finner alltid feil med kjæresten

[Gjest Gjest_Susanne_*]

Med alle de tre kjærestene jeg har hatt så har jeg vært forelsket i begynnelsen, men det dabbet fort av. Til slutt ble det slik at jeg følte at jeg ikke engang ville presentere dem for familien eller så for meg noen fremtid med dem. Etter hvert slo jeg bare opp og gikk min vei.

Nå er jeg sammen med en som jeg var veldig forelsket i, vi har vært sammen i nesten ett år og føler ikke helt det samme for han som før,jeg ser på han med andre øyne enn det jeg gjorde før. Jeg føler ikke at jeg elsker han og det er ting med han som jeg ikke liker,noeng anger rett og slett hater; altså småting som klærne han har på seg en dag (hater joggebukser),eller måten han sier ting på (uttale). Er noe ved han som jeg virkelig finner frastøtende enda jeg ikke vet hva er (selv om han er en helt normal søt gutt). Alt dette er jeg veldig klar over er ubetydelige småting,men jeg føler liksom ikke noe lenger, og som de forrige kjærestene så hade jeg ikke engang reagert noe om han slo opp her og nå.

Jeg blir altid utilpass og misunnelig,nesten lei meg når jeg omgås andre par og måten de snakker til hverandre på og viser at de elsker hverandre gir meg lite stikk i magen. Jeg ønsker det samme som dem,og jeg tror virkelig ikke at jeg er i stand til å elske en annen person på den måten.

[Snop]

Med alle de tre kjærestene jeg har hatt så har jeg vært forelsket i begynnelsen, men det dabbet fort av. Til slutt ble det slik at jeg følte at jeg ikke engang ville presentere dem for familien eller så for meg noen fremtid med dem. Etter hvert slo jeg bare opp og gikk min vei.

Nå er jeg sammen med en som jeg var veldig forelsket i, vi har vært sammen i nesten ett år og føler ikke helt det samme for han som før,jeg ser på han med andre øyne enn det jeg gjorde før. Jeg føler ikke at jeg elsker han og det er ting med han som jeg ikke liker,noeng anger rett og slett hater; altså småting som klærne han har på seg en dag (hater joggebukser),eller måten han sier ting på (uttale). Er noe ved han som jeg virkelig finner frastøtende enda jeg ikke vet hva er (selv om han er en helt normal søt gutt). Alt dette er jeg veldig klar over er ubetydelige småting,men jeg føler liksom ikke noe lenger, og som de forrige kjærestene så hade jeg ikke engang reagert noe om han slo opp her og nå.

Jeg blir altid utilpass og misunnelig,nesten lei meg når jeg omgås andre par og måten de snakker til hverandre på og viser at de elsker hverandre gir meg lite stikk i magen. Jeg ønsker det samme som dem,og jeg tror virkelig ikke at jeg er i stand til å elske en annen person på den måten.

Det er gjerne ikke det at du ikke er i stand til å elske noen, men har urealistiske krav og forventninger til de du skal elske? Kanskje?

[Jenta-som-smiler]

De fleste er opp over ørene forelsket når de først treffer noen og de blir kjærester, alt det nye er spennende og innbydende men etterhvert som månedene (årene) går legger man mer merke til at tingene man før synes var søte, kanskje blir irriterende.. det er ikke det at man ikke lenger er glad i personen men rett og slett det at hverdagen inntar en hehe.. og forelskelsesrusen varer sjeldent mer enn ett år.. snakk med din nåværende kjæreste om hva du føler, vær åpne, og kanskje gjør som jeg og min gutt gjorde, vi tok oss en herlig liten ferie sammen og fant tilbake til gode gamle tider.. noen ganger hjelper det å komme seg ut av den samme gamle rutinen

[Breakeven]

Du har kanskje bare ikke møtt "den rette" ennå..

[Tante]

Å elske noen er ikke det samme som å synes den er feilfri.

