Bør et barn få gjenforenes med overgriper?

[Gjest Gjest]

I dette tilfellet er det en far som har forgrepet seg på sin datter fra hun var 2-8 år. Overgrepene har ikke vært fysisk smertefulle eller skadelige. Mannen har gjennomført straffen sin og fått terapi, og sier han er oppriktig lei seg for det som skjedde. Barnet er nå 8 år og vil ha kontakt med sin far igjen, han vil også ha kontakt med henne, de hadde et positivt forhold utenfor overgrepene. Deres samvær nå og frem til hun fyller 16 eller 18 år, hvis det bli til dette, vil selvsagt være sammen med en annen voksen, i dette tilfellet moren til barnet. De vil aldri få være alene sammen før hun selv blir voksen.

Dette er et faktisk tilfelle som er under vurdering. Jeg kjenner denne familien. Barnets mor ønsker også innspill og meninger fra meg, siden vi er veldig gode venner, så jeg vil ha en innflytelse på utfallet. På grunn av personvern, må jeg beklageligvis fremstille dette veldig kort og enkelt.

Jeg vil gjerne ha den allmenne oppfatning og mening om dette. Jeg er kjent for å være en fordomsfri person, men er veldig i tvil her. Jeg har bedt om å få tenke litt over det noen dager før vi møtes og snakker om det. Jeg antar nå at dere her inne også vil ha en innflytelse på utfallet. På forhånd takk.

[Gjest salma]

Jeg har alltid trodd at jeg var veldig fordomsfri, men her går nok grensen min kjenner jeg.

Han har forgrepet seg på henne i 6 år, og NÅ angrer han plutselig oppriktig? Det virker litt beleielig gitt, når han gjennom de 6 årene ikke har reflektert nok over det til å stoppe overgrepene.

Barnet er 8 år og ikke gammelt nok til å overskue konsekvensene av å si at hun ønsker samvær. Dersom hun får problemer en stund ut i samværet - hvordan skal hun da få avbrutt samværet med en person hun med rette sikkert er redd for?

Som mor ville jeg vært skeptisk til å "late som om alt er i orden" - og samvær er en normalisering av forholdet mellom far og datter uansett hvor mye tilsyn det er underlagt. Dette er IKKE et normalt foreldreskap, og jeg syns det blir kvalmt å skulle bidra til å normalisere det - hvilket signal gir det jenta? At overgrepene er noe som skal glemmes og tilgis, at hun må være "flink pike" og late som om hennes behov ikke fins og at det er greit å forgripe seg på henne?

Jeg håper du får svar fra noen som har mer faglig funderte svar, for jeg har bare magefølelse å bidra med, og den skriker NEEEEI.

[Damiana]

Jeg regner meg også som over snittet fordomsfri, men slik denne saken blir beskrevet og lagt frem her så syns jeg overhodet ikke barnet burde få gjenforenes med overgriper uansett hvor mye denne angrer.

Overgrep er overgrep, da hjelper det ikke at man angrer i etterkant.

[Gjest Marlo]

Jeg syns de skal iallefall mötes.

Dette er for det förste barnets far, og hun burde vite hvem han er og huske han når hun blir voksen også.

For det andre så tror jeg at det kan skape mer problemer senere i livet om man bare fjerner faren fra livet.

Jeg syns ikke de burde ha omgang på den måten at hun er alene sammen med faren, eller bor sammen etc, men möte han jevnlig opp gjennom årene kan forebygge senere psykiske problemer senere i livet.

[Gjest Gjest]

Ikke helt det samme men...når jeg var 8 år elsket jeg foreldrene mine overalt uansett hva de hadde gjort mot meg...nå som voksen ser jeg og ønsker at barnevernet hadde tatt meg vekk derifra. Sefølgelig vil hun treffe faren sin igjen, hun er 8 år! Hun kan ikke skjønne konsekvensene av det han har gjort mot henne.

Men, som sagt kjenner jeg ikke hele saken her...men som noen andre over sier....det skriker nei inne i meg og jeg kjenner jeg blir kvalm. Og jeg er også en av de som er gansek så fordomsfri.

[Gjest Gjest]

Har du tastet aldrene feil?

Hvis det pågikk til hun var 8, er det merkelig at hun fortsatt er 8 mens han har rukket å sone og bli ferdig med terapi. Ikke at jeg ikke vet at det er hårreisende korte straffer for å misbruke barn, men det tar jo desto lengre tid å få saker opp og avgjort...

