Full stopp

[Gjest Lunis]

Før jeg begynner å skrive ordentlig vil jeg bare si at dette har vært en utrolig vanskelig avgjørelse - om jeg skulle skrive om dette på Kvinneguiden eller ikke - fordi jeg er redd for at noen idioter vil komme med noen stygge eller sårende kommentarer og det tror jeg ikke at jeg hadde fikset så bra akkurat nå. Det er en risiko jeg valgte å ta, men likevel. Vær så snill å spar dere.

Jeg har nevnt litt om dette her tidligere, men det har eskalert en del siden den gang og har nå kommet til et punkt hvor jeg står ved et kryss. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alt føles veldig umulig. Selv om jeg klarer å filtrere ut alt det andre som plager meg og tenke "det ordner seg" om det, så klarer jeg ikke det med akkurat denne tingen.

Jeg tar opp litt vgs fag i år og har kommet inn på en skole i Trondheim som jeg skal begynne på ved neste år. Jeg skal studere journalistikk. Jeg er ved godt mot og gleder meg. Koser meg med utdanning, alt som går på å tilegne seg kunnskap oppfattes som gledelig for tiden. Jeg soler meg i glansen på en måte, fordi jeg var ikke flink på skolen før. Nå syns jeg det er gøy, og kommer jeg over ting jeg ikke får til tar jeg det på strak arm.

De siste tre årene har jeg "slitt" med manglende kommunikasjon mellom intellekt og følelser. Jeg har skrevet litt om dette tidligere. Alt har liksom vært i logisk-land og de virkelige store, dype følelsene har vært fraværende. Jeg mistet interessen for forhold og romantisk kliss. Jenter på min egen alder ble bare mas og ja, vel i det hele tatt har jeg bare tenkt på meg selv og hva som er logisk og best for meg.

Dette var helt fram til for cirka fire uker siden. Da jeg så henne undervise for første gang skjønte at her har jeg med noe _virkelig_ unikt å gjøre. Jeg tok meg selv i å tenke på henne av ingen grunn kort tid etter. Merket at jeg ble fasinert. To uker senere måtte jeg innse at jeg har blitt forelsket i læreren min.

Hun er i midten av tredveårene og jeg er i midten av tyveårene. Jeg har ingen utdanning utover et år på Folkehøyskole, men er veldig bevist på å gjennomføre det løpet jeg har satt ut for nå så jeg har noe å falle tilbake på. Ihvertfall inntil videre. Men nå vet jeg ikke... Jeg så så immari klart og nå ser jeg ingenting. Alt dette har fått meg til å reflektere en hel del over hva jeg vil ha ut av livet. En ting er jo mine karriereambisjoner, men også da? Jeg vet at hun har vært skilt en gang. Om hun ikke allerede har en kidd vil hun sansynligvis ha en. Kvinner i den alderen pleier jo å være temmelig verpesyke. Ettersom jeg har hatt mer undervisning med henne og pratet løst og hyggelig utenfor klasserommet har jeg begynt å tippe mer og mer over på å gi opp alt jeg ønsket meg så lenge jeg får henne.

Rent hypotetisk, om det blir oss - og hun har en kidd fra før, eller vil ha en med meg - bring it on. Om hun er med i Jehovas Vitner - bring it on. Om hun har herpes og klamydia og HIV - bring it on. Hvor mange ganger treffer du en person som er så spesiell at du blir truffet rett i hjertet, som med en pil, så det faktisk gjør både vondt og godt samtidig? En person som så over alle støvleskaft skiller seg ut fra de "vanlige" menneskene du pleier å møte? Jeg kan med hånden på hjertet si at denne kvinnen er akkurat hva jeg har vært ute etter i all denne tiden. Hun gjør skam på alle de andre jentene jeg har vært sammen med og får de jentene jeg har vært stormforelsket i før til å virke som ubetydelige betattheter.

Men så kommer alle problemene. På rekke og rad. Hun har en mastergrad i litteraturhistorie. Jeg har ingen utdanning utover Folkehøyskolen som sagt. Det er et stort gap som hun sansynligvis vil merke mye bedre enn meg. Og den skolen ligger i Trondheim. Klart, jeg kunne jo prøvd å skifte avdeling. Men Bacheloren må taes i Australia. Også er det dette med lærer-elev forhold. Nå er det privatistundervisning så hun gir ikke meg noen karakter. Men jeg tror hun vil få problemer likevel, ihvertfall troverdighetsproblemer.

