16-åring som rømmer hjemmefra - hva gjør vi?

[Gjest Gjest]

I det siste halvåret har min 16-åring vært et uromoment i huset og vi begynner å bli helt tappet for energi. Finnes det ikke konflikter - lager han de og han respekterer oss overhodet ikke. I sommer rømte han og det endte med at vi ved hjelp av konfliktrådet med møter fikk han hjem igjen. Denne uken "forsvant" han igjen. I 2-tiden på natten hentet vi han på en fest midt i uka hvor han tydeligvis hadde drukket. I tillegg har han begynt å snuse og røyke. Vi var helt rolige da vi hentet han og jeg sa bare han fikk ta en dusj og legge seg og at vi tok en samtale neste dag. Neste dag stakk han av igjen og har ikke vært hjemme på et par dager. I tillegg har han begynt å skulke skolen, skulket jobben og mistet den osv...

Jeg vet at mye av dette ikke er unormalt, men i bunnen av følelsen av å være ekstrent sliten, ligger der mye bekymring.

Gode råd mottas med takk!

[Gjest Gjest]

Ta kontakt med BUP og barnevern. Dette må dere ha hjelp til før gutten forsvinner i rusmisbruk og elendighet!

[Gjest Purple Haze]

Barnevernet er rett instans å ta kontakt med. De kan gi hjelp, støtte og veiledning.

[Gjest Gjest]

Ei veninne av meg har ei datter som var uregjerlig og forsvant i helger.Dei kontaktet Barnevernet og jenta ble plaser i en institusjon 3-4 mnd. borte i fra miljøet hun var i. Så var hun på en ny plass og hadde samteler med psykologer/BUP før hun kom hjem og nå går det bedre etter det som jeg vet. Så lykke til.

[PiriPiri]

Ta en titt på nettsiden www.oppforung.no

Her har fagfolk lagt ut mange gode tips og råd i forhold til akkurat slike ting.

Ellers kan man også få hjelp av helsesøster på skolen, eller ring Helsestasjon for ungdom.

Sosiallærer på skolen går også an, eller Uteseksjonen/Utekontakten hvis kommunen deres har det.

[Gjest Gjest]

Ei veninne av meg har ei datter som var uregjerlig og forsvant i helger.Dei kontaktet Barnevernet og jenta ble plaser i en institusjon 3-4 mnd. borte i fra miljøet hun var i. Så var hun på en ny plass og hadde samteler med psykologer/BUP før hun kom hjem og nå går det bedre etter det som jeg vet. Så lykke til.

Tror idèen om å få de fjernet en stund var miljøet de er i, kan være positivt, men hvordan fungerer det mht skole osv?

[Gjest Gjest]

Barnevernet er rett instans å ta kontakt med. De kan gi hjelp, støtte og veiledning.

Har i utgangspunktet tillit til barnevernet hvor vi bor, men etter flere møter i konfliktrådet blir jeg egentlig i tvil om hva mange "forståsegpåere" vil. Uansett om sønnen vår stakk av, skulket jobben og dirigerte hele huset, var deres kommentar "da var jo litt dumt" og "det burde du kanskje ikke gjort". Det ble ikke satt krav til han, mens vi der i mot ble veldig vurdert.

Har på følelsen, at det at vi er opptatt av familien og har interessse av det og setter av tid til det, ikke har noen prioritet i dag. Følte oss nesten uglesett fordi vi måtte skjønne at gutten stakk av når han f.eks forventet et "nei" på ting de mente han burde få lov til.

Har snakket en del med andre foreldre med tenåringer i samme alder, og våre grenser er IKKE strengere og vårt syn er i tråd med hva andre foreldre mener.

[Gjest Gjest]

Jeg vil råde deg til å ringe barnevernet. Det er vanskelig å få hjelp, men det kan hende dere kan få innvilget veiledning som dere foreldrene kan få slik at dere selv kan hjelpe gutten.

Hvor er han når han rømmer?

Har han noen gang gjort noe kriminelt?

Er han til fare for seg selv eller andre?

Røyking og snusing tror jeg ikke dere får gjort noe med hvis han ikke er motivert for å slutte selv. Det gjelder å ta de kampene som er viktigst.

Og ja - foreldre blir alt for ofte uglesett hvis barna har problemer. Det er dere dessverre ikke alene om. Og hvis dere er skilt blir forklaringen på barnets problemer alt for ofte "diagnostisert" som "konflikter mellom foreldrene" eller "disharmoni mellom foreldrene", selv om det overhode ikke har noe med barnets problemer å gjøre. Veldig synd når hjelperne er så snevre for da klarer de ikke å hjelpe barnet med det barnet virkelig sliter med.

