har jeg grunn til å være deprimert?

[Gjest deprimert]

hei

jeg har slitet en del med depresjon i det siste, siden jeg savner så utrolig følelsen av å ha nærhet og sex med det motsatte kjønn.Jeg har allerede rukket å bli i midten av 20 årene og for å være ærlig ,så har jeg aldri hatt en kjæreste.

Tidligere så tenkte jeg ikke så mye på saken og regnet med at ting ville skje naturlig, men enda så har ingenting skjedd. Jeg blir så deppa når jeg føler at jeg ikke strekker til for noen jenter og jeg vet jeg har visse egenskaper som ikke er attraktive, som feks at jeg er lite veltalende, ikke så flink med mennesker og kanskje ikke den skarpeste karen. På en annen side derimot, så føler jeg at jeg er en åpen og ærlig person som kan gi mye.

Jeg er student for tiden, men denne depresjonen går også utover studiet og jeg sliter faktisk å komme meg opp av senga. Hva er lissom vitsen med å stå opp til en ny kjedelig dag.Hjelper heller ikke at jeg ikke har så mange gode kompiser i byen jeg studerer.

Det er kanskje vanskelig å uttrykke seg her via et forum, men jeg lover dere, jeg er veldig dårlig til å holde gode samtaler med mennesker, spesielt jenter.Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre med denne saken,det er bare slik jeg er, og det er ikke noe god følelse når ingen liker deg for den man er:(

Jeg har, med andre ord, en tedens til å gjøre et dårlig første inntrykk på mennesker, enten ved åssen jeg snakker eller hva jeg sier. Dette skjer gang på gang, selv om jeg har det i bakhodet og prøver å "unngå" det.

Det er sikkert mange lignende tråder her på forumet, men jeg vurdere faktisk å gi opp alt. Jeg klarer bare ikke å se noe positiv fremtid for meg og i hvert fall ikke at en jente kan forelske seg i meg.Hva er livet uten kjærlighet?

Det gjør noe med tankegangen din når man gang på gang gjennom livet har merket at man er lite likt av mennesker. Jeg klarer bare ikke å komme på "bølgelengde" med andre mennesker(utenom mine kompiser hjemme), spesielt ikke jenter. Jeg er en beskjeden kar som tar ting rolig, og det gjør det ekstremt vanskelig for meg å skaffe meg kjæreste tydligvis....er lissom alltid noen andre i nærheten som er smartere, mer morsomme og mer sjarmerende en meg. Pgr av dette så har jeg begynt å bli veldig skeptisk til mennesker, siden jeg tenker at de ikke kommer til å like meg uansett

Heldigivs så har jeg et normalt utseende, er godt trent og har god klesstil, så det er vell et bitte bitte lite håp om at jeg også en dag skal oppleve å et seksuelt forhold.Jeg har derimot en interesse jeg trives med, men det holder dessverre ikke i lengden:( Det værste et menneske kan oppleve er å føle seg frastøt, og det er noe lignende jeg har opplevd i lengere tid...

Jeg føler meg også veldig ubrukelig i arbeidsmarkede pgr av mine dårlig egenskaper. Dette hjelper ikke situasjonen akkurat og jeg er redd for å ende opp på en kjedelig jobb, hvor det ikke kreves kompetanse eller intelligens.Feltet jeg studere har nemlig et veldig smalt jobb marked, så ting ser ikke så positivt på den fronten. Sliter også med å fullføre studiet, pgr av min "reduserte" hjerne kapasitet

Dere har sikkert vært postet mange lignende tråder her inne, men jeg håper noen kan gi meg noen gode råd? Vet forresten at slik tråder som dette er veldig lite mannlig, men dette er noe som har plaget meg i flere år og jeg orker bare ikke mer snart.

Sikker mange som har det verre en meg, men det er sikkert mennesker som er sterker en meg mentalt, for jeg har seriøst vurdert å reise langt vekk og se hva som skjer...Reise vekk fra denne UTROLIG deprimerende, lite spennende, hverdagen. Ikke rart depresjon er blitt så vanlig for tiden, tror ikke alle er "lagd" for dette samfundet vi lever i!?