Saken er at jeg egentlig har lyst å bli forfatter og velger å gå journalistikkveien framfor å studere litteratur, fordi den typen forfattere syns jeg ikke noe særlig om. Jeg vil helle jobbe litt "i felten" og tilegne meg litt hard earned facts framfor og støve bort over bøker i tre-fire år. Jeg har jobbet i seks år med en bokserie jeg har store planer for, og jeg tror den ville slått veldig bra an om jeg hadde blitt backet av et skikkelig forlag. Alle disse ambisjonen om å opplyse folket osv gjennom litteratur har jeg hatt lenge og jeg har på en måte tilegnet meg en slags idè om at jeg er villig til å ta på meg en offerrolle for litteraturen og ikke minst budskapets skyld. Det er noen veldig ambisiøse greier det her nemlig, det går litt på samfunnskritikk men mest på opplysning om hvordan vi som mennesker lever livene våres idag.

Alt dette har nå blitt satt på spill pga denne kvinnen fordi det føles så vanvittig meningsløst å fortsette uten henne. Jeg klarer ikke å se det for meg. Samtidig klarer jeg ikke å fortsette uten henne heller. Hun gir alle tankene mine, alt jeg ville gjøre med livet mitt mening. Jeg, nettop jeg, som vet så immari mye om faren over å glorifisere enkeltmennesker har gått i fella sjøl, men jeg har faktisk klart å male meg skikkelig inn i et hjørne nå. Men jeg er lei...lei av å fortelle meg selv at jeg ikke trenger noen og at følelser er av det onde. Jeg er lei av å hele tiden måtte ignorere neandertaleren i meg som skriker "Jag måste reproducera mig själv!!" hver gang jeg ser en fin jente på gata. Nå føler jeg usminket kjærlighet og det har jeg ikke gjort på helt vanvittig lenge. Også hun føkkings læreren min.

Livet kan ikke være så urettferdig. Det må være en mening med det her. Hvis ikke nekter jeg å fortsette denne meningsløse eksistensen... det her kommer til å bli min grav, jeg sverger.

[Gjest Lunis]

Har jeg gjort meg selv så upopulær at det er ingen som gidder å svare asså?

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er mer det faktum at du er dørgende kjedelig.

[*Numi*]

Kjenner du henne da, Lunis? Første skritt på veien må vel bli å prøve å få kontakt? Barn, klamydia og HIV kan gjerne vente til etter dere har vekslet de første ordene og snakket med hverandre.

[Ellevill]

Jeg er ikke sikker på om jeg forsto deg rett, men dere har altså ikke et frohold i dag?

Om det er riktig, så tror jeg kanskje du bekymrer deg unødig om alle hvis-om-at'ene. Hvis dere er i et forhold, kan dere kanskje finne ut av disse tingene sammen istedet for at du skal gjette om hva hun mener eller tenker. Så begynne der kanskje, se om hun er interessert i deg på den måten?

Lykke til!

[Fanteria]

Fikk plutselig en følelse av at det er journalistikk på NKF du har tenkt deg?

Da vil jeg om kanskje anbefale Griffith College i Dublin.

Når det gjelder selve situasjonen din. La ikke fortiden med utdanning telle. Du har ett mål, ambisjoner. Det vil jeg se på som mer viktig.

Ha tro på deg selv.

[Gunilla123]

Still deg dette spørsmålet: Kommer jeg til å angre hvis jeg ikke griper denne sjansen?

Jeg sier go for it! Og om det er ekte kjærlighet kommer forholdet til å vare gjennom dine ambisjoner og utdanning

[Gjest Lunis]

Ja og ja. Jeg har stilt meg det spørsmålet. Og jeg kommer til å angre. Og jeg vil gripe den. Jeg bare føler meg så vanvittig maktesløs. Hennes figur gjør at jeg kommer mer ned på jorda enn noensinne, men når hun smiler til meg mister jeg grepet igjen fullstendig.

Det er en god del ting som har skjedd inni hodet mitt siden dette "skjedde".

1. Jeg har innsett at det er ikke meg det er noe galt med. Jeg bare så på jenter i feil aldersgruppe hele denne tiden.

2. Barn virker plutselig ikke så skremmende lengre.

3. Jeg pleide å tenke veldig krampaktig i forhold til alder. Nå har dette løst seg opp veldig og jeg har slutta å assosiere folks fysiske alder med den mentale. I den ene studiegruppa mi er det en kvinne som er 40 år, og helt fram til jeg fant ut av det trodde jeg hun var yngre enn meg. Jeg fikk sjokk først, men fortsatte å behandle henne som jeg gjorde før jeg fant ut av det.

