Ventet på å få lov til å bli medeier i mange år..

[Gjest Gjest]

Etter å ha vært samboere i 7 år, med stadige forsikringer om at jeg skulle få kjøpe meg inn i boligen hans, er jeg blitt lei av å vente. Vi har barn sammen, men ingen samboerkontrakt. Jeg har heldigvis hatt anledning til å spare en del (BSU + noe i aksjefond)) så jeg står ikke helt på bar bakke, men ville så klart mye heller ha spart i bolig (og betalt mindre skatt). For ikke å snakke om den ekle følelsen av å leve på hans nåde, eller hva som skjer hvis han skulle falle fra. Jeg ønsker jo trygghet både for meg selv og for våre små barn.

Nå har han endelig vært hos advokat og fått en ide om hvordan ting kan gjøres. Men ingenting skjer. Han jobber og trener og gjør alt mulig annet. Og jeg er drittlei av å vente, og sliter med tanker om at han kanskje egentlig ikke vil leve med meg, selv om jeg vet at det er det han vil, ihvertfall er det det han sier.

Jeg har kanskje ikke så mye penger at jeg hadde klart å både kjøpe en separat leilighet + betale husleie hos samboer, så det har aldri vært et direkte konflikt tema (selv om det er rådet alle har gitt meg, som kjenner til situasjonen). Tror nok egentlig det hadde vært mulig, men samboer mener det ville undergravet forholdet.

Hvor lenge skal jeg vente? Vet at det bare er meg selv som kan svare på det spørsmålet. Synes bare det er så rart å skulle ødelegge familien vår pga noen papirer, vi har det jo fint sammen ellers....

Men 7 år er søren meg lang tid og!!!

[Titti72]

7 år, er ganske mange flere år en jeg ville ha ventet.

Send bort ungen (e), og si at nå har tiden for alvorspraten kommet.

Lag en tidsplan på hvordan dere skal ordne dette, og vær bestemt på hva som skjed hvis fristene ikke holdes.

Ikke drøy det i mnd. vis bare fordi han trenerer.

I teorien kan du være medeier innen neste fredag. Med tinglyst skjøte på vei.

[Gjest Lille-pus]

Etter å ha vært samboere i 7 år, med stadige forsikringer om at jeg skulle få kjøpe meg inn i boligen hans, er jeg blitt lei av å vente. Vi har barn sammen, men ingen samboerkontrakt. Jeg har heldigvis hatt anledning til å spare en del (BSU + noe i aksjefond)) så jeg står ikke helt på bar bakke, men ville så klart mye heller ha spart i bolig (og betalt mindre skatt). For ikke å snakke om den ekle følelsen av å leve på hans nåde, eller hva som skjer hvis han skulle falle fra. Jeg ønsker jo trygghet både for meg selv og for våre små barn.

Nå har han endelig vært hos advokat og fått en ide om hvordan ting kan gjøres. Men ingenting skjer. Han jobber og trener og gjør alt mulig annet. Og jeg er drittlei av å vente, og sliter med tanker om at han kanskje egentlig ikke vil leve med meg, selv om jeg vet at det er det han vil, ihvertfall er det det han sier.

Jeg har kanskje ikke så mye penger at jeg hadde klart å både kjøpe en separat leilighet + betale husleie hos samboer, så det har aldri vært et direkte konflikt tema (selv om det er rådet alle har gitt meg, som kjenner til situasjonen). Tror nok egentlig det hadde vært mulig, men samboer mener det ville undergravet forholdet.

Hvor lenge skal jeg vente? Vet at det bare er meg selv som kan svare på det spørsmålet. Synes bare det er så rart å skulle ødelegge familien vår pga noen papirer, vi har det jo fint sammen ellers....

Men 7 år er søren meg lang tid og!!!

Tror du det ville hjelpe på inaktivteten dersom han fikk seg en "vekker" ?

Du kan jo sette opp et regnestykke som viser deg hvor mye du kan ha råd til å kjøpe leilighet for, og så finner du frem prospekter for leiligheter i nevnte kategori - og du reiser på visninger.

Dersom han skulle spørre så må du bare si det som det er for deg.

Og, når du setter opp regnestykket så synes jeg nok du skal se bort fra de pengene du i dag betaler til ham i husleie.

Regne som han ikke eksisterer i din økonomi.

Jeg er enig med deg, 7 år er lang tid, og jeg forstår utmerket godt at du vil eie ditt eget hjem.

[Gjest Gjest_Langbein_*]

Hei! Tenkte du kanskje ville ta imot et input fra en (sporadisk) mannlig leser..

