Vi flytter

[Gjest Gjest_Karina_*]

Ja, så var det bestemt da. Samboeren min og jeg flytter langt bort fra her vi bor nå. Barna hans blir boende hos sin mor, og det blir lange reiser for å få til samvær (fly). Vi er begge to arbeidsledige, og har vært det en stund. Vi får småjobber her og der, men ikke noe varig. Dit vi flytter har vi begge fått jobb som blir fast dersom alt går bra. Nei, det er ikke jeg, den fæle stemoren, som har insistert på å flytte. Samboeren min har gjennom hele den lange vurderingsprosessen vår (rundt et år) vært den som har vært mest sikker på å flytte, mens jeg har vært mer nølende. Men nå ser vi ikke at vi har noe særlig til valg.

Det er en ganske trist situasjon, og vi har ikke fortalt det til barna ennå. Vi har snakket om det tidligere, men da litt sånn løsrevent om at "en dag i framtiden" skal vi kanskje flytte, og da har barna vært positive til dette. Byen vi flytter til er mye større enn der vi bor nå, og barna har slekt som bor der, så de sa de håpet vi flyttet dit så kunne de komme dit ofte. Den eldste har også snakket om å ha lyst til å flytte dit når h*n begynner på videregående neste år, så det er en sjanse for at h*n kanskje vil flytte til oss før neste skoleår. Men likevel, det at det nå er blitt virkelig at vi faktisk skal flytte så er vi ikke så sikre på at barna fortsatt vil synes det er en bra ting. Før var det ikke alvor som nå. Vi er redd de vil føle seg sviktet av oss begge, og pappa spesielt.

Barna er store. De er 12 og 15 år gamle. Så de burde jo kunne forstå ting. Men sjansen er stor for at de likevel blir såret og lei seg. Vi vil prøve å finne en god måte å fortelle dem det på, en måte som lar dem forstå at pappa ikke har lyst å flytte fra dem, at han er lei seg for at han ikke kan være sammen med dem i hverdagen, og at han skal gjøre alt han kan for at de skal beholde så mye kontakt som mulig. Og de skal selvsagt begge vite at dersom de har lyst å flytte sammen med oss så er det helt supert (men det er nok bare en tanke som er aktuell for den eldste).

Når vi har snakket om hvordan samboeren min skal få tatt best mulig vare på forholdet mellom barna har vi tenkt å gjøre det slik: Snakke mye på telefon for å holde pappa oppdatert om livene deres og motsatt, sende dem bilder av. La barna komme til oss en gang pr mnd dersom de selv ikke synes dette blir for mye slit. Pappa reiser til barnas hjemsted flere ganger i året, og prøver etter beste evne å legge disse turene til tidspunkt der det skjer viktige ting i barnas liv, som skoleavslutninger, fotballturnering, bursdager osv.

Er det noen her som har erfaringer med hvordan man forteller sånt til barna? Vi skal ikke flytter før over jul, så det er godt med tid til å forberede dem.

[Gjest Gjest_Karina_*]

Er det ingen som har flyttet fra barna sine som har noen tanker om hvordan man forklarer dem dette på en god måte? Eller i hvertfall en minst mulig smertefull måte.

[Far til 2]

Jeg har ikke opplevd dette selv, men vet at barna ville tatt det VELDIG tungt om jeg hadde gjort det.

Synes derfor at dere bør leve sparsomelig den første tiden slik at far kan reise tilbake så ofte som mulig (hver 14 dag) i starten og vise at han fortsatt bryr seg. barna forstår sikkert at han må ha jobb, men de forstår ikke hvorfor dette skal berøre dem.

For barnas skyld bør dere flytte tilbake så fort dere får mulighet, gjerne innen 1 år.

[Gjest regine ii]

Jeg har ikke opplevd dette selv, men vet at barna ville tatt det VELDIG tungt om jeg hadde gjort det.

Synes derfor at dere bør leve sparsomelig den første tiden slik at far kan reise tilbake så ofte som mulig (hver 14 dag) i starten og vise at han fortsatt bryr seg. barna forstår sikkert at han må ha jobb, men de forstår ikke hvorfor dette skal berøre dem.

For barnas skyld bør dere flytte tilbake så fort dere får mulighet, gjerne innen 1 år.

For et meningsløst svar!

Ts snakker om store barn. At de muligens vil føle seg sviktet er noe man må ta i betraktning, og det virker det som stemor og far gjør i dette tilfellet. SAmtidig: dersom dette er den løsningen som er best i fht. jobb så kan barn faktisk forstå dette. De fleste barn med foreldre som er glad i dem forstår faktisk at verden ikke alltid er sort-hvit. Det at far flytter "fra" dem, kan også gi andre muligheter (som feks videregående skole) til barna på sikt.

