Når skal barna møte pappas nye kjæreste

[Gjest Gjest_Bente_*]

Min mann og jeg ble separert i mai etter 15 års ekteskap, mot min vilje. Vi har tre barn i alderen 9 til 14 år. Min mann innledet etter ca to uker et forhold til en kollega, og han har mer eller mindre flyttet inn selv om han har eget bosted som han leier. Den nye har ikke barn. Nå vil han at ungene skal treffe den nye, noe jeg kjemper mot med nebb og klør. Han har gitt klar beskjed om at han gjør som det passer han, og jeg har ingenting jeg skulle sagt til dette. Jeg ønsker ikke å sette barna i en vanskelig situasjon, selv om dette er fryktlig vondt og vanskelig for meg. Hvor lang tid synes dere det bør gå før barna treffer fars eller mors nye kjæreste?

[Gjest Gjest]

Det kommer an på så mye, synes jeg.

Generelt ville jeg sagt et år var passe ventetid, for da har forholdet rukket å vise seg sterkt nok til sannsynligvis å vare. Men så er det dobbeltmoralsk av meg, for i mitt tilfelle møtte jeg barna til min samboer bare to måneder etter at vi møttes. Det var litt spesielle omstendigheter da, og jeg ble ikke presentert som pappas nye kjæreste, men som en venn. Men hadde det ikke vært for de spesielle omstendighetene hadde vi ventet mye lenger.

Det viktigste er uansett at introduksjonen blir gjort gradvis og forsiktig. Og dersom det er sånn at din mann bare bestemmer seg så ser du jo selv at du ikke kan gjøre noe med det. Annet enn å skjule din misnøye overfor barna så godt du kan.

[Gjest brutal_mann]

Helst aldri...

[Gjest Smaragd]

Min mann og jeg ble separert i mai etter 15 års ekteskap, mot min vilje. Vi har tre barn i alderen 9 til 14 år. Min mann innledet etter ca to uker et forhold til en kollega, og han har mer eller mindre flyttet inn selv om han har eget bosted som han leier. Den nye har ikke barn. Nå vil han at ungene skal treffe den nye, noe jeg kjemper mot med nebb og klør. Han har gitt klar beskjed om at han gjør som det passer han, og jeg har ingenting jeg skulle sagt til dette. Jeg ønsker ikke å sette barna i en vanskelig situasjon, selv om dette er fryktlig vondt og vanskelig for meg. Hvor lang tid synes dere det bør gå før barna treffer fars eller mors nye kjæreste?

Man bør vente en god stund, særs om barna er små.

Nå er disse barna her større, men man skal alikevel vere obs på deres tanker og følelser oppi alt dette her.

Jeg var ca seks år når mamma fant en ny en, og har taklet alt superfint. Sikkert en grei alder, siden man ikke helt har helt styr på ting enda...

Søsteren min var 12, og slet skikkelig! Hun klarte aldri å godta at han plutselig var der i livet vårt og skulle "ta" mammaen vår.

Om han har vert sammen med henne fra ca juni ( ca 4 mnd)? Vil jeg påstå at han da sikkert kjenner denne nye damen godt nå, og vet hva han gjør.

(Du skriver vel også at hun er en kollega, så han kjenner henne sikkert veldig godt)

Klart alt er ekstra bittert for deg siden han fant en ny såpass kjapt, men du kan ikke forlange at han setter hele resten av livet på vent heller.

Om det er av respekt til deg, eller til barna (eller begge) så synes det er veldig stort gjort av han å ha ventet så lenge! Det er IKKE noe alle ville gjort!

Ønsker deg lykke til med ditt nye liv, og håper alt ordner seg for deg også.

[Gjest Gjest]

Nå vil han at ungene skal treffe den nye, noe jeg kjemper mot med nebb og klør. Han har gitt klar beskjed om at han gjør som det passer han, og jeg har ingenting jeg skulle sagt til dette.

Han har rett til å gjøre som han vil. Han trenger ikke ta hensyn til hva du mener.

