På vei til rettsak

[Villa2000]

Det er mulig det noen som kjenner til nicket mitt og min erfaring som samværforelder. Min erfaring er mildt sagt dårlig.

Man kan snakke om rettigheter til man blir blå i huet men som samværsforelder så kan man virkelig få det tøft dersom bostedforelder bestemmer seg for å sabotere mest mulig.

Man har en eneste mulighet til å bli hørt og bli behandlet rettferdig og det er ved å gå til rettsak!

Veien dit har for meg vært veldig lang. Jeg har i 12 år håpet at ting skal bli bedre og har vært på flere advokatmøter og meklinger uten at noe har endret seg.

Nå har jeg flere ganger lest om kvinner og menn som snakker om at det er "bare" å gå til rettsak, og at menn virkelig må vise litt guts og slutte å klage.

Vel....prøv selv! Det er veldig lett å være tøff og kul når man står på utsiden og kan pøse på med "gode" råd.

Jeg har den aller største sympati med dem i min egen situasjon og jeg skjønner hva dem går gjennom. Jeg er nå halveis til rettsak og vil prøve å vise litt praktisk hvordan dette går.

Veien til rettsak er som følger:

1. Man må ha gjennomført 3 meklinger, derav den siste innen 6 måneder når stevning tas ut.

2. Mor, far og barnet/barna blir kalt inn til samtale med sakkyndig hver for seg.

3. Det blir avholdt rettsmøte. Dette er møte der man prøver å løse ting før man går til sak.

4. Det blir avholdt hovedforhandlinger (rettsak).

Jeg har nylig vært i rettsmøte, og kan fortelle alle som vurderer å gå den samme veien om at dette er absolutt å anbefale. I et slikt rettsmøte så stiller du og din advokat, motparten med sin advokat og dommer sammen med sakkyndig. Her blir man behandlet som en forelder og man stiller likt med motparten. Gjett om det var deilig:)

Her vil først sakkyndig holde en orientering om hva barnet mener om situasjonen samt barnets svar på spørsmål vedrørende bosted og samvær.

Etter dette så vil man få anledning til å stille spørsmål. Dette er det advokatene som gjør. Partene snakker stor sett kun med advokatene som bringer dette videre, men det er anledning til å snakke selv. Dette møtet er temmelig avslappet og man har stor romslighet og lite rutiner. Formålet er å komme til enighet.

I min sak så var det ikke tvil. Barnet ville til far og det så fort som mulig. Ettersom mor ikke gikk med på at barnet kunne flytte så ble det fastsatt dato for rettsak.

Så var turen kommet til å i stand en skikkelig samværsavtale. Grunnen til at jeg skriver SKIKKELIG er av den enkle grunn at mor frem til i dag har gitt en stor F i alle de andre avtalene som vi har hatt uten noen følger.

Man får nå en avtale som gjelder frem til rettsaken men som det er mulig å fortsette med. Med andre ord. man lager en fullstendig samværsavtaler under forutsetning av utfallet av rettsaken.

Nå er det ganske mange detaljer i denne saken som jeg ikke vil ta opp her, men dette vil gå videre til hovedforhandlinger og jeg håper at retten vil ta hensyn til min sønn og la ham flytte til meg.

Uansett utfallet av denne saken så har jeg endelig blitt tatt på alvor av rettsvesenet og ser et håp om å få hjelpe min sønn.

[Gjest Gjest]

Det må være tungt for barn å oppleve at foreldre ikke kan bli enige om å finne løsninger. Håper på det beste utfallet for gutten din!

[Gjest kvinnerkvinner]

Lykke til

Og så håper jeg at guttungen blir hørt og at hans valg blir lagt vekt på slik at han får flytte til deg.

[Gjest Gjest]

Lykke til!

Og fint at du skriver om hvordan dette egentlig foregår, det er mye misforståelser der ute. Min opplevelse av rettsmøtet var ganske lik din. Ethvert forsøk fra eksen på å slenge dritt om meg ble slått hardt ned på av dommeren.

Det jeg er uenig med deg i, er at en rettssak er så vanskelig. Jeg opplevde det ihvertfall som mye verre å gå der og forsøke å unngå den ved å finne seg i det utroligste, og å prøve å snakke med en som ikke ville høre.

[Titti72]

et hørtes ikke bra ut. Har lest noen av trådene dine tidligere, og er ganske sjokkert over mor, som ikke ser barnets beste.

Lykke til, endelig løser det seg for deg.

[Gjest Gjest]

Lykke til, håper på det beste utfallet.

Et ganske viktig aspekt med rettsaker, er det økonomiske. Det er kjempedyrt med advokat!

