Å være elsket vs. ikke

[Gjest Gjest_bompi_*]

Hvis du hadde en flott kjærlig type som innrømte at han ikke elsket deg, men "kun" var glad i deg, hvordan ville dere tatt det?

Holder det at han er en flott fyr som er glad i deg og passer på deg?

[Suzy]

Det hadde kommet veldig an på forhistorien her.. Hadde vi vært sammen lenge og han hadde sagt at han elsket meg før og nå hadde det gått over? Hadde vi truffet hverandre for ikke så lenge siden og hadde enda ikke sagt til hvandre at vi elsket hverandre? Sa han dette som svar på at jeg sa at jeg elsket ham, eller hva...?

[Gjest Gjest]

Hvis du hadde en flott kjærlig type som innrømte at han ikke elsket deg, men "kun" var glad i deg, hvordan ville dere tatt det?

Holder det at han er en flott fyr som er glad i deg og passer på deg?

Nei, det holder ikke! Alle har et behov for å føle seg elsket, og de fleste fortjener det også.

[Kakee]

Enig med Suzy, men i de fleste tilfeller ville dette ikke vært nok for meg.

[Gjest ts]

2 år, han har sagt det men innrømmer at han ikke kjenner det nå.

Han er utbrent pga. jobb, men har det noe å si, at man er såpass redusert? I tillegg er han en som går veldig inn i seg selv når han er stressa, og orker ikke tenke for mye.

Hadde han ikke vært utbrent/deprimert, så hadde jeg snakket med han om det og fått et ordentlig svar, men jeg kvier meg.

[Kakee]

2 år, han har sagt det men innrømmer at han ikke kjenner det nå.

Han er utbrent pga. jobb, men har det noe å si, at man er såpass redusert? I tillegg er han en som går veldig inn i seg selv når han er stressa, og orker ikke tenke for mye.

Hadde han ikke vært utbrent/deprimert, så hadde jeg snakket med han om det og fått et ordentlig svar, men jeg kvier meg.

Tror absolutt at depresjon/utbrenthet kan være en stor del av det, ja.

[Suzy]

Det hadde ikke vært godt nok for meg nei - men jeg hadde tatt den praten du frykter, for jeg hadde ment at jeg fortjente (og han, for den saks skyld) å få oppklart om dette var noe som skyldes den midlertidig pressede stiusajonen på jobb, eller om det var noe annet - og om han var interessert i å finne ut av det og jobbe med det.

Hadde vært midlertidig og han ville jobbe med "oss" så kunne jeg leve med det - motsatt ikke.

[Gjest ts]

Takk så mye for svar!

Han har foreslått å bli med til psykologen min, fordi han ikke helt klarer å forklare hva han mener, kanskje vi trenger en "ordstyrer".

Jeg har bedt om en ordentlig samtale, en dag han føler seg ok, og slutter tidlig på jobb og i tillegg har jeg skrevet en liste over ting jeg trenger i forholdet.

En bra start, eller bør jeg kule'n til etter han føler seg bedre?

Fader, dette hadde aldri vært noe problem tidligere, jeg kan vanligvis snakke med han om ALT

[Suzy]

Syns det høres ut som du håndterer dette veldig bra jeg - kjempegod ide med en som kan være ordstyrer og lede dere gjennom en skikkelig samtale, veldig greit at du har skrevet opp det du har behov for (men jeg tror kanskje ikke du bør avlevere lista utenom en samtale).

Kan du ikke bare si at du har behov for å få endel ting på plass for å kunne yte ham den støtten og roen han trenger da? Det er da helt realt. Alt må ikke fikses opp i på momangen, men at du må ha et minimum av ting klart for deg og deretter kan det godt handle om ham en stund?

[Gjest ts]

Det var den opprinnelige planen, la han ta litt tid og bare være der for han akkurat nå.

Men når jeg begynner å tvile på om han elsker meg, og om han trenger meg eller om han bare trenger noen, så gjør det meg så veldig vondt.

Vi slo opp etter å ha vært sammen et år, og da elsket han meg ikke (og hadde vel aldri gjort det heller) men det kan jeg forstå, noen trenger kanskje mer tid, det var ikke mangel på følelser som ledet til brudd, det var andre ting.

Men når jeg da fikk høre det første gang i sommer, etter å ha blitt sammen igjen, ble jeg så glad at jeg gråt. Og nå føler jeg meg som en liten maur.

[Gjest brutal_mann]

Jeg har takket nei til kvinner som har tilbudt meg dette, og jeg har aldri tilbudt en kvinne noe slik.

[Ella_Grey]

Det var den opprinnelige planen, la han ta litt tid og bare være der for han akkurat nå.

Men når jeg begynner å tvile på om han elsker meg, og om han trenger meg eller om han bare trenger noen, så gjør det meg så veldig vondt.

Vi slo opp etter å ha vært sammen et år, og da elsket han meg ikke (og hadde vel aldri gjort det heller) men det kan jeg forstå, noen trenger kanskje mer tid, det var ikke mangel på følelser som ledet til brudd, det var andre ting.

Men når jeg da fikk høre det første gang i sommer, etter å ha blitt sammen igjen, ble jeg så glad at jeg gråt. Og nå føler jeg meg som en liten maur.

åååh, vennen. Jeg syns dere skal ta den psykologtimen sammen..

Kanskje han faktisk er så sliten at han ikke har energi eller plass til å elske deg akkurat nå, men at det kommer tilbake når han får energien igjen. Håper at dere klarer å jobbe dere gjennom det.

I det lange løp så hadde det ikke vært nok for meg, og jeg kan forstå at det er sårende når han sier at han "bare" er glad i deg.

[Anglofil]

Det hadde ikke vært godt nok, jeg hadde nok blitt veldig såret.

Mvh Yvonne

[Gjest Cynthia]

Kunne ha skrevet denne tråden selv for halvannen måned siden. Vi slo opp, og jeg angrer IKKE!

[Teriyaki]

Vi har også vært sammen i to år, men forskjellen her er at han aldri har sagt det til meg noensinne. Han har sagt at han føler at han nærmer seg, men lenger enn det kommer vi ikke for øyeblikket. Han sier han ikke vet hva det vil si, og for han er det å si "elsker deg" nesten det samme som om han skulle fridd til meg.

Har hittil valgt å prøve å ikke tenke så mye på det. Min mor har for eksempel aldri brukt det ordet. Det har ikke med at hun ikke har samme følelser for sin partner som de som sier det, men hun er bare ikke komfertabel med ordet "elsker deg". Hun har vært i mange lange forhold.

Men hadde det derimot vært at han hadde elsket meg, for så å ta det tilbake, så vet jeg ikke om det hadde gått så bra..