Har møtt drømmeprinsen, men han bor langt unna

[Gjest Cynthia]

Jeg har kommet i en ganske vanskelig situasjon. Egentlig datet jeg en fyr som jeg var ganske interessert i, men takket være masse tilfeldigheter, kom jeg for en uke siden i snakk med en type på byen. Han er en bekjent av en venninne, og jeg har hørt mye positivt om ham gjennom henne, men at han skulle være så... fantastisk... hadde jeg ingen anelse om. Uansett, første kvelden ble vi sittende å snakke om alt mulig hele natta. Da vi skiltes sa han at han aldri hadde opplevd noe så "rett" før, og at det var helt sykt å møte ei jente han var så på bølgelengde med. Jeg følte det på samme måte, og ga uttrykk for det.

Dagen etterpå fikk jeg en sms der han spurte om jeg ville spise middag sammen med . Jeg forstod at jeg ikke kunne fortsette dette uten å "gi opp" ham jeg i utgangspunktet datet, og ringte og forklarte situasjonen for han jeg hadde datet en måneds tid. Mulig at denne nye, mystiske fyren aldri blir Mr Right for meg, men når jeg føler noe så sterkt for noen så fort, er det jo tydelig at han jeg datet ikke var den rette. Han sa at han forstod meg, selv om han selvsagt var skuffet. Uansett, jeg møtte den nye fyren igjen, og samtalen gikk så lett som bare det. Jeg jobber i et utadvent yrke, og er vant til å snakke med folk, men jeg har aldri møtt en person som det føles så lett og godt å snakke med. På slutten av møtet spurte han om han kunne få kysse meg, jeg sa ja. Tredje dagen møttes vi i byen og gikk bare rundt og snakket om alt og ingenting. Mye om framtid og framtidsplaner, og vi fant ut at vi har overraskende like tanker og ambisjoner.

Jeg er ikke ei jente som faller pladask for noen uten videre, men nå har jeg gjort det. I ettertid har jeg fått MANGE sms der han sier at han aldri har møtt ei jente han har følt seg så tiltrukket av etc. Vi har også hatt lange samtaler på telefon og MSN, og alt føles fremdeles like rett. Så hva er problemet? Jo, han bor på en annen kant av landet. Riktignok ikke veldig langt fra mitt hjemsted, men sannsynligheten for å møtes ofte det nærmeste året er liten. Jeg kan ikke dra hjem så mye pga. jobb, og han har forpliktelser der han holder til. Samtidig er vi begge sikre på at dette føles rett. Er bare to års aldersforskjell mellom oss, men han er likevel mer moden enn mange gutter jeg har møtt på den alderen.

Derfor spør jeg; noen som har innledet et forhold til tross for avstand, og lyktes med det? Jeg har nylig brutt ut av et ikke-fungerende forhold, og er redd for å innlede noe som ikke kommer til å fungere igjen. Jeg vet at det er tidlig å forutsi noe, men dette føles så rett for oss begge, og begge har vært så åpne om at vi vil satse, at jeg tror dette utvikler seg fort, hvis vi lar det gå så langt.

[leirbål]

Hei. Jeg har vært i din situasjon. Drømmeprinsen min bodde p den andre siden av landet, og vi hadde også ting som hindret oss i å se hverandre ofte.

Men som du kan se av tickeren min, gikk det veldig bra.

Vi hadde mye kontakt på de måtene vi kunne. Det finnes jo skype, web kamera, mobil firmaene har fri kontakt og fri familie tilbud, så dere kan snakke gratis, dere har msn, tekst meldinger ol.

Det som gjorde at vi ikke mistet motet var mye kontakt, og konkrete planer. Vi visste stort sett når vi kunne møtes neste gang, selv om det var lenge til. Og vi snakket om hvor vi ville med forholdet vårt.

Det er langt ifra umulig, og er han den du vil ha er det veldig verdt det.

[Gjest Purple Haze]

Jeg falt også pladask for kjæresten min som bor 50 mil fra meg. Vi har klart avstanden et år nå, og til nyttår blir vi samboere.

Jeg tror at hvis man virkelig vil, og er innstilt på å få det til å fungere, trenger ikke avstand være noe problem. Men da må det være et mål å bo på samme plass innen overskuelig tid. Hvis ingen vil eller kan flytte på seg, blir det vanskeligere.

I mellomtiden må en møtes når en kan, snakke mye på telefon, msn, sms osv, og være åpne med hverandre.

[Gjest Cynthia]

Takk for gode svar.

