Blir ikke inkludert i broren min sin familie

[Gjest ts]

Jeg kommer fra en bra familie som alltid har hatt et nært forhold, men etter at broren min giftet seg har han trukket seg helt unna. Jeg, foreldrene mine og besteforeldrene mine bor i Arendal, mens broren min har flyttet til Kristiansand siden dama hans har jobb der, han har også fått jobb der. Altså en times kjøring. Hun har hele familien der, foreldre og søsken.

De fikk en sønn for et år siden, og jeg har ikke barn, så dette er min første nevø, mine foreldres første barnebarn, og besteforeldrene mine sitt første oldebarn. Vi har alle derfor vært veldig interesserte, men føler at vi ikke får sett barnet noe i det hele tatt.

Sønnen fylte ett år for to uker siden. Jeg foreslo at vi kunne feire bursdagen hans uken før han faktisk hadde bursdag hjemme hos mor og far, slik at vår side av slekten også kunne være med (besteforeldrene mine er ganske skrøpelige og orker ikke å reise til Kristiansand), og dette var helt greit. Jeg og foreldrene mine planla å kjøpe kake, og ordne til alt, de behøvde bare å dukke opp med barnet. 2 dager i forveien ringer moren min bare for å dobbeltsjekke, og da sier min bror at nei, de har ikke tenkt seg til oss den helgen, foreldrene til dama hans mente nemlig at de skulle feire bursdagen den helgen, uten at vi hadde fått noe beskjed i det hele tatt, om ikke mor hadde ringt, hadde vi jo ikke fått vite det en gang! Og helgen etter passet det visst ikke, for da skulle de feire med venner og barna til vennene.

Det er alltid foreldrene eller søsknene til dama som får sitte barnevakt, når de er på besøk hos oss får vi knapt lov til å holde han, etter at det har gått et par minutter kommer hun (dama) og skal ha han tilbake.

Vi har prøvd å invitere de og inkludere de i vårt familieliv flere ganger, men det er null interesse, og ofte blir det kansellert samme dag. Jeg har prøvd å være hyggelig med dama hans, hun er jo forsåvidt hyggelig tilbake, men føler at jeg aldri får noe mer enn akkurat det hun trenger å gi for ikke å virke sur.

Synes bare det er så ufattelig trist, og spesielt da for foreldre og besteforeldre som aldri får se sitt barnebarn/oldebarn, besteforeldrene mine er tross alt ganske syke og skrale og har ikke så lange tiden igjen. Og det er snakk om en times kjøring hver vei, så synes ikke at det er så voldsomt mye forlangt at de skal ta seg den turen i ny og ne, kanskje en gang i måneden. Jeg har tilbudt meg å komme på besøk mange ganger (blir aldri invitert) men da passer det aldri.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, få ut litt frustrasjon, og kanskje noen har vært i samme situasjon som har noen tips?

[Gjest Gjest]

Fortell broren din hva du og familien din føler. Han aner gjerne ikke at dere føler dere ekskludert.

[Gjest Gjest]

Hun er nok knyttet til sin familie og har ikke noe nevneverdig forhold til dere. Det er synd at hun ikke helt ser at det går ut over barnet som ikke får god kontakt med sine på andre siden. Men enda mer synd at broren din ikke ser det. Prøv å snakke med ham på tomannshånd. Og si at du/dere savner dem og gjerne vil ha mer kontakt med nevøen.

Jeg vil bare advare mot å forlange eller kjefte...

[Gjest Iah]

Jeg skjønner at dette er sårt og har opplevd lignende selv. Etter flere år med frustrasjoner har jeg gitt opp og innsett at blod ikke er tykkere enn vann.

[Gjest ts]

Fortell broren din hva du og familien din føler. Han aner gjerne ikke at dere føler dere ekskludert.

Jeg har prøvd å snakke med han om det et par ganger (resten av familien min vil ikke ta det opp i frykt for at det skal bli enda mer splittelse), men han sier bare at ja men de skal snart ta seg en tur, bare ta denne helgen passer det ikke, han må jobbe osv. Han snakker på en måte bare bort problemene. Jeg har også snakket på vegne av besteforeldrene mine, men da blir han sur og sier jeg prøver å gi han dårlig samvittighet, men han må jobbe for han har en familie nå osv.

