Bare jeg som syns det er tris å å se barna så lite?

[Gjest TS]

Dette er IKKE en tråd for eller i mot barnehage. Ei heller for eller i mot ute- og hjemmearbeid.

Jeg syns barnehage og sfo gjør en meget god jobb, men jeg kjenner på samvittigheten av å måtte "sette vekk" barna hele tiden. Er det bare jeg som kjenner på dette? Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne være mer sammen med barna, ha kortere dager (ja til 6 timers arbeidsdag!!) Selvsagt trives de i barnehage og sfo, men jeg føler og mener at tid med foreldrene sine aldri kan erstattes på noen måte. Spesielt for de yngste (under 3) syns jeg det er altfor lite å se sine foreldre 2 timer pr. dag i ukedagene (hjem fra barnehage kl 16-17 og middag og bare litt lek før man må i seng kl. 19 for å rekke neste dag...)

De fleste jeg kjenner virker så "kalde" - ja, det er flott at ungene er i bhage/sfo, de trenger "voksentid", ungene har godt av å "herde seg" og komme seg ut. Jeg mener ikke at man skal gå rundt med konstant dårlig samvittighet, men er det virkelig så enkelt?

Jeg er klar over at ikke ting er tilrettelagt for f.eks. deltidsarbeid for mange. Personlig har vi studielån, boliglån (selv om det er veldig gunstig) og må ha bil. Å jobbe halvtid f.eks. er ikke mulig da 80% av lønna vill gå til barnehage og sfo (vi har da noen flere barn en gjennomsnittet). Å være hjemme med kontantstøtte og barnetrygd er heller ikke nok. Så ja, jeg må ut i ganske mye jobb, men jeg syns det er trist.

Er det virkelig ikke flere som kjenner på at de skulle ønske de hadde et annet valg? (Jeg snakker om å jobbe for å dekke basale behov, ikke luksustilværelse).

[Gjest Gjest_Kaja_*]

Jeg er helt enig med deg ... og nå har jeg bestemt meg for å sette ned tempoet og få mer tid til ting som betyr noe i livet.

Har en god og fin jobb - det står ikke på det - men det føles så meningsløst å sitte her på kontoret dag inn og dag ut.

Det eneste som er synd er at jeg ikke har forstått dette før nå når ungene mine er blitt voksne.

Yngstemann hadde jeg hjemme til han var 3 år ... men etter det har det gått slag i slag og ungene våre har faktisk lengre "arbeidsdager" enn vi foreldre.

Det snakkes så fint om denne "kvalitetstiden" (unnskyld at jeg ler) .. Hvor mye kvalitet er det i trøtte unger, trøtte foreldre, sultne unger og sultne foreldre, middag som skal lages, hus som skal ryddes, osv ... ?

Kvalitetstid er et ord som er oppfunnet av foreldre med dårlig samvittighet.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Helt enig med deg over her om kvalitetstid.

Til TS.

Det er noen valg man gjør for å få det til. Men det koster - så får en selv komme frem til en løsning man er fornøyd med.

[suzie]

Helt enig, gikk ned i 90 % og kortet ned hver dag for et år siden, og går ytterlige ned 10% til 80 nå for å ha mer tid med og til ungene mine:)

[Gjest Gjest]

Ja, skal man være helt ærlig så er vel kvalitetstid noe som er fullstendig på oss foreldres premisser og nødvendigvis ikke så kvalitativt for barna. Midt inne i en travel hverdag bestemmer vi at nå har vi tid og ønske om å gjøre noe i fellesskap og da skal barna være opplagt og i humør til det. Jeg tror det er viktig å ha noen "vindu" i hverdagen der man har tid til samtaler, aktiviteter eller rett og slett gjøre ingenting og bare være tilgjengelig for barna. Kansje velger de å være med oss foreldre, prate/betro seg - eller kansje stikker de ut til venner, men er du ikke der, har de heller ikke muligheten til å henvende seg til deg. Dess færre slike "vindu" man har i.l.a. uka, dess ferre muligheter har barnet for å få den kontakten og nærheten med deg. Å "tvinge" barnet til fellesskap eller samtaler når de kun passer oss foreldre, blir feil etter min mening.

