en bra jobb. Min lykke ligger bokstavelig talt i hans hender, hvordan han er mot meg en dag, avgjør resten av dagen min.

Alt er vondt, livet er vondt. Jeg vil alltid måtte leve med det jeg gjorde mot han, jeg vil så gjerne legge det bak meg. Jeg må prøve å tilgi meg selv og akseptere at jeg gjorde som jeg gjorde.

Jeg er kansje litt hard mot meg selv, dette har gått såpass hardt inn på meg at jeg spiser beroligende medisiner innimellom, jeg overdoserer ikke. Det tar bare bort de værste humpene i livet mitt.

Burde jeg la han gå? Er det verdt å ha så mye smerte i et forhold?

På en annen side, så tenker jeg på hvor ille jeg hadde det uten han, det var jo en grunn til at jeg ble forelsket i han og sammen han, kansje han vil finne tilbake til seg selv en dag?

men hovedspørsmålet her var egentlig hvordan jeg kan tilgi meg selv for det jeg har gjort? Jeg har prøvd, jobbet med meg selv og mitt selvbildet, men jeg blir stadig minnet på hvorfor jeg har det så vondt som jeg har det, jeg blir minnet på det hver eneste dag, hver eneste dag hvor min kjære ikke gir noen ting av seg selv til meg.

Noen noen ord på lager?

Hilsen fortvilet

Nå fikk jo han vite om utroskapen og tok deg tilbake igjen. Da bør jo den ballen legges død. Han kan jo ikke gå og være "slem" mot deg for evig og alltid for det du har gjort, enten får han tilgi det og starte på nytt, eller så får han jo la være og ha noe forhold med deg. Du bør jo også tilgi deg selv, greit jeg syns utroskap er forkastlig og ikke noe unnskyldninger for det, men partneren din har i alle fall fått vite om det - sånn sett lever han ikke i uvitenhet - og da syns jeg du kan avskrive den dårlige selvfølelsen og klandringen og lære av det, at ja du har vært utro 1 gang, det var en kjip erfaring og er noe du aldri gjør igjen! Så bør du ikke klandre deg/tenke noe mer på det. Syns du bør finne deg en ny mann om han skal behandle deg som dritt pga utroskapet for ever lissom, enten tilgir mann eller så går man hver til sitt.

[Gjest Gjest]

Ser at du er ny her allikevel. Det har nylig vært en diskusjon her som lignet veldig på din situasjon.

Hvorfor var du utro? Jeg mistenker at du ikke helt trodde på din nye mann, at det var mekanismer i kroppen din som sa at han skule droppes. Historien har vist at mannen din ikke når opp til det nivået du trenger for å ha det godt. Så kroppen din ga deg egentlig logiske signaler den gangen.

Historien viser at han ikke bryr seg nok om deg. Slik er det bare. Og du kan ikke ha det slik.

Helt i orden

Jeg var utro da jeg ikke tok dette forholdet så seriøst hvis jeg skal være helt ærlig med deg. Jeg trodde han var som mange mannfolk, useriøs. Ikke at han var en av de bedre. Jeg var dessverre veldig full, selv om det er ingen som helst unnskyldning. Men jeg hadde kansje ikke helt roet meg ned til et forhold og tok ikke ting så seriøst. Men jeg og min kjære hadde visst to helt forskjellige syn på vårt forhold den tiden der. Han la mer i det enn det jeg gjorde..

[kristian82]

Jeg tror du har vært her før, og jeg har kanskje svart før, men du har det ikke greit, så det er riktig å skrive her på nytt.

Jeg vil påstå at den utroskapen ikke gjelds. Hadde dere LOVET hverandre troskap før det skjedde, uansett skjedde det før forholdet hadde etablert seg.

Nå er det han som på en måte er utro, hele tiden. Han stiller ikke opp for deg, og overholder ikke sin plikt som din kjære . Å unnskylde seg med at du har vært dum en gang, det er bare for drøyt.

Så om man er utro første 2 ukene man er kjærester så tells det ikke? :klø: Det var jo en måte å se på det ja. :klø:

[Wildy]

Om han har sagt at han ønsker å tilgi og fortsette forholdet er det en prosess han også må være delaktig i. Å straffe deg for evig og alltid; er det å ha et godt forhold? Enten må han tilgi og prøveå starte på nytt, eller så må dere avslutte før dere tar livet av hverandre.

Det er tøft, og ofte umulig å tilgi utroskap, jeg har ingen problemer med å se det. Men å si at man tilgir for deretter å handle stikk mottsatt, det er det også lite ryggrad i.....

[I Grosny]

Så om man er utro første 2 ukene man er kjærester så tells det ikke? :klø: Det var jo en måte å se på det ja. :klø:

Du så ikke trådstarters innlegg rett før deg, mens du skrev. Men jeg synes faktisk at det er vesentlig at det skjedde før hun hadde bestemt seg.

