Barnslig kjæreste, furter med en gang!

[Gjest Lei]

Håper dere kan hjelpe meg, jeg er så sliten

Vi er 22 år gamle begge to, har vært sammen i 2 år. Det siste året har han forandret seg, blitt skikkelig barnslig og oppfarende.

Som på onsdag, han skulle komme på besøk til meg helga (avstandsforhold) og skulle på bursdagsfest til en kompis og så ligge over til meg.

Jeg har et problem med fyll, og ringte ham for å spørre hvor drita han hadde tenkt å bli (han svarte "kjempefull") og hvordan vi skulle løse sovinga (jeg gidder ikke å ha en drita full fyr klin oppi meg i en 80 cm-seng).

Han klikka helt og begynte å banne, sa at jeg forsøkte å bestemme over hans liv, at jeg mente at han kun skulle ta 2 øl og så komme hjem til meg, at jeg tenkte ditt og datt og når jeg prøvde å si "jeg mente ikke det, jeg ville bare..." så ropte han at jeg mente slettes IKKE det, og at jeg alltid ville lage problemer.

Jeg ble sint og forsvarte meg, sa at han måtte skjerpe seg og da la han på. Sendte ham melding der jeg skrev han måtte bli voksen og at det var respektløst å legge ord i munnen min og at jeg ga faen så lenge han oppførte seg så respektløst.

Har ikke hørt fra ham siden.

Han blir så fort sur, forteller meg hva jeg mener, sier og tenker. Prøver jeg å ta opp noe mener han det er en krangel og at jeg ødelegger dagen hans. Ber meg ofte om å stikke av.

Jeg er så lei, han var ikke slik før. Minner meg om en unge som hyler lenge nok til foreldrene gir han godteri.

Jeg har ikke tatt kontakt, selv om han er i byen her i helga. Skal jeg fortsette å være likegyldig? Jeg er så lei av å måtte "oppdra" ham, vil ikke la meg tråkke på mer, han er vel vant til å få viljen sin ved å furte sånn.

Han sier han elsker meg, og han er SÅ kosete når vi først har det fint, så jeg vet han ikke har planer om å slå opp.

Men det virker som om det er i "gode og gode dager", ikke gode og onde. Jeg er lei av å sende mail, sms og telefon der jeg forklarer ham hvorfor ditt og hvorfor datt. Han var mye modnere da han var 19 enn det han er nå.

Noen råd? Og ikke bare "dump ham" takk, jeg er fullstendig klar over den utveien.

Hilsen Kine

[Gjest Purple Haze]

Spørsmålet er vel heller om du ønsker å være i et forhold til en som stikker ved minste motstand?

Som skriker og hyler og legger alt ansvar på deg. Som kun er der de gode dagene.

Enten må dere rydde opp i problemene på en ordentlig måte, eller så har vel ikke dette forholdet særlig framtid.

[Gjest lei]

Det eneste som holder meg tilbake er at jeg vet han ikke var slik før. Men han har fått viljen sin gjennom å oppføre seg som dette og da vet jeg av erfaring at det er lett å misbruke det ubevisst.

Jeg vet jeg må ta det opp, men burde jeg være den som tar kontakt nå? Eller vente til han ringer og spør "har du roa deg ned?" (ja,det er alltid min feil nemlig).

Han drar hjem i morgen, burde jeg ta initiativet til en ordentlig prat? Jeg er kjempesyk, så har ikke overskudd til noe, bare sover hele tiden. Og jeg har fått fler meldinger fra kompisene hans med "god bedring" enn av han. Han er så sta!!!

Så, burde jeg ta kontakt for en alvorsprat eller vente til han tar kontakt (han er vant til at jeg ALLTID tar kontakt for å ordne opp, så kanskje han "venter meg ut?")?

Får ikke sett ham på en mnd nå, og er en mnd siden jeg så ham sist.

Han tror han er best i alt,perfekt og uten feil. Har lyst til å sparke ham i balla.

[Gjest Chiffon]

Jeg ville ventet til han tok kontakt OG ba om unnskyldning. Hvorfor skal du krype og be om en samtale når han er dusten?

[Gjest lei]

Ja, det er det jeg og tenker. Når han er vant til at jeg tar kontakt, kanskje han svetter litt når jeg viser at jeg gir faen.

Men jeg trenger jo han veldig mye nå, skal mye til utredning til lege neste uke fordi de finner ikke ut hva som er galt med meg. Hadde trengt hans støtte, men har heldigvis gode venner rundt meg.

Jeg må vise ham at han ikke kan tråkke på meg. Ok, så da dropper jeg å ta kontakt. Uff, men det er vanskelig

[Gjest fisk]

Jeg tenker det at dere kanskje er ganske forskjellige? Han liker fest og fyll (og det er vel lov det også?) mens du ikke gjør det.

Nå som den første forelskelsen er lagt seg viser han bedre hva han vil ...

Da får vel resten bli opp til deg? Jeg synes ikke han er noe dårlig menneske av den grunn.