4. Jeg har blitt litt (merk at jeg skrev litt!) mer sikker på meg selv i forhold til dette med flørting. Det er generelt noe jeg misliker å gjøre så mye, jeg føler meg veldig utilpass med det og har lite trening i det. Ettersom jeg ikke må sjekke henne opp som om hun var en puppedame på byen (på forhånd unnskyld til alle som føler seg truffet) kan jeg appellere litt mer til hennes interessefelt, modenhet og slikt enn de mest breiale replikkene.

Fortsatt veldig usikker på hvordan jeg skal gå fram altså.

Du har forøvrig rett i det med NKF ja. Veldig fornøyd med det. Har pratet med en veninne som har gått journalisthøyskolen og hun var misfornøyd med at det studiet var så utrolig teoretisk. NKF skal vistnok være mye mer praktisk rettet og man blir jo sendt ut i arbeid mens man studerer og greier. Så det skal jeg gjennomføre.

Takk for all respons...jeg pratet med en kamerat litt isted og han fikk meg på bedre tanker. Min mentor (en tidligere mannlig lærer som har blitt en god venn jeg konsulterer om livets store spørsmål) mener konsekvent at hun sansynligvis har skjønt hva som foregår. Er ikke helt sikker på om jeg blir stresset eller rolig av det. Akkurat nå tror jeg at jeg bare må legge det på hylla til jeg ser henne igjen, jeg kommer til å bli gal hvis jeg tenker på det slik som jeg har gjort. Dag ut og dag inn. Det bare, på en måte, føles som om alt jeg har gjort og tenkt om hva jeg vil gjøre med livet mitt har ledet til dette. Dette er klimakset liksom. Den ultimate manndomsprøven.

Endret 28. september 2009 av Lunis

[Gjest Gjest]

Jeg er selv en kvinnelig lærer i midten av 30-årene, og "forelskede" studenter får man med jevne mellomrom. Det er som regel to alternativer; den studenten som viser stor faglig interesse, men som plutselig skifter samtaleemne inn på et mer privatområde, eller "don juan" - studenten som går rett på sak. Begge deler, er for meg som lærer og pedagogisk ansvarlig, lite flatterende og ganske klamt.

Men, det er meg. Mulig din lærer synes det er sjarmerende og tiltrekkende med unge, forelskede studenter. Hvis hun er en pen dame, er det neppe første gang hun opplever det.

[Gjest Lunis]

Nå er hun helt fersk i lærerjobben og underviser for første gang, så vidt jeg vet. Så jeg tror ikke hun har opplevd det før, ihvertfall ikke i denne sammenhengen. Men det stemmer at hun er en pen dame.

[Gjest Gjest]

Nå er hun helt fersk i lærerjobben og underviser for første gang, så vidt jeg vet. Så jeg tror ikke hun har opplevd det før, ihvertfall ikke i denne sammenhengen. Men det stemmer at hun er en pen dame.

Slutt å vær feig. Tenk på deg selv og henne. Grip kjærligheten og livet. Ikke la tiden gå fra deg. Slutt all utenomsnakk

Mitt råd.

Hilsen en som kjenner seg igjen

[Gjest Lunis]

Jeg skal gjøre det. Jeg må bare finne ut hvordan. Akkurat nå føles det som om jeg har kjent henne siden jeg var liten gutt og at hun er dama jeg vil leve resten av livet mitt med.

[Gjest dalieo]

Hvor mye kontakt har du hatt med henne egentlig? Siden du er så sikker på at hun er den rette? Jeg mener det ikke negativt, bare lurer, for finner ikke helt svar på det i det første innlegget ditt

[Gjest Lunis]

Ikke så mye utover undervisning så langt.

Vi har pratet sammen en gang utenfor klasserommet og vi har kommunisert en del på mail, men det er rent faglig såklart. Likevel må jeg innrømme at jeg mistenker en viss interesse fra hennes side, ettersom hun er så vanvittig positiv til meg.

For å utdype litt da.

Den første timen jeg hadde med henne, var også hennes første undervisningstime noensinne. Hun gir oss spillerom og er ikke konsistent. Noen liker kanskje å ha litt mere rammer, men jeg er ganske god i akkurat det faget og derfor trives jeg med kreativ utfoldelse. Jeg tror jeg hadde fått fnatt av å fått regler tredd nedover hodet mitt. Så noe av det første jeg gjorde etter den dagen var å skrive en epost til henne hva jeg syns var bra med hennes undervisningsmåte og da ble hun kjempeglad og skrev at hun skulle ta vare på den eposten og at hun følte seg heldig som hadde elever som meg.

