Er alle så sosiale som de gir uttrykk for?

[Gjest Gjest]

Jeg er en av de (få?) og heldige, vil jeg si, som trives godt i mitt eget selskap. Jeg kan tilbringe en hel helg alene uten å treffe folk; lese, se på film, lage meg mat og kose meg med et glass vin osv., faktisk så gjør jeg dette ganske ofte. Nå høres det kanskje ut som jeg er 60 år, men jeg er faktisk 23, og føler meg som den eneste på min alder som ikke får panikk dersom jeg ikke har planer en lørdagskveld. Føler at alle rundt meg er supersosiale og alltid har planer, både på hverdagene og i helgene. Det virker som et liv uten å treffe venner flere ganger i uka og gjøre noe spennende hver helg nærmest blir sett på som et liv det ikke er verdt å leve (så lenge du ikke har kjæreste da..).

Misforstå meg rett, jeg er ikke en hardcore enstøing og misatrop som sitter inne for meg selv hver eneste kveld og forbanner menneskeheten, samtidig som jeg priser meg lykkelig for at jeg har bøkene mine og ikke har behov for andre folk i livet mitt. Jeg er tvertimot ganske normal på "overflaten". Holder på å fullføre en god utdannelse, har flere venner som jeg treffer nå og da, mange bekjente, et greit utseende (ingen mangler på oppmerksomhet fra det annet kjønn), har vært aktiv i frivillige organisasjoner, hatt kjæreste (dog ikke spesielt langvarig), flere flørter osv. Jeg har også hatt min andel fyll og festing og føler meg ferdig med å gå ut på byen. Tror nok jeg blir oppfattet som en helt normal ungdom, og jeg tar meg fremdeles en fest i ny og ne og blir lett med dersom jeg blir invitert med på ting som jeg synes høres gøy ut. Likevel kjenner jeg at jeg kvier meg for å vise folk hvor asosial jeg egentlig er, og jeg prøver ofte å gi inntrykk av at jeg er mer sosial enn jeg er. Føler at folk hadde sett på meg som en freak om de fant ut hvor mye tid jeg tilbringer alene.

Som sagt trives jeg godt i mitt eget selskap, men av og til føler jeg meg sær som ikke er mer sosial, og moren min (som selv er supersosial) har flere ganger uttrykt at hun er bekymret for at jeg er så mye alene, og oppmuntrer meg stadig om å treffe folk. Føler nesten at jeg må lyge når hun ringer og spør hva jeg har gjort i helgen, og jeg har hatt min 2. eller 3. alenehelg på rad.

Er det noen andre der ute som er som meg, eller er jeg faktisk den eneste i verden? Har det å trives med å være alene blitt like tabu som ensomhet? Det hjelper i alle fall ikke på "normalhetsfølelsen" at medier som facebook blir brukt som en markedsføringskanal for folks spennende og supersosiale liv

[Pupsilure]

Jeg er akkurat som deg! 25 år, og helt normal ellers, men jeg er ikke så veldig opptatt av å være sosial. Jeg kan syntes det er gøy, men har veldig sjeldent noe stort behov for det. Føler også at jeg blir sett på som sær.

Har noen bekjente som er supersosiale, og er sammen med venner flere ganger i uken, og ALLTID er på fest i helgen.

Jeg trives veldig godt alene. Men det plager meg til tider at det blir forventet at jeg skal finne på så mye i helgene. Føler at de som spør ser litt ned på meg når jeg sier sannheten.

[Gjest Gjest]

Det finnes absolutt flere som deg. Jeg trives også godt alene, og føler ofte jeg må finne på unnskyldninger for å takke nei til en invitasjon. Rett og slett fordi folk neppe ville godtatt at man heller vil være alene enn sammen med dem.

[Tante]

Som student i Norges største studentby er det ikke alltid like enkelt å ikke være noen "festberte". Jeg drikker ikke noe særlig. Rett og slett fordi jeg ikke liker eller tåler øl og vin eller smaken av sprit, og derfor går det mest i cider eller rusbrus. Orker ikke å drikke så mye av dette, fordi det er søtt og mektig. De fleste arrangementer i foreninger og lag jeg ellers ville vært aktiv i har en "nå skal det drikkes"-holdning.

Jeg kan veldig godt ta en sosial kveld med prat, mat, spill o.l., men det er rett og slett for lite muligheter til det. Derfor nyter jeg å være hjemme, se på film, strikke og kose meg i mitt eget selskap.

[Gjest Gjest_Jente30_*]

Nå er jeg noen år eldre enn dere, men har alltid følt det sosiale presset om å finne på noe i helgene. Vær nå heller takknemlige for at dere har evnen til å trives i eget selskap over lengre tid, det er faktisk en GOD egenskap!