Ei jeg kjenner ble stevnet for retten av barnefar, som ville ha full omsorg. Denne mannen hadde ikke jobb, han har vel egentlig aldri hatt noe fast inntekt, og pga det, fikk han alt dekt av staten! Mens min venninne som på én inntekt strevde med å få endene til å møtes, og hadde hovedomsorg for barnet og betalte ALLE utgifter i forbindelse med barnehage/fritid/klær/..., måtte ta opp privatlån og maxe kredittkortene sine for å få råd til å betale sine advokatregninger. Hun fikk da heller ikke råd til den beste advokaten, for å si det slik, og det drøyde og varte, og pengene forsvant i store sluk.

Da rettssaken endelig var over, hadde det kostet henne mye, og han slapp å betale noe. Selv om hun vant saken. Dette er nå lenge siden, men fremdeles sliter hun økonomisk pga dette.

Det er helt utrolig at de som går på sosialen kan stevne folk uten at det innebærer noen som helst økonomisk risiko for dem selv, mens motparten blir ruinert av det, selv om saken er klar, og motparten vinner soleklart, og de fleste mener det aldri burde ha vært noen rettssak i det hele tatt.

(Litt utenom tema, dette, beklager..)

[Villa2000]

For min del så var det vanskelig å gå til rettsak. Etter å ha hørt i flere år at jeg ikke ville ha nubbetjangs i en rettsal av eksen, meklere og forståsegpåere så var mine forhåpninger helsvarte. Det er også veldig mange som har en oppfatning av at man måtte være en skikkelig drittsekk for å kunne gjøre noe så fælt mot sitt eget barn. I siste instans så var det et økonomisk spørsmål, og jeg lurte på om det var verd det å risikere bil og leilighet for en sak som alle sa jeg ville tape og som bare ville være en belastning for min sønn.

Dette var mitt utgangspunkt.

I ettertid så innser jeg at det er mye misforståelser ute å går. For det første så har jeg lært meg å lese loven! For alle som er oppe i den samme situasjonen så kan jeg ikke få dette presisert tydelig nok. LES LOVEN og ikke hør på hva alle andre har å si. Det er veldig mange som "kan" loven uten å ha den fjerneste anelse. Det dem egentlig gjør er å fortelle om hvordan dem mener loven burde vært. Dersom noen forteller deg noe om du eller barnets rettigheter så spør etter hvor dette står i loven. Det er nemlig loven som teller.

Når det gjelder barnets belastning ved at foreldrene går til rettsak så tror jeg den er overkommelig. Når jeg nå ser tilbake så tror jeg det ville være langt bedre om jeg hadde gått til retten tidligere for dermed å spare min sønn for flere år med konflikter. Nå stiller nok hver sak seg litt forskjellig, men mitt standpunkt var å få en slutt på konflikten. Ikke å forverre den (noe som neppe var mulig).

En annen ting er alle dem som mener at foreldre som havner i retten er dårlige foreldre, uansett hvordan saken ligger ann og at enhver oppegående person burde være i stand til å komme til enighet uten å skape slike konflikter. Dette er en veldig naiv holdning som jeg fortsatt blir overrasket over å høre.

Dersom det er noen her som har en hemmelig oppskrift på hvordan jeg skulle oppnådd det jeg har nå uten å gå til rettsak så er jeg lutter øre! Hvis ikke så foreslår jeg at dem forholder seg til en virkelighet der man faktisk må gå så drastisk til verks for å bli hørt.

Min sønn kommer snart til meg nå og jeg gleder meg veldig! Jeg har ikke fått sett ham på en måned og savner ham så det gjør vondt. Hver gang jeg henter ham på flyplassen så kommer han løpende og gir meg en lang og god klem og forteller at han har savnet meg såååå mye.

Selv om han tidligere ikke har villet reise hjem så vet vi nå i det minste når vi vil møtes igjen, og det er et stort skritt i riktig retning, selv om det føles veldig tomt når man kommer hjem og vet at det er 2 uker til neste gang.

[Titti72]

Jeg har også gjentatte ganger blitt fortalt av andre forståsegpåere, om hvor enkelt det er å samarbeide, og hvor dårlig foreldre man er hvis man ikke følger deres oppfatning av "loven", "vedtatte regler" og vanlig folkeskikk!

Kiss my as!

Er motparten en "jævel" så hjelper det lite hvor mye en selv prøver, og hvor mange kameler en svelger for å få til et samarbeide.

Jeg blir glad på deg og din sønn vegne, nå som dere endelig vil få en avklaring.

Du har hatt din dose med vonde år nå.

[Far til 2]

For min del så var det vanskelig å gå til rettsak. Etter å ha hørt i flere år at jeg ikke ville ha nubbetjangs i en rettsal av eksen, meklere og forståsegpåere så var mine forhåpninger helsvarte. Det er også veldig mange som har en oppfatning av at man måtte være en skikkelig drittsekk for å kunne gjøre noe så fælt mot sitt eget barn. I siste instans så var det et økonomisk spørsmål, og jeg lurte på om det var verd det å risikere bil og leilighet for en sak som alle sa jeg ville tape og som bare ville være en belastning for min sønn.

