trist utlogget bruker

[Gjest Gjest]

Min mor har i sommer blitt frisk fra kreft. Det har vært en vanskelig tid i forveien, hvor min mor lenge trodde hun skulle dø, selv om lege og sykehus prøvde å overbevise om hennes supergode sjangser. Min mor ble veldig deprimert og var trist og 'lett på gråten' denne sommeren, forståelig nok.

Når jeg var liten snakket aldri min mor om følelser. Det var ikke behov for det, og jeg fikk ikke høre at hun var glad i meg, ei heller fra min far.

Jeg har alltid vært noe distansert fra mine foreldre på grunn av dette.

Vi snakket om å reise bort sammen med min samboers familie denne julen, og feire sammen alle sammen. Mine foreldre snakket om at dette kunne de ikke, pga behandlingen som min mor hadde gått igjennom. Det var for farlig for henne.

Nå har de reist til spania, og jeg var veldig bekymret og skuffet fordi de hadde fra før av snakket om hvor farlig dette var for min mor. Nå har hun forsikret meg om at det er helt trygt, og ringte til meg på lørdag for å fortelle om hvordan de hadde det.

Hun lurte på om jeg var bekymret. Jeg hadde hatt en skikkelig tenkeboble, og jeg hadde bestemt meg for at hennes helse var ikke mitt ansvar, og jeg fortalte henne at nei, jeg var ikke bekymret. Jeg antok at hun ville bli glad for det.

Da snudde hun litt på saken og begynte å snakke om at hennes rygg var vond og at det var alikevell litt farlig for henne.

Jeg kjente at datterfølelsen min minket, og at jeg gled lengre bort fra min mor.

Jeg er så trist og lei, og er lei av å bli manipulert.

Jeg klarer ikke å glede meg til å treffe de igjen, og jeg føler ikke for å feire julen med de.

Samtidig er min mor frisk fra kreft og jeg tror at hun kommer til å bli trist om jeg ikke møter opp til julefeiringen.

Jeg har en flott samboer som er mitt alt, og jeg ønsker veldig å feire jul med ham..Men det vil bli den første jula borte fra mine foreldre.

Vet vet ikke hva jeg skal gjøre,hva som skjer med min datterfølelse, om det er jeg som er destruktiv eller om det er min mors manipulering som knuser mor datter forholdet..Har liksom gått rundt med et sånnt knip i magen, en slags angst følelse, helt siden min mor knakk sammen i sommer.

Jeg føler meg så kald som mister datterfølelsen nå, siden jeg egentlig burde være nærmere min mor.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Glemte å si at jeg er ca 30 år.

[leirbål]

Først vil jeg gi deg en

Det kan ikke være lett det du opplever nå. Etter å ha hatt et litt distansert forhold til foreldrene dine hele livet, skal du nå vise masse omsorg om kjærlighet til moren din.

Det hun gjør er kanskje forståelig, men egoistisk overfor deg.

Å gi deg ansvaret for hennes helse er ikke greit. Så det er en klok avgjørelse å gi ifra deg det ansvaret. Hun er voksen og kan ta vare på seg selv.

Har du snakket med noen om dine følelser i forbindelse med sykdommen hennes, og hennes reaksjon på den? Det kan være både godt og sunt for deg å gjøre det tror jeg, om du ikke har gjort det.

Når det gjelder julen, ville jeg ha reist med samboeren din og familien hans, og kost meg veldig. Du må nok regne med at hun blir "veldig dårlig, og trenger deg hjemme", men jeg ville reist allikevel. Med god samvittighet.

Det er mer naturlig for de fleste å feire jul med samboer/ ektefelle, enn med foreldre.

Fortell henne at du er glad i henne, men at du må leve ditt eget liv. Og at faren din ordner opp om det skulle skje noe.

Jeg ville vurdert en gang til om jeg hadde invitert dem med. Du risikerer at hun ødelegger en god del av julestemningen med å gi deg dårlig samvittighet.

