Relasjonen du har til deg selv

[Gjest Gjest_bolle_*]

Jeg lurer på hvor mange her inne som faktisk akspterer og elsker seg selv.

Høres nok litt new age ut, men jeg lurer på om det er her årsaken til mine problemer ligger - å ikke være glad i seg selv. Er det virkelig nødvendig for å ha gode relasjoner til andre mennesker? Må man elske seg selv for å kunne elske andre og ikke minst bli elsket av andre? Er det her roten til ensomhet ligger? Er det noen her inne som har et fantastisk liv og gode relasjoner som ikke genuint liker seg selv? - Altså, kan man mislike seg selv, men bli likt av andre?

Jeg setter pris på innspill!

Mvh Bolle!

[Cannavaro]

Oj, det høres vanskelig ut å ikke akseptere seg selv - og den man er. Derimot elske seg selv ? Nei, ikke nødvendigvis. Jeg tror det er viktigst innerst inne å respektere seg selv, at man er formet som man er og tenker som man gjør. Hvordan man er formet som menneske. Har du respekt for dine verider og det du står for så er det enklere å leve med seg selv. Ensomhet derimot behøver ikke ha noe med aksept eller elsk på seg selv. Jeg tror heller at det å elske seg selv helst er mer negativt ("høy" på seg selv, eller opphøyd i annen variant). Dine sosiale egenskaper har mer rot til ensomhet enn noe annet. Jeg tror mennesker sliter dersom de ikke aksepterer seg selv. Idag er det så viktig å fremstå som ekte og gjerne ha noe å by på - egenskaper....dersom man ikke har såkalt positive egenskaper i seg (merkelig om ikke noen mennesker har det !!) så kan man føle at man faller litt "utenfor". Jeg tror nøkkelen er respekt og derav balanse gir best effekt i møte med andre mennesker. Derigjen ditt verdigrunnlag og hvordan du er formet (eller "skrudd" sammen) som menneske som har mest betydning i denne sammenhengen. Personlig vet jeg at jeg har kvaliteter som er gode og vet hvilke som er dårlige - definisjoner. Ja jeg fungerer ypperlig med andre mennesker og har fått bekreftelser gjennom arbeid, personlige ting, familieliv og virksomhet i fritiden samt tjenestevirksomhet. Bekreftelser fra andre mennesker rundt deg betyr selvsagt også en hel masse. Alle mennesker trenger bekreftelser på hva som er bra/dårlig, rett eller galt for å gå riktig på den lange stien.

[Gjest Gjest_bolle_*]

Ja, sosiale egenskaper har selvfølgelig med ensomhet å gjøre. men vil ikke nødvendigvis dårlige sosiale egenskaper kunne være en følge av å ikke like, elske eller akspetere seg selv? da vil du kanskje alltid ta med deg frykt (angst) i en eller annen form når du møter mennesker. Angst for ikke å få den aksepten du faktisk ikke har for deg selv.

Tror også du har et poeng med dette med respekt. Jeg tror egentlig at aksept og respekt er veldig relaterte konsepter.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke sikker på at man må elske seg selv for å kunne elske andre, men jeg tror på at man må kunne være glad i seg selv og respektere seg selv for å oppnå respekt av andre. Dette er videre essensiellt i et forhold, man må respektere seg selv for å kunne oppnå et skikkelig og varig forhold tenker jeg.

Videre kan jeg si at ja, jeg har et nært og sterkt forhold til meg selv. Elsker? Hmmm... jeg er i all fall veldig glad i den personen jeg er og verner om denne personen. Jeg er veldig stolt av den personen jeg har blitt og er enkelt og greit veldig glad i meg selv. Jeg har absoludt mine feil og svakheter, men det har også mannen min og familien min og vennene mine jeg respekterer og elsker likevel dem så da kan jeg også gjøre dette med meg selv på tross av mine svakheter.

Jeg har dog ikke alltid vært der jeg er, og har måttet bruke lang til på å komme frem til at det er ok å være den jeg er med de særhetene jeg har som er ganske annerledes fra slik andre har det. Før var jeg ikke glad i den jeg var, jeg mente jeg var for annerledes enn alle andre og at min måte å være på ikke var god nok i forhold til andre. Dette viste også veldig godt igjen i forholdene jeg var i, da jeg var i ganske destruktive forhold en stung. Jeg tok i mot ganske mye dritt fordi jeg var overbevist om at jeg ikke fortjente bedre uansett. Jeg gikk lenge rundt og venteet på at folk skulle oppdage hvor kjedelig jeg var og forlate meg.

Mannen min har kommentert særlig det siste året at han merker en forskjell på meg med at jeg er langt mer avslappet, angt mindre redd for å drite meg ut og at jeg tenker mye mindre på hva andre mener om meg. Jeg har blitt langt mindre selvhøytidlig og det gjør det også lettere for andre å bli glad i meg også.

[Cannavaro]

Ja, sosiale egenskaper har selvfølgelig med ensomhet å gjøre. men vil ikke nødvendigvis dårlige sosiale egenskaper kunne være en følge av å ikke like, elske eller akspetere seg selv? da vil du kanskje alltid ta med deg frykt (angst) i en eller annen form når du møter mennesker. Angst for ikke å få den aksepten du faktisk ikke har for deg selv.

Tror også du har et poeng med dette med respekt. Jeg tror egentlig at aksept og respekt er veldig relaterte konsepter.