Ønsker dere lykke til og håper det ordner seg!

[Cullen]

Du har 2 år på å få ordnet opp i dette.

Ikke tenk at alt blir bedre når han blir eldre, for selv om noen tar seg sammen er det ikke verdt å risikere at din sønn ikke gjør det og når han er 18 er det for sent.

Kontakt barnevernet, bup og det burde også finnes en rådgiver på skolen du kan snakke med ang erfaringer når det gjelder dette.

Selv om det høres ekstremt ut med barnevernet for noen, så er de der for å hjelpe!

[Gjest Gjest_gjest_*]

I det siste halvåret har min 16-åring vært et uromoment i huset og vi begynner å bli helt tappet for energi. Finnes det ikke konflikter - lager han de og han respekterer oss overhodet ikke. I sommer rømte han og det endte med at vi ved hjelp av konfliktrådet med møter fikk han hjem igjen. Denne uken "forsvant" han igjen. I 2-tiden på natten hentet vi han på en fest midt i uka hvor han tydeligvis hadde drukket. I tillegg har han begynt å snuse og røyke. Vi var helt rolige da vi hentet han og jeg sa bare han fikk ta en dusj og legge seg og at vi tok en samtale neste dag. Neste dag stakk han av igjen og har ikke vært hjemme på et par dager. I tillegg har han begynt å skulke skolen, skulket jobben og mistet den osv...

Jeg vet at mye av dette ikke er unormalt, men i bunnen av følelsen av å være ekstrent sliten, ligger der mye bekymring.

Gode råd mottas med takk!

Hei, jeg har vært som deres sønn, et skikkelig uromoment mye grunnet diagnosen ADHD som jeg har og en tøff oppvekst, jeg startet i samme alder med å stikke fra hjemmet som regel pga krangling og husarrest, jeg følte at mine fosterforeldre prøvde å holde meg unna mine venner og at de SKULLE bestemme alt jeg kunne gjøre, det var greit å bli holdt i øra men grenser finns det. Det endte med at jeg ble tvangsflyttet. Men jeg vil anbefale BUP, jeg har gått hos de i et par år og fikk virkelig hjelp der, spesielt i "Ungdomsgruppa" jeg fikk møte fler ungdommer i samme alder og vi fant på ting sammen, et tips fra dem var å gi oppgaver med belønning en slags oppmuntring, finne på ting sammen, f.eks om han følger opp skolen i en uke med lekser og allt drar dere på gokart i helga om han liker fart og spenning, og om det slår an så hjelper det mye på humøret og holdningen, det hjalp på meg og gjorde så jeg fikk mer motivasjon til å gjøre oppgaver for jeg visste det vanket belønning, det hjelper ikke mye om han venner har mye å si for han og om fester frister mest, men snakk med han rolig om at han kan gi beskjed vist han stikker ut så han kan bli hentet senere ihvertfall, og om rus er et problem så prøv å snakk om men hver forstålsesfull og ikke bli sint når dere snakker det gjør aldri noe bedre, heller ikke å bli truet med instutisjon eller å bli flyttet på barnehjem det fikk meg til å føle meg hatet og uønsket. Og gjør så han føler at han har mer tillit hos dere det betyr mye. sleng ut en kommentar innimellom som en ungdom med noe som hva "skjer'a kompis?" med litt humor så hjelper det også mye:D

barnevernet har jeg ikke noe godt å si om, har hatt 5 saksbehandler hvor kun 1 har gjort en god jobb, men ikke alle er som de jeg har hatt i sarpsborg, men de har også noen erfaringer.

håper dere virkelig får en løsning på det, han er fortsatt ung så det finnes håp:)

[Gjest NiChia]

Dette høres kanskje litt brutalt ut, men det fungerte iallefall på meg.

Da jeg var 15-16-17 år stakk jeg hjemmefra et par ganger. Fostermoren min ble jo lei av det og fortvilet. Så ringte hun rundt til alle jeg kjenner og spurte om jeg var der fordi nå hadde jeg stukket av igjen. Jeg fikk masse meldinger og telefoner fra venninner og foreldrene til venninner og tanter og onkler og andre jeg kjenner om jeg hadde det bra, om jeg trengte noe, om hvor jeg var og at jeg måtte komme hjem.

