Skilsmisse

[Gjest Gjest_Miramira_*]

Vi står forann en skilsmisse, og er forsåvidt venner. Det har vært lite krangling, men barna (særlig eldstemann på 14) har skjønt en del.

Far skal flytte ut, men vi lurer på hvor lang tid i forveien man bør fortelle det til barna. Er redd for at om det går for lang tid til vi forteller, til han flytter ut, så blir det to sorgreaksjoner. I motsatt tilfelle, så er det jo brutalt å si man skal flytte ut uka etter!?

Hva er deres råd og erfaringer til oss om dette?

Hilsen mor til 3

[Amalie_85]

Hva som er det rette vet jeg ikke. Men når mamma og pappa gikk fra hverandre så fikk jeg vite det på kvelden, og de sa at pappa kom ikke til å være der på morran. Og det var det hele egentlig. Husker at pappa var borte, men det gikk helt greit.

[Gjest Gjest_Miramira_*]

Hva som er det rette vet jeg ikke. Men når mamma og pappa gikk fra hverandre så fikk jeg vite det på kvelden, og de sa at pappa kom ikke til å være der på morran. Og det var det hele egentlig. Husker at pappa var borte, men det gikk helt greit.

Takk for svar

Er det andre som kan hjelpe meg litt? Føler at kanskje barna burde fått en viss tid på seg til å få snakke med oss?

[Lizzee]

Det spørs jo veldig på hvordan barna er og hva slags kommunikasjon de er vant til fra før.

Jeg ville fortalt det nå. Mange kan jo reagere med å bli sinte eller lei seg fordi de voksne har gått å planlagt og visst ting uten å fortelle det til barna. Noen barn kan synes det er greit å få vite det "kvelden før" mens andre vil reagere med frustrasjon for at de ikke fikk vite det da beslutningen ble tatt.

En 14-åring bør bli involvert i hva som skal skje mener jeg.

[ibi]

Nå var ikke jeg mer enn 3-4 år når foreldrene mine gikk fra hverandre, men jeg husker det godt allikevel.

Husker jeg hørte masse krangling når jeg var på rommet mitt. Og plutselig en dag, sier mamma et vi skal flytte. Hun hadde pakket saker til både meg og mamma. Jeg får beskjed om å si hade til pappa. Det var på morgenen. Når mamma var ferdig på jobb og skulle hente meg hos dagmamma'n, skulle vi ikke hjem, men til et annet hus og bo hos noen der... Alt skjedde så raskt at jeg rakk vel ikke en gang å få noe reaksjon på det, samtidig som det var vanskelig for meg som liten å forstå dette. Plutselig bodde vi bare et annet sted. Og jeg fikk ikke lov å snakke om det med noen, for på den tiden var ikke skilsmisse så veldig vanlig heller.

Når jeg tenker tilbake på det, så se jeg nå at jeg kanskje hadde satt pris på at mamma og pappa kunne satt seg ned med meg i felleskap og forklart meg hva som kom til å skje og hvorfor, litt før enn når vi stod med baggen i gangen...

[Teriyaki]

Jeg var ni år, og min søster 12. Mamma og pappa hadde kranglet mye den siste tiden, så en kveld, mens pappa ikke var hjemme (han jobbet veldig mye, så at han ikke var hjemme, var jo ikke så uvanlig) satte mamma seg ned med oss og fortalte det hele. Vi var jo såpass store at vi skjønte, så vi gråt alle tre. Da vi var ferdig med det fikk jeg besøk av ei veninne, og på kvelden da pappa kom hjem, spurte vi om hvor han skulle bo og slike nyskjerrige spørsmål. Dagen etter, hvis jeg ikke husker feil, så flyttet han. Gikk helt greit det, men nå er moren min veldig flink til å ta opp sånne ting. Både fordi hun er en svært empatisk og forståelsesfull person, men også fordi hun er faglært. Så hun håndterte det på best mulige måte for oss.

Endret 25. september 2009 av Teriyaki

[Gjest Gjest_Miramira_*]

Jeg tenkte kanskje at barna burde fått minst et par uker på seg, men kanskje det bare gjør vondt verre det da? Ønsker å gjøre det på den "beste" måten for barna (vet at dette selvsagt blir vondt og trist uansett) og mest skånsomt, i den grad man kan skåne barna. Synes bare det høres litt brutalt ut å fortelle det om kvelden, og dagen etter er far flyttet ut????

