Å komme seg vekk fra psykopatens klør...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg mistenker samboeren min for å være psykopat, eller jeg vet at han er det. Jeg har snakket med lege og psykolog om problemene vi har og hvordan han oppfører seg mot meg og de begge ber meg om å komme meg vekk derfra.

Han kaller med de verste ting, psyker meg ned, stenger meg inne om jeg sier jeg vil gå ut derfra. Lar meg ikke ringe hjem, lar meg ikke svare på telefonen selv og han har full kontroll på meg og alt jeg foretar meg. Jeg må snike meg til legetimer for de skal han være med på. For å ha kontroll på at det ikke blir foretatt GU på meg eller at legen tar for mye på meg for da blir han sjalu. Han tåler ikke at jeg ser på kompisene hans for da blir han sjalu. Han har alle mine passord til msn (som jeg har nesten måtte sletta vennene mine da han ikke tåler at jeg har mannlige venner og venninner som har halvnakne bilder, la oss si bikini, av seg på facebook) min omganskrets har blitt temmelig innskrenket og jeg har sett ingen av mine venner siden vi flytta sammen. Han har stålkontroll på meg og om vi krangler lar han meg ikke gå. Han driver med psykisk terror og samtidig driver og snakker om meg og hvor umulig jeg er til alle vennene sine inkludert mor og familie. Dette setter meg i et veldig dårlig lys. Når han er borte hjemmefra, gjør han det alltid sånn at jeg likevel ikke kan komme meg vekk herfra, fordi han nå ikke har nøkkel til leiligheten og jeg vil ikke gi fra meg nøkkelen min for hvis jeg da drar så får jeg aldri mine møbler og ting igjen. Han kaller meg syk i hodet og gal hver eneste dag. Sier jeg er et null, at jeg ikke er verdt noenting, at jeg er søppel, et nek, et naut... Jeg er også gravid men det er ikke hans barn. Jeg mistenker han for å prøve å ødelegge barnet, evt prøve å skade det såpass at jeg mister det. Han kaller barnet for søppel og dritt. Han sier at han lurer på hvordan ungen blir, med mine gener med et påfølgende "æsj" etterpå. Han klemmer på magen min slik at jeg får vondt, presser den inn. Jeg sier ifra men da ler han og/eller bare gjør narr av meg og aper etter meg. Han slår, tar kvelertak, dytter meg slik at jeg faller og holder meg fast. Han var fast bestemt på at vi skulle ta karusell og jeg sa fra at jeg ikke kan det fordi jeg er gravid og da skal man ikke ta sånt. Når vi kjører bil, kjører han fort over fartsdumpene og ler når jeg sier at det er ubehagelig. Han tar tak i selve magen og rister... Han vil jeg skal spise slike ting som man skal holde seg unna når man er gravid. Og han lar meg aldri få den ekstra søvnen som jeg trenger, da får jeg bare høre at jeg er lat. Når jeg en gang sa at jeg hadde vondt i ryggen, ba han meg slutte å syte og klage. Når jeg sier at jeg ikke kan gjøre ditt og datt pga at jeg er gravid så kaller han meg hypokonder. Legen min sa at jeg ikke bør fly etter 4,5 mnd. Han sier legen tar helt feil og mener vi skal reise på langtur, dvs 12 timer minst med fly, når jeg er i 6-7. mnd. Jeg ga fra meg kattene fordi jeg var redd for toxoplasma og fordi vi ikke kan ha dyr i leiligheten og nå planlegger han å ha hund. Jeg har sagt klart fra at hund orker jeg ikke å ha ansvar for nå når jeg er gravid (det er slitsomt nok å være sammen med han og å være gravid og slite med måten han behandler meg på). Han er aldri kjærlig eller øm eller tar noen som helst hensyn til meg og som gravid. Jeg er dypt deprimert og ønsker meg vekk fra han, det er jo ikke hans barn uansett. Jeg vil så vekk fra dette marerittet men han har truet meg med at hvis jeg går fra han så skal han lage et helvete i livet mitt og ødelegge det. Jeg føler meg som stengt i et fengsel, der jeg må gi opp alle mine interesser og gleder for at han skal ha kontroll på meg. Med interesser og gleder mener jeg mine hobbyer, jeg leser bøker og han vil at jeg skal melde meg ut av hobbyklubber og bokklubber, stoppe abonnement på blader, han vil bestemme hvilke klær jeg skal ha på og ikke og hvordan jeg skal sminke meg. Han bestemmer hvilke jeg skal ha til venner og for han er ingen av mine venner bra nok. Han mistenker meg stadig for å være utro, står et møbel litt lengre til venstre eller høyre enn han mente det gjorde før han gikk ut så har jeg vært utro og hatt mannebesøk mens han har vært ute. Jeg går på pinne for han hver dag, holder huset rent og stresser for å gjøre alt perfekt for han, likevel er det aldri bra nok. Jeg får ikke bestemme noenting her hjemme, selv om jeg betaler halve husleia. Fikk ikke si ett ord om hvordan ting skulle møbleres her hjemme eller hvordan noenting skulle være og alle mine personlige ting og pyntegjenstander, ligger nedpakket i boden fordi for han er det bare søppel. Jeg måtte kaste halvparten av klærne mine, og alle kjolene mine og diverse pynteputer og bamser bare "forsvant" under flyttinga. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette når han truer meg med både det ene og det andre, jeg er så lei av å bli ydmyka offentlig av han og behandla så dårlig. I hans øyne er det jeg som er umulig og vanskelig og sier til alle at jeg er full av hormoner. Han aner ikke hva hormoner er isåfall. Han er nedlatende og jeg begynner å bli lei av hele livet. Det som skulle bli en gledens stund, denne ventetida når jeg venter barn og alt, ble til et mareritt. Takket være han. Jeg frykter for barnets liv slik han holder på. Han har jo noen gode sider også men de blir overskygget av alt det dårlige. Jeg gruer meg til hver gang han kommer hjem fra jobb og gleder meg til hvert lille pusterom jeg får uten han. Jeg har det aldri bra sammen med han og de eneste gangene han er snill er når han er usikker på om jeg skal gå fra han og når han vil oppnå noe. Hvordan skal jeg på best mulig måte få ordnet opp i dette? Hvordan skal man klare å unngå psykopater i fremtiden? Jeg trenger seriøst hjelp til dette.