Husk at helt i starten , så er det gjerne konkurranse. Typisk for f.eks nettdatere er kanskje møter ett par ganger i uka, og da kan det fort bli litt prøving og feiling før man går for "den rette".

[kristian82]

Du så ikke trådstarters innlegg rett før deg, mens du skrev. Men jeg synes faktisk at det er vesentlig at det skjedde før hun hadde bestemt seg.

Husk at helt i starten , så er det gjerne konkurranse. Typisk for f.eks nettdatere er kanskje møter ett par ganger i uka, og da kan det fort bli litt prøving og feiling før man går for "den rette".

Nei, jeg så det ikke, jeg leste det nå.

Hmm, så lenge man har blitt "sammen" så er det jo utroskap på lik linje med alt annet utroskap. Men om man "kun" har pult og ikke helt vet om det blir noe mer, så er det vel ikke utroskap om hun/han puler en nye 2 dager etter og på dag 4 blir kjærester med dama/mannen. Men syns nå det er ganske så bæd oppførsel da, jeg hadde i alle fall følt det hadde vært helt jævelig om jeg i mitt hue datet seriøst en dame jeg var hypp på, hadde sex med henne og håpet/trodde vi ble sammen, for så å finne ut at "siden hun ikke viste om vi ble sammen, så la hun inn en ONS på byen om lørdagen", men hun er helt med på å bli kjærester nå på mandag altså. Hadde for guds skyld håpe jeg hadde fått vite det i alle fall! Men det er bare meg da, jeg hadde aldri gjort sånn med en dame jeg datet og da krever jeg samme atferd tilbake.

[Gjest Gjest]

Hva folk sier og hva folk egentlig mener er to vidt forskjellige saker!

At vi har ordtak i vårt språk er ikke et resultat av utpreget poetisk sans men et forsøk på å formidle livets sannheter gjennom prosaisk muntlig tradisjon.

En gang utro alltid utro er som eksempel, i motsetting til vanlig oppfattelse, en henvisning til at utroskap vil alltid huskes og ikke til at vedkommende nødvendigvis vil fortsette å begå utroskap!

Vesentlig forskjell fra gjengs oppfattelse og rimelig relevant i ditt tilfelle trådstarter.

Mediter over dette!!!

[I Grosny]

Nei, jeg så det ikke, jeg leste det nå.

Hmm, så lenge man har blitt "sammen" så er det jo utroskap på lik linje med alt annet utroskap. Men om man "kun" har pult og ikke helt vet om det blir noe mer, så er det vel ikke utroskap om hun/han puler en nye 2 dager etter og på dag 4 blir kjærester med dama/mannen. Men syns nå det er ganske så bæd oppførsel da, jeg hadde i alle fall følt det hadde vært helt jævelig om jeg i mitt hue datet seriøst en dame jeg var hypp på, hadde sex med henne og håpet/trodde vi ble sammen, for så å finne ut at "siden hun ikke viste om vi ble sammen, så la hun inn en ONS på byen om lørdagen", men hun er helt med på å bli kjærester nå på mandag altså. Hadde for guds skyld håpe jeg hadde fått vite det i alle fall! Men det er bare meg da, jeg hadde aldri gjort sånn med en dame jeg datet og da krever jeg samme atferd tilbake.

Hadde jeg fått vite om slike utprøvingsgreier den første uka, så hadde jeg vel trukket meg unna, og det hadde neppe blitt noe forhold. Jeg hadde ikke turt å bli med ei som var så uklar på hva hun ville med meg.

Endret 29. september 2009 av I Grosny

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det sier seg jo selv at hans syn på meg har forandret seg fra det det var før. Han trodde jo aldri at jeg var en som ville gjøre noe sånt.

Han vil nok alltid huske dette, og med tiden til hjelp, så vil det forhåpentligvis gå bra. Jeg håper dette, da jeg virkelig satser på denne mannen og jeg elsker han så høyt.

Om jeg hadde bestemt meg eller ikke, det er nok ikke så vesentlig. Jeg har likevel såret han, og jeg sliter så hardt med å kjempe i dette forholdet da jeg ikke vet hva godt jeg kan tilby denne mannen i livet. Jeg prøver hele tiden å plastre over det som har skjedd, men jeg klarer ikke å oppføre meg på en annen måte ovenfor han heller.

Jeg skulle bare ønske jeg klarte å ha det fint i den situasjonen vi er i og gjøre det beste ut av den, men det gjør jeg ikke, virkelig ikke..

[Gjest m47]

Det sier seg jo selv at hans syn på meg har forandret seg fra det det var før. Han trodde jo aldri at jeg var en som ville gjøre noe sånt.

