klassiske kjæresteproblemer..

[Gjest Tasha]

Hei.

Vet ikke helt hvordan jeg skal starte, for det er så mye å skrive om alt. men jeg prøver.

Jeg er en jente på 23 år, som er sammen med en på 26. vi har vært sammen i 2 1/2 år, bodd sammen hos han i ca 1.

Som yngre ble jeg mobbet på barneskolen og ungdomsskolen. litt for tykk, og visste ikke hva mote og sminke var. Det er utrolig vonde år, hvpor jeg var borte fra skolen ofte.

Videregående ble bedre for meg, jeg strakk meg å ble slankere, lærte meg å sminke meg mer, og fikk nye venner som ikke visste hvordan jeg hadde hatt det. så jeg ble jo litt populært, og likte oppmerksomheten. vært i 2 "seriøse " forhold før han her, med maks 2 år på hver.

alltid likt litt sånn typiske badboys, som jeg kan ta at med, å leve livet med. brydde meg ikke så mye om livet videre, bare her og nå. ble litt prøving av div stoffer, men aldri på kjøret. rett å slett den beste tiden min.

så ble jeg singel igjen, før jeg traff han her, og da hadde jeg det litt morro som singel med de jeg ville. kall det litt horete, men de var å single.

uansett, nå har dere fått et intrykk av hvordan jeg er.

Da jeg altså traff denne gutten, som er egentlig det motsatte av en badboy, så ble jeg smigret med en gang. vi ble tilslutt et par, å alt virket greit.

saken er også at denne gutten var mye flinkere til å "uoppfordret" kom med søte meldinger, "erklæringer" roser, en bamse, osv, fordi han likte meg så godt.

og jeg VET jeg var sånn tilbake også. men så hadde vi vært sammen et år, så oppdaget jeg at han sendte noen meldinger med andre jenter som jeg ikke visste hvem var, som snakket sånn "glad i deg kjækken" saker. jeg syntes at år man snakker sånn, bør du vel kjenne dem , og da bør jeg vite hvem det er kanskje å.

uansett, jeg ble veldig lei meg, alltid hatt et problem og stole på folk pga tidligere ting, å dette ødla mye, selvom det ikke var så stort.

(han her er veldig kjekk, og vet det også. liker å ta bilder av seg selv (ikke nasty). egoistisk nok liker jeg å være den som får høre "hvordan har du fått hu der a??" til de andre, fordi de forrige ikke var noen glansbilder.

vi gikk videre, hadde det litt vanskelig, og fra da av har det liksom bare dabbet av mer og mer. vet det er vanlig ,men nå er jeg rådvill.

Nå snakker vi ikke om ting mer. ting kan ha skjedd som jeg trenger å snakke om så vi unngår mistforståelser og at vi vet hvor vi står. jeg vil ha et forhold sånn vi hadde på startern, hvor vi gikk turer sammen, osv.

Nå har han dratt til foreldra sine, alene. uten å spørre om jeg vil være med. samme gjorde han i går, men et annet sted. (ikke for mye info pga gjenkjennelighet) vi handler ikke sammen, om jeg spør om vi skal ta en handletur elelr noe til et stort kjøpesenter vil han ikke, men om noen andre foreslår, vil han.

han har blitt en skikkelig "lag mat til meg kjerring" type, som jeg syntes virker mer gjerrig også, siden jeg må betale meste av maten til tross for at han tjener dobbelt så mye som meg. og jeg må alltid lage mat, selvom jeg hater det.