Å misbruke en 2-åring høres særdeles grovt ut. Det er få overgripere som går så langt ned i alder.

Hvis barnet ikke føler frykt for overgrep, tror jeg at svært begrenset samvær under tilsyn kan være en god løsning. Altså nok til at barnet får se far, og vite noe om hvordan han er, men aldri alene, og ikke i stor utstrekning. F.eks 1-2 timer annenhver måned.

Det er jo viktig for identiteten, og for at ikke fantasiene skal ta helt overhånd, at det er en viss kontakt.

Det bør da være en profesjonell tilsynsfyrer til stede, ikke bare kvinnen som har eller har hatt følelser for mannen.

[Gjest Gjest_Mia_*]

Jeg reagerer også på at dette må ha vært en kort straff. Men dette forundrer meg heller ikke. Men det kan jo være en skrivefeil også.

Dette er en vanskelig sak og jeg tror du spør på feil plass. Jeg tror dere begge bør ta kontakt med en psykolog, helst barnepsykolog, eventualt psykologen til faren, og snakke med disse. Dette er såpass alvorlig at jeg tror man bør ta en avgjørelse på bedre grunnlag enn i det offentlige forum. Men det er selvsagt fint også at du tar det opp til debatt, vi trenger jo mer fokus på problemer som dette.

Det kommer kanskje an på hva slags overgrep det er snakk om også. hvis det er snakk om svært milde overgrep, som forsiktig beføling som en lek osv, er det kanskje ikke like traumatisk som de mer alvorlige tilfellene. Dog er det uansett alvorlig i seg selv.

Lykke til!

[Gjest salma]

Jeg syns ikke de burde ha omgang på den måten at hun er alene sammen med faren, eller bor sammen etc, men möte han jevnlig opp gjennom årene kan forebygge senere psykiske problemer senere i livet.

Vet du dette, eller tror du det? Jeg spør bare fordi det er kjekt å vite om du har faglig belegg for det du sier (ikke at det er noe galt i å tro noe heller, altså).

Jeg, for min del, tror at det å normalisere forholdet hennes til faren gjennom jevnlig samvær, tilsyn eller ikke, også kan forårsake psykiske problemer senere ved at datteren ikke opplever at omgivelsene tar avstand fra overgrepene hun er utsatt for. Men altså: Har ikke noe faglig belegg for å påstå det.

[Gjest Gjest]

Forhør dere med profesjonelle!

[Gjest Gjest]

Vet du dette, eller tror du det? Jeg spør bare fordi det er kjekt å vite om du har faglig belegg for det du sier (ikke at det er noe galt i å tro noe heller, altså).

Jeg, for min del, tror at det å normalisere forholdet hennes til faren gjennom jevnlig samvær, tilsyn eller ikke, også kan forårsake psykiske problemer senere ved at datteren ikke opplever at omgivelsene tar avstand fra overgrepene hun er utsatt for. Men altså: Har ikke noe faglig belegg for å påstå det.

Helt enig. Jeg tror det kan skape langt flere psykiske problemer å skulle være nødt til å møte sine overgriper. Og jeg anser heller ikke at en 8 -åring selv er klar over konsekvensene eller er i stand til å ta slike valg selv.

Jeg er voksen og selv om noe lignede skjedde for over 20 år siden tilgir jeg aldri og det er et helvete på jord på møte denne personen. Noe jeg dessverre av og til er nødt til. En annen ting er at denne personen blir sett på som så "snil og god" også av alle andre...

[Gjest Gjest]

I dette tilfellet er det en far som har forgrepet seg på sin datter fra hun var 2-8 år. Overgrepene har ikke vært fysisk smertefulle eller skadelige.

Men de har vel kanske vært psykisk skadelige...

Søk råd hos profesjonelle, ja - dette er alt for alvorlig til at en gjeng mennesker på et diskusjonsforum skal være med og avgjøre!!!

[Gjest Gjest]

Overgrepene har ikke vært fysisk smertefulle eller skadelige.