Det ble rett og slett for flaut for meg at 'alle' visste at jeg hadde stukket hjemmefra og lå i en grøft og drakk, så jeg sluttet med det. Jeg begynte å si ifra i stedenfor å bare stikke av. Jeg fortsatte å dra ut og drikke og kose meg, Men begrenset det og sa ifra hvor jeg dro, hvem jeg var med og når jeg skulle hjem igjen.

Vet ikke om det fungerer på deres sønn, men for min del var det iallefall verdt ett forsøk.

[Gjest Gjest]

Vil bare komme med et innlegg her, vær veldig forsiktig med å sende han på institusjon, sjekk det aktuelle stedet ut nøye først! Keg og ei venninne var som sønnen din da vi var på den alderen, og foreldrene våre truet med å sende oss bort. Jeg holdt meg alltid litt i bakgrunnen og ble ikke blandet inn i barnevernet, så foreldrene mine taklet situasjonen veldig fint med å gi meg et ultimatum, enten skjerper du deg, eller så blir det barnevern og institusjon. De var klare på at nå var jeg voksen, og mine handlinger la grunnlaget mitt for det som skulle skje videre, og la rett og slett alt ansvar for hvordan jeg oppførte meg på mine egne skuldre. Jeg skjerpet meg og høsten etter kom jeg inn på vgs.

Venninnen min fikk kjeft og skrik og skrål hjemme, ingen forståelse eller mulighet til å snakke ut om noe, og ble behandlet som et lite barn. Hun ble tilslutt sendt på institusjon, noe som rett og slett var det verste som kunne skje. Hun hadde brukt mye dop, men ikke herion, noe alle der oppe gjorde, selv om de var på institusjon. Hun begynte derfor også på heroin, mens hun liksom skulle bli passet på av barnevernet... De var ikke lov med låste dører, så rett som det var så stakk de av, og det var ifølge barnevernet noe man måtte regne med at skjedde av og til. Venninnen min er ihvertfall et vrak i dag, hadde noen tatt tak i henne med forståelse og respekt hadde hun kanskje vært hvor jeg er i dag...

Det er viktig at dere prater med sønnen deres. Gjør som foreldrene mine. Om han virkelig vil være ute i dagevis ruse seg og diverse, er det faktisk ikke så mye dere kan gjøre, dere kan ikke binde han fast og låse døren. Si dette til han, og at det derfor er hans valg at han driver på sånn, og når han velger som han gjør så velger han også de konsekvensene det gir. Si at om han vil ha hjelp, om det er noe som helst dere kan gjøre, så vil dere det, men da må han komme å spørre om det. Si at dere vil støtte han alt dere kan om han vil ut av det. Ikke bli sint og kjeft, det gjør alt verre! Men gi han selv det fulle og hele ansvaret for det han gjør. Fortell at dere blir utrolig lei dere når han holder på sånn, og at alt dere ønsker er at han skal ha det bra. Og viktigst av alt - fortell at dere er glad i han, på en ordentlig måte, se han inn i øynene og si, vi er glad i deg, vi vil at du skal ha det bra.

[Gjest Gjest]

Dette høres kanskje litt brutalt ut, men det fungerte iallefall på meg.

Da jeg var 15-16-17 år stakk jeg hjemmefra et par ganger. Fostermoren min ble jo lei av det og fortvilet. Så ringte hun rundt til alle jeg kjenner og spurte om jeg var der fordi nå hadde jeg stukket av igjen. Jeg fikk masse meldinger og telefoner fra venninner og foreldrene til venninner og tanter og onkler og andre jeg kjenner om jeg hadde det bra, om jeg trengte noe, om hvor jeg var og at jeg måtte komme hjem.

Det ble rett og slett for flaut for meg at 'alle' visste at jeg hadde stukket hjemmefra og lå i en grøft og drakk, så jeg sluttet med det. Jeg begynte å si ifra i stedenfor å bare stikke av. Jeg fortsatte å dra ut og drikke og kose meg, Men begrenset det og sa ifra hvor jeg dro, hvem jeg var med og når jeg skulle hjem igjen.

Vet ikke om det fungerer på deres sønn, men for min del var det iallefall verdt ett forsøk.

Vi ringer rundt hver gang og forteller hva som har skjedd og i håp om å finne han, men han sier han "driter" i det...

[Far til 2]

Ta en titt på nettsiden www.oppforung.no

Her har fagfolk lagt ut mange gode tips og råd i forhold til akkurat slike ting.