[Gjest Gjest]

FLYTT UT! Drit i møblene.

[Gjest Gjest]

Normalt sett har jeg veldig sterk sympati for noen som lever sammen med voldelige og misshandlende partnere, men i denne situasjonen klarte jeg ikke helt å få den samme sympatien.

Du er gravid, men det er ikke hans barn? Har du da vært utro eller har dere nettopp flyttet sammen? Dette var en veldig objektiv beskrivelse av et voldelig samliv og om du virkelig har all denne insikten har jeg problemer med å se hvorfor du er sammen med ham. Normalt har ikke ofre av psykopater samme innsikt som dette, og klarer derfor heller ikke handle på samme måte.

Om dette er seriøst, kontakt politiet og få voldsalarm og flytt til et krisesenter.

[Gjest Blondie65]

Trådstarter:

Jeg har to ting å si, samt en konklusjon.

1) Du er redd for hvor ille det vil bli, om du skal klare deg, om han skal lage et helvete osv hvis du flytter. Spør deg selv: Hvordan kan han gjøre noe som helst som er verre enn det du du opplever i dag? Hvis du flytter vekk får du tross alt både pusterom og pause fra han, selv om du kanskje må forholde deg til utbrudd pr sms, e-post og telefon av og til.

2) Du er gravid. Dvs du har ikke bare ansvar for deg selv lenger. Det bør telle som den store overvekten på vekten som får deg til å ta avgjørelsen.

KONKLUSJON: Avslutt dette forholdet. Øyeblikkelig - før ubotelig skade blir gjort. All verdens gjenstander og ting som han likevel må erstatte hvis han ødelegger de kan ikke rettferdiggjøre at du setter deg som mor og ditt ufødte barn i fare. Han kommer ALDRI til å bli bedre, så er det ikke like greit å komme vekk først som sist?