Denne setningen fikk meg nesten til å falle ut av stolen! Overgrep er alltid skadelig. Hun er bare 8 år nå, men skadene hun er påført kommer tilsyne så fort hun kommer i seksuell alder. Jeg tror de fleste overgrepsbarn får problemer når de blir seksuelt aktive. Enten i form av mangel på seksuelle grenser og sperrer, eller at de ved seksuelt nærvær med andre "opplever" overgrepene på nytt. Andre igjen strever veldig med å klare å ha seksuelle relasjoner. Senskadene vil nok med stor sikkerhet komme. Så det skremmer meg litt at du skriver at "overgrepene ikke har vært skadelige". Håper ikke mor til barnet har samme oppfatning.. Barn som er utsatt for overgrep opptrer bemerkelsesverdig tause og rolige om det som har skjedd, ikke fordi de ikke har tatt skade av dem, men pga traumer og skamfølelse.

I de fleste tilfeller fjernes barnet fra overgriper, fordi det er den mest naturlige reaksjonen hos en mor. Det er rart at mor ønsker kontakt med mannen som har påført hennes datter overgrep over flere år!

Barnet har behov for beskyttelse. Hun er 8 år, hun er ikke bevisst hva slags omfang overgrepene har enda. Det er derfor mor må sørge for at hun er best i varetatt med tanke på senere liv. En dag vil hun stå der alene med hele fortiden sin..

Stor sannsynlighet for at datteren har en nagende frykt for at det skal skje overgrep igjen. Barnet vet mer enn noen andre hva far er i stand til å gjøre. Hun vet at fars dobbelspill, manipulering og evne til å skjule seg og sine lyster for alle andre har vært fullt mulig, i årevis. Hvorfor skulle det være annerledes nå? Fordi han er lei seg?

De kan aldri vite om mannen er "kurert" for pedofili, og han kan bruke besøkene på å manipulere seg inn i denne familiens/datterens liv igjen. Det er også fare for at barnet, når hun blir større og forstår mer, vil reagere negativt på at mor har tatt opp igjen kontakt med far, og oppleve det i seg selv, som et nytt svik og overgrep.

[Gjest Gjest]

Mannen har gjennomført straffen sin og fått terapi, og sier han er oppriktig lei seg for det som skjedde. Barnet er nå 8 år og vil ha kontakt med sin far igjen, han vil også ha kontakt med henne, de hadde et positivt forhold utenfor overgrepene. Deres samvær nå og frem til hun fyller 16 eller 18 år, hvis det bli til dette, vil selvsagt være sammen med en annen voksen, i dette tilfellet moren til barnet. De vil aldri få være alene sammen før hun selv blir voksen.

Det som er positivt i denne saken er at han har erkjent overgrepene og er oppriktig lei seg for det som skjedde. Han har tatt sin straff og tatt imot behandling. Og han godtar at samvær skjer under tilsyn. Men i praksis er det nettopp dette som kan hindre han i kontakt. Hvis han ikke hadde erkjent overgrepene hadde saknen sannsynligvis blitt henlagt, og da kunne ingen nektet han samvær, men da hadde han heller ikke kunnet tatt imot terapi uten å bli avslørt. Da hadde det vært mye større fare for gjentakelse. Og det ville vært vanskeligere for barnet og for moren fordi de ikke ville fått noen bekreftelse fra fagpersoner på at de ble trodd og faren kunne nektet barnet behandling for psykiske skader etter overgrep. I verste fall kunne moren blitt beskyldt for Parental alienation syndrome og faren kunne fått den daglige omsorgen for barnet. (En overgriper med dyssosial personlighetsforstyrrelse kan faktisk gå så langt.)

Utover det jeg har skrevet kan jeg ikke uttale meg om hva som er best for barnet i dette tilfellet. Eneste jeg vet med sikkerhet er at det hadde vært skadeligere for barnet hvis han ikke hadde erkjent overgrepene.

[Gjest Gjest]

Barn som er utsatt for overgrep opptrer bemerkelsesverdig tause og rolige om det som har skjedd, ikke fordi de ikke har tatt skade av dem, men pga traumer og skamfølelse.

I de fleste tilfeller fjernes barnet fra overgriper, fordi det er den mest naturlige reaksjonen hos en mor. Det er rart at mor ønsker kontakt med mannen som har påført hennes datter overgrep over flere år!

Barnet har behov for beskyttelse. Hun er 8 år, hun er ikke bevisst hva slags omfang overgrepene har enda. Det er derfor mor må sørge for at hun er best i varetatt med tanke på senere liv. En dag vil hun stå der alene med hele fortiden sin..