Jeg elsker kjæresten min, men ser mange ting jeg ikke liker ved ham. Noen av disse kan han, og er han villig til, å forandre. Andre ting godtar jeg, fordi jeg kan leve med dem. Jeg er ikke perfekt heller. Og jeg har hatt det akkurat slik som deg. Vi har vært sammen i 11 måneder nå, og det er absolutt ikke det samme lenger. Vi er ikke kosete, nyforeska og rosenrøde lenger, nærmere kjedelige og forutsigbare. Det er helt naturlig. Men vi elsker hverandre fremdeles.

Jeg tror du lar de tingene du ikke liker ta fokuset vekk fra følelsene dine. Nei, det er ikke sikkert du elsker ham, men det kan du ikke bestemme ut i fra om du liker klærne og uttalen hans.

Jeg tror absolutt du er i stand til å elske. En ting som ofte skjer er at man bruker "feil og mangler" som en begrunnelse på at man ikke elsker noen. Dette er gjerne ubevisst.

Noen personer er såpass forskjellige at man misliker ting ved den andre som man bare ikke klarer å overse. Slike forhold skal det mye til at varer.

Prøv å se om de tingene du ikke liker /hater ved ham, er så store at du ikke kan overse dem. Om de er det, er han rett og slett ikke mannen for deg. Om de ikke er det, ja, da må du se nærmere på følelsene dine. Er dette en mann du vil/kan tenke deg å tilbringe livet sammen med? ser du en fremtid med ham?

[Madmartigan]

Dette virker som en helt normal "begynnelse på slutten". Har vært i samme settingen mange ganger selv. Det begynner med at man irriterer seg over småting, og etter hvert blir småtingene så mange og altoverskyggende at man ikke orker typen/ dama lenger. Vedkommende er nok bare ikke "den rette".....

Når du sier du ikke elsker ham (lenger), så er hele opplegget dødfødt. Sunk cost - kutt snorene og kom deg videre...

[Gjest Gorgonzola]

Med alle de tre kjærestene jeg har hatt så har jeg vært forelsket i begynnelsen, men det dabbet fort av. Til slutt ble det slik at jeg følte at jeg ikke engang ville presentere dem for familien eller så for meg noen fremtid med dem. Etter hvert slo jeg bare opp og gikk min vei.

Nå er jeg sammen med en som jeg var veldig forelsket i, vi har vært sammen i nesten ett år og føler ikke helt det samme for han som før,jeg ser på han med andre øyne enn det jeg gjorde før. Jeg føler ikke at jeg elsker han og det er ting med han som jeg ikke liker,noeng anger rett og slett hater; altså småting som klærne han har på seg en dag (hater joggebukser),eller måten han sier ting på (uttale). Er noe ved han som jeg virkelig finner frastøtende enda jeg ikke vet hva er (selv om han er en helt normal søt gutt). Alt dette er jeg veldig klar over er ubetydelige småting,men jeg føler liksom ikke noe lenger, og som de forrige kjærestene så hade jeg ikke engang reagert noe om han slo opp her og nå.

Jeg blir altid utilpass og misunnelig,nesten lei meg når jeg omgås andre par og måten de snakker til hverandre på og viser at de elsker hverandre gir meg lite stikk i magen. Jeg ønsker det samme som dem,og jeg tror virkelig ikke at jeg er i stand til å elske en annen person på den måten.

Slapp av, dette retter seg når du blir voksen..........

[Gjest Gjest]

Problemet ligger hos deg selv. Det er ikke kjærestene det er noe galt med, men det er du som er misfornøyd med noe i deg selv. Så projiserer du det over på kjæresten. Finn ut hva som egentlig plager deg og som du kan gjøre noe med. Kanskje med hjelp fra en psykolog? Da vil du etter hvert blåse i om kjæresten din har glemt en skitten sokk på gulvet, eller noe annet ubetydelig.