Dette var mitt utgangspunkt.

I ettertid så innser jeg at det er mye misforståelser ute å går. For det første så har jeg lært meg å lese loven! For alle som er oppe i den samme situasjonen så kan jeg ikke få dette presisert tydelig nok. LES LOVEN og ikke hør på hva alle andre har å si. Det er veldig mange som "kan" loven uten å ha den fjerneste anelse. Det dem egentlig gjør er å fortelle om hvordan dem mener loven burde vært. Dersom noen forteller deg noe om du eller barnets rettigheter så spør etter hvor dette står i loven. Det er nemlig loven som teller.

Når det gjelder barnets belastning ved at foreldrene går til rettsak så tror jeg den er overkommelig. Når jeg nå ser tilbake så tror jeg det ville være langt bedre om jeg hadde gått til retten tidligere for dermed å spare min sønn for flere år med konflikter. Nå stiller nok hver sak seg litt forskjellig, men mitt standpunkt var å få en slutt på konflikten. Ikke å forverre den (noe som neppe var mulig).

En annen ting er alle dem som mener at foreldre som havner i retten er dårlige foreldre, uansett hvordan saken ligger ann og at enhver oppegående person burde være i stand til å komme til enighet uten å skape slike konflikter. Dette er en veldig naiv holdning som jeg fortsatt blir overrasket over å høre.

Dersom det er noen her som har en hemmelig oppskrift på hvordan jeg skulle oppnådd det jeg har nå uten å gå til rettsak så er jeg lutter øre! Hvis ikke så foreslår jeg at dem forholder seg til en virkelighet der man faktisk må gå så drastisk til verks for å bli hørt.

Min sønn kommer snart til meg nå og jeg gleder meg veldig! Jeg har ikke fått sett ham på en måned og savner ham så det gjør vondt. Hver gang jeg henter ham på flyplassen så kommer han løpende og gir meg en lang og god klem og forteller at han har savnet meg såååå mye.

Selv om han tidligere ikke har villet reise hjem så vet vi nå i det minste når vi vil møtes igjen, og det er et stort skritt i riktig retning, selv om det føles veldig tomt når man kommer hjem og vet at det er 2 uker til neste gang.

Dette var interesant lesning. Selv slapp jeg heldigvis rettsak, men på lik linje med deg fikk jeg beskjed om at jeg ikke noen som helst sjanse til å ivareta barnas ønsker (dette var det mekler som fortalte meg). Jeg var m.a.o. naiv og trodde på denne skråsikre mekleren som hadde et ekstremt fokus på mors muligheter, men som jeg i ettertid ser valgte å se bort fra barna og mine ønsker og behov. Dette har irritert meg siden den gang og er medvirkende til min manglende respekt for en del meklere.

I ettertid måtte jeg kontakte advokat, bl.a. pga gjenntatt samværstrenering, og da advokaten fikk høre historien og fikk se bevisene ble han sjokkert og fortalte meg at jeg med stor sannsynlighet ville ha vunnet. Men på dette tidspunktet var mye historie som lå flere år tilbake og som ikke ville bli tillagt like mye vekt.

Jeg tror som deg at mange menn og kvinner velger å se bort fra rettsak som en mulighet fordi de hele veien har blitt fortalt av systemet at dette ikke er riktig vei å gå. mye tyder på at det bare er de sterkeste og de som mener de har en "sikker sak" som velger å gå hele veien til domstolene. Og en "sikker sak" er sansynligvis vanskeligere å tro på for en del menn enn det er for en del kvinner.

Hold oss gjerne oppdatert om sakens gang. Du kan helt sikkert komme med mange gode råd til både menn og kvinner pga den erafringen du nå får.

[Gjest Gjest]

Når det gjelder barnets belastning ved at foreldrene går til rettsak så tror jeg den er overkommelig. Når jeg nå ser tilbake så tror jeg det ville være langt bedre om jeg hadde gått til retten tidligere for dermed å spare min sønn for flere år med konflikter. Nå stiller nok hver sak seg litt forskjellig, men mitt standpunkt var å få en slutt på konflikten. Ikke å forverre den (noe som neppe var mulig).

En annen ting er alle dem som mener at foreldre som havner i retten er dårlige foreldre, uansett hvordan saken ligger ann og at enhver oppegående person burde være i stand til å komme til enighet uten å skape slike konflikter. Dette er en veldig naiv holdning som jeg fortsatt blir overrasket over å høre.

:nikker:

En rettssak tar konflikten over i ordnede former, med advokater og dommere som kan styre diskusjonen. Den var mye bedre enn de årene jeg forsøkte å unngå den. Dessuten er resultatet bra for barna og for meg.