Mor har kreft - hva forteller man barna?

[Gjest Kreft]

Hei alle sammen!

For en uke siden fikk jeg vite at jeg har fått en hissig krefttype i brystet, og det må kanskje fjærnes. Kanskje må jeg også på en sånn kur at jeg mister håret mitt, og kanskje - KANSKJE dør jeg. Fikk beskjed om at jeg har 70% for å overleve. Er 1000 tanker i hodet mitt nå. Hva skal jeg si til barna mine? Har to døtre på 4 og 10 år. Burde de vite at jeg er syk, og hvor syk? Burde jeg si at mamma kanskje skal dø? ANER ikke hvordan jeg kan gjøre dette best mulig. jeg må ha fri fra jobb, og tilbringre noen uker på sykehuset, så de må vel få vite at jeg er syk.. Er så redd for å miste dem.. Noen som har noen råd om hva jeg skal si?

[Gjest Gjest]

Jeg hadde ei venninne som i vår mistet mannen sin av kreft, de har to små 3 og 5 år. Nå håper jeg virkelig at du blir frisk og slipper dette men her er mine tanker rundt dette. Jeg tror det er lurt å fortelle barna mest mulig, de skjønner uansett at noe skjer. De skjønner egentlig mye mer enn vi tror. Legg vekt på at det ikke er deres skyld at du er syk, eldste datteren til min venninne sliter med at hun ikke var snill med pappaen sin og han ble syk...det er visst vanlig at de tar på seg skylden.

Min venninne fikk etterhvert hjelp fra sykehuset(?) til å finne ut hva de skulle si til barna, sjekk ut om det finnes noe sånt. Andre i samme situasjon har sikkert tips, kanskje kreftforeningen kan hjelpe.

Si ja når noen spør om du vil ha hjelp.

Lykke til, håper alt går bra med deg og familien din!

[senses]

Der er vanskelig å si hvordan du skal si det til barna dine, siden alle barn reagerer ulikt. Men jeg kan med ganske mye erfaring si at det er større sannsynlighet for at du får barne nærmere deg, enn at de sklir fra deg. Men uansett hva du gjør, så må du fortelle dem det at du er syk. Du trenger ikke si at du kanskje kommer til å dø, fordi det er svært liten sannsynlighet for at du gjør det, men vær sterk og fortell dem at for en stund kommer du til å være svært syk og du trenger dems nærvær og hjelp til diverse

Må bare få lykke deg alt det beste til. Skal krysse alle mine ti fingre for at du blir frisk. Er aldri morsomt å få en slik diagnose og ser det mye i jobben min siden jeg er i helsevesenet. Husk at legepersonell og medisinen har vokst MYE de siste årene, og at hvis du får bekreftet 70% sjanse for å overleve, kommer du garantert til å overleve. All mine tanker går til deg i denne vanskelige stund. And what doesn't kill you, will only make you stronger - get well

[Gjest Caylee]

Det er synd å høre at du er syk, håper du blir kvitt kreften

Men tilbake til saken..

Jeg syns du burde si det rett ut, du har kreft og er derfor syk.

Jeg husker godt hvordan jeg tenkte da jeg var 5 år og jeg skjønte veldig mye, jeg skjønte ofte veldig godt voksenprat. I vanskerlige situasjoner når de ikke fortalte noe til meg så husker jeg at jeg merket at de virket stresset så da de pratet alvorlig om saken til hvarandre hørte jeg fra det andre rommet uten at de viste det. Og jeg skjønte alt sammen. Egentlig ble jeg mere lei meg for at de ikke sa noe til meg når jeg egentlig skjønte alvoret. Småe barn er ikke så dumme som det virker som folk tror de er.