Stor sannsynlighet for at datteren har en nagende frykt for at det skal skje overgrep igjen. Barnet vet mer enn noen andre hva far er i stand til å gjøre. Hun vet at fars dobbelspill, manipulering og evne til å skjule seg og sine lyster for alle andre har vært fullt mulig, i årevis. Hvorfor skulle det være annerledes nå? Fordi han er lei seg?

De kan aldri vite om mannen er "kurert" for pedofili, og han kan bruke besøkene på å manipulere seg inn i denne familiens/datterens liv igjen. Det er også fare for at barnet, når hun blir større og forstår mer, vil reagere negativt på at mor har tatt opp igjen kontakt med far, og oppleve det i seg selv, som et nytt svik og overgrep.

Jeg er enig i det du skriver her. Men barn er ofte utrolig lojale overfor foreldrene uansett. De kan også være glad i overgriper samtidig som de er redd for han. Deres følelser kan være så blandede. Særlig er det vanskelig når overgriper også har gode sider. Barn "glemmer" det vonde når det blir bra igjen. Men det vonde ligger der et sted og kan komme frem noen ganger, kanskje til og med uten at barnet forstår årsaken til det. Det kan komme frem som angst, mareritt, slitenhet, sinne, konsentrasjonsproblemer, skolevegring... Og det kan som du sier komme frem når barnet blir en ung kvinne som skal debutere seksuelt. Det som er vanskelig er at det er uenighet om hvordan disse psykiske skadene skal behandles. Jeg håper denne jenta får god oppfølging fra kompetente fagfolk.

Det er ikke sikkert det er moren som ønsker at barnet skal ha samvær med overgriper. Det kan være fagfolk som mener det og som overbeviser moren om at det er best for barnet, "barnet trenger faren sin"-holdningen. Mange fagfolk mener at barnet skal ha kontakt med begge foreldrene uansett. Moren kan til og med bli truet med at faren kan få den daglige omsorgen hvis hun ikke samarbeider i forhold til samvær. Det er ille, men det er dessverre slik.

[Vera Vinge]

Jeg syns dette blir veldig vanskelig å uttale seg om på generelt grunnlag, og et forum er nok ikke det rette stedet å be om råd i en konkret sak. Så er det dette med den umiddelbare magefølelsen og en mer faglig begrunnelse fra de som kjenner familien. Jeg antar at du her vil få mange svar som handler om å bryte all kontakt.

Det jeg vil understreke, er at jeg håper ikke barnet får det avgjørende ordet her. Det er mange grunner til at barn søker sine foreldre - de er bl.a. utrolig lojale, selv om de får lite positivt ut av kontakten. En åtteåring er heller ikke i stand til å fullstendig se hva hun har godt av/kan ta skade av. Her må de voksne ta den endelige beslutningen, selv om det selvfølgelig er interessant å høre hva barnet mener.

Men jeg vet jo at selv ved alvorlige barnevernssaker, tilstrebes det noen årlige samvær med tilsyn. Tanken bak dette er nok mest at barna skal vite hvem foreldrene er og se med egne øyne hvordan de har det, fordi dette kan være bedre enn at barnet fantaserer på egen hånd. I tillegg er det noe som sier at barn i utgangspunktet skal kjenne sine foreldre. Om forelderen kan møte opp i edru tilstand og oppføre seg på en måte som ikke er til skade for barnet, er mitt inntrykk at man gjerne ønsker denne kontakten (men da under tilsyn i alvorlige saker, som her). Men her håper/antar jeg det er fagfolk inne i bildet, da dette er en vanskelig sak for familien å skulle bestemme på egenhånd.

[Vera Vinge]

Det er ikke sikkert det er moren som ønsker at barnet skal ha samvær med overgriper. Det kan være fagfolk som mener det og som overbeviser moren om at det er best for barnet, "barnet trenger faren sin"-holdningen. Mange fagfolk mener at barnet skal ha kontakt med begge foreldrene uansett. Moren kan til og med bli truet med at faren kan få den daglige omsorgen hvis hun ikke samarbeider i forhold til samvær. Det er ille, men det er dessverre slik.

Ja, det er i enkelte saker ille at noen skal oppleve at de blir truet til å godta samvær, i frykt for å miste hovedomsorgen selv. Men det er dessverre fakta og en reell advarsel, og ikke noe fagfolk finner på for å ha noe å true med på bakgrunn av sin egen agenda. Det fins dessverre også tilfeller hvor mor har måttet sende sine barn alene til en far hun mistenker fortsatt gjennomfører overgrep, fordi hun har fryktet at han vil kunne gå rettens vei og kreve hovedomsorg med bakgrunn i at mor trenerer samvær.