[Gjest Gjest_fRIDA_*]

hei. Du spør om du har grunn til å være deprimert. Det er jo en individuell følelse, og det kommer helt an på hvem som ser. Ut i fra alt det du skriver om deg selv, og du skriver i ganske negative vendinger... så er det ikke så rart at du føler det sånn. Du har jo i følge deg selv omtrent ingen positive egenskaper. Om du spør folk som ikke kjenner deg, slike som meg så ville jeg tenkt at nei, du burde ikke være deprimert! Jeg ser for meg en ung mann med et normalt utseende, en bra kropp og pen i tøyet. Videre ser jeg en mann som tross alt har kommet inn på et studie, og dermed studerer. En som allerede har flyttet for seg selv og som kan ta ansvar for seg selv. En gutt som er rolig og behagelig, og som også har følt hvordan det kan være å være litt ensom. En som også derfor kan ha sosiale antenner overfor folk som ikke har klart seg like bra. Mulig du skal ta sjansen på å rett og slett tenke at du er bra nok som du er? Aksepter at du er den du er, og du skal se at andre vil gjøre det samme. (noen ganger trenger man bare noen flere år på seg for å se det) Lykke til med studietiden! :-)

[Gjest Gjest]

Om du har grunn til å være deprimert? Det synes jeg var en litt underlig ting å legge fokus på. Du er deprimert, hvorvidt du har en grunn til det eller ikke er vel ikke relevant? Dette noen du kan gjøre noe med! Fokuset ditt burde vel heller ligge på om du vil bli lykkelig? Og hva du kan gjøre for å bli det!

Legen din kan gi deg piller. Det løser selvfølgelig ikke problemet du hadde i utgangspunktet, men de kan hjelpe deg med å føle deg litt sterkere og gi deg mere overskudd til å ta tak i det som plager deg.

Hvis folk ikke liker deg, så er det gjerne ikke fordi det er noe feil med deg, men fordi de ikke er din type menneske. Har du prøvd å ta kontakt med den stille, sjenerte jenta i kroken på forelesningene? Dere er kansje mer på bølgelegnde, og kjangsen for at ho også er litt ensom er jo ganske stor.

Hva anngår gutter så er det ikke noe problem hvis du er pen, velstelt og blid! Det gjør ikke noe om du er sjenert! Det er ikke alle som liker de som skriker høyest

[Gjest Gjest]

Om du har grunn til å være deprimert? Det synes jeg var en litt underlig ting å legge fokus på. Du er deprimert, hvorvidt du har en grunn til det eller ikke er vel ikke relevant? Dette noen du kan gjøre noe med!

Veldig enig. Problemet er at vi blir flaska opp på den illusjonen personlig ansvar er. Det medfører unødvendige skamfølelser, og et unødvendig rettferdiggjøringsbehov, for mennesker med lidelser viss konsekvenser vedkommende strengt tatt ikke kan gjøre noe med.

Hva anngår gutter så er det ikke noe problem hvis du er pen, velstelt og blid! Det gjør ikke noe om du er sjenert! Det er ikke alle som liker de som skriker høyest

Nei, det er ikke alle kvinner som liker de som skriker høyest. Men de aller fleste kvinner foretrekker at det er mannen som tar initiativ og utviser pågangsmot. Dermed er det et vesentlig større problem for menn å være sosialt tilbakeholdne.

[Gjest Cipheria]

Jeg føler meg også veldig ubrukelig i arbeidsmarkede pgr av mine dårlig egenskaper. Dette hjelper ikke situasjonen akkurat og jeg er redd for å ende opp på en kjedelig jobb, hvor det ikke kreves kompetanse eller intelligens.Feltet jeg studere har nemlig et veldig smalt jobb marked, så ting ser ikke så positivt på den fronten. Sliter også med å fullføre studiet, pgr av min "reduserte" hjerne kapasitet

"Redusert", faktisk. Kva sette deg på den tanken? Uansett, så er det ikkje intelligensen som avgjer om du får gode karakterar- det er hardt arbeid.

For øvrig hadde ikkje eg hatt noko imot ein med dårlege menneskeevner, då eg ikkje er spesielt betre sjølv. Det handlar berre om å leite på dei rette stadane. Eller som sagt:

Hvis folk ikke liker deg, så er det gjerne ikke fordi det er noe feil med deg, men fordi de ikke er din type menneske. Har du prøvd å ta kontakt med den stille, sjenerte jenta i kroken på forelesningene? Dere er kansje mer på bølgelegnde, og kjangsen for at ho også er litt ensom er jo ganske stor.

