Når han tviler på sine følelser

[doris]

Nå har jeg fulgt med i dette forumet i lang tid, og det er så mange kloke svar og innlegg her at jeg vil se om noen kan hjelpe meg litt.

Jeg traff en gutt ifjor sommer, han er 27 og jeg er 26 nå. Vi traff tonen veldig bra, og ble kjærester på no time. Han var veldig ivrig i begynnelsen, og etter ei stund lot jeg meg også rive med, noe jeg ikke har angra på siden. I vinter flytta vi sammen i en leilighet, og var enige i at vi skulle leie, siden vi ville teste forholdet vårt før vi bant oss med boliglån. Jeg har bare blitt mer og mer forelska, og sikker på at det er ham jeg vil dele resten av livet med. Han har bremsa min iver etter å få barn, og det har jeg slått meg til ro med, siden det jo er HAM jeg vil ha - og da mener jeg det er verdt å vente på ham. I sommer har vi vært på ferie på en sydhavsøy, og alt har sett ut (for meg) å være bare fryd og gammen.

Så kommer bomben: jeg ser at han koser med ei jente ute på byen. Det viser seg at dette er ei han nettopp har blitt kjent med, og det hele skjedde da han var full. (ikke at det er en god unnskyldning)Jeg knekker fullstendig sammen, og vi går hjem og prater hele natta. Han blir raskt edru igjen, og forklarer meg at han har slitt med noen ekle tanker i det siste. Han føler ikke at han er like forelsket i meg som før, men skjønner det ikke fordi han synes jeg er et helt fantastisk menneske. Han synes vi fungerer veldig bra sammen, og vil jo at vi skal fortsette sammen, men likevel har han disse tankene. Han mener det er noen varsellamper som lyser når han ser på andre og blir tiltrukket av andre ute på byen.

Siden jeg hadde sett for meg resten av livet med ham, har dette knust meg helt. Jeg har gjort det helt klart for ham hvor jeg står, og sagt at det er opp til ham nå. Jeg vet jeg burde gjort meg hard og krevd mer, men jeg klarer det ikke - jeg elsker jo gutten! Det som gjør det så vanskelig nå er at han ikke føler at det er naturlig å kjærtegne meg og gi meg komplimenter (noen han pleide å være veldig flink med). En annen ting er at han har veldig lavt selvbilde, og nå føler han seg bare som en dritt som påfører meg smerte. Han mener jeg fortjener noen bedre enn ham, men det er jo ikke det jeg føler.

Hva tenker dere, hvordan bør jeg forholde meg? Jeg vil jo egentlig gjøre det meste for å beholde ham, men jeg skjønner jo at jeg ikke kan tvinge ham til å føle noe for meg. På forhånd tusen takk respons!

Fortvilet doris..

[Lille My...]

Jeg skjønner godt at du er fortvilet. Nå er det jo slik at de fleste forhold starter med forelskelse, og man er helt borte vekk i den utkårede...

Etter en stund dabber dette av, den stormende følelsen er ikke der hele tiden lenger.

Dette kan vare fra uker til måneder. Oftest har denne tilstanden gitt seg etter ett års tid.

Da er gjerne et forhold kommet i en kritisk fase. Enten er det ikke mer...forelskelsen er gått over..og nysgjerrigheten, og begjæret er stillet for denne personen. Eller så utvikler det seg til kjærlighet. Og da har egentlig forholdet gått over i en ny og dypere fase, og kan gro og utvikle seg videre.

Det kan jo hende at din kjære aldri kom over til denne fasen, eller at de nye forpliktelsene med samboer, og tanken om barn skremmer.

Vet ikke om dette var til mye hjelp.

Ønsker deg iallefall lykke til....

[doris]

Takk for det Ja, jeg er jo egentlig fullt klar over dette. Problemet er at han heller ikke vil slå opp med meg, men bare "se hvordan det går". Han har jo vært gjennom slike nedturer før, og da har han kommet seg opp igjen. Som han sier håper han at dette skjer nå også.

Jeg bør kanskje bare gjøre meg tøff, (for det er vanskelig å skulle forestille meg å være uten ham nå) og se hva som skjer. Og begynne å psyke meg opp til å flytte..