Krisesenteret kan hjelpe deg med

- hemmelig adresse (dvs fred og ro en tid slik at du får klarnet tankene

- ny permanent bolig

- juridiske spørsmål i forbindelse med bruddet

Neste gang du er alene i huset - kontakt dem, spør om de kan hente deg.

[Gjest ts]

Nei det er ikke tull. Jeg er redd for å dra og redd for å bli.

[Gjest Gjest]

Har du ingen å dra til? ei veninne ?familie ?

[Gjest Gjest]

ufattelig at du ønsker et slikt liv for ditt barn!

at han ikke ønsker dette barnet og vil at du skal gjøre alt du ikke bør som gravid, kan du jo bare tenke deg hvordan han vil behandle den ungen når den blir født!!!!!!

vær nå en god mor og dra!!!

har du ikke en oppegående mor eller far du kan rømme til og bli boende der hos!

da jeg var sammen med en psykopat, som ikke var halveis så ille som din type ( og han hadde diagnosen psykopat), så stakk jeg av mens han lå og sov. jeg tok kun veska mi, lista meg ut og gikk hjem. fortalte hvordan ståa var, og etter det fikk jeg beskyttelse hjemme.

han prøvde både å true meg, og godsnakke med meg, annen hver gang. men jeg viste mitt eget beste og holdt meg hjemme.

nå i ettertid kan jeg ikke fatte at jeg i det hele tatt var sammen med han, og at han prøvde virkelig å hjernevaske meg til å tru at jeg var udugelig og ubrukelig.

for en komplett dust!! jeg grøsser når jeg tenker på han.

vil du virkelig barnet ditt så mye vondt ved å bli!

han er for faen ikke kjæreste materiale, og ihvertfall IKKE pappa materiale!

du vil oppleve en helt ny verden når du ser hvordan du br bli behandlet. det er så ufattelig mange gode gutter der ute. og de vil du se, bare du kommer deg ut og gir det litt tid. barnet ditt fortjener en god fars figur, en som behandler både barnet ditt og mamman sin bra. du kommer til å gi det barnet så mange psykiske problemer, angst og depresjoner for livstid hvis du blir. og for ikke å snakke om en nedpsyka mor du kommer til å bli.

du er ikke lykkelig!

kom deg bort, jo fortere jo bedre!

og alle psykologer og profesjonelle sier at psykopater kan du ikke forandre!

jeg syntes du er utroluig dum og lavmål hvis du blir i det forholdet der og utsetter ditt barn for dette!

[Gjest Gjest]

og dessuten, når du får barnet, og barnevernet får nyss om dette, kan du faktisk miste foreldreretten.

hadde jeg vist om et barn som bodde med en voldelig person som slo barnet, hadde jeg ikke tenkt to ganger på å ringe barnevernet.

og det må ikke gå så langt som å slå, det holder med psykisk misshandling. det gjør like mye skade det.

drit nå lang marsj i de materielle tingene dine. det er da ikke det som er verdt noe! det er det siste jeg hadde tenkt på.. tenk på deg og barnet ditt. det er det som er viktigst!

du fortjener så mye bedre!

for det finns nok av gutter som forteller deg hvor vakker du er, som elsker deg og vil deg alt godt. som vil at du skal ha det bra, som lager mat til deg. som dyrker deg, som ønsker at du skal ha hobbyer, en som smiler og glittrer i øynene når han ser deg. en som stryker på deg av ømhet, som forteller deg hvor mye han elsker deg. som kysser deg på panna når du skal sove. en som ligger å ser og beundrer deg der du sover. en som gir deg frihet til å gjøre som du vil- til enhver tid.

en som ler og tuller med deg. en som får hjertet til å briste av kjærighet og godhet. en som vil gjøre alt for at du er lykkelig!

de guttene fins, tro meg!

du har møtt en av de værste, tro meg, jeg har vært der selv. og alle guttene jeg har vært sammen med, har vært tusen ganger bedre og snillere.

[Gjest sjoko]

Når det gjelder slike tilfeller der barn er involvert, så føler jeg null sympati for deg.