I din verden må man visst sitte oppå barna sine på heltid for å kunne ha et noenlunde forhold til dem, heldigvis er det ikke sånn for de fleste av oss andre (oppegående) foreldre.

Ts. jeg har ikke erfaring med dette, men det sto nylig et innlegg om en far som vurderte å flytte fra sitt (endel yngre) barn i forrige lørdags Dagbladet "magasinet". Jesper Juul svarte på det, og jeg skal ikke sitte å gjengi - men prøv å få tak i det. Han hadde noen fornuftige innspill, bl.a. at som forelder må en noen ganger ta vonde valg, og at de fleste barn skjønner dette, men må selvsagt få forståelse for sin sorgprosees/sitt sinne mot forelders handling.

Forstår veldig godt at det både er tungt og sårt, samtidig så er det sånn for de fleste av oss at vi må ha jobb, vi kan ikke leve på stønader. Samtidig vil jeg jo mene at det er "enklere" når barna er såviddt store - de kan reise mere selv, de kan kommunisere skriftlig (facebook - mail etc) og de kan snakke. Synes ellers og det høres positivt ut at far i noen grad har tenkt å reise tilbake på besøk, da tar jo han og noe av "belastningen" det er for barna å måtte reise langt for å få samvær.

Tror og at det er lurt å snakke med barna så tidlig som mulig, både så de får vent seg til tanken og at det kan "snakkes om" i flere omganger.

Lykke til!

[Far til 2]

For et meningsløst svar!

Ts snakker om store barn. At de muligens vil føle seg sviktet er noe man må ta i betraktning, og det virker det som stemor og far gjør i dette tilfellet. SAmtidig: dersom dette er den løsningen som er best i fht. jobb så kan barn faktisk forstå dette. De fleste barn med foreldre som er glad i dem forstår faktisk at verden ikke alltid er sort-hvit. Det at far flytter "fra" dem, kan også gi andre muligheter (som feks videregående skole) til barna på sikt.

I din verden må man visst sitte oppå barna sine på heltid for å kunne ha et noenlunde forhold til dem, heldigvis er det ikke sånn for de fleste av oss andre (oppegående) foreldre.

...

Forskjellen mellom meg og det du kaller "andre (oppegående) foreldre" er at jeg mener barn på 12-15 år i praksis fortsatt vil ha ønsker om mye kontakt med oppegående samværsforelder. Det er altså ikke sånn at så snart en blir f.eks. 12 år så er det noen som trekker ut en elektrisk kontakt som gjør at "barnet" ikke lenger har behov for nær kontakt. Noen barn i denne alderen har faktisk MER behov for kontakt med foreldrene enn mindre barn.

Jeg har også forståelse for at det kan være nødvendig å flytte i ekstreme tilfeller, men jeg mener en bør forsøke å flytte tilbake så raskt som mulig om en skal ha håp om fortsatt god kontakt mellom barn og forelder.

Satt på spissen kan en si at det at en forelder flytter fra barnet er det samme som at barnet tvinges til å flytte fra en forelder. Dette vil aldri være en positiv erfaring så lenge det er snakk om oppegående foreldre som barnet er glad i.

[Gjest Emera]

For et meningsløst svar!

Ts snakker om store barn.

. Samtidig vil jeg jo mene at det er "enklere" når barna er såviddt store - de kan reise mere selv, de kan kommunisere skriftlig (facebook - mail etc) og de kan snakke. Synes ellers og det høres positivt ut at far i noen grad har tenkt å reise tilbake på besøk, da tar jo han og noe av "belastningen" det er for barna å måtte reise langt for å få samvær.

Lykke til!

Det er en myte at det skal være så mye enklere når barna er "store." Faktisk kan eksempelvis foreldres skilsmisse ha mye større konsekvenser for en ungdom i pubertetskaos enn for mindre barn.

Det er ikke enklere for barn på 12 og 15 år at en forelder flytter langt bort. En slik holdning er i beste fall naiv, i verste fall farlig. Jeg er helt enig med Far til 2 her.

Endret 24. september 2009 av Emera

[Far til 2]

For et meningsløst svar!

Ts snakker om store barn. At de muligens vil føle seg sviktet er noe man må ta i betraktning, og det virker det som stemor og far gjør i dette tilfellet. SAmtidig: dersom dette er den løsningen som er best i fht. jobb så kan barn faktisk forstå dette. De fleste barn med foreldre som er glad i dem forstår faktisk at verden ikke alltid er sort-hvit. Det at far flytter "fra" dem, kan også gi andre muligheter (som feks videregående skole) til barna på sikt.

