hvor mange er i ett forhold av økonomiske grunner?

[Gjest Gjest]

Jeg finner meg i en situasjon hvor jeg er litt rådvill...

Jeg og mannen min har ett helt ok forhold. Dvs fordi han jobber mye, og derav sjeldent hjemme.

Men når han først er hjemme, så ender det ofte i krangel e.l. Og jeg irriterer meg grønt over han på mange områder. Han har gode sider å da. Og han er ikke slem.....

Vi har barn sammen,hus sammen,bil sammen...

Jeg vet jeg vil miste huset om vi går fra hverandre. Jeg har ikke sjangs i havet å sitte med ett hus. Og må gå fra en rimelig ny bil til en gammel en.

Han har råd til det.....men han hadde ikke hatt mulighet til å ha unga omtrent gr jobben hans og arbtider.

Mye derfor er vi fremdeles sammen. Men det er jo heeeelt feile grunnlag!!!!

Hvor mange er der de å???????????

[Gjest Gjest]

Er du sikker på at han holder sammen med deg for å forsørge deg og holde deg med hus og dyrere bil?

[Gjest Gjest]

Vi er flere.. Men når det er sagt, så vet jeg at jeg innerst er glad i ham som mer enn en venn... Jeg pleier å se ham for meg med andre. Det hjelper betraktelig, for å si det slik.

Og jeg vet at ofte er det dårlig stemning og krangel (to slitne voksne som strever med å dekke egne behov oppi hverdagen) som gjør at tankene om at det dreier seg om andre ting enn kjærlighet som kommer snikende. Følgelig bør man kunne ha hodet på rett plass og jobbe med forholdet man har. Istedet for å tro at det blir så mye bedre alene eller andre steder.

Hva er det som utløser krangel hos dere? Hva savner du av ham og motsatt? Hva kan dere endre på? Hva tenker han egentlig om forholdet deres? Prøv å snakke med ham om dette. Vær ærlig, både med ham og med deg selv.

Og tenk at det BLIR lettere. Når barna vokser til. Når dere får muligheten til å gjøre andre ting enn bare å løpe i sirkler.

[Møffi]

Jeg tror det er utrolig mange som er sammen slik som du beskriver, og personlig syns jeg det er synd. Mange er nok redd for å få lavere "status" hvis de forlater ektefellen, og frykter det utrygge som venter..

Men, man lever faktisk bare en gang, elsker du han ikke bør du gå, er det fortsatt følelser der bør dere ta dere sammen, kanskje til og med gå til familierådgivning e.l. for å få det bedre

[Gjest Gorgonzola]

Her opplever jeg at det var et snevert, smalt og lettvint innlegg fra TS, med forsøk på all verdens unnskyldninger til at samlivet ikke er særlig stas. Svarene er minst like lettvinte. Hva med å titte seg litt i speilet først, evaluere ståsted i dag, stille seg noen spørsmål om hva man selv har bidratt med i prosessene fram til status i dag? Jeg mener, man velger å få barn, man velger en arbeidsdeling, man velger å kjøpe hus, man velger en samlivssituasjon. Det er ikke bare et tog som suser forbi mens du står igjen på perrongen og lurer på hvem som føyk forbi - eller?

Alvorlig talt jenter, jeg håper for himmelens skyld at dere, etter å ha sett dere i speilet, greier å analyser noe om hvilket bidrag dere hadde i prosessene frem til der dere står i samlivet og ikke minst bruker dere selv i forhold til å bidra til at forholdet skal utvikle seg slik dere ønsker. Og det handler om å stake ut kursen sammen. Om dere (Gud forby) er representative for mange kvinner er det sannelig ikke rart mange menn detter av stolen og får hakeslepp den dagen dere kommer og annonserer "vi må snakke sammen, dette går ikke lenger, jeg tror ikke det er noen vits i å fortsette". Vi er da for pokker ikke tankelesere heller.

Og - bare for å ha sagt det, samme kravene må selvsagt stilles til deres menn. Den som føler det skurrer er forpliktet til å ta opp det med den andre. Men før det skurrer har man en gjendsidig forpliktelse til å involvere den andre, enten det handler om ønsker om å få unger, jobbskifte, huskjøp, utdanning eller seksuelle fantasier.

Til de av dere som velger å være sammen med partneren pga økonomi, ingen medfølelse her. Når det gjelder mulige barn så kan det være mer komplekst men det handler om å gå ut av sitt eget lille ego å ha fokus på småfolka, helst i samråd med andre og ikke nødvendigvis lilla raddis-kvinneaktivist-sosionomer.

Endret 17. september 2009 av Gorgonzola

[Gjest Gjest]

Gorgo; noen ganger er man veldig ung og får barn tidlig. Det du sier er sant men også litt ønsketenkning. Når man nesten "vokser opp" i et forhold og har ansvar for barn selv, da bruker mange kvinner flere år av livet på å bortprioritere seg selv. For barna og mannen. Og noen ganger blir dette ikke satt pris på. Det blir ikke lagt merke til engang.