[Gjest ts]

Hun er nok knyttet til sin familie og har ikke noe nevneverdig forhold til dere. Det er synd at hun ikke helt ser at det går ut over barnet som ikke får god kontakt med sine på andre siden. Men enda mer synd at broren din ikke ser det. Prøv å snakke med ham på tomannshånd. Og si at du/dere savner dem og gjerne vil ha mer kontakt med nevøen.

Jeg vil bare advare mot å forlange eller kjefte...

Ja hun er nok det, og jeg blir så lei meg av at hun ikke ser noe verdi av å ha kontakt med oss heller. I begynnelsen (etter ca ett år, tok så lang tid før far spurte om tlf nr hennes og noen av oss fikk tak i det) prøvde jeg å invitere henne med når jeg skulle ha jentekvelder hos meg, noe jeg har en gang i måneden, men hun var aldri interessert i å være med på noe sånt. Så jeg har jo prøvd å inkludere henne i våre liv og.

Ha prøvd å ikke kjefte, men f.eks. i forbindelse med bursdagsselskapet som vi hadde planlagt, kjøpt inn gaver, bestemt oss for kake, og alt var fikset, og så finner vi tilfeldigvis ut at de plutselig ikke kommer. Da ble jeg så skuffet at jeg bare mistet helt besinnelsen og skjelte han skikkelig ut. Jeg prøvde å få han til å ringe til besteforeldrene våre for å si i fra selv at de ikke skulle komme allkevel, de gledet seg jo masse til endelig å få tilbragt litt tid med oldebarnet sitt, men det hadde han ikke tid til, og så ble han sur og vi har ikke snakket sammen siden. Var nok dumt av meg å kjefte ja, men jeg blir bare så utrolig frustrert! Og at han etter noe sånt ikke en gang kan si unnskyld, men bare sier at vi maser, så blir ikke forholdet akkurat bedre...

[Gjest ts]

Jeg skjønner at dette er sårt og har opplevd lignende selv. Etter flere år med frustrasjoner har jeg gitt opp og innsett at blod ikke er tykkere enn vann.

Huff, ja det er det jeg snart gjør og. De har jo vært sammen i fem år, og iløpet av de fem årene har jeg vel møtt dama hans en 20 ganger, dette inkluderer da alt fra bryllupet til å møtes i døren. Trodde det skulle bli bedre da de fikk sønnen, han er jo tross alt en del av familien vår (det kunne hun forsåvidt vært og, om hun hadde vært interessert, men regner henne ikke akkurat som det nå). Men begynner å lure på hvor lenge jeg skal orke å mase om å få se de, om jeg ikke gjør det får jeg jo aldri sett de i det hele tatt. Det verste er at jeg og bror alltid har vært ganske nærme, det er bare to år imellom oss og vi har ofte hatt felles venner i oppveksten. Og så kommer dama inn i bildet, og jeg hverken ser eller hører noe mer til han...

[Gjest bo-bo]

I min familie har vi også lignende problemmer.

Og p.g.a at det tar så forferdelig på oss alle, så har vi valgt å ha minimalt med kontakt med de... Hvis de vil snakke med oss, så vet de hvor vi bor, og hva tlf.nr er...

Men broren din er en voksen mann, som tydeligvis ikke tar egne valg, men føyer seg etter dama...

Desverre så er det ikke mye du kan gjøre.

Jeg personlig ville prøvd å fått han på tomannshånd, forklart hvordan ting er, og ja sagt at han må endre seg, ellers ville jeg ikke hatt noe mer kontakt med han..... For alle de skuffelsene, at man ikke føler seg noe verdt ovenfor bror og familieog alt det andre negative de tar på.....

Du kan ikke velge familien din, bare vennene dine.

Med dette innleget mener jeg ikke at du skal bryte all kontakt osv med broren din, men ta litt avstand....

Fortell han hva du føler, vær ærlig......

Tørr nesten vedde på at dette er denne dama sin feil!!!

Dere må faktisk få broren din til å innse hva han går glipp av!

[Gjest Gjest]

(...)

Tørr nesten vedde på at dette er denne dama sin feil!!!

Dere må faktisk få broren din til å innse hva han går glipp av!

Jeg tror du kan ta feil.

Støtter å ta dette opp med broren, men det er da ikke damas plikt å ha kontakt med hans familie, selv om det hadde vært supert om hun hadde det. Det burde nå han klare på egenhånd. Vet at man kan finne på å bruke damene som unnskyldning når det kommer til slikt som dette, men til syvende og sist er det opp til ham selv.