[Gjest Gjest]

Folk med "redusert" hjernekapasitet skriver ikke så gjennomført forståelig og bra som du gjør her. Det forteller mer om at det er følelsene dine som er litt i ulage.

Snakk med lege og be om henvisning til psykolog. Ettersom du er student så vil jeg tro at også skolehelsetjenesten kan bidra med noe i den retningen.

[Barskstudent21]

Hei!

Jeg har vært gjennom en lignende fase i livet, men kom heldigvis ut av den iløpet av videregående. Jeg har bekjente som derimot er i en nesten identisk situasjon som deg: Jeg trodde faktisk det var han ene som skrev dette helt til du avslørte et par detaljer som motsa det.

Jeg har endel råd til deg som har hjulpet meg og de jeg kjenner som har vært/er i din situasjon:

For det første ville jeg satt meg ned og skrevet en liste med POSITIVE ting om deg selv.

Skriv deretter ned egenskaper du gjerne skulle hatt: Du gir f.eks inntrykk av at du gjerne vil lære deg å snakke med jenter. Dette er et vanlig problem, og er gjerne forbundet med at du ikke er spesielt utadvendt. Det eneste som hjelper er trening. Mange har fått denne treningen gjevnt gjennom oppveksten, mens andre (meg inkludert) begynte sent eller har aldri fått denne treningen. For min del var det overdreven dataspilling gjennom oppveksten som gjorde at jeg ikke begynte å prate med jenter før jeg var 18 år.

Hvordan få denne treningen? Det er massevis av måter å gjøre det på. Om du studerer i Trondheim har Alfamannen et kurs i dette under UKA som du kan ta. Se om du ikke kan melde deg på et kurs eller en aktivitet der det er sannsynlig at det er endel jenter og ta det derfra? Ellers ville jeg lest boken "How to become an Alphaman" av John Alexander.

Vil også anbefale deg å begynne med en kampsport som det er litt futt i, gjerne kickboxing, krav maga, kyokushinkai karate eller noe sånt. På denne måten vil du få en egenskap som kvinner setter stor pris på, nemlig evnen til å kunne forsvare deg selv og dem i tilfelle noe skulle skje. I tillegg vil du bygge opp selvdisiplin, selvsikkerhet og kanskje også evnen til å pushe på litt. Her kan du også få nye venner og bekjente!

Føler du at du er tiltaksløs og deprimert over lengre tid, og at søvnløsheten din går utover andre aktiviteter vil jeg anbefale deg å kontakte lege. Han jeg trodde du var gjorde nettopp det og fikk mye hjelp da han fikk timer hos psykolog og veiledningstimer. Han lærte å kjenne seg selv bedre og ved hjelp av såkalte "lykkepiller" ble depresjonen langt mildere. Han ble kvitt tiltaksløsheten og fikk satt i gang prosessen ved å komme seg i gang med livet.

Bruk vennene du allerede HAR aktivt, og kanskje kan du få nye venner og bekjente gjennom dem. Venn deg til å småprate litt med de i klassen din. Kom deg ut, hold deg i aktivitet og ikke sitt for mye hjemme og tenke.

Etter noen uker skriver du en ny liste med positive ting ved deg selv. Sammenlign den med den forrige listen. Hver gang du føler deg deprimert skal du se på denne listen, les den gjerne høyt: "Jeg er ærlig! Jeg er til å stole på! Jeg er veltrent! Jeg er flink til å lage mat! Jeg er flink i Battlefield 2! Jeg er flink med dyr! Familien min er glad i meg!" Skriv ned alt du måtte komme på

[Gjest Illiya]

Du har fått mange gode innspill her, men jeg vil gjerne føye til litt til.

Jeg tror rett og slett du tenker for dårlig om deg selv. Kanskje fordi du har problemer med å komme i kontakt med og prate med folk. Men det er jo ikke din eneste egenskap! Jeg leser MYE her som er bra med deg.

Du er empatisk, snill, har et bra utseende, trener, studerer osv. Det viser at det er tak i deg, og til tross for at du er deprimert, at du har ambisjoner for livet ditt.

Alt dette er attraktive og gode egenskaper, og det er mange jenter som setter pris på disse!

Du skriver forresten også veldig bra, er flink til å uttrykke deg! Hvorfor ikke prøve å komme i kontakt med jenter via nettet? Da kan du bruke skriving som uttrykksmåte i starten, og både du og jenta blir kjent med hverandre på en annen måte enn om dere skal komme i prat. Da har du tid til å tenke over hva du vil si, og greie å holde på samtalen også.