[Gjest Gjest]

Du kan be om råd både på sykehuset og i barnehage og skole (førskolelærere og lærere skal ha litt peiling på hvordan man kan takle slike situasjoner). Jeg synes du skal fortelle at du er syk, men du trenger ikke utbrodere, svar heller etter beste evne (og etter hva du får råd om) om de spør om noe. Barn skjønner veldig mye og de blir mer bekymret om "alt" blir holdt hemmelig for dem, og da føles det kanskje mye vanskeligere for dem å stille spørsmål eller vite hvordan de kan være rundt deg. Jeg er selv pårørende i en liknende situasjon og ser at det kan gå bra med barna oppi det hele, men at det er viktig å være bevisst på hvordan de oppfatter ting, og å be om råd fra profesjonelle - ønsker deg lykke til og håper av hele mitt hjerte at du blir frisk

[Gjest Gjest]

Snakk med barna, men ikke forvent spesielle reaksjoner fra dem. Hvis omgivelsene forventer at barna skal være helt knust, kan det bli en ekstra belastning for dem. ("Er det noe i veien med meg? Er jeg ikke glad nok i mamma?")

Les bøker, snakk med fagfolk, få råd og tips. Og, viktigst av alt: Slåss for å bli frisk! Du har masse å leve for!

[Gjest Gjest_Line_*]

Kjære deg.

La jentene dine få vite at du er syk, og la de få vite det av dere foreldre. Det er mange som prater rundt, og da er det godt for dere å ikke være engstelige for at de skal få høre det av noen andre.

Ta kontakt med sykehuset om hvordan dere skal si det. Jentene er i to forskjellige aldre og bør nok forklares på ulike måter. Sykehuset har erfaring med dette, i tillegg kan muligens en prest hjelpe dere.

Her er en link til ei barnebok hvor en pappa får kreft.

Aller mest ønsker jeg deg god bedring

[Gjest Sally Mae]

Jeg støtter rådene om å be fagfolk om hjelp.

Sånn generelt så sier man at det er best å være så ærlige som mulig med barna, men uten å ta med alle skumle detaljer. Barna lager seg ofte et eget skremmebilde av hva som er galt dersom de ikke får vite hva som skjer. For de merker garantert at noe er på gang.

Jeg ville fortalt dem at mamma er syk, at mamma må på sykehus for at legene skal kunne gjøre henne frisk. Jeg ville ikke fortalt at mamma kunne dø på et så tidlig tidspunkt. Den ville jeg ventet med til det eventuelt ble mer aktuelt. Men husk at barna kan få høre fra andre at folk dør av kreft, så du bør nok være ærlig om at noen dør av kreft og noen blir friske, og at mamma har tenkt å gjøre alt hun kan for å bli frisk.

Men dette er altså bare mine tanker rundt dette. Jeg ville definitivt spurt om råd hos fagfolk på sykehuset.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Heisann,

Min mor har akkurat blitt frisk fra brystkreft. De oppdaget det tidlig,opererte det ut og satte henne på strålebehandling.

Min kjæreste har også hatt kreft og er frisk nå, så 70%sjangse for å bli sykdomsfri er utrolig bra! Dette ordner seg skal du se!

Det som skjer når man selv får en slik nyhet er at man blir skremt og redd. Du har rett på rådvigning og psykiater for å få orden på tankene dine. Det er viktig, fordi en mor med rotete og triste tanker er vanskelig for et barn. Vent med å fortelle at det er alvorlig, men fortell at du er syk. Barna vet nok ikke helt hva kreft er for noe, eller alvoret i det.

Min mor ble veldig deprimert i forhold til kreften, selv om hun stadig ble bedre. Det var vanskelig for oss "barna" (vi er voksne), og jeg skulle gjerne ønsket at hun hadde gitt seg selv muligheten til samtale terapi.

Lykke til!

[Relativista]

Hei alle sammen!

For en uke siden fikk jeg vite at jeg har fått en hissig krefttype i brystet, og det må kanskje fjærnes. Kanskje må jeg også på en sånn kur at jeg mister håret mitt, og kanskje - KANSKJE dør jeg. Fikk beskjed om at jeg har 70% for å overleve. Er 1000 tanker i hodet mitt nå. Hva skal jeg si til barna mine? Har to døtre på 4 og 10 år. Burde de vite at jeg er syk, og hvor syk? Burde jeg si at mamma kanskje skal dø? ANER ikke hvordan jeg kan gjøre dette best mulig. jeg må ha fri fra jobb, og tilbringre noen uker på sykehuset, så de må vel få vite at jeg er syk.. Er så redd for å miste dem.. Noen som har noen råd om hva jeg skal si?