[Gjest Gjest_pasta_*]

Håper dere kan hjelpe meg, jeg er så sliten

Vi er 22 år gamle begge to, har vært sammen i 2 år. Det siste året har han forandret seg, blitt skikkelig barnslig og oppfarende.

Som på onsdag, han skulle komme på besøk til meg helga (avstandsforhold) og skulle på bursdagsfest til en kompis og så ligge over til meg.

Jeg har et problem med fyll, og ringte ham for å spørre hvor drita han hadde tenkt å bli (han svarte "kjempefull") og hvordan vi skulle løse sovinga (jeg gidder ikke å ha en drita full fyr klin oppi meg i en 80 cm-seng).

Han klikka helt og begynte å banne, sa at jeg forsøkte å bestemme over hans liv, at jeg mente at han kun skulle ta 2 øl og så komme hjem til meg, at jeg tenkte ditt og datt og når jeg prøvde å si "jeg mente ikke det, jeg ville bare..." så ropte han at jeg mente slettes IKKE det, og at jeg alltid ville lage problemer.

Jeg ble sint og forsvarte meg, sa at han måtte skjerpe seg og da la han på. Sendte ham melding der jeg skrev han måtte bli voksen og at det var respektløst å legge ord i munnen min og at jeg ga faen så lenge han oppførte seg så respektløst.

Har ikke hørt fra ham siden.

Han blir så fort sur, forteller meg hva jeg mener, sier og tenker. Prøver jeg å ta opp noe mener han det er en krangel og at jeg ødelegger dagen hans. Ber meg ofte om å stikke av.

Jeg er så lei, han var ikke slik før. Minner meg om en unge som hyler lenge nok til foreldrene gir han godteri.

Jeg har ikke tatt kontakt, selv om han er i byen her i helga. Skal jeg fortsette å være likegyldig? Jeg er så lei av å måtte "oppdra" ham, vil ikke la meg tråkke på mer, han er vel vant til å få viljen sin ved å furte sånn.

Han sier han elsker meg, og han er SÅ kosete når vi først har det fint, så jeg vet han ikke har planer om å slå opp.

Men det virker som om det er i "gode og gode dager", ikke gode og onde. Jeg er lei av å sende mail, sms og telefon der jeg forklarer ham hvorfor ditt og hvorfor datt. Han var mye modnere da han var 19 enn det han er nå.

Noen råd? Og ikke bare "dump ham" takk, jeg er fullstendig klar over den utveien.

Hilsen Kine

Jeg vet jo ikke om det alltid er slik at han blir kjempedrita på fest, men om jeg forstår deg riktig ringte du på onsdag og spurte om han hadde tenkt å drikke seg full i helga, og hvordan dere skulle løse det med sovinga, da du ikke liker fyll/ikke ønsker å sove sammen med en full person, ja?

Det første som slo meg var at det kan virke noe kontrollerende/advarende å ta sorgene på forskudd, altså OM han skulle bli full får han ikke sove sammen med deg. Det er greit og forståelig nok at du ikke ønsker tett nærvær av en full person, men om han ikke har dette for vane, kunne "advarselen" kanskje irritere ham?

Er det slik at du helst ikke ønsker at han skal drikke/dra på fest, og pleier å vise dette ovenfor ham, og at det var derfor han eksploderte?

Om det skulle være slik jeg skisserer her, er det likevel ingen grunn til at han skulle "klikke" og banne til deg, ikke misforstå, men det kunne jo ha bygd seg opp litt irritasjon om det er sånn at du alltid og tydelig viser en negativ holdning når han skal på fest..?

[Gjest lei]

Jeg kan godt ta meg en fest iblant selv, men jeg liker ikke fulle mennesker når jeg selv ikke er det.

Ja, han drikker mye mer enn meg, men be my guest, det skal han få lov til så mye han gidder. Men han er på det stadiet jeg var da jeg var 17, da det var kult å skryte av hvor full man var og at man blekka på badet. Men for all del, så lenge jeg slipper å ta vare på ham i fylla så er det greit.

Og ja, vi er forskjellige, men har gått igjennom mye sammen. Og det her har ikke med drikkinga å gjøre, det har med at han blir så fort sint, snurt og furten.

Har jeg en annen mening enn ham blir han sint. Sier jeg noe er sånn og sånn, stoler han ikke på meg, men må sjekke det opp på nettet (uansett om det er om relativitetsteoriens alder eller alderen til Britney).

Han banner med en gang han blir irritert og som sagt, forteller meg hva jeg mener når jeg IKKE mener det. Men sier jeg "nei, det er ikke sånn" sier han "JO DET ER SÅNN,DET ER IKKE NOE Å DISKUTERE"

Jeg ser meg selv som en sterk person og lar meg ikke behandle slik. Trenger tips om hva jeg kan gjøre for å få ham til å respektere meg.

[Gjest Chiffon]

Trenger tips om hva jeg kan gjøre for å få ham til å respektere meg.

Jeg mener at det er faktisk så enkelt (og vanskelig) som å ikke akseptere det. Når han oppfører seg slik så sett ned foten, ikke kryp for han etterpå, ikke gi deg før han beklager og stå på ditt.