[Gjest Vettel]

Så store barn bør få beskjed på en ordentlig måte hele veien. Barn, også småbarn, oppfanger utrolig fort negative steminger mellom foreldrene. Og tanker, spekulasjoner, fantasien er ofte mye verre enn realiteten.

Snakk med barna på en ordentlig måte. Vær ærlig, men ikke alt behøves og fortelles. (HVA krangler handler om feks. Da svarer man " det er mellom mamma og pappa, men vi som foreldre vil alltid være glad i dere barna. Dette er en sak mellom oss voksne" - eller noe i den duren.)

[Gjest gninnot]

Jeg var selv 15 år da foreldrene mine skilte seg. Det hadde fra deres side vært bestemt i rundt 3 mnd, men de valgte å vente med å si det til etter konfirmasjonen min slik at det ikke skulle legge en dyster stemning på denne dagen. De fortalte det til broren min og meg, og sa at de fortsatt var venner. Tror det var bare halvannen uke etter at mamma var ute av huset.

Tror det er greit å fortelle det kort tid før den ene flytter ut, på den måten kan en til dels unngå at barna føler det ubekvemt å være i samme rom som begge. Det er jo ikke naturlig for dem heller at de skilte foreldrene fremdeles sover i samme seng, selv om de fortsatt er venner.

[Gjest annemor30]

JEg sa det med en gang jeg visste at jeg skulle ut..nesten 2mnd.. h*n var med å malte der vi skulle bo og det har gått helt fint.

[Gjest skilsmissebarn]

Vi står forann en skilsmisse, og er forsåvidt venner. Det har vært lite krangling, men barna (særlig eldstemann på 14) har skjønt en del.

Far skal flytte ut, men vi lurer på hvor lang tid i forveien man bør fortelle det til barna. Er redd for at om det går for lang tid til vi forteller, til han flytter ut, så blir det to sorgreaksjoner. I motsatt tilfelle, så er det jo brutalt å si man skal flytte ut uka etter!?

Hva er deres råd og erfaringer til oss om dette?

Hilsen mor til 3

Jeg var 8 og min bror 11 da mine foreldre fortalte at de skulle skilles. Jeg husker ikke hvor lang tid det tok, men det kan ikke ha vært mange dagene fra de sa det til pappa flyttet ut. Jeg husker at vi fikk velge selv hvem vi ville bo hos da den tid kom da mamma skulle flytte til hennes hjemsted, noe jeg synes var veldig fint.

[Gjest Gjest]

Vi står forann en skilsmisse, og er forsåvidt venner. Det har vært lite krangling, men barna (særlig eldstemann på 14) har skjønt en del.

Far skal flytte ut, men vi lurer på hvor lang tid i forveien man bør fortelle det til barna. Er redd for at om det går for lang tid til vi forteller, til han flytter ut, så blir det to sorgreaksjoner. I motsatt tilfelle, så er det jo brutalt å si man skal flytte ut uka etter!?

Hva er deres råd og erfaringer til oss om dette?

Hilsen mor til 3

Beste er å si i fra når en sint på den andre og legge skylden på denne så en får barna på sin side tidlig.

[Gjest ¤bella¤]

Til den største ville jeg sagt noe ganske snart, til de minste ville jeg ventet. Hvertfall om det er lang tid til dere skal flytte fra hverandre, for om det går lang tid fra dere forteller det til dere flytter fra hverandre vil de kanskje tro at dere ikke skal det alikevel..

(rotete formulert..)

[Karry]

Jeg tror det kan være klokt at det er noe tid i mellom fra dere sier i fra og til flytting finner sted. Og at dere snakker om dette. Hos oss tror jeg det gikk ca 5-6 uker, og vi sa i fra i ferien slik at de hadde tilgang til oss begge foreldre i ro og mak i tiden etterpå. Jeg hadde også ordnet ny bolig slik at jeg kunne vise dem hvor de skulle bo.

Husk også at det er mye annet du skal tenke igjennom; si fra i barnehage og på skole, til foeldre til kamerater osv. Det kan være klokt å skynde seg litt sakte selv om det kan være slitsomt for dere som foreldre fordi man har det vondt. Har tro på litt tilvenning. Dessuten bør du planlegge samtalen litt, det er en viktig samtale som dere bør ha tenkt nokså nøye igjennom. Og så må du ha tid, rom og overskudd til å være der for dem etterpå. Du kan forestille deg reaksjonene, men etter min erfaring gikk selve samtalen egentlig ganske greit, men barna reagerte nokså motsatt av hva jeg ville trodd utfra deres personlighet.

Lykke til!