[Gjest Gjest]

Dette er vel noe mange av oss kjenner på. En opplagt løsning er jo å jobbe litt mindre, men det er ikke alle som har mulighet til det (selv om man strengt tatt har krav på redusert arbeidstid, kan det oppleves vanskelig i forhold til kolleger osv.). Vi har i perioder forskjøvet arbeidstiden, slik at én begynner veldig tidlig på jobb og dermed kan hente tilsvarende tidlig i barnehagen. Det hjelper litt. Ellers handler det mye om små tilrettelegginger i hverdagen, som å ha middagen klar (gjøre i stand kvelden før), spise middag med noen i nabolaget ganske ofte (bytte på å invitere), ikke ha så voldsomme ambisjoner for hverken husets renhet eller hagens presentabilitet.

Ang. kvalitetstid: Jeg ser at den finnes, men den kan ikke planlegges! Man kan legge til rette ved å skru av pc-er og telefoner, skru ned tempoet og være helt til stede i situasjonen, men det er ikke alltid ungene er helt på samme sted i sin dag. Tålmodighet kreves, her som på alle andre felter ...

[juni]

Jeg har kommet fram til det samme!

Driver eget firma og har drømmejobben, men kjenner at jeg er litt ferdig med "kjøret"! Jeg kan kline til igjen senere, men sønnen min er 5 år og jeg føler sterkt for å redusere stressnivået NÅ!

Det er ikke så lett å få til på flekken, men jeg prøver og fra neste år når han begynner på skolen, da SKAL jeg jobbe max 80%!

Det har vært planen i mange år, men jeg trodde ikke jeg skulle bli SÅ desperat etter å gjøre det!

Jeg er jo heldig i den forstand at jeg kan fortsette å ha drømmejobben selv om jeg reduserer tiden, det er ikke så lett for alle. Har en venninne som vil det samme, hun var hjemme i to år og ville jobbe 80%, men fant ingen interessante stillinger og endte opp i 100%

Jeg savner mer tid til å gjøre "ingenting"! Ligge på bakken å se på skyene, dra på sykkeltur FØR middag. Besøke venner. Selvsagt alt sammen med sønnen min.

Så får vi heller slutte å drømme om større bolig, vi TRENGER jo ikke mer, det er bare å innstille seg.

Jeg vil LEVE!

[Bernardette]

Klart det ikke bare er deg.

Men som sagt av flere over her; ungene er ofte trøtte, slitne, sultne osv.. og da blir det ikke mye kvalitetstid.

Det jeg liker godt er de to timene jeg har med min datter hver morgen før vi må på jobb og i barnehagen. Begge er godt uthvilt, vi spiser frokost rolig mens vi ser på tegnefilmer, leker og styrer og har det kjempefint. Mannen min jobber ofte seint så det er ikke alltid han får deltatt i mer enn en halvtime, men vi klarer oss fint alene og

Vi har også ca. to timer sammen før hun må legge seg..ikke mye, men vi prøver å gjøre mest mulig ut av tiden hun er våken.

[Susan Sto Helit]

Det er ikke bare deg som synes du ser lite til ungene dine når de er mesteparten av dagen i barnehagen, nei.

Vi var veldig flinke til å veksle på å ta korte dager på jobb en periode etter at lillegutten begynte i barnehagen. Da hentet vi ca 14.30, og så ha rundt 4-5 timer hver dag.

Så byttet han barnehage, og der var det ikke rom for henting før 15.45-16.00...

Da så vi han langt mindre.

Men nå ser vi han mer igjen, etter ennå et barnehagebytte.

Henter stort sett 15.30, men nå er han litt større, og er litt lenger våken på kvelden. Kunne sikkert hatt litt mer tid med han, men føler faktisk at han nærmer seg 3år, og ønsker å være litt mer "alene" med vennene sine...

[Gjest sani]

Hei.

Jeg har en på 2 år og føler at ikke det blir nok tid hver dag.

Hun blir hentet i banrhegen før 4, og vi legger henne kl 8.

Og fremdeles føler at ikke vi har nok tid sammen.

Helgene finner vi på noe hele tiden, men den lørdagen og søndagen man har til gode går utrolig fort,. Og før man har klart å snu seg så har mandagen kommet.

Er selvfølgelig for 6timer arb dag.

