Flytte til far

[Gjest Gjest_hei_*]

Dere med erfaring på området:

Sønnen har bodd med meg hele sitt liv. Han er nå tenåring. I dag fikk jeg forespørsel fra faren om ikke sønnen kunne bo hos han i en periode. Han har snakket litt med sønnen vår og funnet ut at han sliter litt, men har ikke helt kommet til bunns i hva dettte kan være. Sønnen har aldri hatt en farsfigur i hverdagen, og jeg ser nå at han sårt trenger dette. Jeg har et godt forhold til sønnen, og vi snakker veldig godt sammen. Pubertetsspørsmål og sånt kan vi snakke om når det gjelder det fysiske, men på den psykiske delen kommer jeg til kort. Han vil rett og slett ikke snakke med meg om hva som plager han. Han sier bare at jeg ikke forstår allikevel, og det er godt mulig han har rett. Jeg vet ikke hvordan det er å være en tenåringsgutt, og hvilke tanker som surrer rundt i hodet. Han er veldig skoleflink, pliktoppfyllende og ansvarsbevisst, men vi har våre krangler og det sliter på oss begge. Jeg får problemer med å være konsekvent, og sette grenser, og det ender i krangel. Han er i en sårbar periode i livet sitt, og jeg innser at han trenger mer enn hva jeg kan gi. Hjertet mitt brister ved tanken på at han kanskje flytter fra meg, mulig for godt, men jeg vet jeg må sette mine egne behov til side og tenke på gutten min sin fremtid. Jeg vil han skal få den beste ungdomstiden han kan ha, og som han kan se lykkelig tilbake på!

Jeg har noen spm. til dere som har vært gjennom dette:

Hvordan tok dere dettte opp med barnet? (Ønsker at far skal ta det opp, slik at barnet ikke føler at jeg vil han skal flytte ut. Vil heller ikke at sønnen skal føle han må velge mellom oss. Hårfin balanse.)

Hva sa dere til barnet helt konkret?

Hva om du vet det er best for barnet, men barnet ikke har lyst å flytte?(Tenker på/ vil savne vennene sine, litt skummelt å bo langt fra mor, frykter forandringer o.l.)

Når er den beste tiden å flytte til ny skole; Nå med en gang (han er allikevel i en ny klasse, og kjenner ikke så mange), vente til semesteret er over (etter nyttår), eller vente til neste høst? (da er han allerede etablert i denne klassen, og må starte på nytt på ny skole)

Hvordan løste dere flyttingen rent praktisk? Var det gradvis, eller rett av med plasteret? (Vanskelig å få det til gradvis dersom det er midt i skoleåret og vi bor på forskjellig sted)

Hvordan taklet du som mor det at barnet ditt flyttet fra deg? Hva gjorde du for å "begrense skaden"? (Jeg føler meg så utrolig trist bare ved tanken, og føler som om jeg har kjærlighetssorg når jeg tenker på det.)

På forhånd takk.

[Gjest Gjest]

Så fint du skriver!

Hva om dere begge foreldre inviterer gutten til en samtale alle tre? Gjerne på et nøytralt sted. Ut å spise en kveld eller noe om det lar seg gjennomføre?

Så kan dere to voksne bli enige på forhånd om hva dere ønsker å formidle. Så legger dere frem saken sammen, og lar gutten få tid til å tenke over ting.

Om det blir til at han flytter så synes jeg det er greit å gjøre det raskt og effektivt, men ha klare retningslinjer på samvær. Slik at han og du vet akkurat når han skal komme på besøk. Og så er det viktig at han vet han alltid har muligheten til å angre om det skulle skje.