Jeg skjønner godt at du blir deprimert av slike ting, men jeg tror bare du må se andre muligheter. Det finnes mange jenter som ikke er så utadvendte, og som helt sikkert vil trives med deg!

Dessuten tror jeg ikke på at du har "redusert hjernekapasitet". Da ville du ikke vært på det studiet, og heller ikke skrevet så bra som du gjør

Lykke til

Endret 24. september 2009 av Illiya

[Gjest Cipheria]

"Redusert", faktisk. Kva sette deg på den tanken? Uansett, så er det ikkje intelligensen som avgjer om du får gode karakterar- det er hardt arbeid.

Eg kom forresten på ein link eg har som går litt på det. Kanskje dette gjelder deg, ts -> link. Kort fortalt så viser det seg at når barn (eller vaksne, er snakk om påverknaden frå barndommen her) får høyre at det er intelligensen som gir gode skuleresultat, så resulterer dette i massiv knekk i sjølvtillita når eleven ikkje får til oppgåvene. Dette blir verre med åra. Studenten er sikker på at når eit arbeid ikkje er knallbra, så må det bety at ein er dumme. Dei som har blitt fortalt at det er innsatsen det gjelder, blir enda meir motivert når dei møter utfordringar og blir ikkje spesielt nedtrykte av dårleg resultat- det betyr berre at dei må jobbe hardare.

Ganske fascinerande at ros av intelligens gir slike problem. Hmmm

[I Grosny]

Du har fått mange gode svar , blant annet av Illiya og Barsk student.

Mangel på kos er en mangel som kan gi depresjon. Jeg tror denne depresjonen misfarger selvbildet ditt.

Du feil/undervurderer deg selv. Innlegget ditt beviser at du er klokere enn gjennomsnittet.

Du trenger ros og følelsen av å lykkes. Sett deg små mål, og få til det.

Mosjon, kosthold og søvn. Vær nøye på det.

Du har lyst til å bli bedre til å snakke. Tren på det. Prøv å samle 2,3 eller 4 sjenerte jenter rundt deg på universitetet. Bli enig med dem om å møtes til snakketreningssamlinger.

Det smarteste er jo selvfølgelig om du tar med deg minst en av dem oppi senga og tar snakketreninga der. Hvis de er fryktelig sjenerte kan dere jo beholde undertøyet på, men det er faktisk veldig avslappende å kombinere stryking, klapping og samtaler.

Hvis du ikke klarer å organisere snakketrening etter min modell, så ta den treninga på en enklere mer klassisk måte. Delta gjerne i studentarbeid, politikk, kortspill, revy, røde kors- hva som helst sosialt.

Det er typisk for din alder å være usikker, om 20 år blir du eldre og styggere, men allikevel mer selvsikker. Det bare er sånn. Husk at du er ung og vakker.

[Gjest deprimert]

Takk for svarene

Barskstudent21: jeg er ikke noe god i bf2 heller, kommer som regel bare på midten av poeng lista etter en omgang Men jeg spiller ikke akkurat døgnet rundt, så det kan kanskje ha noe med saken å gjøre, he he

Uansett, for å opsumere hva som har plaget meg i en lengere periode:

-folk liker meg ikke, så det må seriøst være noen" glipp" i personligheten min og/eller kroppspråket mitt

-føler meg for treg oppi toppen.Dårlig til å huske ting og bruker lengere tid på å lære

-føler meg ikke mann nok, har et litt for "jente" pent utseende føler jeg.

-junior er litt liten syntes jeg(14-15cm, og ikke særlig tykk) Etter jeg leste noen tråder om penis størrelse her på forumet, så virker det som at kvinner faktisk er veldig opphengt av dette

Så jeg har derfor litt å jobbe med når det kommer til mitt eget selvbilde og jeg vet ærlig talt ikke åssen jeg skal forbedre det så mye. Jeg er velig opphengt av å vite at jeg er et bra individ genetisk(kanskje litt merkelig), men ting strider dessverre litt i mot det:(

Men det finnes jo alltid noen som er enda "dummere" og styggere....