[Hinata]

Her er det enda en "kjiping" som står frem

Jeg har alltid likt å være i eget selskap, og jeg blir rett og slett sliten av for mye sosial omgang. Ikke noe er som å komme hjem til seg selv, slenge seg ned på sofaen med god snacks og drikke, og se på en god film

Jeg føler også at jeg blir sett litt rart på når folk spør hva jeg har gjort i helga, i forhold til mange andre som bruker helga til å være så sosial som mulig, bruker jeg helga til å være så lite sosial som mulig.

[Gjest Gjest]

Går sikkert fint for dere som har muligheten til å velge, men for de som er alene for det at de rett og slett ikke har noe valg, så tror jeg ting plutselig blir litt andeleds...uansett hvor mye man trives i sitt eget selskap

[Bernardette]

Bedre alene enn i dårlig selskap.

Jeg trives godt alene, og gir heller ikke uttrykk for å være kjempesosial. Det er ikke fordi jeg er sjenert, for det er jeg ikke, men jeg liker ikke mennesker så godt.

[Gjest Gjest]

Henger meg på i denne klubben jeg også.Jeg er en kvinne i trettiårene og jeg har levd sånn i over ti år nå.Det sosiale livet er oppskrytt synes jeg.Tror det er flere som tenker sånn,men de vil ikke innrømme det.

[Gjest Snodigpia]

Jeg er med dere. Har foreløpig hatt en helg alene med meg selv, nr 3 på rad, og koooser meg virkelig. Føler at det sosiale presset er stort, og mens mange elsker å ha mange planer, føler jeg det som pes. Jeg hater å ha masse avtaler, liker heller å være fri til å velge hva jeg ønsker å gjøre.

[Gjest Gjest_anonym_*]

Hei! Slenger meg på! Jeg har også hatt en periode på noen år der jeg har studert og har flydd med vinden, bodd med venner, festa mye osv, men nå merker jeg at jeg er sliten av det. Har i kveld frivillig valgt å si nei til å bli med ut, til fordel for tvn og sofaen, og jeg elsker det. Kanskje mest av alt fordi jeg er "sterk" nok til å klare å slappe av og kose meg og gjøre det jeg føler for, istedet for å føle meg presset fra omgivelsene til å gjøre det man "burde".

Så gjør det du føler for, det er hvertfall ikke unormalt.

Jeg tror egentlig innerst inne at det til tider er mange som skulle ønske de klarte å gå glipp av ting, og klarte å sette seg ned å se gleden i en god film og no herlig mat, alene.

[Gjest Gjest]

Thank God det finnes flere av oss!

Er 26 år, og blir superstresset hvis jeg må være sosial hver eneste kveld og i helger. Hvis jeg ikke får tid til å være litt alene innimellom blir jeg faktisk et dårlig menneske. Lurer litt på hvordan dette skal gå i fremtiden... Det går jo greit nå som jeg bor alene og har mulighet til dette. Jeg har kjæreste så det ser jo ut til at det blir samboer av meg ettr hvert. Og han er en god del mer sosial enn meg, så føler meg litt kjip når jeg velger å sitte alene en lørdagskveld med film, bøker og snop, mens han er ut på livet med vennene sine...

Jeg synes faktisk at dette er et viktig tema, for mitt inntrykk er også at det er en hel del folk som ikke takler å være alene. Må alltid på cafe, kino, fest eller lignende. Og kringkaster hvor sosiale og spennende de er på facebook. Synes det virker litt trist og platt. Jeg liker også alle disse tingene, og gjør det med jevne mellomrom. Men ved å ha en fin balanse mellom alenetid og tid med venner føler jeg at jeg får det beste fra to sider egentlig.

Det verste er når jeg føler stort behov for å være alene, og opplever at supersosiale kjæresten ikke har helt den store forståelsen...

[Gjest Purple Haze]

Jeg har vært veldig glad i å være alene hele livet. Koser meg veldig i eget selskap, og kan bli litt småsprø hvis jeg ikke får alenetid.

Har en hypersosial jobb, så når kvelden kommer, er det deilig å være helt alene.

Liker jo å være sammen med kjæresten, familie og venner, men setter veldig pris på alenetid.

Og sånn har jeg alltid vært. Selv da jeg var tenåring/ung voksen. Måtte ikke feste hver helg, nei.

Og slik er eldste sønnen min også. Trives bedre hjemme enn på fest. Yngstemann er hypersosial, og vil være med på alt som skjer. Alle er forskjellige.

Jeg syns det er en god egenskap å kose seg i eget selskap. Og jeg tenker at de som alltid må ha andre mennesker rundt seg, kanskje ikke liker seg selv så altfor godt?