Men sørg for å snakke med noen du stoler på om dette. Så får vi håpe at hun slutter med manipuleringen etter en stund, når hun ser at det ikke virker, og at dere kan bli mor og datter igjen.

[Gjest TS]

Tusen takk for svar, det var hyggelig

Jeg får jo vondt av min mor som har det vanskelig pga kreftdiagnosen, og hun var langt nede.

Det er nok slik at hun alltid har vært veldig manipulerende, og har egentlig ikke gjort en innsats for å få meg til å blomstre. Hun fjernet mine favorittleker når jeg var liten ( tegnestifter..jeg er kunster nå)

Fordi jeg ikke lekte med de lekene hun ønsket at jeg skulle leke med. Jeg har hele livet mitt følt at hun prøvde å forme meg utifra sine egne preferanser, og snakket om å snu det andre kinnet til når jeg ble mobbet, noe som gjorde meg om til en trampematte. Hun overtalte meg til å forlate min eks, en kjæreste jeg hadde over 6 år og lot meg ligge i krampegråt i en uke.

Om det er noe jeg har grått over, så kjefter hun. "Men Lena da!!!!" Det er så mye mere men jeg orker ikke nevne alt.

Jeg har frem til nå orket min mor, men nå føler jeg meg ikke som mine foreldres datter lengre. Når jeg kjenner på det så tror jeg at det kommer at deres holdninger ovenfor meg. Min far snakker ikke med meg og har ingen interesse ovenfor meg. Han snakker heller ikke med min mor om vanskelige eller viktige ting.

Når jeg tenker på min mor så vil jeg bare grine og jeg kjenner en isklump i mellomgulvet, som en slags angstfølelse da.

Julen vår hjemme har alltid vært preget av stress og negativ energi, jeg har aldri hatt noe spesiell julestemning i sinnet kan man si..

Jeg føler at det er så feil at jeg føler det slik nå, men at følelsene kommer fra noe er så sant. Dette gjør de ekte, jeg vet det ikke er noe jeg bare inbiller meg. Men samtidig ønsker jeg ikke svikte min mor, hun har jo gitt meg livet og så mye mere.

[leirbål]

Ja, hun har gitt deg livet, og så mye mer. Det forstår jeg at du er takknemlig for.

Men hun tar også så mye, som hun ikke skal ta. Livsgleden din.

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt det vanskelige valget å ha minst mulig kontakt med henne.

Hun er ikke sunn for deg, og du fortjener mye bedre enn det hun gir deg.

Skal se om eg rekker å skrive mer senere i dag, eller i morgen.

Men IKKE ha dårlig samvittighet. Det har du ikke grunn til.

[Gjest TS]

Tusen takk for de fine svarene Leirbål

Det blir vanskelig å kutte henne ut. Jeg kan prøve å fortelle henne om hvordan jeg har det, men jeg er 200% sikker på at da vil hun ta martyrrollen bli sinna og offensiv og legge vekt på at hun har hatt kreft.

Hun har blitt vanskeligere (trassete) nå som hun har blitt eldre ( 60 ) og om jeg prøver å gi henne litt kritikk (Mamma, du må jo ikke skryte av din egen jobb ovenfor noen som akkurat har mistet sin..osv) så går hun veldig på offensiven/martyr siden og sier feks 'jeg vet jeg er dum' selv om jeg ikke mente det slik da.

Jeg ser selv at jeg sier AKKURAT dette selv til min kjæreste om han plukker litt på noe som jeg har gjort feil, og jeg blir så oppgitt over meg selv. Jobber med dette..

Jeg snakket med min sambo i går og la ut om min minkende datterfølelse..Jeg har ikke store trangen til å dra hjem til jul, men det virker heller ikke som om min mor ønsker seg så veldig at jeg kommer hjem.

Åh, tenk å ha en egen lille familie å lage jul til..Når jeg får mine egne så skal jeg gjøre alt for å få frem stemningen og varmen ved denne høytiden. Åh jeg gleder meg, leirbål.. Jeg skal bli en RÅGOD mamma.