Jeg mener det er best for barna å venne seg til at dere ikke er sammen mer før de blir presentert for pappas nye "venninne" (som barn i den alderen selvsagt forstår at er pappas kjæreste). De bør få tid til å venne seg til tanken i god tid før de skal treffe henne. Og helst ha et kort treff første gangen - ikke en hel helg. Og forholdet bør være så seriøst at de ser for seg en fremtid sammen. Det er ikke ok at barna treffer nye damer flere ganger i året.

Min eks informerte verken meg eller barna om ny kjæreste. Han sa til barna på veien til samværshelg at han hadde en dame på besøk den helgen. Det var ingen god opplevelse for barna (eldste barnet var 13).

[Gjest K]

Først vil jeg si at jeg føler veldig med deg, vet at dette er veldig vanskelig for deg. Dessverre er det sånn at han kan gjøre som han vil, men er han nogenlunde oppegående så tar han hensyn til barna og også det du sier.

Da min samboer og jeg gikk fra hverandre rådet en barnepsykolog oss til å vente i 1 år før nye kjærester ble introdusert. Barna trenger tid til å venne seg til den nye situasjonen og det nye forholdet bør ha vart såpass lenge at man er sikker på at dette er noe man vil satse på.

Kan dere diskutere dette gjennom familiekontoret? Der fikk vi mye hjelp.

Lykke til!

[Gjest Gjest_Pia_*]

Min mann og jeg ble separert i mai etter 15 års ekteskap, mot min vilje. Vi har tre barn i alderen 9 til 14 år. Min mann innledet etter ca to uker et forhold til en kollega, og han har mer eller mindre flyttet inn selv om han har eget bosted som han leier. Den nye har ikke barn. Nå vil han at ungene skal treffe den nye, noe jeg kjemper mot med nebb og klør. Han har gitt klar beskjed om at han gjør som det passer han, og jeg har ingenting jeg skulle sagt til dette. Jeg ønsker ikke å sette barna i en vanskelig situasjon, selv om dette er fryktlig vondt og vanskelig for meg. Hvor lang tid synes dere det bør gå før barna treffer fars eller mors nye kjæreste?

Skal de møte far som har flyttet ut sin nye kjæreste bør dette skje etter noen års tid, helst aldri.

Når det gjelder mor, som barna bor med, bør kjæresten raskest mulig bli introdusert for barna siden denne kjæresten etterhvert vil ta over rollen som far hadde tidligere.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Min mann og jeg ble separert i mai etter 15 års ekteskap, mot min vilje. Vi har tre barn i alderen 9 til 14 år. Min mann innledet etter ca to uker et forhold til en kollega, og han har mer eller mindre flyttet inn selv om han har eget bosted som han leier. Den nye har ikke barn. Nå vil han at ungene skal treffe den nye, noe jeg kjemper mot med nebb og klør. Han har gitt klar beskjed om at han gjør som det passer han, og jeg har ingenting jeg skulle sagt til dette. Jeg ønsker ikke å sette barna i en vanskelig situasjon, selv om dette er fryktlig vondt og vanskelig for meg. Hvor lang tid synes dere det bør gå før barna treffer fars eller mors nye kjæreste?

Synes det er opp til den enkelte å introdusere barna.

Han har sikkert kjennt henne en stund så han vet godt hvem han er sammen med.

Att du driver og kjemper med nebb og klør gjør ikke situasjonen lettere for dine barn vil jeg tro.

Bitterhet og baksnakking om xen og hans nye kjæreste går ut over ungene.

Tror du må svelge bitterheten og heller komme deg videre i ditt eget liv.

Det er surt men en dag kan du komme til å oppdage at bruddet hvar det beste for dere begge to? Lykken behøver ikke være så langt unna.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Skal de møte far som har flyttet ut sin nye kjæreste bør dette skje etter noen års tid, helst aldri.

Når det gjelder mor, som barna bor med, bør kjæresten raskest mulig bli introdusert for barna siden denne kjæresten etterhvert vil ta over rollen som far hadde tidligere.

PIA

Tuller du nå? Dette har du skrevet for å provosere? men jeg tror nok det er en reel tankegang for mange?

En ny kjæreste kan da ALDRI ta over rollen som far hadde tidligere, den har han selv om han er skillt.