[Gjest gjest.]

Jeg er også som trådstarter. Er en mann i 20 årene som trives utmerket i eget selskap. Selvsagt treffer jeg venner og er sosial fra tid til annen, men ingenting er som å slenge seg nedpå og lese i en god bok.

Merker forøvrig en generell frykt hos mange mennesker for å være alene. Hallo, er det virkelig så fælt å være alene? Hater man ikke seg selv indirekte om man ikke trives i eget selskap?

Det verste jeg vet er når jeg sier til folk at jeg skal den og den tingen alene (f.eks. reise alene på ferie) så er det alltid den samme sjokkerte reaksjonen; akkurat som om de tar synd i meg fordi jeg gjør ting alene. Jeg vil ha meg frabedt slik sympati. Men det nytter ikke å forklare enkelte folk hvorfor man trives alene heller. Da ser de enda mer dumt på deg.

Stå på og ikke bry deg om hva folk synes om at du trives alene, og gjør det du føler er best.

[Chord]

Nå ser det ut til at du har fått de svarene du kanskje ville ha, du er tydeligvis ikke alene. Eller, VI er ikke alene. Men jeg synes det er flott å ha den evnen til å trives i eget selskap. For tenk på de som er totalavhengig av å ha folk rundt seg hele tiden, hva når de plutselig en dag må tilbringe en heeel kveld alene, eller i det hele tatt må gjøre noe alene?

Nei, alenetid er bare fantastisk, bare nyt!

[silka77]

Dette var interessant å lese ! Selv er jeg 32 år, og trives godt i mitt eget selskap. Nå er jeg alenemor da, men de helgene jeg har barnefri kan jeg godt sitte alene begge kveldene jeg. Og som de fleste andre av dere så føler jeg at jeg blir sett på som sær og asosial, og har til og med fått spørsmål om jeg har sosial angst, noe jeg ikke har...

Føler nesten at det er litt tabu å sitte hjemme alene en lørdagskveld.....

Men samtidig så tenker jeg at vi som trives i eget selskap, kanskje det er vi som egentlig har det best med oss selv??? Vi klarer å slappe av å kose oss uten å ha masse folk rundt oss, mens de andre stadig er på farten for å oppleve nye ting, akkurat om om de er underernært på sosial stimuli. Mulig jeg er helt på bærtur nå, men det var bare en liten tanke .

Må jo tilføye at jeg ikke er alene hver eneste barnefrie stund da. Synes det er kjempekos å være sammen med vennene mine jeg, men har faktisk behov for å være alene også av og til .

[LilleBille]

Vi er da ganske mange som trives i eget selskap har jeg inntrykk av. Jeg og flere med meg trenger "alenetid" - og som synes feks. en fredag hjemme alene er helt strålende - og ofte velger det fremfor å gå bort/ut.

Men - det er klart en forskjell på å ville være alene - og det å ikke ha noen å være sammen med - om man ønsker det. Da kan det kjennes trist å sitte alene.

[Gjest benighted]

Er også en av de som stort sett trives best for meg selv Har til tider følt ganske stort press på å bli sosialisert og det er slitsomt

[Gjest Sally Mae]

Jeg trives veldig godt sammen med venner på kino, hjemme i sofaen eller på en kafé. Og jeg kan gjerne være sammen med samboeren mesteparten av døgnet. Men helgefestingen har aldri vært min greie, selv ikke da jeg var tenåring eller i begynnelsen av 20-årene. Jeg ble med vennene mine på byen nesten hver helg, men det var for å prøve å dekke over det jeg følte var pinlig mangel på festlyst. I dag har jeg passert 30 og synes det er deilig at vennene mine heller ikke har det voldsomme festbehovet lenger. Vi er travle på hver våre kanter, men møtes iblant til lunsj eller kino. Eller en tur på byen et par ganger i året. Det passer meg ypperlig! Mye koseligere å tilbringe lørdagskvelden i sofaen, med en god film eller ei god bok. Eller tusle litt rundt inne på KG. Kanskje med ei flaske vin på bordet.

[Gjest fragment]

Kjenner meg veldig godt igjen her. Blir stresset hvis jeg plutselig har helgen full av avtaler, og prøver å unngå å avtale for mye. Flatfyll er noe jeg ytterst sjelden bedriver, det ble jeg ferdig med før jeg fylte 20 (er 22 nå). Foretrekker heller roligere aktiviteter, og ikke minst trening.

Folk ser ut til å ha vanskelig for å godta at ikke alle orker å dra på byen hver bidige helg, men nå har jeg heldigvis en del venner som også ser ut til å ha kommet over verste flatfyllperioden.