Og håper at det blri mulig snart at de som har små barn kan i hvertfall jobbe litt kortere...

[Gjest Gjest]

Er selvfølgelig for 6timer arb dag.

Og håper at det blri mulig snart at de som har små barn kan i hvertfall jobbe litt kortere...

Kjenner meg igjen i problemstillingen, men det der med sekstimersdag skjønner jeg ikke, enda jeg innbiller meg at jeg er omtrent så smart som de fleste. Hvis man skal jobbe 6 timer hver dag i stedet for 7,5, men ha samme lønn som før, betyr jo det at man får 7,5 timer fri i uka - helt gratis. Altså jobbe 80 %, men få 100 % lønn. Hvordan i all verden kan det være rimelig eller rettferdig? :klø:

[Gjest Gjest_Hjemmemamma_*]

Jeg har valgt å hoppe av karusellen noen år, og har vært hjemme med barnet hele tiden 100%.

Det går bare et "barndommstog" men mange "karrieretog" fra perrongen var det noen som sa til meg da jeg var gravid. Og det gjorde et slikt inntrykk!

Jeg blir så trist når godt voksne mennesker sier at de skulle ønske de visste hvor fort barna vokste opp, så hadde de prioritert annerledes.

Jeg har derfor valgt å gjøre motsatt:

Være hjemme i 6år, så begynne å jobbe, og forhåpentligvis kan jeg jobbe til jeg er "gammel"! Og jeg har allerede jobbet 10år.

Jeg kjenner heldigvis mange som har hoppet av karusellen, og som er hjemme 100% mens barna er små.

Det er ikke uvanlig.

Og jeg kjenner enda flere hvor foreldrene jobber slik at barna bare er på skole/bhg minst mulig, og er masse med familien. Og mange av de har mer enn 2 barn!

Disse forledrene kommer ikke unna med at begge må jobbe, men jobber skift/deltid ol. Deres motivasjon er at det er foreldrenes "problem" at de må jobbe, og at det derfor skal gå minst utover barna som mulig.

Men, det er klart; familien er ikke prioritert i samfunnet idag; det er økonomi, likestilling og likehet.

[Gjest Gjest]

Helt enig med deg Hjemmemamma - familien er dessverre ikke prioritert i dagens samfunn. Jeg har valgt å ha jobbe deltid (mannen min jobbet også deltid en stund), men da må det knallhard prioritering til. Jeg føler meg lykkelig med mitt valg, men merker at vi blir noe "akterutseilte" i forhold til venner og bekjente. Nå er heldigvis vi jordnære mennesker som er lite opptatt av status, men vi blir noengang lei andre sine kommentarer som f.eks. at huset vårt er for lite osv. Nei, huset vårt rommer hele familien, det er praktisk i hverdagen, er rimelig å eie, raskt å rengjøre og fungerer fint for oss. Alle har sine egne rom, vi har det vi trenger, men vi har selvfølgelig ikke gjesterom som står tomt 90% av tiden, eget kontor eller hobbyrom osv. Bilen vår tar oss trygt fra A til B, men er en ren fornuftsinvestering som ikke vil imponere noen. Da jeg fikk førstemann, fant jeg et dikt som gikk rett i hjerteroten på meg og det har jeg levd etter siden. Fritt oversatt fra engels;

Om hundre år

Om hundre år spiller det ingen rolle

hvor stort hus jeg bodde i,

hvor mye penger jeg hadde i banken

eller hvor dyr bil jeg kjørte.

Men verden er kansje et litt bedre sted

fordi jeg tok meg tid til å utgjøre den store forskjellen

i mine barns liv.

[Gjest Gjest]

En ganske lett løsning på problemet er å velge butikk jobb. Selvfølgelig er det ikke noe status yrke men med skift ordningen så får man mye mer tid med barnet/barna samtidig som man har inntekt. Så er det opp til foreldrene som okker seg over hvor lite tid de får med barna å avgjøre om de er villig til å klatre ned på karriere stigen i bytte mot tid med de små Alle har et valg

P.S:

Det er selvfølgelig svært vanskelig å gjennomføre dette hvis man er aleneforelder

[Gjest *Mim*]

Ærlig talt, begrepet kvalitetstid er bare pinlig å bruke. Man har tid sammen med ungene, å kalle det kvalitetstid er bare å lappe på egen samvittighet.