[Gjest megda]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver ts. Men jeg er kanskje flinkere en du til å ikke la meg affektere/tråkke på. Jeg sier i fra!

Jeg har noen tanker bare...

Du trenger ikke orke din mor..

Du trenger ikke ha dårlig samvittighet...

Ikke bryt kontakten med din mor eller si noe lignende til henne...bare heller vær litt i bakgrunnen, unngå henne på pent vis bare. Det er nemlig ikke så lett å være mennesker...noen klarer ikke vise følelser-det kan være måten de er oppdratt på. Snu på det...prøv å se moren din som en redd person...hun vet kanskje at hun gjøre masse galt..får dårlig samvittighet for det og søler det bare til når hun prøver å gjøre det godt. Kanskje var hun bortskjemt som unge? Alt er ikke hennes skyld. Prøv å se mennesket bak handlingene...det å få medfølelse for andre kan av og til snu alt. Iallefall sett i den store sammenheng. Små ting blir små ting som man kan riste av seg og bli ferdig med...andre ting...mennesket bak-kommer frem og blir mere synlig...man får medfølelse og forståelse og det hjelper på vonde tanker.

Det viktigste er at du ikke har dårlig samvittighet...det er bortkastet energi. Slike ting finner eldre mennekser ofte ut av og sier..jeg kasta bort årevis...

PS! Jeg er 37

[Gjest Gjest]

Jeg tror du trenger å distansere deg mer fra henne - på en måte har dere sikkert en distanse allerede, men det er kanskje et poeng at distansen ikke bare skal være "følelser en ikke greier å, eller vil, snakke om", men at du bevisst jobber med å ikke la deg følelsesmessig rive med av hennes oppførsel. Ikke lar deg manipulere, at du legger planer og setter grenser ut fra dine egne ønsker, ikke for å unngå sårende reaksjoner fra henne. Greia er vel rett å slett å lære å la seg såre mindre. Det kan det hende du trenger hjelp til, f eks kan en kognitiv terapeut (fortrinnsvis psykolog) være verdt å snakke med. Ellers hjelper det nok å bare være bevisst på dette så mye som mulig.

Slik jeg leser innlegget ditt er er det ikke bare moren din som gjør feil her, f eks er utsagnet om at du ikke bekymret deg for henne også "rart" selv om jeg forstår de bakenforliggende grunnene. Men det bør vel ikke være så mange sånne "gjennomtenkte" grunner til at vi sier ting? Da er vi jo ikke ærlige mot oss selv eller den vi snakker med. Analyserekken som gjør at du kom fram til at det var akkurat dette du skulle si var definitivt preget av at dere har noen knuter på tråden. Jeg forstår deg godt, og kjenner igjen slike ting fra mitt eget forhold til foreldre, men bra er det jo ikke Kanskje det hadde vært bedre å si at du ER bekymret, og at du synes det er trist/sårende at de har argumentert mot å reise i jula sammen med dere, samtidig som de nå reiser på en annen tur.

(kan det forresten hende at de sa nei til juleturen mens hun ikke visste hvor mange behandlinger det ville bli? det ER for eksempel risikofylt å oppholde seg for mye i sola rundt endel cellegiftbehandling, fordi de friske cellene også blir svekket, så man kan utvikle hudkreft)

[Gjest TS]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver ts. Men jeg er kanskje flinkere en du til å ikke la meg affektere/tråkke på. Jeg sier i fra!

Jeg har noen tanker bare...

Du trenger ikke orke din mor..

Du trenger ikke ha dårlig samvittighet...