Han er sikkert vant til å få furtet til seg både viljen sin og at du kommer krypende etterpå, ikke la han få den gleden. Da vil han fortsette.

[Gjest lei]

Og kan legge til at han ofte spyr i fylla. Jeg bor i kollektiv og synes ikke det er gøy at alle skal høre kjæresten min rope på elgen for og så sjangle seg tilbake til senga mi.

Jeg skulle egentlig også på denne festen, sa jeg kunne bli med en tur om jeg var i form og sa dra hjem alene, og han kunne komme når han ville. Derfor jeg spurte om hvor full han kom til å bli. Jeg har NULL problem med at han skulle dra dit, men han klarte å få det til å høres som om jeg "saboterte livet hans".

Jeg har alltid oppfordret han til å dra på fest, ha et liv utenom meg, ha det gøy og ha egne aktiviteter.

Ene romkameraten min har to senger på rommet sitt og sa jeg kunne ligge på hennes rom om han ble for drita, noe jeg prøvde å forklare ham.

Men nei, i følge ham hadde jeg IKKE tenkt å foreslå det, det var bare noe dritt jeg kom med nå.

[Gjest Gjest]

Skjønner deg 110%. Jeg er voksen og gift i en mannsalder, ikke faen om gubben får krabbe inn i senga til meg, drita full og stinkende! Han sier fra på forhånd og så legger han seg på gjesterommet eller kubber hos en kamerat når han er ute. Om han bare tar et par øl er det greit. Han har null problem med å skjønne meg.

Følgelig krangler han ikke med meg om det heller.

La skitungen herje du. Hans tap!

[Gjest lei]

Jeg mener at det er faktisk så enkelt (og vanskelig) som å ikke akseptere det. Når han oppfører seg slik så sett ned foten, ikke kryp for han etterpå, ikke gi deg før han beklager og stå på ditt.

Han er sikkert vant til å få furtet til seg både viljen sin og at du kommer krypende etterpå, ikke la han få den gleden. Da vil han fortsette.

Ja, det er det jeg også tenker. Takk Om jeg står på mitt nå så forstår han at han ikke kan oppføre seg sånn. Håper jeg.

Som sagt, før var det annerledes. Var alltid han som kom krypende, men det siste året har han fått en skikkelig egoboost og tror han er best i alt og er skikkelig nedlatende noen ganger.(Prøvde å skryte over maten jeg laga til romkameratene mine her om dagen, noe svinegreier, hvorav han begynte å snakke om hvor heslig svin er og at han skal slutte å spise det fordi det er så jævlig ekkelt). Takk liksom.

[Gjest Gjest]

Vet du om han har fått noe slag mot hodet el. i det siste? Sånn kan endre oppførsel og atferd ganske plutselig (en liten ubalanse på rett sted kan få negative konsekvenser som en personlightesforstyrrelse.)

[Gjest lei]

Han har hatt en del hjernerystelser i sitt liv vet jeg...men ikke det siste året (som jeg vet).

[Gjest lei]

Uff....enda ikke hørt noe fra ham. Jeg blir mer og mer sint/fortvilet/frustrert for hver time. Går det virkelig an å være så umoden?

Og snart drar han vet jeg. Jeg blir gal av å ikke gjøre noe, men jeg vet jo jeg må la det være opp til ham.

[Gjest kvinnerkvinner]

Kanskje han bare er en feil liten dust som ikke tør si fra at han vil gjøre det slutt og bruker nå anledningen til å ikke gi lyd fra seg?

Vent og se hva som skjer, om du nå tar kontakt så har du igjen vist at han kan furte seg til det han ønsker.

[Gjest lei]

Nei,jeg tror virkelig ikke at han vil gjøre det slutt. Lang historie, men jeg vet det er meg han vil ha og han forteller meg det hele tiden, gjennom sms og telefonsvarer. Men altså ikke når vi er uenige, da er jeg visst som pesten.

Og ja, du (og dere andre) har rett, gir jeg meg nå så vil han fortsette å være sånn fordi han vet det funker.

Hadde jeg vært frisk og opptatt med jobb&skole hadde det vært lettere. Men når jeg ligger i senga mi omtrent hele dagen er det lett å få triste tanker i hodet. Men jeg må bare holde ut...Dette skal ikke være nødvendig!!!!

[Gjest Gjest_meg_*]

Så sterk du er! Hold ut litt til, så slipper du kanskje å gå gjennom dette flere ganger!

[Gjest lei]

Tusen takk.... Jeg er så redd for at staheten hans skal gjøre at jeg ikke hører fra ham noensinne. Men da tenker jeg at det er like greit, for en sånn sta fyr gidder jeg ikke ha noe med å gjøre.

Føles som en drakamp! Gir jeg meg, taper jeg for alltid.

[Gjest Emmanuelle]

Jeg tror du bare må holde ut. Om han er vant til å få viljen sin på denne måten gagner det absolutt ikke forholdet at du nok en gang er den som vil ordne opp.

Enkelte mannfolk må bare bli voksne, synd det er de som elsker dem som får lide for det. Hold ut

Min er ganske lik, så jeg tror jeg vet hvordan du har det