[Lille My...]

Hvis du velger å se det ann, da må forutsetningen være at han ikke treffer andre damer i tiden fremover. Hvis ikke vil det være umenneskelig for deg å gå i det uvisse og lurer på tingene tilstand.

Huff, vanskelig situasjon for deg. Tror jeg ville valgt å flytte ut. Så fikk det være opp til han......

Men lett å si det når jeg ikke er i dine sko...

[VesleBråka]

Jeg har ikke noe tro på å "se det an". Enten vet man at den personen er riktig der og da, og at man bare har litt følelsesmessig lavvann for tiden. Kjærlighet har jo også hverdager, og man må jobbe litt og ha vilje til at det skal gå bra. Eller man vet at den personen ikke er riktig, men at man gruer seg for å ta konsekvensen av det, og vil slippe å deale med det ved å ikke handle.

Han må ivertfall ta et standpunkt, enten erkjenne den første eller den andre for seg selv. Det er jo ganske så kynisk å ha deg gående på gress! Dem man er glad i (han er jo glad i deg selv om han muliggens ikke elsker deg lengre) skal man skåne.

[VesleBråka]

dobbelt

[Anie]

Min erfaring på dette området er kanskje ikke noe du vil høre nå, men jeg velger å komme med den allikevel - kanskje du på den måten kan få tips til hvordan du skal forholde deg.

Min første samboer sa akkurat de samme setningene til meg 1 måned etter vi flyttet inn i et nybygd hus. Han ville heller ikke avslutte forholdet helt, men samtidig var det også noe som plaget han. Jeg ville selvsagt ikke miste han og gjorde alt godt som jeg kunne komme på - resultatet ble at han gikk enda mer lei og like etterpå var det hele over.

Derfor vil mitt tips til deg være som en annen sa her - flytt ut fra han og ta det deretter. Ikke tvihold på han og "forgud" han for enhver pris - det kan gjøre det vondt verre.

Ønsker deg lykke til..

Klem

[Gjest Anonymous]

Han mener du fortjener noen bedre enn han! Jeg sier haleluja til det, for han har helt rett! Menn oppfører seg slik, og bruker ofte sånne ord når alt de vil er å bryte ut av forholdet, men samtidig har problemer med å få sagt det på en all right måte. Han er en feiging. Og han har ikke følelser for deg lenger. Er dette noe å beholde? Hva venter du på? Løp så fort du kan. I RIKTIG RETNING..........

[Leo]

Han har bremsa min iver etter å få barn

Kanskje det er her du har skremt ham? De fleste, fornuftige, unge menn i våre dager får "angstanfall" bare temaet blir bragt på bane...

[Gjest Vega]

Enten prøver han på en snill måte å fortelle deg at det er best om det blir slutt - eller han har aldri vært i noe langvarig forhold tidligere, og stiller med urealistiske forventninger om evigvarende skyhøy forelskelse og stadig like glødende begjær som da han fikk deg på kroken. Sånt går jo i bølger, som kjent, i alle fall når man har bodd sammen en tid. Har han lav selvtillit, som du sier, uroer han seg kanskje for at sexlivet kanskje dabber litt av nå, og stresser med å søke bekreftelse på at han fremdeles har draget, hos andre.

Uansett - det virker som om du bør la han fly. Han er ikke moden for et forhold dersom han må søke bekreftelse hos andre, når han stadig tenker på det, som han selv sier. Kanskje innbiller han seg at tanke må føre til handling, men da har han ikke mye erfaring - og er ikke moden nok til å ta ansvar for å leve i et forpliktende forhold.

Jeg vet ikke.

Men bare på den måten vil du få vite hva han føler for deg. Elsker han deg, ordner det seg jo. Hvis ikke, er det ikke noe å bygge på likevel.

Jeg personlig hadde ikke orket leve med en som var usikker på sine følelser, da hadde jeg gått fra ham, dersom han ikke selv var i stand til å ta skrittet ut, kanskje fordi han syntes synd i meg. Det hadde jeg ikke holdt ut.