Ikke bryt kontakten med din mor eller si noe lignende til henne...bare heller vær litt i bakgrunnen, unngå henne på pent vis bare. Det er nemlig ikke så lett å være mennesker...noen klarer ikke vise følelser-det kan være måten de er oppdratt på. Snu på det...prøv å se moren din som en redd person...hun vet kanskje at hun gjøre masse galt..får dårlig samvittighet for det og søler det bare til når hun prøver å gjøre det godt. Kanskje var hun bortskjemt som unge? Alt er ikke hennes skyld. Prøv å se mennesket bak handlingene...det å få medfølelse for andre kan av og til snu alt. Iallefall sett i den store sammenheng. Små ting blir små ting som man kan riste av seg og bli ferdig med...andre ting...mennesket bak-kommer frem og blir mere synlig...man får medfølelse og forståelse og det hjelper på vonde tanker.

Det viktigste er at du ikke har dårlig samvittighet...det er bortkastet energi. Slike ting finner eldre mennekser ofte ut av og sier..jeg kasta bort årevis...

PS! Jeg er 37

Heisann og takk for flott svar med gode poeng. Ja jeg går med hjertet i hånden og er veldig åpen. Det kommer av min barndom hvor jeg ikke viste noen hvem jeg var eller hva jeg tenkte. Det kom av mine dårlige sosiale vaner og at jeg var litt sånn ja..rar og kunstnerisk. Jeg er veldig skjør og følsom av meg, men kan si mye som er uigjennomtenkt. Jeg sa for eksempel til min mor i sommer at hun ikke skulle bekymre seg for oss ( vi kjørte en ganske lang strekning) fordi det ødelagt ferien min. Hun knakk da sammen etter vi la på og ringte en haug familiemedlemmer, og jeg fikk gjennomgå med sinte smser fra tante og en telefon fra et eldre søsken. Jeg var ufølsom så var så krass med mor som var deprimert og nedfor fra før av pga kreften. Jeg tenkte jo ikke helt over dette..

Det er en del av grunnen til at jeg har en så stor avstand fra moren min nå, mens jeg samtidig føler at flere familiemedlemmer er sinte på meg pga min ufølsomme oppførsel..Ja jeg knakk sammen jeg også fordi min mor ble helt knust, og jeg mente jo det ikke.

Jeg skal tenke masse på det du har skrevet her, tusen takk for svar.

[Gjest TS]

Jeg tror du trenger å distansere deg mer fra henne - på en måte har dere sikkert en distanse allerede, men det er kanskje et poeng at distansen ikke bare skal være "følelser en ikke greier å, eller vil, snakke om", men at du bevisst jobber med å ikke la deg følelsesmessig rive med av hennes oppførsel. Ikke lar deg manipulere, at du legger planer og setter grenser ut fra dine egne ønsker, ikke for å unngå sårende reaksjoner fra henne. Greia er vel rett å slett å lære å la seg såre mindre. Det kan det hende du trenger hjelp til, f eks kan en kognitiv terapeut (fortrinnsvis psykolog) være verdt å snakke med. Ellers hjelper det nok å bare være bevisst på dette så mye som mulig.

---svarer her jeg. Ja, jeg er veldig distansert fra mine foreldre nå, og har mistet følelsen av at de er mine foreldre. Det er rart og veldig merkelig..sitter her med en diger klump i halsen nå. Jeg tror at jeg godt kunne ha prøvd terapi, men jeg begynner bare å grine mens jeg sitter der hehe. Det er liksom skummelt med terapi, og tanken på at jeg faktisk er der og snakker med noen som skal hjelpe.

Slik jeg leser innlegget ditt er er det ikke bare moren din som gjør feil her, f eks er utsagnet om at du ikke bekymret deg for henne også "rart" selv om jeg forstår de bakenforliggende grunnene. Men det bør vel ikke være så mange sånne "gjennomtenkte" grunner til at vi sier ting? Da er vi jo ikke ærlige mot oss selv eller den vi snakker med. Analyserekken som gjør at du kom fram til at det var akkurat dette du skulle si var definitivt preget av at dere har noen knuter på tråden. Jeg forstår deg godt, og kjenner igjen slike ting fra mitt eget forhold til foreldre, men bra er det jo ikke Kanskje det hadde vært bedre å si at du ER bekymret, og at du synes det er trist/sårende at de har argumentert mot å reise i jula sammen med dere, samtidig som de nå reiser på en annen tur.