Du nevner at du er usikker på om han egentlig ikke vil dele livet sitt med deg fordi han tilsynelatende drar dette ut i det uendelige. Stopp der. Akkurat den biten skal du nok ikke bekymre deg for i det hele tatt. En manns handlinger over kvinnen i hans liv trenger overhodet merkelig nok ikke reflektere hans følelser for henne. Det er snålt, men sant.

Jeg tipper at han er svært så tilfreds med å være eneeier av boligen. Jeg eier ingen bolig selv, men hadde det vært meg hedde jeg nok sett på denne boligen som et slags materielt "trofé". Mitt verk.

Forklar ham hvordan du opplever dette, hvor viktig det er for deg og hvorfor. Unngå å gi ham små stikk i hverdagen i den tro at han skal ta hintet og komme med initiativet selv, for det vil nok ikke skje. Ikke la ham oppleve emnet som et tilbakevendende tema (dvs "mas"), men vær hyggelig/bestemt, ta en endelig samtale og krev at dere kommer til enighet. Nå. Etter så mange år har du uten tvil rett til det.

Men vær så snill - IKKE tvil på at han pga dette her er mindre glad i deg eller egentlig har andre planer for fremtiden.

Lykke til

Hilsen L

[Gjest Gjest]

Men er det egentlig så nødvendig med tinglysning og skjøter og sånn? Så fremt han ikke har særeie i form av en samboerskapskontrakt, noe du hevder ikke eksisterer, opparbeider du deg jo felleseierettigheter i kraft av samboerskapet på lik linje med ektefeller. Slik har i hvert fall jeg forstått det.

[Gjest Lille-pus]

Men er det egentlig så nødvendig med tinglysning og skjøter og sånn?

Det er absolutt nødvendig det ja.

Dersom de skulle skille lag etter noen år, og hun ikke ved tinglysing og ved skjøte kan dokumentere at hun faktisk er eier av x% av denne eiendommen så stiller hun svakt - for å si det ganske forsiktig

Så fremt han ikke har særeie i form av en samboerskapskontrakt, noe du hevder ikke eksisterer, opparbeider du deg jo felleseierettigheter i kraft av samboerskapet på lik linje med ektefeller. Slik har i hvert fall jeg forstått det.

Hun opparbeider seg absolutt ingen rettigheter til hverken hus eller tomt ved å bo i det huset han eier.

Så lenge det ikke finnes en samboerkontrakt så er det han eier faktisk hans dersom de skiller lag. Hun har ikke noe krav på noen kompensasjon for botid dersom de skiller lag. Arverettslig har det endret seg noe i løpet av det siste året.

[Gjest regine ii]

Men er det egentlig så nødvendig med tinglysning og skjøter og sånn? Så fremt han ikke har særeie i form av en samboerskapskontrakt, noe du hevder ikke eksisterer, opparbeider du deg jo felleseierettigheter i kraft av samboerskapet på lik linje med ektefeller. Slik har i hvert fall jeg forstått det.

Men det er feil, uansett gift eller ikke.

Hans bolig = hans bolig. Uansett og alltid. At hun skal "opparbeide" seg rettigheter må i såfall bety at hun deltar vesentlig i påkostninger (forbedringer) av boligen, og at hun kan "bevise" dette. At hun betaler husleei, og deltar i vanlig vedlikehold (tenker da type husvask og sånt) har ingenting å si.

Når det gjelder giftemål: Det man har med inn har man også med ut. = hans bolig også dersom det blir skilsmisse, siden han hadde den før de giftet seg.

Hadde ikke funnet meg i noe sånt som ts har gjort over så lang tid. BSU + litt i fond er ikke akkurat egenkapital for å få kjøpt bolig i dagens marked.

[Gjest Gjest]

BSU + litt i fond er ikke akkurat egenkapital for å få kjøpt bolig i dagens marked.

Hvor skal man starte da, når man vil inn på boligmarkedet?

[Rosenrød]

Sett foten ned!

[Gjest Gjest]

Hans bolig = hans bolig. Uansett og alltid. At hun skal "opparbeide" seg rettigheter må i såfall bety at hun deltar vesentlig i påkostninger (forbedringer) av boligen, og at hun kan "bevise" dette. At hun betaler husleei, og deltar i vanlig vedlikehold (tenker da type husvask og sånt) har ingenting å si.

Så hvorfor er det da så vanlig at ektefellen/samboeren "stikker av med halve huset" ved brudd? Jeg kan aldri tenke meg at det store flertallet har tinglyste spesialkontrakter et cetera.