Jeg syns ikke jeg ser barna lite, men har valgt en litt annen løsning nå mens jeg har en liten gutt som er under året. At han ikke skal være sammen med en av oss fra sju til fire er helt uaktuelt.

[Gjest Gjest]

Ærlig talt, begrepet kvalitetstid er bare pinlig å bruke. Man har tid sammen med ungene, å kalle det kvalitetstid er bare å lappe på egen samvittighet.

Det kommer vel litt an på hva man mener med begrepet? Jeg mener at kvalitetstid er noe som plutselig oppstår, midt oppe i kvantitetstida. Sånne gylne øyeblikk hvor man føler at man duger som foreldre, hvor man er sikker på at ungene har det bra og kommer til å klare seg bra her i livet. Men akkurat som man ikke kan ha sju søndager i uka, kan man ikke ha bare kvalitetstid. Så den som sier at "nei, vi ser hverandre bare en time om dagen, men vi passer på at det er kvalitetstid", den lurer seg sjøl. Og da er jeg enig i at det er pinlig.

[Gjest Gjest]

Ærlig talt, begrepet kvalitetstid er bare pinlig å bruke. Man har tid sammen med ungene, å kalle det kvalitetstid er bare å lappe på egen samvittighet.

Jeg syns ikke jeg ser barna lite, men har valgt en litt annen løsning nå mens jeg har en liten gutt som er under året. At han ikke skal være sammen med en av oss fra sju til fire er helt uaktuelt.

Uenig. "Tid med ungene" innebærer også den tiden hvor de trasser og hyler og nekter å ha på seg jakke selv om det er minusgrader ute, eller tiden om morgenen når alle er trøtte og litt sure, o.l. Kvalitetstid er den delen av tiden med ungene som man faktisk nyter. Tiden når vi alle sitter og spiller et spill sammen, og alle er i godt humør, f.eks. All tid er ikke kvalitetstid, men den ekstra gode tiden, det er kvalitetstid.

[Bernardette]

Uenig. "Tid med ungene" innebærer også den tiden hvor de trasser og hyler og nekter å ha på seg jakke selv om det er minusgrader ute, eller tiden om morgenen når alle er trøtte og litt sure, o.l. Kvalitetstid er den delen av tiden med ungene som man faktisk nyter. Tiden når vi alle sitter og spiller et spill sammen, og alle er i godt humør, f.eks. All tid er ikke kvalitetstid, men den ekstra gode tiden, det er kvalitetstid.

Enig med det i svart. Heldigvis for oss er vi blide om morgenen og, og har derfor et par timer med deilig kvalitetstid sammen og !!

[Eve Luna]

Enig med TS.

Når fredagen kommer så er jeg helt utsultet på tid med datteren min og her mest lyst å vekke henne bare for å gi henne en kos.

Men jeg er uenig med andre om hva som er kvalitetstid. For meg er kvalitetstid all tid sammen med datteren min. Jeg blir varm i hjertet når hun gråter og jeg kan holde henne og trøste henne. Trass er også kvalitetstid for meg. Jeg er glad for all tid sammen med dateren min, enten hun er blid og fornøyd eller gråter og trasser.

[Gjest Gjest]

Enig med TS.

Når fredagen kommer så er jeg helt utsultet på tid med datteren min og her mest lyst å vekke henne bare for å gi henne en kos.

Men jeg er uenig med andre om hva som er kvalitetstid. For meg er kvalitetstid all tid sammen med datteren min. Jeg blir varm i hjertet når hun gråter og jeg kan holde henne og trøste henne. Trass er også kvalitetstid for meg. Jeg er glad for all tid sammen med dateren min, enten hun er blid og fornøyd eller gråter og trasser.

Men føler du deg aldri sliten og lei, sånn at du lurer på om du er en brukbar mamma? Det har jeg rett som det er, og da blir det ikke så innmari stas, selv om vi er sammen. Andre ganger, derimot, har jeg flytfølelse, og opplever det som om jeg kan fikse alt. Hvis barna gråter eller somler eller søler eller krangler med hverandre mens jeg er supermamma, gjør det ingenting, for jeg ordner opp med et trylleslag Og da oppstår ofte øyeblikk av skikkelig kvalitetstid.