Etter det har jeg sendt henne et par tekster til analyse utenom de oppgavene vi har fått i timene og på Torsdag sendte jeg henne 4 av diktene mine. Dette er svært, svært personlige dikt som jeg aldri har vist til noen, men siden vi hadde om diktanalyse og jeg spurte henne på forhånd (hun ble glad og sa det var bare å kjøre på) bestemte jeg meg på forhånd. Jeg innså først seinere at det kanskje ikke var noe sjakktrekk at alle de diktene handler om kjærlighet, på godt og vondt. Jeg tenkte at vi holder det fortsatt på et profesjonelt, faglig nivå. Men lærere er jo mennesker de og, og sansynligvis vil hun jo se at det skjærer noe personlig igjennom. Kanskje jeg vinner noe på det, kanskje ikke.

Akkurat den dagen skjedde det noe rart. Undervisningen var slutt for dagen og jeg skulle bare ønske henne en god helg. Da kom hun mot meg og hun kom _veldig_ nærme meg, nesten nesetipp altså også strakk hun ut armen - jeg ble sinnsykt klam i hendene og merket blodet begynte å krible. Jeg trodde hun skulle gi meg en klem! Men hun skulle bare peke på en annen elev og fortelle at jeg har en likesinnet (en annen som liker å skrive) i klassen. Da var jeg nervøs asså!

Etter at jeg fant ut at hun mest sansynligvis har skjønt hva som foregår har jeg vridd hjernen min i mange hundre tusen omdreininger for å finne ut av om hun mente noe med det der...eller om det bare var tilfeldig. Hun kom veldig nærme asså...

Ellers lyser hun opp som et juletre når hun ser meg utenfor klasserommet, alltid klar for en prat samtidig som hun har en utrolig strikt arbeidsetikk (noe jeg misunner henne noe helt vanvittig for). Er hun ikke i timen sitter hun på kontoret sitt og jobber flittig.

Jeg har bestemt meg for å ta dette videre på et eller annet tidspunkt, er som gjesten over her sier. Må slutte å være feig, bare finne ballene mine og gripe dem. Now or never.

[Gjest dalieo]

Det er jo noen mennesker man har en sterk kjemi med, og noen man faller pladask for første gang man ser de - kjærlighet ved første blikk.

Men hvor lenge er det til du er ferdig på skolen der hun er lærer? Jeg ville vært litt forsiktig med å fortelle om følelsene mine når jeg hadde snakket såpass lite med henne, pga. hvor utrolig kjipt det hadde vært å møte henne hver dag i et helt år hvis hun hadde gitt meg avslag...

[Gjest Lunis]

Å legge kortene på bordet er jo totalt uaktuelt. Det har aldri hjulpet meg noe som helst. Jenter har en tendens til å freake ut av det, uansett alder. Så jeg blir nødt til å sjarmere henne i senk og få brutt isen på en eller annen måte.

Hele opplegget med at vi hadde blitt nødt til å holde det hemmelig i en god stund opplever jeg som ganske pirrerende og eksotisk egentlig Så det bekymrer meg ikke overhodet.

[Gjest Gjest]

Å legge kortene på bordet er jo totalt uaktuelt. Det har aldri hjulpet meg noe som helst. Jenter har en tendens til å freake ut av det, uansett alder.

Dette har 100 % noe med kortene dine å gjøre. Kortene dine inneholder stebarn og barn med en kvinne du ikke engang har snakket med på privatnivå. Det er faktisk creepy. Du overtolker og analyserer og planlegger og filosoferer masse om noe som i øyeblikket ikke engang har presentert seg som en ørliten mulighet.

[I Grosny]

Lyser hun opp som juletre når hun møter de andre elevene også, de som er engasjerte? Hvis hun tennes mye mer for deg, så er hun rett og slett forelsket.

[Gjest Gjest]

Ah. Hun er nyutdannet og suger til seg tilbakemeldinger på sin lærergjerning. Er glad for at hun lykkes i jobben. Du overtolker og kommer til å gi henne fullstendig hakeslipp, fnatt og totalangst om du går videre og tolker hennes interesse som noe mer.

[Ellevill]

Jeg hadde vel forsøkt å beholde bane på jorda, hodet kaldt, tunga rett i munnen osv. etter hva du forteller. Det du forteller om tror jeg at mange behandler mange arbeidskollegaer eller elever. Det er vel egentlig bare vennlig oppførsel??