Når visste du at forholdet var over?

[Gjest *mari*]

Når vet en egentlig at NÅ, nå er tiden inne for å avslutte?

Hvor lenge skal en jobbe med forholdet før en bør kaste inn håndkleet?

Noen erfaringer?

[Kala __]

Jeg visste det den egentlig den dagen jeg begynte å lete etter oppmerksomhet og kjærlighet utenfor ekteskapet. Sikker ble jeg dagen etter at jeg hadde hatt sex med en annen mann, og kom hjem helt uten dårlig samvittighet. Etter det gikk det bare noen få måneder og så sa jeg at jeg ville ut.

Jeg tror at når man tenker på tilværelsen uten ens nåværende partner og tanken overhodet ikke skremmer - heller tvertimot - så er det nok på tide å vurdere å pakke sakene sine.

[Wonders]

med min x...når jeg gikk catwalk og alle andres typer kom, klappet i trampetakt og var kjempe stolte av damene sine...men min uteble. Ingen der når vi var ferdige...DA var det over inni meg på ordentlig. Sa det til han rett ut. Og fjerna meg fra han på alle områder.

[Ulva]

Med exen:

Den dagen han ga meg alt ansvar om valget abort eller ikkje... absolutt heilt sikker var eg ein mnd etter abort, når han sa han egentli hadde ville hatt ungen, men eg "tok" den i fra han...

[Gjest Gjest]

Uff..

Er midt oppi samme problem selv. Utrolig vanskelig det der.

Vi har vært sammen i 3,5 år, men jeg føler det er feil, og at det muligens alltid har vært feil. Grunnen til at jeg ikke har gått er at jeg tror jeg er feig. Jeg er redd for å savne han, og derfor blir jeg.

Han er mer forelsket i meg enn jeg i han, og vil ikke såre han. MEN, hvis jeg ikke er 100% i dette forholdet, så sårer jeg han jo uansett...(?)

Ikke lett dette.. Alltid dumt å skulle ende et forhold når en er glad i den man er sammen med, men finner ut at det ikke er riktig.

Det jeg har kommet frem til er at : HVIS en er ment til å være sammen, så finner en veien tilbake.. Hvis ikke er det feil.

Du må rett og slett ikke lete etter den personen du vil leve med, men den du ikke kan leve uten.. Hvis svaret er at du kan leve uten, ja da er vel svaret klart......

(Det jeg kom frem til.. Nå er det bare å gjøre det, og DET kommer til å bli ett he*vete... )

[Gjest Gjest]

Når han dumpa meg..

[Gjest Gjest_Luna_*]

Du må rett og slett ikke lete etter den personen du vil leve med, men den du ikke kan leve uten.. Hvis svaret er at du kan leve uten, ja da er vel svaret klart......

(Det jeg kom frem til.. Nå er det bare å gjøre det, og DET kommer til å bli ett he*vete... )

Slik må du ikke tenke!

Det er faktisk ikke slik at den rette er den man ikke kan leve uten, for inderst inne kan alle leve uten en partner. Hva om den perfekte kjæresten din dør? Da lever du jo alene uten han. Så det går ann å leve uten en, selv om han er den rette.

Tror du heller må tenke litt: Kommer jeg noen gang til å finne en så flott fyr igjen? En som forstår meg slik som han? En som bryr seg så mye om meg som han?

Forresten så tror jeg det er uhyre viktig å være bestevenn med den man er sammen med også Det er jeg med min, og jeg har også vært sammen med min i 3,5 år, fra veldig ung alder

Ellers så er det viktig å ikke forhaste deg. Det kommer alltid en grå hverdag i alle forhold, det er virkelig ikke slik som på tven at de lever i alle dager på rosa skyer.

lykke til Kan du ikke fortelle hva du kommer frem til ?

[Gjest Gjest]

Da det begynte å gå lenge før jeg fikk svar....da det alltid var jeg som måtte spørre når vi skulle sees.

Jobbe for forholdet?? Nei, det er bare å gå, ihvertfall for han. DA vet man at det er slutt!

[Cata]

Når han dumpa meg..

Signerer...

Men det ante meg vel at det gikk feil vei da:

...da det alltid var jeg som måtte spørre når vi skulle sees.

[juliane]

Jeg var usikker i to og et halvt år før jeg gjorde det slutt. Jeg leste og laget utallige slike tråder som dette i håp om at jeg skulle skjønne om jeg ville gjøre det slutt eller ikke. Jeg var så utrolig usikker, og etterhvert lurte jeg på om det var sånn at man faktisk aldri ble sikker. Men, det ble jeg. Det ble ikke utløst av noe spesielt, det var heller ikke sånn at jeg våknet opp en dag og plutselig var bombesikker på at det var sånn det skulle bli - men det gikk bare gradvis opp for meg at jeg egentlig visste hva som måtte gjøres.

Derfor tenker jeg at man vet det med seg selv når det er på tide å gå. Så lenge man er usikker på om det er det rette er man rett og slett ikke klar enda. Og, hvis det rette er å slå opp kommer man til den konklusjonen når man er mentalt klar for det.

