savner hunden min

[Gjest Gjest_hønemor_*]

Jeg savner bikkja selv om jeg bare var en liten del av dens liv, og valgte selv å omplassere den pga. sykdom. Nå har jeg fått vite at den har det bra, men Fod overtok jo ansvaret og alt straks jeg signerte papirene. Det eneste jeg har fått av opplysninger var at valpen (ja det var og er enda en valp), sliter med seperasjonsangst, og etter det ble valpen flyttet par steder, men nå har jeg endelig fått vite at valpen har fått det fint.

Er det unormalt å savne en valp man "bare har hatt i 3 mnd"??? Jeg er veldig takknemlig for all hjelp jeg har fått, dvs hjelpen valpen har fått. Men jeg fraskrev meg rettigheten til å få vite noe mer. Har fått par bilder, men det var før valpen fikk et hjem...og jeg vet ikke om de har sørget for et godt hjem. Jeg betalte kroner for å kjøpe valpen, penger betydde ingenting...jeg ville ikke selge henne da jeg ble syk...jeg ville ha noe mer seriøst.

Så konklusjonen er vel at jeg bare må glemme henne, og ønske henne lykke til. Men jeg savner henne, samtidig som jeg vet at det er egoistisk av meg. Bare tanken.

De fleste har vel ikke vært gjennom det samme. Få en valp, alt går bra, så blir du syk og så velge å omplassere bikkja . ...

Jeg kunne solgt henne, men jeg ville ha seriøse eiere. Nå vet jeg ikke hvor hun er engang, har kun fått vite at hun har det fint.

Jeg vet ikke hva jeg vil med denne tråden, men hvordan kan jeg glemme... Jeg solgte en gang en hest, og gråt hver kveld (så ille er det ikke nå), så jeg måtte kjøpe den tilbake igjen, og fant ut hvor den var, via Pennyposten.

Jeg forsøker å glemme lille valpen, men jeg håper alle er snille mot henne. Jeg føler at jeg har sviktet totalt. Hvordan kan jeg snu denne tankegangen? Jeg vet jo at jeg aldri får se henne mer.

[Gjest ts]

Jeg har ikke tenkt å stjele henne tilbake, men er det inge som forstår at jeg savner henne? symtapitården....

Jeg er hjemme igjen etter et sykehusopphold, og ingen... Jeg finner henne overal, hennes spor...i alle fall i hage....

[Gjest]

Klart du kan savne valpen,det er ganske naturlig med dyr, siden mange av oss knytter oss raskt til dyr...

Du får trøste deg med at den har det bra der den er nå, og at du gjorde nok det beste for hunden ved å gi den fra deg. Som regel er det jo en grunn for at man må omplassere dyra våre, og for dyret er det jo bedre å komme til noen som har kapasitet til å dekke alle behovene for dyret Det er MYE bedre enn å beholde dyret av egoistiske grunner når man ikke kan gi den det den trenger.

Slå deg til ro med at du gjorde det beste for valpen

(og du er ikke den eneste,hadde en hund i krisehjem i 3 mnd for ca 4 år siden,angrer den dag i dag at jeg ikke beholdt akkurat denne selv! Men jeg vet at hunden har et godt hjem der den er nå,så jeg gleder meg over det heller )

[Gjest Gjest_gjest_*]

Synes du skulle få profesjonell hjelp (psykolog e.l.) da det virker som om du slliter mer enn normalt med situasjonen.

[Gjest Aurora M]

Hei!

Det er helt normalt at du savner valpen. Jeg har ikke opplevd det med hund, men jeg er fosterhjem for mange katter, og opplever enda savnet etter spesielt en av dem jeg har hatt her. Jeg hadde henne i 1/2 år. Det er nå over 1 år siden hun fikk nytt hjem, og jeg tenker ofte på henne enda. Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg ikke har kontakt med de nye eierne, så jeg vet lite om hvordan hun har det. Kanskje du kunne prøve å kontakte de som omplasserte henne og forklare hvordan du føler det, så du får vite litt mer?

Ellers så er vi helt normale tror jeg. Det betyr bare at vi evner å knytte oss til dyr og føle ansvar og kjærlighet.

Aurora M. fra lånt PC

[Gjest ts]

Synes du skulle få profesjonell hjelp (psykolog e.l.) da det virker som om du slliter mer enn normalt med situasjonen.

Jeg tror ikke psykoterapi kan hjelpe, siden jeg er så bevisst på mine følelser. Jeg har alltidnnspillet, kanskje jeg går tilbake i itden og ikke bare sørger over henne, men alle dyrene vi har hatt i familien. En endte på middagsbordet til en venninnne (kanin), men da mistet også hun matlysten.