Snakket med ham senest tidligere i kveld. Han er VELDIG oppsatt på at han vil fortsette dette, og sier at han er villig til å besøke meg flere ganger månedlig for å få det til å fungere. Samtidig sitter jeg her da... skeptiker som jeg er.... jeg har brukt lang tid på å bearbeide mitt tidligere forhold som nylig tok slutt, er jeg villig til å risikere så mye nå? Det hadde vært så mye enklere om han bodde nærmere, om ikke annet enn i samme by... Han vet om alt om eksen, og skjønner at jeg trenger tid. Men som han sier, den kjemien vi har, er unik. Vi fullfører omtrent hverandres setninger og jeg tror aldri jeg har møtt noen som er så lik meg på en god måte.

Jeg må nok tenke godt og lenge over dette. Er jo en del andre faktorer som jobb og utdannelse som også spiller inn. Vet ikke om jeg flytter herfra med det første, og han er ikke så keen på å komme til Oslo. Vi diskuterer andre storbyer, men det blir håpløst å lage en sånn avtale så tidlig. Saken er vel enkel; jeg må tørre å ta del i spillet, og risikere å bli såret. Det finnes ingen garantier. Jeg hadde ikke vært i tvil om det ikke var for at jeg akkurat har reist meg etter et forhold som gikk i vasken. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å tåle noe sånt igjen så raskt. Jeg føler sterkt, og hvis jeg først blir intenst forelska i noen, så gir jeg dem alt.

[Becka]

Min eks bodde i et annet land! Og det var ikke avstanden som endte forholdet.

Så min mening er at det meste går an, om man bare vil nok. I deres tilfelle, så begynner dere jo forholdet med avstand, og da tror jeg det vil være lettere.

Om dere er meant to be, så flytter vel en av dere.

Det kan absolutt være hardt til tider, når man for.eks ikke kan få dra til kjæresten når man vil, og at alt må planlegges. Men man blir vant....Og man har jo tlf. More passion når dere først møtes da vettu.

[Gjest Romantikk]

Å innlede et forhold med avstand er ikke verdens beste utgangspunkt, så fremt man ikke har store planer om å flytte til samme sted i løpet av et visst tidsrom. Jeg ville vært meget sikker på dette før jeg dro det lengere.

[Gjest Gjest]

Det er STOR forskjell på det å ha et avstandsforhold med en du har vært en del sammen med, og å etablere et nytt forhold på avstand.

I begynnelsen kan det føles bra, man får sommerfugler i magen av sms-er og telefoner og det går jo faktisk også an å bli forelsket i en annen person via msn og skype og annen teknologi.

Men en stor del av å innlede et forhold er jo også den fysiske nærkontakten, og dette behovet er som størst i begynnelsen. Det er gjerne da man er konstant kåt og puler som kaniner, i tillegg til å være limt opp i kroppen på hverandre generelt dagen lang. Jeg tror litt av futten og romantikken kan forsvinne når avstanden blir for stor.

På en annen side kan dere etablere noe som ikke er kun basert på seksuell tiltrekning, og dette kan jo for all del være en bra ting. Men sex og i det hele tatt fysisk nærvær og nærkontakt er også viktig, og også en del av det å knyttet dype bånd med noen.

Folk overlever for all del avstandsforhold, det gjelder å holde kontakten jevnt og legge planer for å møtes. Men jeg tror som sagt det kan være litt vanskeligere å bygge opp et forhold på avstand enn det er å beholde et som allerede er etablert.

Men det virker som dere har en veldig åpen kommunikasjon i hvert fall, det er absolutt en bra ting! Å være trygg på hverandre er omtrent det viktigste i avstandsforhold. Det kan fort bli slitsomt om du ligger og lurer på hvorfor han ikke ringte den dagen og hva han mente med den sms-en. Og tenker han på deg hver dag, vil han være sammen med deg, har han andre i kikkerten, vil han elske deg en dag? Sånt går man ofte gjennom i innledningsfasen av forhold når man bor samme sted, og denne usikkerheten blir jo bare forsterket hundre ganger når dere har avstand. Så det gjelder å være åpne og ærlige med hverandre, begge må vise at de er hundre prosent dedikert til dette gryende forholdet.

Jeg har også hatt et avstandsforhold som ikke var helt avklart, hvor vi hadde fantastisk kjemi men flyttet til hver sin side av landet nesten rett etter at vi hadde begynt å innlede noe romantisk. Vi kjente hverandre godt og ringte daglig, men det endte opp med noen søvnløse netter, dårlig kommunikasjon, usikkerhet, følelser som svingte opp og ned som en jojo, sjalusi (selv om ingen av oss pleide å være det), en pause og perioder hvor enten jeg eller han følte at den andre ikke var spesielt engasjert. Vanskelig opplegg. Det føltes etter hvert litt ut som det hadde rent ut i sanden, men det var akkurat som vi fant hverandre igjen når vi først møttes.. så forholdet overlevde, men det var ikke en dans på roser.