[I Grosny]

Takk for svarene

Barskstudent21: jeg er ikke noe god i bf2 heller, kommer som regel bare på midten av poeng lista etter en omgang Men jeg spiller ikke akkurat døgnet rundt, så det kan kanskje ha noe med saken å gjøre, he he

Uansett, for å opsumere hva som har plaget meg i en lengere periode:

-folk liker meg ikke, så det må seriøst være noen" glipp" i personligheten min og/eller kroppspråket mitt

-føler meg for treg oppi toppen.Dårlig til å huske ting og bruker lengere tid på å lære

-føler meg ikke mann nok, har et litt for "jente" pent utseende føler jeg.

-junior er litt liten syntes jeg(14-15cm, og ikke særlig tykk) Etter jeg leste noen tråder om penis størrelse her på forumet, så virker det som at kvinner faktisk er veldig opphengt av dette

Så jeg har derfor litt å jobbe med når det kommer til mitt eget selvbilde og jeg vet ærlig talt ikke åssen jeg skal forbedre det så mye. Jeg er velig opphengt av å vite at jeg er et bra individ genetisk(kanskje litt merkelig), men ting strider dessverre litt i mot det:(

Men det finnes jo alltid noen som er enda "dummere" og styggere....

Folk liker deg ikke: Legg merke til positive ting med folk, og hva de gjør, og grip enhver ærlig sjanse til å gi ett velrettet kompliment. Da begynner de å like deg.

Mann nok? Tren litt mer, det hjelper.

14cm?, den passer nok til de fleste damer, men kanskje ikke til alle, men du skal jo bare ha ei dame da.

Selvbilde. Du har for høye ambisjoner. Når jeg var 13 og hadde en liten klump av en mage på ca 100 gram, var jeg sjenert for det. Nå er jeg over 100 kilo, og trenger mosjon, men har ingen problemer med å vise meg på badestranda. (Tenker vel at utseende ikke tiltrekker noen blikk der, og det er greit nok).

Du kan jo sjekke opp den råeste rypa på universitetet, hun som har vært ute med de flotteste karene, og er møkk lei slike utro drittsekker.

Slapp av og kos deg. Fokuser på hyggelige ting. Nå er du negativt selvopptatt, og det drar ikke damer. Glem deg selv. Du trenger å bruke tankene dine på noe annet. Hvis du blir ivrig engasjert i noe, så vil den fokusen og det engasjementet utstråle energi og sjarm. Du får draget.

[Gjest Gjest_Claes_*]

At du som student føler deg litt treg i toppen er vel 100% naturlig.

Heldigvis er jeg "ferdig" med studiene, men de fleste av oss føler til tider at vi er "dummere enn alle andre", og studenter rammes vel av dette på ganske bredt basis. Velkommen i klubben tror jeg

Når du allerede er deprimert eller på vei inn i en depresjon er sjansen stor for at du ikke klarer å se det positive med deg selv. Dette er iallefall tilfellet når jeg har mine små-depresjoner som følge av stress.

Jeg har hatt litt den samme oppfatningen som du av at jeg er dårlig i møte med andre mennesker. Strengt tatt tror jeg det er mulig at jeg (og du) tar feil og undervurerer meg selv. For ifølge fruen er det flere som prøver å involvere meg, men jeg trekker meg unna.

Så kanskje vi har samme"glipp" ?

Så som du selv sier trenger du nok å jobbe med selvbildet ditt. Og det er ikke lett når du er inne i en depresjon. Dersom du har vært deprimert tidligere så vet du innerst inne at det går over, må bare ta tiden til hjelp. Dersom depresjonen ikke går over søk hjelp eller iallefall fortsett det smarte du har gjort og bruk forum som her på Kvinneguiden.

Junior skal du ikke bekymre deg om. Noen jenter er kanskje veldig opphengt i størrelsen, de fleste ikke. At mange kan fantasere...jaja det gjør jo vi gutter og. Det er langt fra en fantasi til et generellt krav. Du tilfredsstiller minstekravene med god margin, faktisk tror jeg du ligger midt på gjennomsnittet.

Jeg er litt usikker på hva du mener med genetikk..selv er jeg for en stor variasjon av gen-poolen.

Du er inne i en "vanskelig" tid som student, spesiellt hvis du er genert. Men husk det finnes veldig mange andre i samme situasjon som deg. Personlig feiget jeg ut, så jeg hang mer med mine gamle venner enn å få nye venner på skolen. Håper du er klokere enn meg, for på min skole var det en masse oppslag med muligheter til å få nye venner.