Aner ikke hva du skal si, men jeg har et stykke viktig informasjon til deg. I en av de aller aller mest prestisjefylte medisin-tidsskriftene, New England Journal of Medicine, ble det i juli i år publisert en studie av et nytt medikament som heter olaparib. http://en.wikipedia.org/wiki/Olaparib

Dette medikamentet er et nytt wonderdrug som kan ta fullstendig knekken på visse kreftformer, nesten uten bivirkninger, fordi den går spesifikt etter et enzym som enkelte kreftceller er helt avhengig av. Dette enzymet er ofte eneste veien brystkreftceller og ovarkreftceller kan overleve med.

På wikipedia er det også link til den opprinnelige artikkelen. Skriv den ut, og ta den med. Still spørsmål om hva som skal til for at du blir gentestet for BRCA1 og 2, og hva som skal til for at du skal få olaparib, dersom du er positiv. Dersom legene ikke vet, vil de gi deg et wishy-washy svar uten å si at de ikke vet. Da kan du spørre: kan du finne ut av dette for meg til neste polikliniske time, kan du finne ut hvilke muligheter jeg har for å få dette medikamentet, kan du gi meg noen tips om hva jeg burde gjøre, hvem jeg burde kontakte for å få dette medikamentet?

Fortsett å stille anstrengende, og krevende spm. Nesten alle vegrer seg for å grille legen, av egoistiske årsaker, frykt for å ikke få like bra behandling dersom de gjør seg upopulære. Men dette stemmer ikke. De som leger ikke liker å gå til, er de som er usikre, redde, og stiller spørsmål som det allerede har blitt svart på 1000 ganger tidligere, fordi de rett og slett trenger noen å snakke med på det stadiet de er. Det er de som kjefter og syter, og bruker ord som gjør at legen kommer på defensiven.

Du vil kunne få ubehag ved å stille veldig tøffe og konfronterende spørsmål. Men det er den eneste måten du kan maksimere sannsynligheten for å få den beste behandlingen på. Kanskje trenger du ikke fortelle barna dine at det ser mørkt ut, dersom du har riktig genotyp av kreftceller. (Genotypisering vil jeg tippe de gjør uansett, det er andre reseptorer de sjekker etter også, som HER2/neu)

Endret 18. september 2009 av Relativista

[Gjest Gjest]

Hvordan går det med deg?

Forferdelig tis beskjed å få.

[PecanPie]

Hei.

Jeg vet ikke hva som er best å gjøre, men jeg vil gjerne dele med deg hvordan min mor fortalte meg og lillebroren min at hun hadde kreft da vi var 16 og 14 år gamle. Vi var riktignok en del eldre enn det dine barn er, men kanskje det er til hjelp likevel.

Broren min og jeg holdt på å hvert vårt rom, og pappa kom og hentet oss slik at hele familien kunne vært samlet. Også ble det bare sagt. "Mamma har kreft". Broren min og jeg visste nok om dette til å vite at det kunne kunne ende med døden som utfall, så fikk anledning til å stille spørsmål. Vi fikk med en gang vite at sjansene var store for at hun ville overleve, antakelig stilte vi spørsmål rundt dette også. Heldigvis lever min mor den dag i dag.

Kanskje det kan være en ide å snakke med de hver for seg? Den eldste har kanskje flere tanker og spørmål enn den yngste? Da tenker jeg spesielt på det med døden. Jeg tror hvertfall det er viktig at de vet at du er syk, hva som skjer framover og hva du vet vil skje med deg (miste håret o.l.).

Ønsker deg god bedring, og lykke til!

[lilleGrethe]

Vær ærlig.

Til små barn er det nok best å forklare det på en relativt enkel måte - dvs mamma er syk - det heter kreft, og evt forklare litt om hva som skjer inni kroppen din (her er helsepersonell helt sikkert flinkest til å si hva som bør sies).

Du kan forvente spørsmålet "Mamma, kommer du til å dø?" og da er det nok også best å være ærlig - det vet vi ikke. Fortell at legene sier at de ikke tror det, men at det ikke er helt sikkert.

Og si at du er veldig glad i dem, og at du kommer til å trenge mange klemmer fra dem. Da har de plutselig en løsning, noe de kan gjøre for å være snill med mamma.

Og til sist, lykke til med behandling og familieliv, all støtte og gode tanker til deg!