Jeg vil ikke mase og sende mail og være påtrengende. Jeg har fått vite at valpen har det fint. Da må det være nok for meg, men om jeg hadde omplassert en voksen hund ville jeg kanskje gåt litt mer info?

Det er en vanskelig rase, som krever mye av oss mennesker. Jeg håper hun har det fint. Som de sier, men oppretter følger med på situasjonen, men oppretter ble litt fornærmet siden jeg omplasserte valpen og ikke kontaktet henne. Jeg kan nesten ikke dra ut en skuff før jeg finner minner om valpen, eller åpne veska. Skal jeg rydde alt bort, men jeg er hjemme, og snart skal jeg på en ny runde for å kjempe mot sykdommen min.

Kan jeg sende mail til oppretter og høre om hun har fått et stabiltg hjem... og ikke bare har det fint...? Dere som driver med hunder, ville dere orket å svare på en slik mail?7

[Troyamin]

Jeg måtte omplassere hunden min da jeg var 16. Nå er jeg 30 og får enda tårer i øynene når jeg tenker på henne...

[Gjest ts]

Jeg måtte omplassere hunden min da jeg var 16. Nå er jeg 30 og får enda tårer i øynene når jeg tenker på henne...

Det var trist. Noen ganger må man omplassere for dyrets beste, enten det er hund, hest eller katt. Jeg vil ikke msae på oppretter som har ganske travle dager og mange forskjellige dyr. Jeg fikk en sms fra henne der hun skrev at nå må vi bare tenke positivt. Det var fint sagt, men følelsen av at jeg sviktet valpen (en populær rase for de som vil virke litt tøffe og det var også grunnen til at jeg omplasserte og ikke solgte...).

Innerst inne sviktet jeg vel ikke valpen. Jeg ga henne en sjanse, for selv hadde jeg ikke en sjanse til å beholde henne. Men det er trist at jeg ikke kan følge med på hvordan hun har det. Jeg har ikke tenkt å dra dit og stjele henne tilbake hvis jeg hadde visst hvor hun bor nå, men jeg får stole på at hun er i trygge hender, og oppretter følger med henne. Dvs. at skjer det noe, vil oppretter ta henne tilbake.

Jeg har tillitt til oppretteren. Men valpen var litt som barnet mitt, og enda bare en valp. Hun var alltid glad, litt rampete og sta, men glad.

En venninne var en uke på besøk for ltit siden med sin hund, og jeg ble glad da, men det minnet meg også mye på valpen. Skal jeg høre om jeg kan få par mail i året om hvordan det går med henne eller er det å kreve for mye?

Jeg trenger ikke vite hvem som eier henne. Oppretter har jo kontakt med de. Vil de nye eierne føle det som frekt hvis jeg sprør oppretter om de kan sende meg par mailier i året og fortelle litt om jenta mi? (jeg vet at hun ikke er min men hun var min beste venn før jeg ble syk og jeg ble glad i henne)

Når jeg prater med andre om det, sier jeg de riktigtie tingene, at nå må jeg glemme henne og være takknemlig for at hun har det fint, men følelsen og savnet og det å ikke vite noe, er en annen bit som jeg ikke liker å prate om.

[Gjest ts]

Jeg må vel ta tingene som de er. Jeg er ikke så veldig ryddig av meg, så jeg finner ting jeg kjøpte til valpen overalt omtrent... til og med i papirkurven. En hundetannkrem her, et halsbånd der, en line der, og hundegodis (i alle lommene nesten) Og utenfor er løpesnora. Jeg klarer ikke fjerne den selv nå, men jeg kan kanskje be noen hjelpe meg. Valpen var ikke så mye bundet ute, men det var praktisk når jeg satt i hagen.

Takk for alle svar. Det hjelper å høre at jeg ikke er helt borte, og at også andre føler savn. Det dere råder meg til er å stole på at oppretter vil følge henne fremover? Det er en seriøs oppretter, som holder kontakt med alle sine dyr. Ikke en stor kennel, men seriøse. Jeg må bare slippe taket i jenta da, og tenke positivt. Hadde jeg solgt henne, ville jeg kanskje fått vite mer, men da hadde de kanskje pyntet på sannheten. Men nå får jeg ikke vite noe.

Hvis det var en eldre hund og ikke en valp, ville jeg fått vite mer da? Og dere som driver kennel, ville dere tatt bryet med å sende par mail i året om hvordan det går med valp nummer x. ? Bare fordi den tidligere eieren savner en av mange valper...nei, jeg tror ikke dere ville gjort det. Jeg har jo fatt svar. Hun har det fint. Da regner jeg med at hun også er i et stabilt hjem.