Du kan ikke dra når han er bortreist for da får ikke du tilbake møblene?? Det er jo flott å se hva du legger som prioritet her, en sofa og tv er mye mer verdt enn barnet, eller?

Jeg tviler på at du vil forlate denne mannen, og om du gjør det så venter du sikkert til han banker deg gul og blå og kanskje skader barnet. Hadde du klart å leve med det iettertid om noe skulle skje med barnet? Et slag som for han bare er ment som "tull" som får fatale konsekvenser?Skal du sitte og la deg bli tråkket på resten av livet?

Noe sier meg at når verken lege eller psykolog har klart å få deg til å fatte at du må komme deg vekk så tviler jeg sterkt på at kvinneguiden vil klare det heller.

[Gjest Gjest_hei_*]

Fullstendig enig med gjest over..

Om du ikke var i stand til å ta ansvar for deg selv før du ble gravid,

så bør da f.. meg gjøre det nå, for barnets skyld!

Skjønner meg ikke på sånne kvinnfolk, her skriver du svart på hvitt om en jævla drittsekk, som DU velger å bo sammen med.

Skjønner at situasjonen er vanskelig,men sååå vanskelig er det ikke når det

kommer til det eneste fornuftige valget du fullt mulig kan ta for din egen

og ditt ufødte barns skyld, nemlig å komme deg vekk derfra nå. Om du velger å bli, dessverre,- da har jeg null sympati for deg. Stakkars barn, ihvertfall.

Det er helt klart at han er problemet, men du velger faktisk å ha dette problemet i livet ditt.

[Gjest ts]

Jeg dro etter at jeg skrev at jeg er redd for å dra og redd for å bli. Det verste er jo å ha blitt. Jeg tok med meg koffert med noen klær, toalettsaker og pcen. Møblene er der. Jeg har nøklene og kan kanskje få de hentet senere. Dere har så rett, møblene teller ikke her. De kan kjøpes nytt men ikke livet til meg og barnet. Han har ringt konstant siden jeg satte meg i taxien. Ringt, skjelt ut meg, plutselig sagt han syns dette er trist, for så å true meg med å ødelegge livet mitt og fortelle mine foreldre hvordan jeg virkelig er... I hans øyne er jeg en forferdelig person. I hans øyne er jeg også et fjols, et naut, nek, idiot, tosk, søppel, et null, en dårlig mor og mange andre ting som ikke passer seg på trykk. Jeg syns jeg har tatt et stort steg idag, likevel er det en side av meg som lurer på om jeg virkelig har gjort rett nå. Men det har jeg. Det bare føles tungt og vanskelig nå. Mora mi støtter meg og lar meg aldri dra tilbake. Jeg er bare redd for alt han kan være i stand til å gjøre mot meg nå. Jeg har forandra passordene på mailen og facebooken min så han ikke kan kludre med det. Hva jeg skal gjøre med facebooken min aner jeg ikke nå, hvordan gjør man så de ikke kan sjikanere og henge meg ut nå? Blokkere? Er det det jeg skal gjøre med en som er troende til å gjøre hva som helst? Huff, jeg vet at han skal ydmyke meg og lage et mareritt fremover for meg. Men, ungen min vil vokse opp trygt og med tiden vil jeg også komme meg psykisk tror jeg. Jeg trenger ingen mann, ikke nå. Og iallefall ikke en som er som han der. Jeg vet det, selv om han var snill og god og vi hadde noen fine dager lørdag og søndag. Det er tungt, dette. Men han forandrer seg nok aldri. Jeg er nå i en annen by, langt unna legen og psykologen min. Jeg har time i morgen og lurer på om det er mulig å få tatt det på telefonen. Psykologen min sa at hvis jeg gir klarsignal så skal hun hjelpe meg med å komme meg vekk fra det der. Jeg vil ikke utsette barnet mitt for han der. Jeg vil det beste for barnet. Det er ikke materielle goder. Det er å ha det trygt og godt og rolig rundt seg og kjærlighet og en god mor som er rolig og balansert og ikke nervøs og deprimert.