Er du sikker på at du ikke forveksler det å eie en fullfinansiert bolig og det å stå som eneeier av en bolig som enda ikke er nedbetalt? Det er mer forståelig at man ikke opparbeider seg eierrettigheter i førstnevnte. Og dersom det er tilfellet, at trådstarter flyttet inn i samboerens fullfinansierte bolig, skjønner jeg ikke helt hva som er problemet til trådstarter (det å kjøpe seg inn i en bolig er ikke nødvendigvis det beste sparealternativet). Men dersom boligen nedbetales i ekteskapsperioden/samboerskapsperioden blir vel det regnet som et fellesøkonomisk prosjekt, hvor ektefellene/samboerne regnes som likeverdige bidragsytere?

Jeg er ganske så sikker på at det er kommet en del lover på dette feltet som er ment å beskytte kvinners økonomiske interesser, og at det slett ikke er så enkelt som at hans bolig er lik hans bolig (vi lever tross alt i et statsfeministisk land).

[Gjest Gjest]

Så hvorfor er det da så vanlig at ektefellen/samboeren "stikker av med halve huset" ved brudd? Jeg kan aldri tenke meg at det store flertallet har tinglyste spesialkontrakter et cetera.

Er du sikker på at du ikke forveksler det å eie en fullfinansiert bolig og det å stå som eneeier av en bolig som enda ikke er nedbetalt? Det er mer forståelig at man ikke opparbeider seg eierrettigheter i førstnevnte. Og dersom det er tilfellet, at trådstarter flyttet inn i samboerens fullfinansierte bolig, skjønner jeg ikke helt hva som er problemet til trådstarter (det å kjøpe seg inn i en bolig er ikke nødvendigvis det beste sparealternativet). Men dersom boligen nedbetales i ekteskapsperioden/samboerskapsperioden blir vel det regnet som et fellesøkonomisk prosjekt, hvor ektefellene/samboerne regnes som likeverdige bidragsytere?

Jeg er ganske så sikker på at det er kommet en del lover på dette feltet som er ment å beskytte kvinners økonomiske interesser, og at det slett ikke er så enkelt som at hans bolig er lik hans bolig (vi lever tross alt i et statsfeministisk land).

????

Hvorfor skulle man ikke kunne kjøpe en eierandel i en bolig som er nedbetalt?

Og hvordan kan partene være likeverdige bidragsytere dersom den ene parten allerede har betalt f.eks 1 mill på lånet når den andre parten flytter inn og begynner å bidra til nedbetaligen? Da trengs det avtaler

Hva slags bakgrunn har du, som er så ganske så sikker....? neppe jurist...

[Titti72]

Så hvorfor er det da så vanlig at ektefellen/samboeren "stikker av med halve huset" ved brudd? Jeg kan aldri tenke meg at det store flertallet har tinglyste spesialkontrakter et cetera.

Er du sikker på at du ikke forveksler det å eie en fullfinansiert bolig og det å stå som eneeier av en bolig som enda ikke er nedbetalt? Det er mer forståelig at man ikke opparbeider seg eierrettigheter i førstnevnte. Og dersom det er tilfellet, at trådstarter flyttet inn i samboerens fullfinansierte bolig, skjønner jeg ikke helt hva som er problemet til trådstarter (det å kjøpe seg inn i en bolig er ikke nødvendigvis det beste sparealternativet). Men dersom boligen nedbetales i ekteskapsperioden/samboerskapsperioden blir vel det regnet som et fellesøkonomisk prosjekt, hvor ektefellene/samboerne regnes som likeverdige bidragsytere?

Jeg er ganske så sikker på at det er kommet en del lover på dette feltet som er ment å beskytte kvinners økonomiske interesser, og at det slett ikke er så enkelt som at hans bolig er lik hans bolig (vi lever tross alt i et statsfeministisk land).

Reglene er klare. Det du tar med deg inn, tar du med deg ut. Enten dere er gift eller samboere. Hvis TS kjøper seg inn, må hun tinglyse eierdeles sin, ellers "gir" hun bare penger til samboeren sin. At hun betaler husleie hver mnd. er ikke nedbetaling på eierandel. Hvis TS eller sambo arver i løpet av samboerforholdet, eller hvis de hadde vært gift og en arvet noe, blir heller ikke dette felleseie. Så den statsfeministiske staten du snakker om, er ikke sånn som du tror. Gudskjelov for det, for da måtte jeg ha delt min million med min samboer, når jeg solgte. Hvor er rettferdigheten i det?