[Gjest deprimert]

IGrsonsy: jeg har trent styrke i flere år, av og på, så kroppen min er nok mannlig nok sånn sett. Men en kvinne kan "lese" et manneansikt om hvor "femi" eller "matcho" han er. Dette går på hvor mye testosteron man har. Testosteron er nemlig med på å utvikle fjeset under puberten, og de guttene som har høyrer nivå, vil få et mer mannlig/matcho utseende.

Jeg er ikke stygg, sikkert en del jenter som syntes jeg er kjekk, men jeg liker allikvel ikke utseende mitt så mye, siden jeg nettopp syntes at jeg ikke ser nok mann ut:(

Dette har kanskje også en sammenheng med at jeg har litt liten kølle og sliter å øke i styrke. Stangerer ganske raskt, med andre ord

Så dere ser nå sikker helheten i problemet mitt nå? Jeg er både oppgitt av meg som person og åssen jeg ser ut, altså mitt genetiske utgangspunkt. Jeg kunne bare ønske jeg hadde fått litt mer respekt av mennesker og det tror jeg faktisk jeg hadde fått hvis jeg hadde utstrålt litt mer intelligens og hadde hatt et litt mer dominant utseende.

Det værste er at noen her kanskje hadde syntes at utseende mitt er dominat nok, men jeg føler det ikke slik.Det viktigste er hva JEG føler. Er litt vanskelig å forklare dette her egentlig, tror man må være mann for å forstå det:)

[I Grosny]

IGrsonsy: jeg har trent styrke i flere år, av og på, så kroppen min er nok mannlig nok sånn sett. Men en kvinne kan "lese" et manneansikt om hvor "femi" eller "matcho" han er. Dette går på hvor mye testosteron man har. Testosteron er nemlig med på å utvikle fjeset under puberten, og de guttene som har høyrer nivå, vil få et mer mannlig/matcho utseende.

Jeg er ikke stygg, sikkert en del jenter som syntes jeg er kjekk, men jeg liker allikvel ikke utseende mitt så mye, siden jeg nettopp syntes at jeg ikke ser nok mann ut:(

Dette har kanskje også en sammenheng med at jeg har litt liten kølle og sliter å øke i styrke. Stangerer ganske raskt, med andre ord

Så dere ser nå sikker helheten i problemet mitt nå? Jeg er både oppgitt av meg som person og åssen jeg ser ut, altså mitt genetiske utgangspunkt. Jeg kunne bare ønske jeg hadde fått litt mer respekt av mennesker og det tror jeg faktisk jeg hadde fått hvis jeg hadde utstrålt litt mer intelligens og hadde hatt et litt mer dominant utseende.

Det værste er at noen her kanskje hadde syntes at utseende mitt er dominat nok, men jeg føler det ikke slik.Det viktigste er hva JEG føler. Er litt vanskelig å forklare dette her egentlig, tror man må være mann for å forstå det:)

Ut i fra din skrift, så synes jeg ikke du har noen dominant framtoning. Det skyldes feil fokus. Jeg kjenner forresten en mann som utstråler en feminin mykhet, og har et feminint vakkert utseende, men han har draget så det holder. Han er trygg på seg selv. Det er nok ikke din fysikk som er problemet, men heller kroppsspråk og utstråling. Jeg råder deg rett og slett til å begynne med amatørteater. Spille roller. Leve ut forskjellige karakterer . Prøv å spill macho, spill femi, spill sjenert, spill selvsikker. Den kroppen du har ,den er din, den kan justeres men ikke forandres. At du ikke liker den har ingenting med ditt utseende å gjøre. Det er psykisk. Du har feil følelser om kroppen din, og det er det som er problemet. Jeg råder deg til å overse ditt utseende i stor grad, og heller fokusere på funksjon og oppgaver. Kroppen din er ett verktøy, ikke en utstillingsfigur. Knus heller speilet ditt og bruk kroppen. Nyt hvordan den fungerer i sport. Spill gjerne bordtennis- da fokuserer du på ball og skru og motstanderens spill. Da glemmer du utseendet ditt og lever i øyeblikk og action. Hvis du ser hvordan de angriper ballen, så er det noe sexy med det. En fotballspiller som stupheader med full kraft. Det spiller ingen rolle hvordan han ser ut, det er kraftutfoldelsen og fokuset som er sexy. Finnes det noe mer maskulint enn en tynn skihopper i svevet? Det er ikke utseendet, men kraften som avgjør om mann framstår maskulint. Usikkerhet og ubesluttsomhet er ikke veldig maskulint. Ta sjansen å trå til. Våg å drite deg ut. Våg å tape. Det er maskulint. Jeg vet at du er et stykke unna. Depresjon er tungt å jobbe i mot. Men de som kjemper seg gjennom slik motgang, trått i motvind, de bruker den maskuline kraften. Du er i ferd med å kjempe. Denne debatten viser at du er i bevegelse, og at det er tak i deg. En mann med stor M er en mann som kan gå i motgang. Det er akkurat det du gjør nå. Bare kjemp. små framskritt er framskritt, og fører rett og slett framover.