[Gjest o]

Jeg har vært med på å formidle alvorlige nyheter til to barn jeg kjenner, om en forelder som var livstruende skadet, barna var 6 og 8.

Noen tips:

Fortell det til ett barn av gangen, slik at du ikke må håndtere to barns helt forskjellige informasjons- og omsorgsbehov samtidig, og slik at barna slipper hverandres første reaksjoner. F.eks begynte det ene barnet å gråte, og reagerte på at det andre barnet ikke gråt, og mente at andre barnet ikke var like glad i den syke forelderen.

Barn leter ofte etter årsak til at ting skjer, og er ofte redd for å ha skyld i problemet. Det er viktig å fortelle at sykdommen ikke er noens feil, og at de ikke har noe ansvar for at du skal bli frisk.

Barn blir ofte redde for hva som skal skje med dem hvis en omsorgsperson går bort. De kan f.eks tenke på om den andre forelderen har råd til mat og til huset, om de må flytte, hva skjer hvis den andre forelderen også blir syk, osv. Vær konkret i å fortelle hva som blir annerledes, og hvor lenge ting kommer til å være annerledes, så langt det lar seg gjøre.

Sykdommen, forslag til å forklare for en 4-åring:

Fortell først at du må fortelle om noe som er viktig, og som er dumt/vanskelig.

Mamma har fått en sykdom som har laget en klump i brystet, som ikke skal være der. Hvis klumpen får være der, vil den vokse og bli større, og lage nye klumper andre steder i kroppen. Da kan mamma bli veldig syk. Derfor må klumpen vekk, og mamma skal på sykehuset sånn at legene kan hjelpe med å ta vekk klumpen. Mens mamma er på sykehuset, skal .... passe barna, og barna kan komme på besøk. Når klumpen er vekke, kommer mamma hjem igjen. Da skal mamma få medisiner som skal gjøre at det ikke skal bli flere klumper. Si at når man har fått en sånn sykdom, så tar det lang tid før man blir frisk, og at medisinene som skal ødelegge klumper er så sterke at man kan føle seg syk når man tar de, og må hvile mye.

Det er ikke sikkert at barnet hører hele historien, kanskje stenger h*n av og må ha det i flere omganger. Spør om det er noe h*n lurer på, og svar så konkret som mulig på spørsmålene. Barnet kan kjenne på kulen med hånden. 4-åringen må få informasjon om det som ligger i nåtid og kort frem i tid først og fremst.

10-åringen vet at man kan dø av kreft, og tenker kanskje automatisk død ved det ordet. Fortell at du har merket en kul i brystet, og at du gikk til legen for å se om det kunne være noe galt i den. Fortell at det ble tatt en prøve, og at den dessverre viser sykdom. La barnet få tid til å summe seg og evt reagere. Bekreft at det er kreft, og fortell at du kan bli helt frisk hvis de får vekk alt. Fortell at legen har sagt at med den type kreftsykdom som du har, og som har blitt oppdaget så tidlig, blir nesten alle friske igjen. Men at du først må bruke masse tid på behandlingen, at du må ha operasjon, cellegift, stråling og medisiner, for å være så sikker som det går an på at det ikke skal være noen kreftceller igjen som kan lage nye kuler i kroppen. Fortell at du tror at du blir helt frisk igjen, men at det blir en periode med mange slitsomme behandlinger før ting blir som vanlig igjen. Virker h*n redd, bekreft at det noen ganger ikke er mulig å bli helt frisk igjen, og at det ikke går an å love helt, helt sikkert at du blir helt frisk, men at du og sykehuset gjør alt dere kan for å få vekk kreften helt.

Det er ikke sikkert at h*n tør å spørre om døden, men hvis det virker som om tanken er tilstede, ville jeg bekreftet at de gangene hvor man ikke greier å få vekk sykdommen, fortsetter man å ha kreften i kroppen, og at noen dør av kreft. Få frem at det oftest tar mange år før evt. død.

Store barn er veldig forskjellige, og vil være veldig forskjellige i informasjonssøkning, og når de vil ha informasjon. Fortell barnet at h*n alltid kan spørre om sykdommen og behandlingen. Barnet er gammelt nok til å forstå enkle forklaringsmodeller for hvordan behandlinger virker, og få litt mer oversikt over situasjonen.