[Gjest Gjest]

Det kommer an på så mye, synes jeg.

Generelt ville jeg sagt et år var passe ventetid, for da har forholdet rukket å vise seg sterkt nok til sannsynligvis å vare. Men så er det dobbeltmoralsk av meg, for i mitt tilfelle møtte jeg barna til min samboer bare to måneder etter at vi møttes. Det var litt spesielle omstendigheter da, og jeg ble ikke presentert som pappas nye kjæreste, men som en venn. Men hadde det ikke vært for de spesielle omstendighetene hadde vi ventet mye lenger.

Det viktigste er uansett at introduksjonen blir gjort gradvis og forsiktig. Og dersom det er sånn at din mann bare bestemmer seg så ser du jo selv at du ikke kan gjøre noe med det. Annet enn å skjule din misnøye overfor barna så godt du kan.

Meg igjen. Må bare legge til at i vår situasjon hadde det vært slutt mellom mor og far i flere år før jeg møtte han, og introduksjonen skjedde i enighet mellom oss og mor.

[Gjest Gjest]

Skal de møte far som har flyttet ut sin nye kjæreste bør dette skje etter noen års tid, helst aldri.

Når det gjelder mor, som barna bor med, bør kjæresten raskest mulig bli introdusert for barna siden denne kjæresten etterhvert vil ta over rollen som far hadde tidligere.

Tipper at dette er skrevet av en bitter mann som har blitt behandlet dårlig av eksen sin og har lyst til å hevne seg ved å framstille alle kvinner som egoister. Til deg vil jeg bare si at du ikke får mer sympati ved å opptre på denne måten. Tvert imot.

[Ulrikke]

HVORFOR vil du ikke at de skal møte henne?

Jeg sier ikke at det er "feil" å ikke ville at de skal møte henne altså... Men jeg bare lurer på årsaken...

Er du redd for at forholdet ikke skal vare, er du usikker på hvordan de vil reagere, tror du de fortsatt håper at dere skal bli sammen igjen, er det "nederlag" for deg, eller hva er grunnen?

Når det er sagt - du kan ikke bestemme at han ikke skal la dem treffe henne... Det lureste du gjør, er sannsynligvis å snakke med barna om det uten å vise dem hva du mener. Si at de skal møte henne, at du forventer at de er høflige mot henne og alt sånt (hvis de kommer med ytringer om at de evt er skeptisk)

Det tjener du etter all sannsynlighet mest på!! Svelg kameler, vær raus og uegoistisk. Da gjør du det enklere for ungene, og det er vel det du er mest interessert i. Eksmannen din gjør vel som han vil uansett, du tjener ingenting på å være "den vanskelige eksen"... Mener JEG da...

[Gjest SmallTalk]

Skal de møte far som har flyttet ut sin nye kjæreste bør dette skje etter noen års tid, helst aldri.

Når det gjelder mor, som barna bor med, bør kjæresten raskest mulig bli introdusert for barna siden denne kjæresten etterhvert vil ta over rollen som far hadde tidligere.

Og der tror jeg du traff spikeren på hodet! :gjeiper:

Den gjengse mening her på KG er nemlig at å treffe og bo sammen med mors nye mann er helt greit, men at stemødre er noen megger ut av en annen verden. Uansett hvordan situasjonen er, og hvem som dumpet hvem.

Forøvrig så ser jeg ikke problemet med at barna får møte fars kjæreste når han mener det er ok.

TS: Jeg antar at du også vil vente minst ett år med å introdusere potensielle stefedre dersom dette skulle bli aktuelt etter hvert?

[Kattugla]

Og der tror jeg du traff spikeren på hodet! :gjeiper:

Den gjengse mening her på KG er nemlig at å treffe og bo sammen med mors nye mann er helt greit, men at stemødre er noen megger ut av en annen verden. Uansett hvordan situasjonen er, og hvem som dumpet hvem.

Forøvrig så ser jeg ikke problemet med at barna får møte fars kjæreste når han mener det er ok.

TS: Jeg antar at du også vil vente minst ett år med å introdusere potensielle stefedre dersom dette skulle bli aktuelt etter hvert?