Da havner man fort i en slik situasjon som TS beskriver. Uten at man av den grunn er en lat hurpe som bare er ute etter penger. Og uten at mannen i forholdet nødvendigvis har gjort noe galt. Noen ganger hjelper det å snakke, noen ganger ikke. Og ofte lufter man gjerne tankene et hemmelig sted før man overhodet tør å si noe høyt. Sånn som ts har gjort her.

[Noli]

Her opplever jeg at det var et snevert, smalt og lettvint innlegg fra TS, med forsøk på all verdens unnskyldninger til at samlivet ikke er særlig stas. Svarene er minst like lettvinte. Hva med å titte seg litt i speilet først, evaluere ståsted i dag, stille seg noen spørsmål om hva man selv har bidratt med i prosessene fram til status i dag? Jeg mener, man velger å få barn, man velger en arbeidsdeling, man velger å kjøpe hus, man velger en samlivssituasjon. Det er ikke bare et tog som suser forbi mens du står igjen på perrongen og lurer på hvem som føyk forbi - eller?

Alvorlig talt jenter, jeg håper for himmelens skyld at dere, etter å ha sett dere i speilet, greier å analyser noe om hvilket bidrag dere hadde i prosessene frem til der dere står i samlivet og ikke minst bruker dere selv i forhold til å bidra til at forholdet skal utvikle seg slik dere ønsker. Og det handler om å stake ut kursen sammen. Om dere (Gud forby) er representative for mange kvinner er det sannelig ikke rart mange menn detter av stolen og får hakeslepp den dagen dere kommer og annonserer "vi må snakke sammen, dette går ikke lenger, jeg tror ikke det er noen vits i å fortsette". Vi er da for pokker ikke tankelesere heller.

Og - bare for å ha sagt det, samme kravene må selvsagt stilles til deres menn. Den som føler det skurrer er forpliktet til å ta opp det med den andre. Men før det skurrer har man en gjendsidig forpliktelse til å involvere den andre, enten det handler om ønsker om å få unger, jobbskifte, huskjøp, utdanning eller seksuelle fantasier.

Til de av dere som velger å være sammen med partneren pga økonomi, ingen medfølelse her. Når det gjelder mulige barn så kan det være mer komplekst men det handler om å gå ut av sitt eget lille ego å ha fokus på småfolka, helst i samråd med andre og ikke nødvendigvis lilla raddis-kvinneaktivist-sosionomer.

Fantastisk innlegg!

[Gjest Gorgonzola]

Fantastisk innlegg!

[Gjest basta]

Og nettopp pga frykt for å havne i en slik situasjon nekter jeg å få barn før jeg vet at jeg er fullstendig økonomisk uavhengig dersom det skulle skjære seg mellom meg og mann.

[Gjest Gjest]

Det gjorde jeg..... var fullstendig økonomisk uavhengig med god jobb osv. MEN så havner man i en situasjon der man får et handikappet barn og jeg måtte slutte i den jobben. Så nå strever jeg med å komme ut ja - nettopp pga at slitasjen ved et pleietrengende barn har ødelagt forholdet. Man har ikke tid til hverandre osv. Og jobb kan jeg ikke ha akkurat nå siden jeg har natt/dag jobb hjemme.

En utrolig slitsom og vond situasjon.

SÅ dette er ikke fullt så svart/hvitt som mange tror altså.

[Gjest brutal_mann]

De fleste som har vært sammen i 10 år eller mer, og som har barn, er fortsatt sammen pga av barn, økonomi og fasade.

[Gjest Gjest]

De fleste som har vært sammen i 10 år eller mer, og som har barn, er fortsatt sammen pga av barn, økonomi og fasade.

Det er bare tull. Jeg kjenner mange som er sammen og som har mulighet til å tilbringe fritida sammen og ... de gjør det. Uten at de ikke har sine særinteresser. Å bli i et forhold der du føler deg styrt av økonomiske forhold eller barna, er helt feil. Men kanskje lett å skylde på hvis du har en litt sløv partner, eller selv ikke gidder å jobbe for forholdet. Alle forhold har sine opp og nedturer, de forholdene som varer og da kreves det en innsats. Ts, hvorfor går du ikke fra han? Du er vant til å styre skuta alene når han er på jobb, hva er så irriterende når han kommer hjem? Er du innerst inne redd for at han lever et dobbeltliv foreksempel? Prat med mannen din og ikke spør oss ufaglærte om gode råd. Et forhold kan bli spist opp av dårlig kommunikasjon.

[Gjest Gjest]

Dere som er sammen med partneren på feil grunnlag, får dere ikke dårlig samvittighet? Dere kaster jo bort både deres og partnerens tid.