Når du snakker med barna, husk å stoppe opp innimellom og gi rom for reaksjoner, spørre hva de tenker, fortelle at det er lov å være lei seg, fortell at du mye heller hadde villet være frisk og være vanlig mamma hele tiden enn å bruke masse tid på den sykdommen, men at man bare er nødt til å gjøre det når man får en slik sykdom.

Eventuell død er fryktelig vanskelig å ta opp, men i hvertfall 10-åringen vil tenke tanken med stor sannsynlighet, jeg anbefaler at du tar det opp der. I mitt tilfelle ble det aldri sagt direkte, og det slet jeg med i etterkant. Da dødsdagen kom var det tydelig at det ikke var en overraskelse på barna, og det betyr jo bare at de har hatt tankene, men vært helt alene om sin frykt...

Vet ikke hvor mye du kan bruke av dette, men det jeg vil understreke mest er at sannheten gir mest kontroll og oversikt for barna, og i det mest trygghet. Da må de få den i tilpasset form, og tilpasset når de er mottagelige for dem. De kommer til å bruke tid på å inkorporere din sykdom og mulige prognoser i sin virkelighetsforståelse, og informasjonen må gjentas og komme i flere omganger, tilpasset hva de trenger å vite på det tidspunktet. Det viktigste er å formidle at uansett hva som skjer skal de bli tatt vare på, at sykdommen ikke er noens feil, og at det er lov å tenke alt, og snakke om alt. Prøve å holde kanalene så åpne som mulig, slik at dere har mulighet til å dempe frykt og og hjelpe til mestring av en vanskelig tid.

Hvis det hadde vært meg, hadde jeg prøvd å vinkle behandlingen positivt for dem. At operasjonen, cellegiften og strålingen er å gi kreftcellene juling, og feiret hvert slag. Jeg ville prøvd å smitte barna med en offensiv holdning, om det lar seg gjøre. Når du blir syk av behandlingen, si at "Nå har nok ikke kreftcellene det bra, vekk skal de!"

Lykke til med behandlingen

[Gjest kreft]

Takk for svar alle sammen. jeg har kontatet helsesøster på skolen til eldstemann, hun kommer hit og skal hjelpe meg å fortelle det, anntar at vi gjør det noe lignene O fortalte..

[Gjest o]

Takk for svar alle sammen. jeg har kontatet helsesøster på skolen til eldstemann, hun kommer hit og skal hjelpe meg å fortelle det, anntar at vi gjør det noe lignene O fortalte..

Da bør dere ha møte med helsesøster alene i forkant, og snakke om hva som skal sies, og hvordan.

I mitt tilfelle angret vi på at en profesjonell var med første gang, og tror at det hadde vært best om det ikke var noen fremmede der.

[Gjest Gjest_Hilde_*]

Hei!

Det er utrolig tøft å få beskjed om at man har kreft, men husk: Dette går helt sikkert bra, og du blir helt frisk igjen!

Jeg har hatt kreft selv og måtte gjennom strålebehandling og cellegift. Jeg fortalte barna at jeg hadde fått kreft, men at legene sa at jeg kom til å bli frisk.

Selvfølgelig var jeg redd, men med gode prognoser som du har (og jeg hadde), er det ingen grunn til å skape unødig engstelse for barna - og ikke minst deg selv.

Fokuser på alle de som blir friske - de fleste blir jo det!

Hvis barna blir engstelige, kan du si til dem at legene sier at du kommer til å bli frisk, men at du må gjennom en slitsom behandling og også være på sykehus.

Fortell om andre du kjenner eller vet om som har hatt kreft og blitt friske!

Å ha helsesøster eller lignende til stede når du snakker med barna om det, tror jeg kan gjøre at de oppfatter det som mer dramatisk enn det er.

Lykke til med behandlingen, og god bedring! Du kommer til å føle deg mye, mye bedre når du kommer i gang med behandlingen og er på vei til å bli frisk.

Jeg anbefaler deg å lese "Livslyst" (av Anbjørg fra Puls), den var til stor oppmuntring for meg i den første tøffe tiden.

Klem fra Hilde :-)