"Forelsker" meg lynraskt!

[Gjest Gjest]

Hva er galt med meg? Med en gang en fyr viser interesse for meg, blir jeg betatt! Det er da ikke normalt? Jeg har også samboer og barn hjemme. Samboerforholdet er kanskje ikke det beste, men jeg elsker ham og vil ikke at det skal ta slutt.

Jeg vil ikke være SAMMEN med disse fyrene, og ville aldri ha gjort noe med det, men jeg tenker på dem (altså, det er bare en om gangen) ganske ofte.

F.eks akkurat nå. Jeg er blitt veldig betatt av en fyr. Og han liker meg nok veldig godt også - alt tyder hvertfall på det. Noe som ikke gjør det hele så mye bedre. Idag så jeg ham sammen med ei anna jente, og jeg følte meg sjalu! Hva? Jeg har jo ingen grunn til det! Men det var en liten tankevekker for meg det der. Men da jeg så ham sammen med denne dama, følte jeg presset til å gå bort til ham og flørte.. Få ham til å huske på at det er meg han vil ha. Hvor teit av meg er ikke det? Åh! Jeg blir så oppgitt over meg selv.

Hva skal jeg gjøre med det her? Jeg er tross alt ganske langt oppi tjueårene nå. Trodde det var noe som ville gå over av seg selv.. (Da jeg var liten ble jeg også veldig fort forelska)

[Gjest Gjest]

slapp av... det er helt helt normalt... Det er bare den deilige bekreftelsen paa at man fortsatt er litt attraktiv som vi blir forelska i .... Akk o ve. Har det saann selv, og skulle ibland ØNSKE at det faktisk kunne blitt noe mer enn en sus og dus følelse i magen.. jeg som du ville aldri gjordt noe, og jeg flørter ikke engang! Det er den følelsen av å bli sett på, å bli likt, som får meg til å drømme om et eller annet. Kanskje er det litt kjedelig med alle disse hverdagene?

[Gjest Torsdaggjest]

Jeg har alltid blitt lett betatt.. av pene (for meg) gutter. Samtidig har jeg alltid likt gutter godt.. de er behagelig å forholde seg til og ikke så kompliserte som jenter.

Så, jeg strevde egentlig litt.. mellom å få være en av gutta.. også blanda jeg korta litt når jeg ble betatt når de var snille og søte mot meg..

Jeg har nylig gått ut av en langt forhold (to tiår) og de siste tre årene analyserte jeg de fleste menn.. opp mot min mann.

Sammenlignet.. (ressonert nesten alltid..) og kom ofte frem til at "alle andre" gjorde så mye bra.. mens min mann kanskje ofte kom til kort.. ikke alltid.. men ofte.

Jeg ble oftere betatt.. og "tenkte lenger" på hvordan "det kunne være med...".. og jeg gikk lenger for hver gang.

Fra interessert.. til betatt.. forelsket og til slutt innledet jeg et forhold til en annen mann.. Som ga meg akkurat det jeg savnet.

Men.. det ble jo oppdaget..

Vi skilte oss.

Og etter noen mnd alene traff jeg en ny kar.

Og selvsagt er det helt nytt fortsatt..og alt nytt er bra.. Men, jeg blit møtt på en helt annen måte i alt jeg sier og gjør av denne karen.. Han SER "meg".. og gjør meg stadig trygg med en god følelse i hjertet.

Jeg merker at andre menn er uinterssante..og det slår meg at disse månedene som singel har jeg vært mindre opptatt av den "sammenligningen".. og ikke vært så opptatt av menn, som jeg var de siste årene i ekteskapet mitt.

MÅ jo ha vært fordi jeg DA var ulykkelig.. og savnet så stort noen elementære ting..?!

Savner du noen viktige ting i forholdet ditt, fra mannen din?

Er det derfor dette skjer?

Ellers.. er det jo som andre sier her; det er ikke uvanlig å "se" kjekke menn heller..

Men, jeg tror det har en sammenheng..

Før var jeg på en måte på stadig "utkikk".. når jeg ble singel.. interessert det meg ikke så mye lenger..

Eller noe..

[Gjest Gjest_normal_*]

Hva er galt med meg? Med en gang en fyr viser interesse for meg, blir jeg betatt! Det er da ikke normalt? Jeg har også samboer og barn hjemme. Samboerforholdet er kanskje ikke det beste, men jeg elsker ham og vil ikke at det skal ta slutt.

Jeg vil ikke være SAMMEN med disse fyrene, og ville aldri ha gjort noe med det, men jeg tenker på dem (altså, det er bare en om gangen) ganske ofte.

F.eks akkurat nå. Jeg er blitt veldig betatt av en fyr. Og han liker meg nok veldig godt også - alt tyder hvertfall på det. Noe som ikke gjør det hele så mye bedre. Idag så jeg ham sammen med ei anna jente, og jeg følte meg sjalu! Hva? Jeg har jo ingen grunn til det! Men det var en liten tankevekker for meg det der. Men da jeg så ham sammen med denne dama, følte jeg presset til å gå bort til ham og flørte.. Få ham til å huske på at det er meg han vil ha. Hvor teit av meg er ikke det? Åh! Jeg blir så oppgitt over meg selv.

Hva skal jeg gjøre med det her? Jeg er tross alt ganske langt oppi tjueårene nå. Trodde det var noe som ville gå over av seg selv.. (Da jeg var liten ble jeg også veldig fort forelska)

Det er ikke noe galt med deg. Og du skal ikke gjøre noe med det. Bare se på det som livets krydder. Men slutt å flørt. Det er alt jeg har å si i denne saken.