Endret 24. september 2009 av I Grosny

[vivana]

Vidunderlig - jeg tenkte at det var en av mine bekjente som var trådstarter, jeg også. Det bare viser at problemet er mange oss nært.

[Gjest Gjest_abelone_*]

Jeg syns det høres ut som mange av de problemene du har kan bunne i nettopp at du er deprimert. Da blir det fort slik at man finner ting man er misfornøyd med, uansett. Ikke er det spesielt enkelt å konsentrere seg om skolearbeidet når hodet er fullt av bekymringer for om man er bra nok heller.

Du er i hvert fall ikke dårlig til å formulere deg skriftlig. Når du skal snakke med folk du ikke er trygg på, og tenker på forhånd at dette er du ikke flink til, er det ikke så rart om det går dårlig heller. Jeg har litt av det problemet selv, men prøver å tenke at det stort sett er jeg som dømmer meg selv, ikke de andre (håper jeg). Dessuten er det ofte slik at man blir litt avvisende og trekker seg unna og kanskje framstår som sur når man har det slik du beskriver - i såfall er sannsynligheten stor for at folk rundt blir usikre, men det betyr ikke at de ikke liker deg.

Det er lett å skrive at du skal prøve å legge merke til det som går bra og tenke at det andre ikke gjør så mye, men det er ikke like lett i praksis. Jeg syns ofte at én bemerkning jeg tolker negativt kan ødelegge for ti positive. Men det hjelper litt å ha oppdaget at jeg faktisk tenker slik, det er første skritt mot å snu tankemønsteret.

Som jente kan jeg jo si at gutter med pent/litt feminint utseende absolutt kan være tiltrekkende og at 14-15 cm på ingen måte er for lite. Ikke les sånne penisstørrelse-tråder når du har det tungt.

[m74]

TS - jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Og en depresjon tar mye av - om ikke hjernekapasiteten - så i hvertfall fokus. Jeg hadde også en periode hvor jeg lurte på om hodet mitt totalt hadde sluttet å virke.

Også tenker du altfor mye. Min erfaring er at livet er veldig mye enklere i praksis enn i teorien. Det kommer ikke noe godt ut av å sitte hjemme å lure på hva som er galt - BTDT.

Det er ikke sikkert det er noen kvikkfiks på tingene du beksriver. Antakelig er det ikke det. Men kanskje det første du må begynne å gjøre er å forstå at det kan bli bedre! Det kan det! Ikke av seg selv, og det kan ta lang tid, men måten du beskriver ting på tyder mest av alt på et negativt tankemønster - og det kan snus - også for deg.

Det er mange som har klare enkle og universelle løsninger, jeg vil ikke komme med noe sånt, men jeg vil driste meg til å anbefale en bok: "Selvfølelse nå!" av ... Mia Törnkvist(?).

[Gjest TS]

Jeg syns det høres ut som mange av de problemene du har kan bunne i nettopp at du er deprimert. Da blir det fort slik at man finner ting man er misfornøyd med, uansett. Ikke er det spesielt enkelt å konsentrere seg om skolearbeidet når hodet er fullt av bekymringer for om man er bra nok heller.

Du er i hvert fall ikke dårlig til å formulere deg skriftlig. Når du skal snakke med folk du ikke er trygg på, og tenker på forhånd at dette er du ikke flink til, er det ikke så rart om det går dårlig heller. Jeg har litt av det problemet selv, men prøver å tenke at det stort sett er jeg som dømmer meg selv, ikke de andre (håper jeg). Dessuten er det ofte slik at man blir litt avvisende og trekker seg unna og kanskje framstår som sur når man har det slik du beskriver - i såfall er sannsynligheten stor for at folk rundt blir usikre, men det betyr ikke at de ikke liker deg.