Ja helt riktig - vi snakker om det å få sosial aksept, og da blir man respektert på en måte. Det henger sammen. Jeg tror folk kan akseptere/elske seg selv, men allikevel ha dårlige sosiale egenskaper - behøver ikke nødvendigvis ha noen sammenhenger her. Eksempler på det finnes. Derimot, om du preges av frykt og angst så er det sår i sinnet ditt som kan ødelegge din omgang med mennesker, det er jeg enig i. Da har man absolutt et problem som må trenes/bygges opp for å utbedres dersom man ønsker det.

[Cannavaro]

Jeg har blitt langt mindre selvhøytidlig og det gjør det også lettere for andre å bli glad i meg også.

Aaaah, veldig bra poeng.....selvhøytidlighet.....whats the point ? man faller bare tungt en vakker dag. Jepp, gi litt mer f....... og ikke alltid bry seg om hva andre mener og tror om deg (bra egenskap vesentlig for å slapppe mer av. Men da vet man derimot hva man står for og respekterer seg selv for det. Står stødig på 2 bein og har bra selvinnsikt.

[Gjest Gjest_bolle_*]

Jeg har dog ikke alltid vært der jeg er, og har måttet bruke lang til på å komme frem til at det er ok å være den jeg er med de særhetene jeg har som er ganske annerledes fra slik andre har det. Før var jeg ikke glad i den jeg var, jeg mente jeg var for annerledes enn alle andre og at min måte å være på ikke var god nok i forhold til andre. Dette viste også veldig godt igjen i forholdene jeg var i, da jeg var i ganske destruktive forhold en stung. Jeg tok i mot ganske mye dritt fordi jeg var overbevist om at jeg ikke fortjente bedre uansett. Jeg gikk lenge rundt og venteet på at folk skulle oppdage hvor kjedelig jeg var og forlate meg.

Mannen min har kommentert særlig det siste året at han merker en forskjell på meg med at jeg er langt mer avslappet, angt mindre redd for å drite meg ut og at jeg tenker mye mindre på hva andre mener om meg. Jeg har blitt langt mindre selvhøytidlig og det gjør det også lettere for andre å bli glad i meg også.

Jeg lurer litt på hva som gjorde at du til slutt kom fram til at det var ok å være den du er? Måtte du bestemme deg og jobbe hardt, eller bare gikk det av seg selv når forholdene lå til rette? Ser at du skriver at det tok deg lang tid å komme dit. Jeg lurer fordi jeg kjenner meg igjen i det å være redd for at folk skal oppdage hvor kjedelig en er. og jeg er utrolig sårbar for avvisning!

[Gjest Gjesten du siterte]

Jeg lurer litt på hva som gjorde at du til slutt kom fram til at det var ok å være den du er? Måtte du bestemme deg og jobbe hardt, eller bare gikk det av seg selv når forholdene lå til rette? Ser at du skriver at det tok deg lang tid å komme dit. Jeg lurer fordi jeg kjenner meg igjen i det å være redd for at folk skal oppdage hvor kjedelig en er. og jeg er utrolig sårbar for avvisning!

Jeg har veldig lyst å svare deg på dette, men har nettopp kommet hjem fra en emosjonellt tappende arbeidsdag og klarer ikke å hente frem så mange konstruktive tanker.

Jeg syntes dette er et interessant tema, og deler gjerne mine erfaringer. Jeg kommer til å svare i denne tråden senere, så kom tilbake til den om litt så kan vi diskutere mer da når jeg er litt mer tilstedeværende enn i dag.

[Marrlene]

Dette er et godt tema, noe vi kanskje har blitt mere beviste over i dagens samfunn enn før? Dette har vell kanskje litt med hvor materalistiske mennesker har blitt. Hva er det egentlig man prioritere når man kommer til spørsmålet om man elsker seg selv ?

Og ja, selvfølgelig kan man elske andre selv om man ikke elsker seg selv, det er det ikke tvil om.

Men det å ha det bra med seg selv, og ha det bra sammens med andre har litt større sammen heng. Har man det bra med seg selv så har man det mye bedre med andre mennesker.

Man trenger ikke nødvendigvis elske seg selv selv om man har det bra med den personen man har blitt iløpet av år etter år med erfaringer.

Vi burde kanskje være litt flinkere å tenke at vi kom på denne jorda uten en ting å forlater den uten de tingene vi har opparbeidet oss gjennom et liv også.

Så jeg tror at alle kan lære seg å få det litt bedre med seg selv å sin selvtilitt vist man bare tar seg selv for det man er,og hva man tenker om seg selv.

Prøv heller å nyte den tiden vi har fått tildelt her på denne kloden, ingen vet hva morgen dagen bringer for oss.

Det er bare små ting som skal til, man er ikke nødt å stå fårran speilet hver eneste morgen å lete etter feil, være sur over regninger, eller irritert over en trafikk kø. Gjør heller noe som gjør deg glad, eller andre glad.

Vær uhøytidelig,ha mye selvironi, ikke vær redd for å dumme seg ut, vær flinkere å gi andre komplimenter, legg bort sjalusi følesen, å heller tenk at man er her får en grunn, tenk at ditt potensiale er ubegenselig, og at man må lære seg å leve i harmoni med det man har fått tildelt og gjøre det beste ut av det. Vi er bare mennesker alle sammen og ingen er perfekte.

Jeg anbefaler også på det sterkeste å lese boken"Hvordan skape mirakler i eget liv" av Wayne Dyer, USA største problem løsere. Så kanskje man vil få et litt annet syn på seg selv og livet man har fått tildelt : )