Hehe

[Kattugla]

Min mann og jeg ble separert i mai etter 15 års ekteskap, mot min vilje. Vi har tre barn i alderen 9 til 14 år. Min mann innledet etter ca to uker et forhold til en kollega, og han har mer eller mindre flyttet inn selv om han har eget bosted som han leier. Den nye har ikke barn. Nå vil han at ungene skal treffe den nye, noe jeg kjemper mot med nebb og klør. Han har gitt klar beskjed om at han gjør som det passer han, og jeg har ingenting jeg skulle sagt til dette. Jeg ønsker ikke å sette barna i en vanskelig situasjon, selv om dette er fryktlig vondt og vanskelig for meg. Hvor lang tid synes dere det bør gå før barna treffer fars eller mors nye kjæreste?

Jeg møtte barnet til min mann, når vi hadde kjent hverandre i litt over et halvt år. Riktignok så var det gått 11/2 fra han flyttet ut fra sin eks, da vi først traff hverandre, så når jeg møtte barnet (som da var 3) var det 2 år siden foreldrene skilte seg. Så ventet vi ytterligere i 1 år før vi flyttet sammen. Det føltes veldig passe for oss begge to, tror jeg. Men folk er jo forskjellige og i ditt tilfelle virker det som ting har gått veldig fort for far og det har sikkert ikke vært lett, hverken for deg eller barna og under omstendighetene er det svært forståelig hvis du er sint og bitter på din eksmann. Men som de andre her sier, så er det lite du kan gjøre for å styre hvordan han velger å gjøre det, dessverre. Å kjempe i mot går bare utover barna, de kan fort føle seg tvunget til å velge side og det bør de få slippe, selvom det betyr en del kamelsvelging for din del..

Lykke til uansett

[Gjest Hilde K S]

Altså. Jeg tror egentlig ikke barn tar sånn voldsom skade av å få treffe fars nye kjæreste, selv om det bare er fire måneder siden bruddet.

Dersom det blir en hel serie av kjærester som skal involveres i barnas liv, tror jeg noen barn i ettertid kan få problemer med å knytte seg til nye mennesker. Når det er første (og muligens den eneste) kjæresten de blir intordosert for, synes jeg ikke det er noe å lage støy rundt.

[Gjest Også en mamma]

Altså. Jeg tror egentlig ikke barn tar sånn voldsom skade av å få treffe fars nye kjæreste, selv om det bare er fire måneder siden bruddet.

Dersom det blir en hel serie av kjærester som skal involveres i barnas liv, tror jeg noen barn i ettertid kan få problemer med å knytte seg til nye mennesker. Når det er første (og muligens den eneste) kjæresten de blir intordosert for, synes jeg ikke det er noe å lage støy rundt.

Barn går gjennom de samme krisereaksjoner som voksne når det skjer en stor plutselig omveltning i deres liv. De har, alt etter alder, forskjellig måte å uttrykke dette på.

Foreldre som er forelsket i nye partnere, hvilke "briller" ser de barna sine gjennom? Er det gjennom forelskelsens blikk, hvor alt som er bra for den voksne, automatisk er bra for barna, eller ser de at barna gjennomgår sorg, fortvilelse, sinne osv.?

Barn vil ha håp om at foreldrene finner tilbake til hverandre i mange år, og burde ikke de være skånt for virkeligheten så lenge som mulig, hvertfall to tre år etter et brudd?

Når ble det allment akseptert at barn ikke skal få være barn så lenge som mulig? Jo, de fleste voksne vet at verden er brutal av og til å forholde seg til, men betyr det at barna må få det inn med teskje?

Min mening er at vi voksne bør gå sakte frem i introduksjon av en ny partner, vi er ikke oss selv nærmest når vi har fått barn. Vi har et stort ansvar!

[m74]

Jeg tror at voksne ofte kan gjøre dette mer komplisert enn det renger å være.

men så spørs det litt på formen det gjøres i også.

Det er da ingen som sier at hun trenger å være stemor for barna selvom fra har fått seg en kjæreste. Jeg ser ingenting om at hun skal flytte inn hos far og barna

"Dette er en veldig god venninne av meg som jeg har lyst til at dere skal treffe".