[LukaFrost]

I dette tilfellet er det en far som har forgrepet seg på sin datter fra hun var 2-8 år. Overgrepene har ikke vært fysisk smertefulle eller skadelige. Mannen har gjennomført straffen sin og fått terapi, og sier han er oppriktig lei seg for det som skjedde. Barnet er nå 8 år og vil ha kontakt med sin far igjen, han vil også ha kontakt med henne, de hadde et positivt forhold utenfor overgrepene.

Hvordan i allverden kan han ha rukket å sone straffen når han forgrep seg på jenta til hun var 8 år, og hun fortsatt er 8 år? Har han fåt tekstremt kort straff? Gikk fort å angre på det han har gjort... Utrolig effektiv behandling i så fall... Har jenta også fått terapi?

[Kittykat]

Dette hadde jeg aldri gått med på. Jeg kan ikke engang forstå at dette har blitt foreslått og er under vurdering. Ett barn på 8 år kan ikke forutsi konsekvensene av det som har blitt gjort mot henne. Og det spiller ingen rolle hvor mye overgriperen angrer på det han gjorde. Barnefaren har misbrukt datteren sin i 6 år! Han fortjener ikke å få være med datteren sin. Han burde bli fengslet for livet. Jeg har null toleranse for barnemishandlere. Men desverre så er det ikke så enkelt tydeligivs. Uansett hvem som har kommet opp med dette forslaget, så håper jeg virkelig, for offerets skyld, at det ikke skjer.

[Gjest Gjest]

Barnet er nå 8 år og vil ha kontakt med sin far igjen, han vil også ha kontakt med henne, de hadde et positivt forhold utenfor overgrepene. Deres samvær nå og frem til hun fyller 16 eller 18 år, hvis det bli til dette, vil selvsagt være sammen med en annen voksen, i dette tilfellet moren til barnet. De vil aldri få være alene sammen før hun selv blir voksen.

Dette er et faktisk tilfelle som er under vurdering.

Under vurdering fra hvem? Er det mor selv som vurderer samvær? Hun bør oppsøke en advokat og få en juridisk vurdering. Det er noe som skurrer her for min del. Hvis det er en juridisk vurdering, eller rettere sagt, retten som har fastslått samvær, så er det ikke mor selv som får ha tilsyn under datterens samvær med far, men en ekstern person fra f.eks barnevernet. Jeg får inntrykk, ut fra det du skriver, at mor selv vurderer å få i gang en samværsordning. Noe hun absolutt ikke burde gjøre på egen hånd.

Det er ikke sikkert det er moren som ønsker at barnet skal ha samvær med overgriper. Det kan være fagfolk som mener det og som overbeviser moren om at det er best for barnet, "barnet trenger faren sin"-holdningen. Mange fagfolk mener at barnet skal ha kontakt med begge foreldrene uansett. Moren kan til og med bli truet med at faren kan få den daglige omsorgen hvis hun ikke samarbeider i forhold til samvær. Det er ille, men det er dessverre slik.

Jeg tror ikke fagfolk truer mor med å miste foreldreomsorgen, hvis hun ikke lar datteren få møte overgrepsdømt far.

Saker hvor en av foreldrene er mistenkt for overgrep (ikke dømt), eller har blitt dømt for misbruk av andre enn sine egne barn, har som regel krav på samvær med sine biologiske barn. Forstå det den som kan. Det er, der i mot, ikke like selvfølgelig der noen er dømt for misbruk av sine egne barn.

Barneloven er klar på at dersom samværet ikke er til det beste for barnet (noe som ville blitt vurdert her, hvis mor mener det samme), så må retten fastslå at det ikke skal være samvær. Det er faktisk ikke så uvanlig, der fedre har misbrukt egne barn. Varighet ved misbruket teller også, fordi det forteller noe overgriperens sykdomsmekanisme. Men det er mor så må ta kontakt med en advokat, og hvis hun mener at samværet truer barnets beskyttelse så vil det komme en rettslig vurdering, mest sannsynlig til barnets fordel.

Men her virker det for meg, som at mor vurderer datterens ønske og eksens ønske, og vurderer samvær ut fra det. Det er mulig at samvær er ok, men hun bør få fagfolk til å sette rammene for samværet. Det er ikke hennes jobb f.eks å ha tilsyn.