Jeg synest det er smålig av ham å frarøve dere kontakt med familien, men han ser det nok ikke på den måten selv.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Tja - hva kan en si..........noen ganger er det bare slik, tenker jeg.

Hvis begge jobber fullt og har ett barn på 1 år.........så skjønner jeg at de ikke orker å sette av helger til familiebesøk. Så jeg tror nok at forventninger om 1 helg i måneden er for mye forlangt.

Det kan jo hende at denne kvinnen til din bror kanskje ikke føler noe kjemi med dere - det er mulig. Og da vil det kanskje føles som en ekstra forpliktelse og opprettholde så tett kontakt og ikke en hyggelig ting - som dere føler.

Kanskje dere kan være flinkere til å besøke dem? Be dem ut på middag kanskje? Finne på noe som ikke "krever" for mye å være med på?

[Gjest Gjest]

Kan det tenkes at broren din slites mellom dere og konen? Det kan hende at konen hans ikke vil ha så mye med dere å gjøre, alternativt prioriterer sin egen familie mye høyere. Det kan hende at broren din føyer sin kone for husefredens skyld (er litt tøffel), men når dere "klager" kjenner han at det stikker i samvittigheten og så kommer han i forsvarsposisjon fordi han ikke tør/orker å ta et oppgjør med virkeligheten.

Det kan være hardt, men jeg tror jeg ville holdt meg unna en lang stund. Det er dessverre ikke så mye du kan gjøre. Du er "bare" tante og har ikke så mye du skulle ha sagt. Da må besteforeldrene dine selv ringe din bror og be dem komme på besøk, så slipper du å få kjeft fordi du gir ham dårlig samvittighet. For dårlig samvittighet bør han ha for barnets oldeforeldre.

Synes for øvrig ikke at du skal ha dårlig samvittighet for at du kjeftet ang. det bursdagsselskapet!

[Gjest ts]

I min familie har vi også lignende problemmer.

Og p.g.a at det tar så forferdelig på oss alle, så har vi valgt å ha minimalt med kontakt med de... Hvis de vil snakke med oss, så vet de hvor vi bor, og hva tlf.nr er...

Men broren din er en voksen mann, som tydeligvis ikke tar egne valg, men føyer seg etter dama...

Desverre så er det ikke mye du kan gjøre.

Jeg personlig ville prøvd å fått han på tomannshånd, forklart hvordan ting er, og ja sagt at han må endre seg, ellers ville jeg ikke hatt noe mer kontakt med han..... For alle de skuffelsene, at man ikke føler seg noe verdt ovenfor bror og familieog alt det andre negative de tar på.....

Du kan ikke velge familien din, bare vennene dine.

Med dette innleget mener jeg ikke at du skal bryte all kontakt osv med broren din, men ta litt avstand....

Fortell han hva du føler, vær ærlig......

Tørr nesten vedde på at dette er denne dama sin feil!!!

Dere må faktisk få broren din til å innse hva han går glipp av!

Ja, jeg må nok nesten prøve å få snakket skikkelig ut og så heller sette ansvaret på kontakt over på han, orker ikke å gå rundt å være lei meg for alt dette her hele tiden. Når jeg møter broren min er hun alltid til stede da, så er ikke så lett å få snakket med han på tomannshånd heller, føler jeg ikke kommer ås langt når jeg tar det opp på tlf. Har alltid tatt det opp på tlf, fordi når vi først møtes så ønsker jeg ikke å lage misnøye med å begynne å klage, da vil jeg jo kose meg med nevøen min. Men skal ringe han senere i dag og si at vi må snakke sammen på tomannshånd, så får jeg se hva han sier.

[Gjest ts]

Jeg tror du kan ta feil.

Støtter å ta dette opp med broren, men det er da ikke damas plikt å ha kontakt med hans familie, selv om det hadde vært supert om hun hadde det. Det burde nå han klare på egenhånd. Vet at man kan finne på å bruke damene som unnskyldning når det kommer til slikt som dette, men til syvende og sist er det opp til ham selv.

Jeg synest det er smålig av ham å frarøve dere kontakt med familien, men han ser det nok ikke på den måten selv.

Litt av problemet er også at de to ikke kan være fra hverandre på fritiden, om han skal dra til oss, så må hun også være med, og spesielt om nevøen skal være med og. Så så lenge det er slik, synes jeg faktisk nesten hun plikter til å ha kontakt med oss, vi er jo tross alt familien til mannen og barnet hennes på lik linje med det hennes familie er. Selv har jeg god kontakt med familien til kjæresten min, jeg tar det igrunn osm en selvfølge at jeg ikke skal overse de totalt, men være en del av familien der, selv om jeg har min egen familie...