I din verden må man visst sitte oppå barna sine på heltid for å kunne ha et noenlunde forhold til dem, heldigvis er det ikke sånn for de fleste av oss andre (oppegående) foreldre.

Ts. jeg har ikke erfaring med dette, men det sto nylig et innlegg om en far som vurderte å flytte fra sitt (endel yngre) barn i forrige lørdags Dagbladet "magasinet". Jesper Juul svarte på det, og jeg skal ikke sitte å gjengi - men prøv å få tak i det. Han hadde noen fornuftige innspill, bl.a. at som forelder må en noen ganger ta vonde valg, og at de fleste barn skjønner dette, men må selvsagt få forståelse for sin sorgprosees/sitt sinne mot forelders handling.

Forstår veldig godt at det både er tungt og sårt, samtidig så er det sånn for de fleste av oss at vi må ha jobb, vi kan ikke leve på stønader. Samtidig vil jeg jo mene at det er "enklere" når barna er såviddt store - de kan reise mere selv, de kan kommunisere skriftlig (facebook - mail etc) og de kan snakke. Synes ellers og det høres positivt ut at far i noen grad har tenkt å reise tilbake på besøk, da tar jo han og noe av "belastningen" det er for barna å måtte reise langt for å få samvær.

Tror og at det er lurt å snakke med barna så tidlig som mulig, både så de får vent seg til tanken og at det kan "snakkes om" i flere omganger.

Lykke til!

Regine:

Du snakker varmt for å unngå at barn opplever to likeverdige foreldre om en av foreldrene ønsker omsorgen alene.

Du snakker varmt om at foreldre må kunne flytte hvor de vil uten ytterligere omtanke for barna.

Er det noe som helst du mener bør endres ? For meg synes det som om alle dine argumenter går ut på å forsvare foreldrenes rett, mens barna blir en liten parantes idenne debatten.

Jeg bare lurer.

[Gjest Til_Karina]

Slik som du beskriver situasjonen så synes jeg dere gjør det rette valget med å flytte, så sant dere ser at far realistisk sett fremdeles kan ha en fornuftig mengde samvær med ungene. Han bør påta seg mest mulig av reisingen for å fasilitere dette, men det kan jo også være spennende for ungene å komme på besøk til et nytt og spennende sted!

At dere begge to skal gå arbeidsledige er en helt uholdbar situasjon som i seg selv skaper en negativ sirkel også i forhold til ungene. En gutt på 15 år er mer enn gammel nok til å skape seg en tankerekke som tilsier at pappa er arbeidsledig fordi han må bo i samme by som mamma, og han vil ha glede av å se at pappa får jobb.

Om dere om et år ender opp med at jobbene deres ikke ble til faste stillinger, så er det lite som hindrer dere i å flytte tilbake!

[LukaFrost]

Skal man forsørge seg og sine må man ha jobb. Ingen har godt av å gå arbeidsledig lenge. Jeg synes det høres fornuftig ut å flytte for å få jobb enten det er permanent eller for et par år. Klart det er leit å ikke kunne se barna sine så ofte som man ønsker, men barna har heller ikke godt av en far som ikke har det godt med seg selv pga maglende jobb.

[Gjest Gjest]

dere bør få dere msn for der er ungdommen mye på. Og logg på inimellom for en prat når dere er ved pc.

Skoleavsluttninger, bursdager, etv bør dere prioritere å dra tilbak som du sier.

Tror dette vil gå bra. Vær tilstede, vær åpen, hør med barna hva de ønsker, hvordan de håper det skal bli, og legg det tettest mulig opp mot det og snakk med dem underveis om det er for mye stress, mas eller er ok.

[MarianneE]

For barnas skyld bør dere flytte tilbake så fort dere får mulighet, gjerne innen 1 år.

1 år?

Skal de si opp jobbene for å flytte tilbake da?

Modig gjort av TS og ta beslutningen, ønsker dere lykke til med beslutningen!

[Far til 2]

1 år?

Skal de si opp jobbene for å flytte tilbake da?

Modig gjort av TS og ta beslutningen, ønsker dere lykke til med beslutningen!

Ja, jeg synes de skal fortsette å søke jobb der barna bor og flytte tilbake den dagen de har mulighet for det.

Jeg forstår behovet for å flytte i den situasjonen de er idag, men jeg kan ikke forså at dette skal bli en evigvarende løsning. Barna har fortsatt behov for en tilstedeværende far som en støtte i de valgene de tar i årene som kommer.

[Gjest ikkejobb]

Mange steder i norge er det rett og slett ikke jobb å få for en god del yrkesgrupper. Dette er en reell problemstilling og kan desverre ikke bare blåses vekk.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg synes de skal fortsette å søke jobb der barna bor og flytte tilbake den dagen de har mulighet for det.