Han vil nok alltid huske dette, og med tiden til hjelp, så vil det forhåpentligvis gå bra. Jeg håper dette, da jeg virkelig satser på denne mannen og jeg elsker han så høyt.

Om jeg hadde bestemt meg eller ikke, det er nok ikke så vesentlig. Jeg har likevel såret han, og jeg sliter så hardt med å kjempe i dette forholdet da jeg ikke vet hva godt jeg kan tilby denne mannen i livet. Jeg prøver hele tiden å plastre over det som har skjedd, men jeg klarer ikke å oppføre meg på en annen måte ovenfor han heller.

Jeg skulle bare ønske jeg klarte å ha det fint i den situasjonen vi er i og gjøre det beste ut av den, men det gjør jeg ikke, virkelig ikke..

Du såret han, fordi du ikke hadde bestemt deg for å satse på han. Det skjedde før dere ble skikkelig kjent og etablert. Hvis han er sykt sjalu så er skaden uopprettelig. Hvis han har problemer med stoltheten sin, så kan han kanskje gjøre noe med det. det er opp til mannen din å ta tak i det som rører seg inne i han. Jeg krever at han viser deg så stor kjærlighet og generøsitet at han gjør noe aktivt for å rengjøre tankene sine fra den møkka som du påførte han. Hvis han ikke rengjør hjernen sin innimellom, så samles det bare mer og mer møkk gjennom åra, og til slutt er det ugreit å eksistere i slike mengder med møkk.

Altså at du har gjort en feil er ikke tema nå. Den er gjort og kan ikke reverseres. Nå er det han som kontinuerlig feiler, og det må dere bare få slutt på. Hvis han mener at han må fortsette med det, og begrunner det med at du har vært "dumming", så trenger han å forandre den meninga. Konsekvensen av hans dumme tanker er at dere bare blir mer og mer mislykket i kjærlighet.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Du såret han, fordi du ikke hadde bestemt deg for å satse på han. Det skjedde før dere ble skikkelig kjent og etablert. Hvis han er sykt sjalu så er skaden uopprettelig. Hvis han har problemer med stoltheten sin, så kan han kanskje gjøre noe med det. det er opp til mannen din å ta tak i det som rører seg inne i han. Jeg krever at han viser deg så stor kjærlighet og generøsitet at han gjør noe aktivt for å rengjøre tankene sine fra den møkka som du påførte han. Hvis han ikke rengjør hjernen sin innimellom, så samles det bare mer og mer møkk gjennom åra, og til slutt er det ugreit å eksistere i slike mengder med møkk.

Altså at du har gjort en feil er ikke tema nå. Den er gjort og kan ikke reverseres. Nå er det han som kontinuerlig feiler, og det må dere bare få slutt på. Hvis han mener at han må fortsette med det, og begrunner det med at du har vært "dumming", så trenger han å forandre den meninga. Konsekvensen av hans dumme tanker er at dere bare blir mer og mer mislykket i kjærlighet.

Godt svart m47

Han vil nok alltid lure på hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, og jeg har dessverre ikke noe godt svar å gi han uten at det skal høre ut som en unnskyldning. Vi prater om det innimellom, og jeg svarer så ærlig jeg kan på det han evt skulle lure på.

Om han rengjør tankene sine, det vet jeg ikke. Men han har nok å holde på med om dagen, så han tenker nok ikke på dette store deler av dagen akkurat, men jeg er nok blitt degradert i prioriteringen hans enn det jeg var før.

Han finnes ikke et dugg av sjalusi i han, noe jeg kansje skulle ønske, da jeg hadde hatt en mer fyldig følelse av at han hadde brydd seg om meg mer enn det jeg har følelsen av.

Han er ikke den kjærlige gode kjæresten han var mot meg, han var en som ønsket å gjøre alt sammen meg og inkludere meg i alt, ikke eksludere meg, for det er den følelsen jeg sitter med.

Jeg tror ikke han forstå hvor hardt jeg tar på dette, hvor mye jeg sliter, hvor mye jeg tenker på dette. Men nevner jeg det for han, så vil det fremstilles som det er jeg som er den utsatte her, ikke han.

Utroskap er virkelig drepen på forholdet, og de 2 personene det anngår. Selv om det er en uskreven regel at man ikke skal være utro, så burde det faktisk være en skreven regel...

[waco]

Jeg synes det er litt rart når man er utro at man ikke spør seg selv hvorfor? Er det fordi man er spenningsøkende? Er det fordi man synes det er iorden å veksle på partnere? Skulle man straffe gutten? Ville man forsøke å ha bedre sex med en annen person?

Liker man å gjøre handlinger for å straffe seg selv? Nedgradere seg selv litt? Er det andre mennesker som bestemmer sin egen lyst?`

Hva har skjedd liksom?