[Sheherasade]

Herregud! Godt du har kommet deg unna! Og nå må du fortsette å holde deg unna! Den fyren er jo et monster!!! Politianmeld ham med én eneste gang, så får han forbud mot å nærme seg deg. Politiet kan jo ikke akkurat fotfølge ham, men det kan hjelpe at han vet at politiet er klar over at han holder på slik. Kanskje du kan få voldsalarm som du bærer på deg hele tiden så du kan utløse den hvis han prøver seg på noe. Oppsøk krisesentre, og få all den hjelpen som finnes der ute. Dette er alvorlig!

Og for all del... IKKE GÅ TILBAKE TIL HAM!!!!

Lykke til!!!

[Sheherasade]

Ja, du kan blokkere ham på Facebook. Da har han ingen mulighet til å sende meldinger, se vennene dine, veggen din, skrive på den, eller noe.

[Gjest ts]

Jeg tror ikke jeg kommer til å ta kontakt med krisesenter, og politiet skal jeg nok vente med å ta kontakt med foreløpig iallefall. Kan jo være bare tomme trusler fra han. Jeg vil ikke gjøre noe for å ødelegge for han, jeg vet at han kommer til å være lei seg. Han har følelser også. Vi hadde gode dager her, men jeg klarer ikke glemme hvordan han var og i natt var forferdelig. Torsdagen som var, var også forferdelig. Jeg kan jo ikke leve oppi det sånn. Og når han ringer meg, skjeller meg ut og kjefter, foran kameratene sine og tar opp samtalene slik at "alle" skal få høre hvor idiot jeg er. Nei, det er barnslig og dårlig oppførsel. Jeg syns ikke at jeg fortjener dette. Han sier at han var klar for å ta vare på meg og barnet men til hvilken pris? Jeg fikk aldri bestemme noe selv. Jeg har behov, ønsker og er et eget menneske, hvorfor skal jeg gi avkall på alt for han? For å få hans "kjærlighet". Huff, jeg har dårlig samvittighet overfor han samtidig som at jeg tenker på meg selv og barnet. Jeg tror jeg alltid har satt han foran meg selv. Og glemt meg selv oppi alt. Eller kanskje det ikke var så ille likevel? Men det syns jeg at det var. Jeg finner meg ikke i å bli kalt både det ene og det andre hver dag. Jeg finner meg ikke i å gå og gråte hver dag. Jeg bekymrer meg for om jeg stresser babyen i magen når jeg er lei meg hele tida. Kan det påvirke den? Varig? Jeg føler meg så splittet. Det var gode ting med forholdet også. Hva om jeg angrer? Kan det noengang bli bedre, eller kunne det noengang blitt det? Jeg får jo ikke gå tilbake nå. Hvis dette noengang skulle blitt ordnet opp i igjen, så måtte vi ha hatt profesjonell hjelp til å få forholdet til å fungere. Men hva hjelper det når det i hans øyne er JEG som er hele problemet og at han ikke har skyld i det i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Nei, det kunne aldri blitt bedre.

[Gjest Blondie65]

Jeg er lettet over at du har dratt.

Skift mobil og gjem denne med all hans sjikanering og hans nummer på et sted der du ikke ser den hele tiden. Skap avstand. Det er veldig godt å høre at du befinner deg i en annen by - det betyr at det er mindre sannsynlig at han oppsøker deg.

Jeg synes du har gjort et tøft valg i kveld og ønsker deg lykke til.

P.S.: Noen dager uten han og de tunge tåkeskyene i hodet vil klarne og du vil oppdage freden rundt deg, eiendomsretten til ditt eget liv, mangelen på negativ feedback hele tiden, etc.

Lykke til!