Det er lett å skrive at du skal prøve å legge merke til det som går bra og tenke at det andre ikke gjør så mye, men det er ikke like lett i praksis. Jeg syns ofte at én bemerkning jeg tolker negativt kan ødelegge for ti positive. Men det hjelper litt å ha oppdaget at jeg faktisk tenker slik, det er første skritt mot å snu tankemønsteret.

Som jente kan jeg jo si at gutter med pent/litt feminint utseende absolutt kan være tiltrekkende og at 14-15 cm på ingen måte er for lite. Ikke les sånne penisstørrelse-tråder når du har det tungt.

Å formulere seg skriftlig er mye lettere, siden man har da lengere tid på seg til å tenke igjennom åssen man skal få frem budskapet/formulere seg

Hvis jeg feks skal fortelle en person om noe jeg har sett på tv, la oss ta et helt random eks. som et program som handlet om menneskets evolusjon. Da har jeg store problemer med å få frem budskapet som ble vist i det programet, nettopp pgr av jeg ikke klarer å formulere meg sikkelig, kombinert med at jeg ikke husker detaljer fra programet. Det går med andre ord veldig tregt oppi toppen min noen ganger og jeg er veldig lei av det.

Jeg er temmelig sikker på at hvis jeg hadde tatt en iq test, så hadde jeg fått en sum som er en god del lavere en gjennomsnittet.Derfor har jeg aldri turt å ta en slik test og jeg prøver å holde meg unda problemløsninger som man finner i hverdagen, siden jeg bare blir skuffa av meg selv.

Jeg er også en dårlig lytter, siden jeg sliter noen ganger med å få med meg hva folk prøver å fortelle meg, i tillegg til at jeg kanskje har litt konsentrasjons vansker. Dette gjør det enda vanskeligere for meg å bli kjent med nye mennesker, siden jeg jeg foretrekker å snakke selv, en å høre på hva andre har å si. Når jeg ser en pen jente, så tenker jeg egentlig kun på sex og ikke så mye mer. Men hvis jeg først blir litt kjent med en jente jeg liker, så blir jeg alt for raskt forelska og sex er faktisk det siste jeg tenker på, og tankgangen min får en helt annen retning.......merkelig saker. Men nå har jo en jente aldri vært forelska i meg, så det sier jo mye om hvor lite jeg har å bidra med som person:/

Jeg kan umulig øke intelligens min og åssen jeg ser ut, så jeg vet ærlig talt ikke åssen jeg skal få et mer positivt syn på meg selv? Dette, kombinert med at jeg savner utrolig å ha nærhet og sex, går veldig mye på livsgleden min....som nevnt tidligere.

Jeg kan vell se om jeg klarer å remse opp noen positive sider med meg selv:

-er(eller var muligens) veldig rask, kunne sikkert blitt sprinter hvis jeg hadde satset på det i min tidligere ungdom

-begynne å bli litt flink i min interesse(landskaps fotografi), men har fortsatt en lang vei å gå

-bryr meg noen ganger om andre folk som ser ensome ut, siden jeg nettopp vet åssen de har det.

- har et stort eventyr "instinkt" i meg og elsker å reise(dyr hobby derimot, ikke lett når man er student)

-har vell aldri såret noen, men jeg har vell aldri hatt muligheten til det heller akkurat

-er vell litt mer åpen person en hva nordmenn vanligivs er(hender jeg slår av et par ord med en helt ukjent person på bussen feks.). Allikevel så sliter jeg med å bli kjent med mennesker, siden folk tydligivs ikke liker åssen jeg er som person

Alt jeg kan komme på i farten, tror ikke det er så mye mer å grave frem.

[Gjest M_icka]

Hei! Først må du komme deg til psykolog eller psykiater for å få bukt med depresjonen. Det er mye lettere å få seg kjæreste når man har det bra med seg selv. Gå til lege, si at du er deprimert, få henvisning til psykolog/psykiater.

Deretter kan du begynne prosessen med å få seg kjæreste. Først da kan du gi noe tilbake til noen.

Spør deg selv, har du virkelig lyst til å overføre et så mørkt syn på livet som du har, på et annet menneske.

Husk at det er mange som er langt eldre enn deg som ikke har hatt kjæreste.