Det kan sikkert være rart å se far sammen med en annen dame enn mor, men man trenger da ikke nødvendigvis legge opp til at hun skal være en viktig person som får en stor betydning i barnas liv.

tror nå jeg da

[Wildy]

Tror dette er like forskjellig som foreldre og barn flest er veldig forskjellig. Et samlivsbrudd er en stor omvelting i barnas liv, og det tar tid å sørge og tid å venne seg til en ny hverdag. Når det "passer" med ny kjæreste for mor eller far er det vel neppe nmoe fasitsvar på?

Jeg brukte godt og vel ett år etter bruddet her før jeg begynte å innlede ett nytt forhold. Fra vi begynte å bli rimelig "fast" sammen til han traff ungene for første gang gikk det vel ca ett halvt år. Men når han traff ungene var det først og fremst som en venn av mamma, ikke ny kjæreste. Vi brukte lang tid; han stakk innom her av og til i ukedagene, møtte oss i byn, ble med på kino, var med oss f.eks på skogtur, vi var også på en felles ferie ( da sammen mange andre par , noen med barn, noen uten, noen aleneforeldre osv...). For meg var det viktig at ungene ble kjent med ham uten presset om at de måååå like ham fordi han er mammas nye kjæreste. De fikk tid til å bygge sitt eget forhold til ham, og til å bli kjent. Tilslutt var det faktisk elsdtejenta som ikke lurte på om vi ikke skulle bli kjærester snart....

Jeg skjønner veldig godt at situasjonen er forferdelig vanskelig for deg. Men livet går videre, uansett om man vil eller ikke. Gjør det beste utav det for ungene sin del, ikke sett de mellom barken og veden.

[Gjest Gjest_Bente_*]

Takk for alle tilbakemeldinger. Joda, vi har vært på familievernkontoret - hvor dette bla var tema. Rådgiveren anslo ikke noe bestemt mht tid, men var veldig klar på at det var klokt å vente, og at jeg måtte varsles i god tid. Det tok nøyaktig tre dager, så fikk jeg sms om at dette nå var forestående.

Hvorfor jeg ikke vil de skal treffe henne enda? To grunner:

For det første: Vi har vidt forskjellig oppfatning av hvor langt barna har kommet i å takle samlivsbruddet. Han mener dette går helt fint, jeg oppfatter at ungene fortsatt synes det er leit at vi ikke lengre er en familie. De mistrives med å måtte dele seg, og mest av alt ønsker de jo tid sammen med pappaen.

For det andre: jeg kan selvfølgelig ikke legge skjul på at det grusomt vondt for meg. At dette mennesket som er en del av årsaken til at livet mitt tok denne vendingen skal begynne å styre med mine unger, er en uutholdelig tanke rett og slett. Det tror jeg de fleste mødre vil tenke?

Og - jeg tenker at det det absolutt vil være en stor fordel for alle - også den nye damen - at dette trekker ut i tid. De får vist at forholdet varer, også når forelskelsen har algt seg og hverdagen kommer. Ungene får vent seg til at det er slik det er, og innstillingen til den nye vil bli en annen, noe som også er til hennes fordel. Jeg for min del får leget mine sår.

Jeg har snakket med ungene mine og fortalt hva som er forestående. Jeg har sagt at dette er vondt for meg fordi jeg fortsatt synes det er leit at vi ikke er en familie lengre, og at min oppfatning er at dette kunne vente. Det synes jeg er greit at de vet. Men - jeg har også sagt at dette kan ikke jeg bestemme, og at det egentlig er de selv som skal bestemme når de har lyst til å treffe henne. Hvis de har lyst til å møte henne nå er det helt greit for meg (selv om det skjærer meg i hjertet). Hvis det blir for mange hemmeligheter å holde styr på settes de i en vanskelig situasjon.

Dette er vanskelig, det er vondt at andre har regien på livet ditt. Men som det er påpekt tidligere har man i grunnen ikke noe valg. Takk igjen for gode tilbakemeldinger.