Ellers kan man også få hjelp av helsesøster på skolen, eller ring Helsestasjon for ungdom.

Sosiallærer på skolen går også an, eller Uteseksjonen/Utekontakten hvis kommunen deres har det.

Dette synes jeg var en flott side.

Enkle og greie problemstillinger og råd.

KG burde kansje hatt en side med linker til denne typen ikke-komersielle hjelpesider innenfor hver enkelt interessegruppe (Barn og Familie, Bol og trafikk, etc).

[Amanlis]

Har dere vært i kontakt med politiet?

Politiet har ungdomsavnitt i de ulike distriktene, jeg vet politiet har tatt alvorsprater med flere undommer her med positivt utfall.

[Gjest Gjest]

Har dere vært i kontakt med politiet?

Politiet har ungdomsavnitt i de ulike distriktene, jeg vet politiet har tatt alvorsprater med flere undommer her med positivt utfall.

Vi vurderer det som første alternativ før evt andre instanser, samt å kontakte helsesøster.

Et tilleggsproblem som jeg ikke har nevnt tidligere, er at han sprer løgn om familien, dvs om meg samt hans stefar. Han hadde et greit og uanstrengt forhold til han de første årene, men vi begynte å reagere når stesøsken m.fl. kunne fortelle diverse løgner som spredde seg i bybildet, bl.a at han påstod stefar banket han, at han ble kastet ut hjemmefra etc.

Ryktene spredde seg såpass mye at jeg ble kontaktet av barnevernet og hvor jeg og min sønn måtte møte opp. Min sønn forklarte at han overhodet ikke hadde blitt banket e.l. og at han ikke skjønte hvorfor disse ryktene gikk på byen....

Etter hvert viser det seg at han ser lett på det å juge - etter hvert lurer jeg på om han har problemer med virkelighetsoppfatningen. Vet at jeg følte det tidligere i barndommen at disse barnslige fantastiene hans burde ha stoppet, men det ser ut til at han ikke kommer over det.

Ut i fra hvordan han er som person helhetlig betraktet, har noen ment at vi burde få han sjekket for ADHD bl.a. også for hans rastløshet og temperament.

Det som skremmeg meg/oss mest, er at han har spredd så mye løgner om at han blir banket opp av stefar og kastet ut hjemmefra flere ganger, at vi snart føler oss uglesett som foreldre. Hadde det vært noen som helst holdepunkt i disse løgnen, skulle jeg skjønt det, men dette er overhodet ikke tilfelle. Vet at han sliter med dårlig selvtillit og at han ofte sier og gjør ting for å skjule det, men å ødelegge andres liv med disse "farlige" løgnene, er noe helt annet...

Føler oss hjelpesløs/motløs og ekstremt fortvilet!!

[Gjest Gjest]

Dette synes jeg var en flott side.

Enkle og greie problemstillinger og råd.

KG burde kansje hatt en side med linker til denne typen ikke-komersielle hjelpesider innenfor hver enkelt interessegruppe (Barn og Familie, Bol og trafikk, etc).

Ja, enig, bra side!

[Gjest Rita Hansen]

Ta kontakt med BUP og barnevern. Dette må dere ha hjelp til før gutten forsvinner i rusmisbruk og elendighet!

Hm? Jeg er selv ung, og jeg rømmer her gang noen snakker om hjelp. Det er det værste man kan få. Bare et råd til alle der ute.

[AnonymBruker]

Ta tak i det nå, og send han gjerne bort om det må til.

Han vil kanskje hate dere nå, men i ettertid vil han være takkenemlig for det.

Dere burde bruke tid på gutten. Ta han med på fjellturer og ut i naturen. Frata han mobilen og prøv å nå inn til han på hans nivå.

Det at barn rømmer hjemmefra betyr ikke at barnet bor i et voldelig og ustabilt hjem. Kanskje dere ikke har tid til han? Kanskje dere ikke har det bra sammen?

Jeg kjenner en gutt som rømmer hjemmefra hele tiden og drar på fester og skulker skolen. Han har begynt å ruse seg også.

Han kommer fra en normalt hjem, og søskene hans er normale barn

En gang gjemte moren hans alle skoene hans og låste han inne på rommet hans.

Da hoppet han ut av vinduet i 2.etg og gikk i sokkelesten til en fest ... komisk men, akk, så tragisk.

Anonym poster: eb6176ac4d9138153899e4c2b483d08d

[AnonymBruker]

Tråden er fra 2009.

Anonym poster: 176581a92509bd724319b76874f1cd38