Guri for et langt innlegg, men oppsummering er vel da :

*Jeg er innerst inne veldig ulik kjæresten min (men syntes fortsatt at det ikke alltid trenger være feil å være sammen)

* så lenge jeg har det bra med han, ønsker jeg meg ikke itlbake til det "adre" livet jeg kjenner og liker best.

men så lenge ting går nedover, lurer jeg fælt på hva jeg gjør nå

problemet jeg har nå, er at jeg trenger å snakke om dette. igjen. jeg har vel blitt plutselig rar en gang i året, hvor han skjønner at nå er noe galt. men nå spør han omtrent ikke. og jeg tør ikke snakke mer, for sier jeg noe når jeg blir nede som nå, så griner jeg. å da tenker jeg at han tenker "ikke nå igjen" . veldig sikker på den innstillinga hans der.

jeg klarer ikke å forklare de problemene jeg har til han, blir bare småbabling om at jeg vil ha mer oppmerksomhet bla bla bla, men er jo ikke sånn sytete jeg vil fremstå som. jeg har et problem i forholdet, å det trenger jeg å løsne i. vil ikke gråte, men jeg trenger å ha en kjæreste som kan sende meg ei meld en gang, uten at jeg har "mast" om det lenge. sånn han gjorde før. hvorfor gjør han ikke sånt nå, når han mener han fortsatt er glad i meg???

utblåsning! uff hva gjør jeg...

[Gjest Gjest]

Oi.. det ligner veldig på det min eks gjorde mot meg. Han brukte mye tid på å finne ut av hvordan han skulle dumpe meg, selv om han gjorde det på den verst tenklige måten. Nå sier jeg ikke at han planlegger det samme, men det er klassiske tegn på at han ikke er helt fornøyd med forholdet og det samme ser det ut til at du også tenker`?

[Gjest tasha]

Oi.. det ligner veldig på det min eks gjorde mot meg. Han brukte mye tid på å finne ut av hvordan han skulle dumpe meg, selv om han gjorde det på den verst tenklige måten. Nå sier jeg ikke at han planlegger det samme, men det er klassiske tegn på at han ikke er helt fornøyd med forholdet og det samme ser det ut til at du også tenker`?

ja det er jo det som er litt av problemet mitt.

er han rett å slett slått seg til ro som en gubbe med ei kjerring (altså lite kos, kun et ekteskapsaktig forhold hvor jeg lager mat å han sitter på sofaen.) jeg vet han "liker" det litt sånn. foreldra hans er også litt samme typen der. men jeg vil ikke bli sånn i denna alderen!

eller er det noe som plager han, som vi må finne ut av. er det meg/deg, noen andre? han sier ikke noe..

jeg ivl så gjerne ha dette til å fungere, men kan en gutt virkelig ha en slik en on/off knapp på å være romantisk kjæreste?

han er glad i oppmerksomhet fra andre trur jeg, og er alltid livig og morsom med andre på fest osv. det merker jeg at jeg er å med de jeg liker å henge med, men hvorfor kan han ikke være livlig å kose seg med meg noen ganger også? han får lov til å dra ut når han vil osv.... jeg har nesten ikke kontakt med de gamle vennene mine lenger heller, så jeg blir en del alene..

hva gjorde eksen din? vi fortjener ikke det her!

[Gjest tasha]

klipper ut noe jeg så i en anna tråd her om en som ignorerer jenta si :

Noe annet du kan gjøre for å teste hans reaksjon på om han er interessert i å ha noe kvalitetstid med der er for eksempel å ikke sitte så mye oppå hverandre, men skape litt avstand/pusterom.

Gå mer ut alene uten kjæresten for eksempel for å treffe venner. Ha noe som du kan gjøre for deg selv osv...

Kanskje da går det opp for kjæresten din: ''hvor er det blitt av henne, jeg ser henne nesten ikke lenger''. Kanskje han da famler etter deg for å få fatt i deg litt når du er innom døra osv.

dette har jeg også prøvd. så da blir jeg ståendes tom alene, men enda verre tanker, fordi han virker ikke bry seg om jeg lar være å snakke til han eller sende meg omtrent. prøver å ha hvert våres liv... men når kommer grensa der han kanskje savner meg?

[Chakoya]

klipper ut noe jeg så i en anna tråd her om en som ignorerer jenta si :

dette har jeg også prøvd. så da blir jeg ståendes tom alene, men enda verre tanker, fordi han virker ikke bry seg om jeg lar være å snakke til han eller sende meg omtrent. prøver å ha hvert våres liv... men når kommer grensa der han kanskje savner meg?