Vi var venner fra før da, tror nesten det var det som holdt oss sammen. I perioder hvor romantikken virket litt død så hadde vi venneforholdet i bunn i det minste, vi var veldig glad i hverandre og holdt derfor kontakten selv om det i perioder føltes mer ut som vi var et gammalt ektepar enn et ungt nyforelska et. Det er verre om romantikken dør med en du nettopp har møtt hvor du ikke har noe lim i bunnen.

[NoAngel]

ser du noen mulighet for at dere kan flytte til samme sted da?etter en stund mener jeg

[Gjest Gjest_Linda_*]

Kjaeresten min bodde i et annet land nedover i Europa, mens jeg bodde i Norge. i over 1.5 aar! Naa er vi samboere

Det var aldri noe problem for oss, kranglet aldri pga avsand, var kjedelig ikke se han sa mye og gjore vanlige ting som andre par naar man vil, men det var absolutt verdt det!

[Minttu]

Jeg falt også pladask for kjæresten min som bor 50 mil fra meg. Vi har klart avstanden et år nå, og til nyttår blir vi samboere.

Jeg tror at hvis man virkelig vil, og er innstilt på å få det til å fungere, trenger ikke avstand være noe problem. Men da må det være et mål å bo på samme plass innen overskuelig tid. Hvis ingen vil eller kan flytte på seg, blir det vanskeligere.

I mellomtiden må en møtes når en kan, snakke mye på telefon, msn, sms osv, og være åpne med hverandre.

Jeg tenkte på deg med engang, og tenkte at "så klart går det om man vil!!"

Så ja, man får det nok til om man vil

[NoAngel]

hadde kjæreste i wales lenge... før han flytta til norge..

sov til og med med web cam på... haha savner det IKKE! men den som venter på noe godt osv---

værre om man vet at man aldri kan få flyttet sammen..

[Gjest Cynthia]

Takk for fine svar.

Om vi får flyttet sammen snart, vet jeg ikke. Han har gjort det temmelig klart at han IKKE vil tilbake hit, men at han kan vurdere andre storbyer. Det kan jeg også, men karrieremulighetene er absolutt størst her, og etter tre år er det her jeg har mesteparten av familie og venner (med unntak av foreldrene mine). Men klart - hadde jeg visst at det ble oss, hadde jeg kompromisset på flekken. Jeg drar på en lenge planlagt tur hjem i begynnelsen av neste uke. Da kommer han til meg, også får vi snakket sammen. Vi må vel bare ta det rolig, og se hva som skjer. Jeg har i grunnen bestemt meg for å ta det som det kommer.

[Gjest Gjest]

Det kan helt klart gå, og være verdt å satse på når begge føler det er noe unikt bra. Samtidig tror jeg det er viktig å holde igang diskusjonen om hvordan man kan bo nærmere hverandre eller sammen i framtida, så det ikke blir et langt blindspor. På den annen side kan man oppleve det når man bor sammen med noen også på et "midlertidig" sted; den dagen det blir aktuelt eller nødvendig for den ene å flytte er det ikke sikkert den andre er klar til å bli med. Det er egentlig opp til dere, hva dere kan se for dere av løsninger etter hvert.

[.Askepott.]

Selv ville jeg ikke latt en slik sjangse gå fra meg, ikke så om han bodde på en annen planet!

Jeg ville tenkt at jeg har mer å vinne enn å tape på å gi forholdet en sjangse.

Kanskje kan du stille deg følgende spørsmål:

Er jeg virkelig villig til å gi slipp på han som kanskje er drømme mannen pga avstand?

Og tror du at du ville ha angret dersom du lot sjangsen gå fra deg?

[Gjest Cynthia]

Selv ville jeg ikke latt en slik sjangse gå fra meg, ikke så om han bodde på en annen planet!

Jeg ville tenkt at jeg har mer å vinne enn å tape på å gi forholdet en sjangse.

Kanskje kan du stille deg følgende spørsmål:

Er jeg virkelig villig til å gi slipp på han som kanskje er drømme mannen pga avstand?

Og tror du at du ville ha angret dersom du lot sjangsen gå fra deg?

Jeg VET at jeg ville angret hvis jeg ikke gir dette en sjanse. Teller allerede ned dagene til jeg ser ham igjen. Han får alle mine ekser til å blekne på flekken. Dette er annerledes, jeg bare vet det.

[Gjest Cynthia]

Jeg har bestemt meg, jeg skal satse denne gangen. Og, jeg har faktisk begynt å se på jobbmuligheter i området hans. Det er fremdeles langt opp og fram (minst to år), men som dere sier; greit å ha noe å forholde seg til.

Endret 3. oktober 2009 av Cynthia

[AnonymBruker]

Er spent på om noen har noe å tilføye her i 2016! 

Anonymkode: 58fff...1a6