(kan det forresten hende at de sa nei til juleturen mens hun ikke visste hvor mange behandlinger det ville bli? det ER for eksempel risikofylt å oppholde seg for mye i sola rundt endel cellegiftbehandling, fordi de friske cellene også blir svekket, så man kan utvikle hudkreft)

Ja, jeg kan si mye som er ugjennomtenkt, og ting jeg angrer på i ettertid. Dette med bekymringen angående kreften. Jeg var veldig bekymret når hun fortalte meg at hun skulle reise, og de er i spania nå. Reisen vi skulle dra på er i jula, flere måneder i ettertid. Jeg tror det er farligere for henne å reise nå, så tidlig. Jeg var bekymret og skuffet over henne når hun fortalte meg at hun skulle reise, og fordi hun snakket om at hun skulle bli brun..de er begge noen solningsjunkies. De kan ligge på strendene i ukevis og bli smellbrune.

Jeg vet at min mor ikke smører seg bra og at hun ikke har så mye innsikt i hvor skadelig solskinn kan være, så jeg la ut om hvor farlig dette kunne være og la ut om min bekymring.

Hun sa da at jeg ikke skulle bekymre meg, fordi legen sa det var greit.

Jeg var da så skuffet over at de ville reise alene i steden for med min sambo's familie, at jeg bestemte meg for å legge ansvaret for hennes helse over på henne. Jeg slapp etterhvert de bekymringer jeg hadde da.

Og så ringer hun meg når de er fremme, lurer på om jeg fortsatt er bekymret. Jeg sier nei, og hun prøver å få meg bekymret igjen ved å fortelle om ryggsmerter og hvor farlig solskinnet kan være.

hun er litt manipulerende på denne måten, og det sårer sånn. Hun er slik ovenfor andre mennesker, hun hørest fryktelig dårlig ut på tlf hoster og harker og er stakkarslig i stemmen..når hun legger på så er hun helt fin igjen.

Hva kan man gjøre.. :|

[Gjest brutal_mann]

Drit i din mor og gled deg selv. Så lenge hun ikke har giddet å engasjere seg i deg som barn, hvorfor skal du bry deg nå?

Jeg må si jeg er overrasket over at du har giddet i 30 år...

[Gjest gjestdeluxe]

Drit i din mor og gled deg selv. Så lenge hun ikke har giddet å engasjere seg i deg som barn, hvorfor skal du bry deg nå?

Jeg må si jeg er overrasket over at du har giddet i 30 år...

Er enig med Brutal Mann...at du gidder å være en dørmatte.

[leirbål]

Hei igjen. Utifra det jeg leser er du en nydelig person, og veldig følsom. Dette gjør nok at du føler ekstra sterkt på manipuleringen fra moren din, og kritikken fra familien din.

Å ikke bekymre deg for henne og helsen hennes er en klok ting å gjøre. Hun er voksen, og kan ta ansvar for sitt eget liv. Og jeg tror ikke du klarer å forandre en person på 60 år. Og du vet jo selv at hun fremstår som ekstra syk for å få oppmerksomhet.

Så mitt råd til deg er å fortsette med det du gjør, ikke bekymre deg for henne, og skjær ned litt på kontakten med henne.

Du kan f.eks. unngå å ringe henne dager du er sliten og ekstra følsom el. Og unngå mange og lange besøk der.

Når det gjelder julen så kan jo denne vær den første julen hvor dere har det akkurat som du planlegger fremtiden deres: full av stemning og varme.

Og ja, jeg tror deg når du sier at du vil bli en fantastisk mor.

[Gjest Gjest]

Hei igjen. Utifra det jeg leser er du en nydelig person, og veldig følsom. Dette gjør nok at du føler ekstra sterkt på manipuleringen fra moren din, og kritikken fra familien din.