[Gjest ts]

Tja - hva kan en si..........noen ganger er det bare slik, tenker jeg.

Hvis begge jobber fullt og har ett barn på 1 år.........så skjønner jeg at de ikke orker å sette av helger til familiebesøk. Så jeg tror nok at forventninger om 1 helg i måneden er for mye forlangt.

Det kan jo hende at denne kvinnen til din bror kanskje ikke føler noe kjemi med dere - det er mulig. Og da vil det kanskje føles som en ekstra forpliktelse og opprettholde så tett kontakt og ikke en hyggelig ting - som dere føler.

Kanskje dere kan være flinkere til å besøke dem? Be dem ut på middag kanskje? Finne på noe som ikke "krever" for mye å være med på?

Nå forventer jeg jo ikke en hel helg, men at kanskje en gang i mpneden burde det være mulig for at vi kan treffes, enten hos de eller hos meg. Er som sagt en times kjøring hver vei, så kan fint bruke en halv dag på et slikt besøk.

Både jeg og foreldrene mine har prøvd å ta imot henne med åpne armer, som f.eks. at jeg inviterte henne på jentekvelder i begynnelsen, men hun er bare ikke villig til å motta oss, føler jeg. Og jeg hadde gjerne dratt på besøk til de, for et par timer, om de hadde invitert meg eller tatt sjansen når jeg spør om å få komme, men det gjør de jo aldri. Og som sagt med bursdagsselskapet så hadde vi jo ordnet alt på forhpnd, alt de behøvde å gjøre var å møte opp, men så avtaler de heller med hennes familie. Vi ble forsåvidt ikke bedt i det bursdagsselskapet heller, noen av oss...

[Gjest Einar36]

Jeg og min ex-kone var i lignende situasjon. Hennes foreldre skulle alltid prioriteres over mine. Tok det opp til slutt, og vel, nå er hun min ex-kone.

Det er veldig typisk dette. Kvinner får mer og mer makt, og menn blir overkjørt som vanlig. Ser framover til at muslimene tar makta i Norge, da blir ikke lenger gøy å være norsk kvinne.

[Gjest ts]

Kan det tenkes at broren din slites mellom dere og konen? Det kan hende at konen hans ikke vil ha så mye med dere å gjøre, alternativt prioriterer sin egen familie mye høyere. Det kan hende at broren din føyer sin kone for husefredens skyld (er litt tøffel), men når dere "klager" kjenner han at det stikker i samvittigheten og så kommer han i forsvarsposisjon fordi han ikke tør/orker å ta et oppgjør med virkeligheten.

Det kan være hardt, men jeg tror jeg ville holdt meg unna en lang stund. Det er dessverre ikke så mye du kan gjøre. Du er "bare" tante og har ikke så mye du skulle ha sagt. Da må besteforeldrene dine selv ringe din bror og be dem komme på besøk, så slipper du å få kjeft fordi du gir ham dårlig samvittighet. For dårlig samvittighet bør han ha for barnets oldeforeldre.

Synes for øvrig ikke at du skal ha dårlig samvittighet for at du kjeftet ang. det bursdagsselskapet!

Du har nok MYE rett i det du skriver her. For jeg vet jo at han egentlig er veldig glad i familien sin, vi har jo hatt så god kontakt før hun dama kom inn i bildet. Mor og far ringer og ber de på besøk, men de sier jo aldri noenting til broren min fordi han så fort blir sur. Og besteforeldrene mine tør ikke ringe å spørre en gang fordi de føler at det bare blir mas, selv om jeg vet jo at de er så lei seg fordi de ikke blir inkludert.

Hrmf, tanter skulle hatt mye større bestemmelsesrett! ()

Det jeg er litt redd for at kan skje om jeg slutter å mase er at vi rett og slett aldri får sett han i det hele tatt. Tiden fremover nå er jo så spennende med alt barna lærer, og jeg har jo ikke lyst å gå glipp av alle de morsomme tingene helt. Er også redd for at plutselig begynner barnet å bli stort, og siden han aldri har hatt noe særlig kontakt med vår del av familien, vil han heller ikke ha det når han blir stor og kan bestemme mer selv...