[Sheherasade]

Jeg tror ikke jeg kommer til å ta kontakt med krisesenter, og politiet skal jeg nok vente med å ta kontakt med foreløpig iallefall. Kan jo være bare tomme trusler fra han. Jeg vil ikke gjøre noe for å ødelegge for han, jeg vet at han kommer til å være lei seg. Han har følelser også. Vi hadde gode dager her, men jeg klarer ikke glemme hvordan han var og i natt var forferdelig. Torsdagen som var, var også forferdelig. Jeg kan jo ikke leve oppi det sånn. Og når han ringer meg, skjeller meg ut og kjefter, foran kameratene sine og tar opp samtalene slik at "alle" skal få høre hvor idiot jeg er. Nei, det er barnslig og dårlig oppførsel. Jeg syns ikke at jeg fortjener dette. Han sier at han var klar for å ta vare på meg og barnet men til hvilken pris? Jeg fikk aldri bestemme noe selv. Jeg har behov, ønsker og er et eget menneske, hvorfor skal jeg gi avkall på alt for han? For å få hans "kjærlighet". Huff, jeg har dårlig samvittighet overfor han samtidig som at jeg tenker på meg selv og barnet. Jeg tror jeg alltid har satt han foran meg selv. Og glemt meg selv oppi alt. Eller kanskje det ikke var så ille likevel? Men det syns jeg at det var. Jeg finner meg ikke i å bli kalt både det ene og det andre hver dag. Jeg finner meg ikke i å gå og gråte hver dag. Jeg bekymrer meg for om jeg stresser babyen i magen når jeg er lei meg hele tida. Kan det påvirke den? Varig? Jeg føler meg så splittet. Det var gode ting med forholdet også. Hva om jeg angrer? Kan det noengang bli bedre, eller kunne det noengang blitt det? Jeg får jo ikke gå tilbake nå. Hvis dette noengang skulle blitt ordnet opp i igjen, så måtte vi ha hatt profesjonell hjelp til å få forholdet til å fungere. Men hva hjelper det når det i hans øyne er JEG som er hele problemet og at han ikke har skyld i det i det hele tatt.

Herregud! Nå må du ikke begynne å angre! Eller ha dårlig samvittighet! SELVSAGT skal ingen bli rakket ned på og psyket ut! Du er da faen meg verdt mer enn som så! Det er HAN som er en syk jævel som har tatt dritten sin ut på deg, og det skal du ikke tolerere! Og det skal i hvert fall ikke barnet ditt få lide for!

Og du MÅ IKKE gå tilbake til ham igjen. Han trenger hjelp. Han burde gå til en av disse selvhjelpsgruppene for voldelige menn. Seriøst!!!

Og hvorfor i all verdens navn fortjener ikke han å vite at politiet følger med på ham? Du kan i det minste gi dem en bekymringsmelding hvis du ikke anmelder ham. Men ærlig talt jente! Nå må du tenke på deg selv og barnets sikkerhet. Hva har han gjort for å fortjene din lojalitet? Ja, jeg skjønner du er glad i ham, og at du vil se det beste i ham. Men les det første innlegget ditt en gang til! Det bør være svar godt nok på hvor ille han er!

[Gjest ts]

Verste er at jeg nå har dårlig samvittighet overfor han. Kanskje gleda han seg til å komme hjem til meg, han sendte meg en koselig melding på mobilen idag der han skrev at jeg er verdens søteste, at han savner meg og elsker meg. Men de ordene fungerer ikke for meg lengre, fordi han har kalt meg så mye stygt at det overskygger det fine. Jeg føler meg litt slem nå som bare dro. Kanskje hadde vi klart å fått en fin kveld ikveld, men jeg klarer det ikke mer. Og når vi har hatt det rolig og "fint" sammen så har jeg aldri kunne hatt det hundre prosent bra pga alt han har sagt og gjort. Og når vi sitter der rolig så klemmer han inn magen min og ler når jeg sier au, han klemmer puppene mine (nei, dette er ikke tull) hardt slik at jeg får vondt og så ler han og kaller meg hypokonder når jeg får vondt og slår på baken min. Ikke mye omsorg og kjærlighet i det og det er ikke gøy. Det er plagsomt og ubehagelig. Og jeg lurer på hvordan i all verden kan han bli voksen noengang når han ikke har blitt det enda? Han har ikke respekt. Likevel er det en liten del av meg som sier at jeg har gjort noe dumt nå, som dro. Jeg var mye ensom før jeg møtte han. Mye alene og slik. Med han fikk jeg kommet meg ut, levd litt på en annen måte enn jeg har gjort, møtt folk og slik men det var bare helt i begynnelsen ting var bra. Jeg tror ikke dette lar seg reparere eller at han forandrer seg, men hvorfor har jeg dårlig samvittighet nå?