Å ikke bekymre deg for henne og helsen hennes er en klok ting å gjøre. Hun er voksen, og kan ta ansvar for sitt eget liv. Og jeg tror ikke du klarer å forandre en person på 60 år. Og du vet jo selv at hun fremstår som ekstra syk for å få oppmerksomhet.

Så mitt råd til deg er å fortsette med det du gjør, ikke bekymre deg for henne, og skjær ned litt på kontakten med henne.

Du kan f.eks. unngå å ringe henne dager du er sliten og ekstra følsom el. Og unngå mange og lange besøk der.

Når det gjelder julen så kan jo denne vær den første julen hvor dere har det akkurat som du planlegger fremtiden deres: full av stemning og varme.

Og ja, jeg tror deg når du sier at du vil bli en fantastisk mor.

Takk for det leirbål. Det gjør veldig godt å lese postene dine, du er veldig god du.

Jeg er superheldig og har skikkelig god kontakt med ffamilien til min sambo, så om mulig så blir det kansje jul hos hans familie i år. Det hadde faktisk vært veldig fint, men samtidig stikker det sånn i hjertet når jeg tenker på min mor som ikke får datteren sin hjem til jul for første gang. Jeg sitter her å sipper som en liten unge bare på tanken, hehe. Jeg har så lyst å ha et godt forholt til foreldrene mine. Føler meg egoistisk som liksom ikke føler dattertilhørigheten lengre, men slike følelser kan man jo ikke styre heller. På tide å bli voksen egentlig, deilig.

[Gjest TS]

Drit i din mor og gled deg selv. Så lenge hun ikke har giddet å engasjere seg i deg som barn, hvorfor skal du bry deg nå?

Jeg må si jeg er overrasket over at du har giddet i 30 år...

Men det gleder meg ikke å drite i følelsene til noen jeg er glad i. Det som gleder meg aller mest av alt er å glede andre, spesielt de som er viktigst for meg. At jeg er glad i min mor selv om hun ikke er perfekt, er ikke noe jeg kan styre.

Hehe, helt frem til jeg ble 18 så trodde jeg at min mor var som alle andre mødre, at julen skulle være dårlig samvittighet og stress. Som barn og ungdom vet man ikke bedre, så det overrasker meg at du er overrasket at jeg har latt meg påvirke i hele 30 år..

Noe annet min mor stadig gjør er å avbryte mens jeg prøver å snakke med henne om noe, feks for å se ut på blåfuglen i hagen og snakke om at oi, nå regner det feks.

Dette er årsaken til min grunne selvtillit. Jeg har faktisk litt problemer med å uttale meg korrekt pga dette, ordene stokker seg om og jeg roter bort setningen.

Jeg viste mitt livsarbeid, min portfolio til min far for første gang, mens han stønnet og synest at den var for tung å holde. "uff tungt..her, ta den du lena." Han hadde null interesse.

Min far har forøvrig sagt lite gjennomtenkte ting til meg som fjortis, feks "Tror du noen tenker at vi er kjærester? " og "Må du være så sexy da"

Om jeg brukte en stram tskjorte en dag, så hadde mine foreldre sex følgende natt. Det visste jeg fordi jeg hadde soverom under de. grøss...

Jeg har aldri blitt misbrukt da, men en gang tok min eldre bror på meg mellom beina, på låret.

Jeg var liksom lamslått og kunne ikke røre meg, fordi da ville min lillebror se det..Det var veldig ubehagelig å være så hjelpesløs.

Samme bror sa ved senere anledning at jeg hadde en snerten liten rumpe, og jeg ble så sinna..men da kjeftet min mor. 'Du skal si takk til komplementer!'

Nå griner jeg igjen, og sambo kommer nok hjem nårsomhelst. Får stikke å vaske ansiktet

[leirbål]

Ja jeg forstår at det er vondt. Men det du gjør nå er å løsrive deg fra henne.