Takk for støttende ord!

[Gjest ts]

Jeg og min ex-kone var i lignende situasjon. Hennes foreldre skulle alltid prioriteres over mine. Tok det opp til slutt, og vel, nå er hun min ex-kone.

Det er veldig typisk dette. Kvinner får mer og mer makt, og menn blir overkjørt som vanlig. Ser framover til at muslimene tar makta i Norge, da blir ikke lenger gøy å være norsk kvinne.

Litt vel generaliserende og sneversynt her eller...

Jeg er nå kvinne, og synes at hans foreldre er like viktig for oss som par, som det mine er! Jeg sender typen min på fisketur med far, og tar med meg moren hans på kafe og shopping, av og til er det meg hun og min mor, og det er kjempekoselig!

[Gjest Gjest]

erfaringsmessig er noen menn ganska tafatte når det gjelder å holde kontakt med egen familie. Jeg vil minne om at det er "hans ansvar" å

-være flink nok å planlegge sammen med sin partner slike familiesammenkomster

-holde kontakten med dere

-forsøke å inkludere kona i sin familie

jeg var lenge sammen med en mann som aldri tok kontakt med sin egen familie, ikke gaver til bursdager, ikke gaver til jul, var umulig å planlegge noe som helst med, han ringte så og si aldri til sine foreldre eller søsken, og det endte med at jeg var den som tok alt dette ansvaret og sørget for at de sosiale forpliktelsene holdt et minstemål. på toppen av det hele følte jeg meg ikke alltid heller like "hjemme" sammen med familien hans, men jeg forsøkte likevel.

du vet ikke hvordan din bror er som partner, og det kan hende det ligger mer bak. Jeg vil iallefall si at det burde ha vært han som hadde sagt ifra om at de ikke kom.

Er disse menneskene forrsten veldig unge?

[Gjest Gjest]

Til TS: Jeg kan faktisk ikke tenke meg noe verre enn å skulle på kafe med min mor og svigermor. Man gifter seg med en person, ikke en familie. Av og til kommer en utrolig slitsom familie med på kjøpet. Du sier du har invitert henne på jentekvelder en gang i måneden. Skulle jeg dratt inn svigerinnene (dette gjelder både brødrenes koner og mannens søstre) i mitt daglige liv hadde jeg blitt gal. Jeg har et utmerket sosialt liv uten å måtte tvinge frem et unaturlig samvær med folk som "kommer på kjøpet."

Jeg synes det virker som dere forventer veldig mye og at dere har kommet inn i en ond sirkel. Kanskje det er mulig at broren din og kona hans føler at uansett hva de gjør så strekker de ikke til? Kommer de og er hos dere i 5 timer en søndag så føler de det galt at de ikke har vært der hele helgen? Man får en avmaktsfølelse av akkurat det. Hvorfor kan ikke dere dra å besøke de? Bare for en ettermiddag/kveld? Eller da de sier at de skal feire bursdag med den andre famlien, si: Da tar vi med kaker og kommer vi også.

[Gjest ts]

erfaringsmessig er noen menn ganska tafatte når det gjelder å holde kontakt med egen familie. Jeg vil minne om at det er "hans ansvar" å

-være flink nok å planlegge sammen med sin partner slike familiesammenkomster

-holde kontakten med dere

-forsøke å inkludere kona i sin familie

jeg var lenge sammen med en mann som aldri tok kontakt med sin egen familie, ikke gaver til bursdager, ikke gaver til jul, var umulig å planlegge noe som helst med, han ringte så og si aldri til sine foreldre eller søsken, og det endte med at jeg var den som tok alt dette ansvaret og sørget for at de sosiale forpliktelsene holdt et minstemål. på toppen av det hele følte jeg meg ikke alltid heller like "hjemme" sammen med familien hans, men jeg forsøkte likevel.

du vet ikke hvordan din bror er som partner, og det kan hende det ligger mer bak. Jeg vil iallefall si at det burde ha vært han som hadde sagt ifra om at de ikke kom.

Er disse menneskene forrsten veldig unge?

De er nesten 30 begge to.

Jeg hadde forstått det litt mer om han hadde vært en sånn person som aldri tok kontakt fra før av, men før han fikk kjæreste så var vi jo på besøk hos hverandre minst en gang i uka, snakket ofte sammen på tlf, han var ute med kjæresten min osv. Så det er bare det at det har endret seg så radikalt etter at hun kom inn i livet hans...