Kjære TS

Ser du har klippet og limt fra tipset mitt. Hyggelig det!

Det som er prøvelsen med det tipset er nettop at man kan føle man blir ståendes igjen tom og alene fordi man muligens har et savn og selv om man er med venner kan allikevel føle seg alene. Et savn kan læres til å håndteres på forskjellige måter ved å holde fokusering på andre ting blandt annet.

Jeg har full forståelse for at det ikke er lett når man drømmer og ønsker høyest mulig at den der hjemme skal være god og kjærlig med deg, savne deg, sende deg meldinger osv.

Det er alltid en vanskelig setting slik du har det nå når folk og forhold forandrer seg. Jeg tror ikke det finnes noen fasit, men det finnes små tips som kan prøves ut. Så ser man hvor man ender litt etter litt.

Har tenkt ut litt tankespørsmål du kan prøve å tenke om om du vil.

Hva er det som gjør at det ser ut som han ikke bryr seg osv de gangene du er ignorant eller gjør andre ting?

Jeg prøver og se hvor ting kan ha skjært seg hen hos deg. For i begynnelsen beskriver du en omtenksom gutt som du har fått. Videre skifter det til en mer egoistisk person som ikke gir deg de gleder du fikk før.

Om du går tilbake i tid.... Hvor følte du ting begynte å forandre seg, og hva situasjoner eventuelt handlet det om? Hva pratet dere om i den tiden? Hva gjorde dere osv...

Hvorfor ble det vanskelig mellom dere det er ikke noe du nødvendigvis trenger å dele her, men det er ting du kan tenke over selv. Det er noen ganger man må tilbake i tid for å se hvor det knøt seg.

Så kan man bruke av dagens informasjon til å løse tidligere knuter.

Selv leser jeg at du setter deg selv i en litt vanskelig posisjon med at du skriver

han har blitt en skikkelig "lag mat til meg kjerring" type

Jeg tenker, lager du middag til han fordi du tror/mener han forventer det?

Hva skjer om du eventuelt lager middag til bare deg selv?

Glem ikke at det er lov å vise følelser. Det er lov til å ha følelser også. Det er en ærlig sak! At noen blir fortere lei seg enn andre må også respekteres.

Men det kan hende at folk har problemer med hvordan man håndterer hverandre når disse følelsene dukker opp, akuratt på lik linje med andre følelser.

Det kan også gjelde at man ikke vet hvordan man skal oppføre seg mot de forskjellige personene når dem viser følelser.

Husk inne i dette bildet har også denne kjæresten din et par tanker selv om han ikke deler det nødvendigvis.

Vet du for eksempel om ting er vanskelig for han i dette forholdet?

Vet du hva han føler innvendig?

Vet han hvordan han skal forholde seg til deg eventuelt når du føler du vil prate med han og du gråter? Vet du hva han føler i den situasjonen?

Er han klar over hva dine behov er den dag i dag?

Er du klar over hva behov han har den dag i dag?

Har du spurt han om hvorfor han viser mindre ''oppmerksomhet'' til deg nå enn før?

Jeg tenker også at du/han/dere bør øve på kommunikasjon. Det ser ut til at kommunikasjonen mellom dere er brutt/ødelagt og trenger en reparasjon.

Dette må dere være to om for å få til å fungere. Men da må dere begge være villige til å lytte, prate og respektere. Respektere forskjeller også.

Om du føler det er vanskelig å snakke ut om problemene foran han så kan du eventuelt skrive det på et brev eller små enkle lapper?

Jeg ser du skriver selv at du ikke greier å forklare problemene dine til han.

Hva er det som gjør at du føler du ikke greier det?

Tar han deg ikke imot på den måten du ønsker å bli tatt imot på når du prøver å forklare? Andre ting?

Isåfall, hva tror du han eller du kunne gjort for at du skulle greid å prate til han/prate sammen?

Dette var bare et par tankeord som kom ut av hodet mitt foreløpig som jeg ønsket å skrive til deg. (Tenker jeg ut noe mer eventuelt kommer jeg tilbake til det.)

Ønsker deg lykke til!