Ønsker forståelse fra kjæresten min.

[Gjest Mwee]

Hei!

Jeg har en kjæreste jeg er veldig glad i, og som jeg ikke har noe ønske om å slå opp med. Vi har vært sammen i litt over året nå, men vi har, som alle andre, noen problemer jeg synes er ganske vanskelige til tider. Det sliter på meg psykisk, spesielt siden jeg har mye annet å tenke på også.

For det første har jeg ME, noe som selvsagt gjør hverdagen litt mer krevende enn den burde være. Jeg har kommet meg ganske bra, og klarer studier på heltid og jobb annen hver helg. Det krever utrolig mye av meg, og fører til at jeg må legge meg senest klokka ti om kveldene for å klare å stå opp. Jeg kan heller ikke trene aktivt, men å gå tur i rolig tempo går stort sett greit. Blir fort kvalm, hodepine og vondt i kroppen, og må derfor ta hver dag som dagen er. Det virker som om kjæresten min ikke forstår dette, og mener jeg er lat og kjedelig (har jeg energi til overs, går det gjerne med til å få vasket leiligheten eller gå ute i naturen) . Det blir en del krangler, når jeg ønsker å legge meg, og han gjerne vil gjøre noe annet, eller hvis jeg f. eks ikke orker sex. Han tørr heller ikke fortelle familien sin at jeg har ME, og hvis vi er på hyttetur f. eks, sier han bare at jeg er lat eller "orker ikke" hvis de spør om vi skal gå på lange skiturer eller være sent oppe. Det er ganske sårende, for jeg vil jo gjerne orke alt sammen! Jeg har prøvd å si det til han, men det går liksom ikke inn. Hvordan skal jeg forklare han? ME har jo rykte på seg som tullesykdom, så det ligger litt der...

Det andre er at han ler av meg når vi er sammen med andre. Hvis det er middag med familien jeg er invitert med på, får jeg enten ikke være med eller får beskjed om å ikke si noe. Jeg kunne jo sagt noe feil! Sier jeg noe galt, så ler de av meg. Moren rakker ned på meg, siden jeg skal "bare bli lavtlønnet sykepleier", er glad i dyr eller bare fordi jeg har andre mål med livet enn hun mener jeg burde ha. Jeg skulle ønske at kjæresten min kunne støtte meg litt når hun angriper meg forran familien, istedet sier han "jaja, men jeg skal jo få høy lønn da!" eller bare later som om det aldri ble sagt.

Hvordan skal jeg forklare han alt dette uten at han blir sint og går? Det er det som har skjedd alle gangene så langt..

[Gjest Gjest]

Han er en umoden guttunge. Enten får du selv fortelle familien hans/andre. Eller vurdere om du skal finne deg en voksen mann.

[Gjest Gjest_Michelet]

Utifra det du forteller høres han ganske umoden ut, på samme tid kan det være veldig slitsomt for begge parter når aktivitetsbehovet er så ulikt som hos dere. Men det høres ut som han takler det på en dårlig måte, hadde jeg vært i ditt ståsted hadde jeg nok revurdert hele fyren... Men det er bare du som kan finne ut av dette

Lykke til

[Gjest Gjest_pia_*]

Hvis min svigermor hadde sagt noe sånt til meg hadde jeg blitt fly forbanna. Jeg utdanner meg også til å bli sykepleier, og den eneste gangen jeg har hørt noe negativt om yrket var fra 18 år gamle jenter på en fest.. men aldri fra familien! Jeg hadde sagt i fra til både kjæreste og familien hans at du ikke liker måten de snakker til deg og fortell hvordan du føler deg. Sett deg ned sammen med han, snakk rolig og prøv å være seriøs, samtidig som du har en hyggelig tone sammen med noen artige kommentarer, ikke være for seriøst for da er det ofte at mannfolk stenger seg inne, er min personlige tolkning.. Det eneste du kan gjøre er å snakke med kjæresten din.. Jeg ble bare helt forskrekket over det du skrev om svigers og situasjonen med familiemiddager.. Hvis jeg ikke hadde fått lov å være med på middag så hadde jeg tolket det som at han ikke liker deg, for han skal være stolt over deg og han skal kunne vise deg frem til familien uten at han må si at du skal holde kjeft fordi du kan ordlegge deg feil.. Nei visste ikke at voksne damer kan finne på å si noe sånt til sin sønns kjæreste som han er glad i.