Det virker som om du ikke har løsrevet deg så mye fra henne som er naturlig og sunt i løpet av tenårene dine.

Det gjør vondt, det vet jeg, men du vil vokse veldig på det. Etter en stund vil det bli lettere og mer naturlig.

Og å feire alle julene med foreldrene sine frem til du er 30 er jo en fantastisk gave som de færreste foreldre får oppleve. Så trøst deg med at du ikke tar fra dem noe de burde få, men mer som at du viser dem at du er voksen og lever ditt eget liv.

En forelder bør sette pris på det selv om de kan savne deg også.

Men vær forberedt på at hun kan gi deg noen runder med dårlig samvittighet for å vinne tilbake den oppofrende datteren sin, både direkte og gjennom andre.

Men husk på at det du gjør er sunt og normalt. Snakk med samboeren din og andre som kan støtte deg, og nyt den fantastiske julen med samboeren din og den herlige svigerfamilien din.

[leirbål]

Jeg så det du har skrevet til brutal mann nå. Det er jo forferdelig det du har opplevet. Det er verre enn det jeg trodde utifra åpningsinnlegget ditt.

Jeg forstår at du har det tøft nå, og synes det er enda viktigere at du løsriver deg og lærer å sette grenser for deg selv.

Å sette grenser for hvordan andre får behandle deg er noe du har krav på.

Det er ikke noe du bør tilpasse etter andres reaksjon.

Vær så snill å ta vare på deg selv, og begrens kontakten med dem så mye som du klarer. For du fortjener ikke å bli behandlet så ille som du forteller at de gjør. Ingen gjør det.

[Gjest brutal_mann]

TS... Dette er verre enn min egen familie. D kan løsrive deg fullstendig med mer enn god samvittighet.

Folk må, på generelt grunnlag, slutte å føle så forbanne mye lojalitet til folk bare fordi de deler gen-pool.

[Gjest TS]

Jeg så det du har skrevet til brutal mann nå. Det er jo forferdelig det du har opplevet. Det er verre enn det jeg trodde utifra åpningsinnlegget ditt.

Jeg forstår at du har det tøft nå, og synes det er enda viktigere at du løsriver deg og lærer å sette grenser for deg selv.

Å sette grenser for hvordan andre får behandle deg er noe du har krav på.

Det er ikke noe du bør tilpasse etter andres reaksjon.

Vær så snill å ta vare på deg selv, og begrens kontakten med dem så mye som du klarer. For du fortjener ikke å bli behandlet så ille som du forteller at de gjør. Ingen gjør det.

Takk Jeg har lenge vurdert terapi, det å snakke med noen som kan hjelpe meg med å bearbeide tankene jeg har rundt dette..Flere leger at gått inn på det med terapi. Hver gang det blir nevnt så blir jeg ganske opprørt..Begynner å grine og lign. Legen blir da pinlig berørt og stille, og jeg føler meg som DEN gærne dama hehe.

Jeg strever en del med det broren min har gjort, vil bare peke ut at han ikke tok meg på skrittet, men på innsiden av låret. Det kan jo være at han bare la hånden der og ikke mente noe annet enn å være hyggelig, men at jeg har fått litt traumer av det fordi jeg følte meg å fanget.

Det er allerede en del drama rundt denne broren, han er mislikt av min far og flere i familien.. Jeg er veldig distansert fra ham og kommer til å distansere meg mere og mere.

Jeg tror ikke jeg kommer til å kutte de ut totalt i hensyn til deres følelser, men jeg forstår godt at noen synest jeg bør gjøre dette. Jeg har hatt en liten knekk og ett lite panikkanfall i det siste, men tror at etter julen så blir ting lettere, håper jeg da.

[Gjest TS]

Hei folkens..

http://www.amazon.ca/product-reviews/1572243287

Kom over denne. Jeg tror jeg skal bestille den! Virker som en bra bok for de som strever med familiebånd og har trust issues.