[Sheherasade]

Verste er at jeg nå har dårlig samvittighet overfor han. Kanskje gleda han seg til å komme hjem til meg, han sendte meg en koselig melding på mobilen idag der han skrev at jeg er verdens søteste, at han savner meg og elsker meg. Men de ordene fungerer ikke for meg lengre, fordi han har kalt meg så mye stygt at det overskygger det fine. Jeg føler meg litt slem nå som bare dro. Kanskje hadde vi klart å fått en fin kveld ikveld, men jeg klarer det ikke mer. Og når vi har hatt det rolig og "fint" sammen så har jeg aldri kunne hatt det hundre prosent bra pga alt han har sagt og gjort. Og når vi sitter der rolig så klemmer han inn magen min og ler når jeg sier au, han klemmer puppene mine (nei, dette er ikke tull) hardt slik at jeg får vondt og så ler han og kaller meg hypokonder når jeg får vondt og slår på baken min. Ikke mye omsorg og kjærlighet i det og det er ikke gøy. Det er plagsomt og ubehagelig. Og jeg lurer på hvordan i all verden kan han bli voksen noengang når han ikke har blitt det enda? Han har ikke respekt. Likevel er det en liten del av meg som sier at jeg har gjort noe dumt nå, som dro. Jeg var mye ensom før jeg møtte han. Mye alene og slik. Med han fikk jeg kommet meg ut, levd litt på en annen måte enn jeg har gjort, møtt folk og slik men det var bare helt i begynnelsen ting var bra. Jeg tror ikke dette lar seg reparere eller at han forandrer seg, men hvorfor har jeg dårlig samvittighet nå?

Kjære deg, du skal da ikke tåle sånne ting, uansett hvor alene du har vært før! Er det bedre å bli behandlet som dritt enn å være alene? Selvsagt kommer du til å møte noen andre igjen, som er mye bedre for deg. Ja, dere har nok hatt noen fine stunder sammen, men som du sier i tittelen din: han er psykopat!!!

Ut i fra det du skriver høres det ut som om du kanskje har hatt litt dårlig selvtillit tidligere og hatt veldig lyst på kjæreste. Og da kan man lett tiltrekke seg drittsekker som har antenne for jenter som de kan rakke ned på og få seg til å føle enda mindre.

Det du må gjøre nå er å holde deg unna ham og begynne å gjøre ting på egen hånd. Ta kontakt med venner du har mistet igjen, vær ærlig med dem om hvordan han har vært mot deg, begynn å gjøre det du har savnet og som han har nektet deg. Du skriver at du har gått til psykolog. Det bør du fortsette med. Du må rett og slett oppleve hvor flott du selv er, og bygge deg opp for å være en god mor for barnet ditt. Du trenger ikke ham! Du har deg selv, og du må stole på deg selv. Og du har familien din, moren din. Søk støtte hos dem! Nå må du konsentrere deg om deg selv og barnet du skal ha. Skap et godt liv for dere begge. Ikke tenk på eksen din eller nye menn, men kun på å ha det godt med deg selv!

Eksen din er en drittsekk. Du skriver selv at han ikke viser deg respekt, at han er umoden, at han er plagsom. Ut i fra det du beskriver vil jeg rett og slett kalle ham stokk tett, og helt uten empati.

[Gjest ts]

Og nå driver han og ringer mora mi og sender henne meldinger og nå skal han komme og hente nøklene mine for hvis ikke blir han gående ute i natt. Sier han. Dette for at jeg ikke skal få ha møblene mine sikkert. Jeg gruer meg til at han kommer hit, er redd for hva han kan finne på og mora mi er stressa og nervøs selv. Han lar dette gå utover henne, stakkar. Og vi må sitte oppe til han kommer og henter de og da vil han nok lage scener og jeg er redd for hva han kan finne på for noe. Samtidig er jeg redd for at alle de psykiske påkjenningene vil gjøre at jeg i verste fall mister barnet.