Trenger litt synspunkter

[Jubalonga]

Vi har slitt i forholdet de to siste årene, og for meg ble gikk det så langt at mine følelser forsvant på veien. Jeg har nå valgt å flytte ut fra hjemmet mitt for en periode for å sortere følelser og tanker. Vi har en sønn på snart 3 år som vi nå deler samværet med. Med meg på flyttelasset har jeg med meg min tenåringsdatter.

Etter jeg flyttet ut har jeg kun følt savn etter sønnen min når han har vært hos far. Smerten over å ikke ha sønnen min hos meg er veldig overveldende. Og jeg begynner å tenke om det er om det er verdt det, om vi egentlig ikke hadde det så ille. Men har mistet mye respekt for han, og har følt at jeg overhodet ikke liker han som person, han irriterte meg og han har tilbringt det siste halve året foran datamaskinen. Han sier han fortsatt er glad i meg og ønsker å forsøke videre. Men er usikker på om jeg vil tilbake pga sønnen min eller om jeg virkelig vil tilbake av de rette grunnen.

Har også en annen side av saken. Min datter har veldig dårlig kjemi med min mann, de er ikke på bølgelengde. Og det har hun følt veldig på alle årene vi har bodd sammen. Hun synes det er befriende å ikke måtte forholde seg til han. Hun har alltid følt at du ikke er bra nok, og at hun er årsaken til en del av våre krangler og diskusjoner. Og det har hun desverre rett i. Kunne ha fortalt mye ang deres forhold, men hun har nå begynt å blomstre igjen.

Ekteskapet har de siset årene hanglet, mye pga dårlig kommunikasjon. Og jeg har som sagt valgt å flytte ut for å finne ut av ting. Men i kveld var jeg på besøk der og vi bestemte oss for å prøve å starte litt på nytt. Bli venner igjen og derfor skal vi nå begynne å omgås litt. Og jeg fortalte min datter om dette. Hun ble ikke særlig glad for den nyheten for å si det mildt. Hun fortalte tidligere at hun aldri har likt han og kommer aldri til å gjøre det.

Så nå har jeg litt vondt i magen. Jeg fortalte at vi er tross alt gifte og må forsøke å redde ekteskapet, om det er mulig. Jeg vet jo ikke om vi finner tilbake til hverandre, men vil iallefall prøve. Håper hun skjønner dette, og jeg kommer til å være veldig klar på at deres forhold også må jobbes med for at dette skal fungere.

Jeg vil at barna mine skal ha det bra. Og sønnen min får det bedre om jeg flytter tilbake, men det motsatte gjelder for min datter.

Noen som kan dele sine synspunkter her.. ?

[Gjest Ti]

Høres ut som om det er savnet etter sønnen din som gjør at du er villig til å prøve igjen. Du har slitt i forholdet i to år. Tenåringsdatteren din har slitt i alle årene. Ut i fra det du skriver så mener jeg at du skylder deg selv og datteren din å stå på egne bein og ikke gå tilbake til et forhold som mangler så mye vesentlig.

Hvor lenge har dere bodd fra hverandre?

[leirbål]

Jeg ville sagt til ham at du er villig til å forsøke igjen, men at du ikke flytter sammen med ham igjen, før han har endret seg over tid overfor datteren din.

Familievern kontoret kan hjelpe dere med dette.