En til deg, ts, den prosessen du er inne i nå er det verste jeg har opplevd i hele mitt liv. Allikevel er jeg lykkelig over at jeg gjorde det.

[Gjest Cynthia]

Da jeg sluttet å føle meg tiltrukket av ham, følte at han ikke la nok energi ned i forholdet vårt, og at følte at jeg fortjente bedre.

Tok altfor lang tid, men bedre sent enn aldri...

[Gjest Emera]

Med exen:

Den dagen han ga meg alt ansvar om valget abort eller ikkje... absolutt heilt sikker var eg ein mnd etter abort, når han sa han egentli hadde ville hatt ungen, men eg "tok" den i fra han...

Like greit å arkivere han, ja sikkert.

[Gjest brutal_mann]

Når vet en egentlig at NÅ, nå er tiden inne for å avslutte?

Hvor lenge skal en jobbe med forholdet før en bør kaste inn håndkleet?

Noen erfaringer?

Jeg fant ut det da de kvinnene jeg har vært sammen med ble avslørt med elsker.

[waco]

. Sikker ble jeg dagen etter at jeg hadde hatt sex med en annen mann, og kom hjem helt uten dårlig samvittighet. Etter det gikk det bare noen få måneder og så sa jeg at jeg ville ut.

Selv om du ikke hadde dårlig samvittighet dengang du var utro kala, fortalte du noengang eksen din at du hadde ligget med en annen? Hadde eksen mistanke noen gang?

[Gjest Gjest]

Jeg orket ikke lengre være med min eks når han for siste gang hadde rakket meg med på grunn av hans misunnelse ovenfor meg og mine gode egenskaper. Han var ikke det minste brydd med at han såret meg for å gi feed til eget ego. Jeg fortalte ham at jeg ville melde flytting og at vi skulle bo hver for oss. Da ble det gradvis slutt etterhvert som vi fant hver vår leilighet. Så godt det var når det ordnet seg!

[Gjest Gjest]

Med exen:

Den dagen han ga meg alt ansvar om valget abort eller ikkje... absolutt heilt sikker var eg ein mnd etter abort, når han sa han egentli hadde ville hatt ungen, men eg "tok" den i fra han...

Samme her, og har aldri angra et sekund på at jeg forlot tosken! (bare at min gav meg ikke alt ansvar, men sa at han ikke ville bli med på dette, han ville ikke ha barn, han skulle ikke bli far).

[Jenta-som-smiler]

Det ble slutt dagen han tok kvelertak på meg.. han hadde aldri vært fysisk eller psykisk voldelig før, men den kvelden gikk han langt over streken.. han skyldte på alkohol men det hjalp IKKE

[Gjest Gjest_Sofia_*]

Selv om du ikke hadde dårlig samvittighet dengang du var utro kala, fortalte du noengang eksen din at du hadde ligget med en annen? Hadde eksen mistanke noen gang?

Herregud Waco, er dette så himla viktig ??

[Gjest TS]

Jeg var usikker i to og et halvt år før jeg gjorde det slutt. Jeg leste og laget utallige slike tråder som dette i håp om at jeg skulle skjønne om jeg ville gjøre det slutt eller ikke. Jeg var så utrolig usikker, og etterhvert lurte jeg på om det var sånn at man faktisk aldri ble sikker. Men, det ble jeg. Det ble ikke utløst av noe spesielt, det var heller ikke sånn at jeg våknet opp en dag og plutselig var bombesikker på at det var sånn det skulle bli - men det gikk bare gradvis opp for meg at jeg egentlig visste hva som måtte gjøres.

Derfor tenker jeg at man vet det med seg selv når det er på tide å gå. Så lenge man er usikker på om det er det rette er man rett og slett ikke klar enda. Og, hvis det rette er å slå opp kommer man til den konklusjonen når man er mentalt klar for det.

En til deg, ts, den prosessen du er inne i nå er det verste jeg har opplevd i hele mitt liv. Allikevel er jeg lykkelig over at jeg gjorde det.

Uff.. 2 ½ år er lenge å være usikker! Tror ikke jeg ville klart å gå så lenge. Har blitt gradvis usikker ca det siste ½ året. Problemet er at det ikke er noe spesifikt å sette fingeren på -at HER, her er feilen. Følelsene mine har bare blitt annerledes Alt i hverdagen blir liksom så trist da... Men vi jobber jo med det da, er begge innstillt på å finne ut av det. Er bare så vanskelig å gå å vente på at følelsene mine skal endre seg tilbake til det de var før...

[Tante]

Med den første: Da jeg følte at det var bare arbeid (mamma) og ikke kos lenger, og da han heller ville være sammen med kameratene enn med meg.

Med den andre: Da jeg fikk følelser for en annen og ikke klarte å si "jeg elsker deg"

Med den tredje: Da han sa at han ikke elsket meg lenger

Med den fjerde: Nesten fra begynnelsen av. Følte at vi var helt feil for hverandre og han var bare ute etter en ting.