Jeg forstår behovet for å flytte i den situasjonen de er idag, men jeg kan ikke forså at dette skal bli en evigvarende løsning. Barna har fortsatt behov for en tilstedeværende far som en støtte i de valgene de tar i årene som kommer.

Så dersom de har fått fast jobb et annet sted så skal de si den opp til fordel for en ny jobb med ny prøvetid og mulighet for ny periode som arbeidsledig? Hva med stabilitet for alle parter?

[Far til 2]

Så dersom de har fått fast jobb et annet sted så skal de si den opp til fordel for en ny jobb med ny prøvetid og mulighet for ny periode som arbeidsledig? Hva med stabilitet for alle parter?

Ja, hvis en proriterer barna så bør en faktisk sterkt vurdere å flytte tilbake så raskt som mulig. Den dagen "barna" blir 25 og kansje etablert seg med egen familie er situasjonen en helt annen, og da kan en vurdere egne interesser fremfor "barnas". Men når barna er 15 mener jeg de fortsatt har behov for begge foreldrene i nærområdet og at dette bør prioriteres.

Jeg vil også presisere at dette er en generell holdning. Det finnes nok av eksempler der dette ikke er mulig å gjennomføre, men jeg har sett altfor mange unskyldninger for å frata barn en forelder på denne måten og mener derfor at foreldre generelt bør tenke mer på barna.

[Gjest Gjest]

Ja, hvis en proriterer barna så bør en faktisk sterkt vurdere å flytte tilbake så raskt som mulig. Den dagen "barna" blir 25 og kansje etablert seg med egen familie er situasjonen en helt annen, og da kan en vurdere egne interesser fremfor "barnas". Men når barna er 15 mener jeg de fortsatt har behov for begge foreldrene i nærområdet og at dette bør prioriteres.

Jeg vil også presisere at dette er en generell holdning. Det finnes nok av eksempler der dette ikke er mulig å gjennomføre, men jeg har sett altfor mange unskyldninger for å frata barn en forelder på denne måten og mener derfor at foreldre generelt bør tenke mer på barna.

Da vil jeg bare tilføye at når jeg var 16 år, altså ett år eldre, så flyttet jeg flere mil for å gå på skole. Sånn er det når man bor på landet og man ikke har andre muligheter. Da jeg var 15 år følte jeg meg svært voksen og følte ikke at jeg hadde behov for foreldrene mine i hele tatt

Jeg tror 15-åringene kan ta dette helt fint og ikke se problemene i det i hele tatt. 12-åringen syns kanskje det er mere trist fordi han har kanskje ikke like stpre muligheter ifht reising.

Men husk en ting. Det er som regel de voksne som ser problemer i ting og ikke barna.. Barn er generelt flinkere til å innrette seg etter situasjonen og ser ingen problem i det..

[Far til 2]

Da vil jeg bare tilføye at når jeg var 16 år, altså ett år eldre, så flyttet jeg flere mil for å gå på skole. Sånn er det når man bor på landet og man ikke har andre muligheter. Da jeg var 15 år følte jeg meg svært voksen og følte ikke at jeg hadde behov for foreldrene mine i hele tatt

Jeg tror 15-åringene kan ta dette helt fint og ikke se problemene i det i hele tatt. 12-åringen syns kanskje det er mere trist fordi han har kanskje ikke like stpre muligheter ifht reising.

Men husk en ting. Det er som regel de voksne som ser problemer i ting og ikke barna.. Barn er generelt flinkere til å innrette seg etter situasjonen og ser ingen problem i det..

Jeg er både enig og uenig.

Som forelder kan vi velge både det ene og det andre og "tro ?" at det er barnas beste. Og dette kan være både det å flytte og det å ikke flytte. Men for barn som har hatt lite kontakt med samværsforelder tidligere (f.eks. mindre enn 40% ? av tiden) kan føle det vondt å miste enda mer kontakt. Barn med mye kontakt kan føle det som befriende å endelig slippe foreldrene og føle "friheten".

Når en velger å flytte har en mulighet til å ofte besøke sine foreldre om ikke avstanden er altfor stor. I andre tilfeller er det umulig å dra ofte på besøk.

Evnen til å "innrette seg" er også veldig individuell. Noen barn ønsker ikke å tilstå at det er vondt å miste mye av kontakten, mens andre synes det er greit nok (ihvertfall før barna oppdager hva det egentlig innebærer).

I andre tilfeller er det vi foreldrene som tar avgjørelsen, spesielt når det gjelder mindre barn, og da MÅ bare barna tilpasse seg.