Barna får ikke hvite hvem faren er.

[ellapille]

Jeg kjenner 2 mødre og de har en unge hver. Den ene har en gutt og den andre har ei jente. Ungene er nå snart 8 og 9 år gamle.

Ungene der går i den trua at pappaen deres er død for det har mamma sagt.

Grunnen i det ene tilfellet er jo at han ene faren har så mange barn spredt rundt omkring at denne moren ville være snill å ikke oppgi denne mannen som far til barnet,for da ville han slippe bidrag. Fedrene bor bare en halvtime unna barna.

I det andre tilfellet har denne mora fått unge med en som er gift og har unger fra før. Hvordan kan mødre gjøre slikt.

Disse mødrene har jo tenkt på alt annet enn barnet.

Ungen må jo få hvit hvor det kommer fra. Ja det er jo identiteten man snakker om.

Tenk om det er noen arvelige sykdommer i familien og den ungen er bærer av den fordi mora er egoistisk.

Ungen får jo ikke de arverettene det har heller når den tid kommer.

Om faren har flere barn så får jo ikke disse barna blitt kjent med søsknene sine fordi mora er .................................... ja det finnes ikke ord. Fedrene lever i beste velgående dem,og mødrene gir blaffen.

Her er det 2 barn som lider for at mamma skal være snill og ikke lage bråk i ekteskapet til den ene og ikke be om bidrag fra den andre.

Lurer på hvor barna blir av hen oppi alt dette her.

At det finnes samvittighet til dette.

:evil: :evil: :evil: :evil: :evil: :evil:

[Gjest celine]

Kunne ikke ha sagt det bedre selv, ellapille...

Egoistiske mennesker finnes det overalt, men ekstra synd er det når dette går ut over deres egne barn

Naturligvis kan noen ha gode grunner for å ikke oppgi hvem faren er , men det gjelder på langt nær alle "farløse" barn.

Lurer bare på hva som kommer til å skje den dagen barna finner ut av hvem faren virkelig er. Da vil de nok føle seg foreldreløse, forlatt av faren og lurt av moren. Hvem kommer de til å støtte seg ti da, tro? Skremmende tanke :o

[Gjest Anonymous]

Jeg er ikke enig i med dere. hva med alle de barna som går igjennom barndommen sin uten en far som bryr seg? Sprørsmål fra venner på skolen og i gaten hvor er din far? hvor sårt er ikke dette for et barn? identitet og identitet, en kan faktisk finne ut om faren har arvelige sykdommer uten at en behøver å blande barna inn i dette.

Ja en kan aknskje tro at det er av egoistiske grunner en mor velger å gjøre noe slikt, men jeg tror ikke det er den eneste grunnen.

Jeg har selv en gutt som ahr en far som aldri noensinne har vist han interesse, og han har slitt utrolig mye på grunn av dette, Kommer til meg for å spørre hva han skal si til kameratene når de spør hvor faren hans er.

En må prøve å se flere sider av saken og ikke bare en.

Er det med sikkerhet at de hadde fått møte søsknene sine? Min sønn har en søster som han aldri treffer fordi faren ikke vil ha kontakt. Er det da bedre at barna vet at de har søsken som de aldri får treffe?

Hva om det er fedrene som ikke vil ha kontakt med barna, og moren har valgt denne løsningen? Er det da moren som er egoist?

Tror dere han som har vært utro ville gledelig tilbringt tid smamen med barnet som han har sammen med den som har prøvd å ødelegge ekteskapet hans?

ta og bruk hodet litt mer for det er faktisk lov til å tenke litt lengre enn nesetippen, og ikke bare se at slik er det så bryr vi oss ikke om å tenke andre veier i det hele tatt, for selvfølgelig har et barn det bedre av å ha en far på papiret.

[ellapille]

Jeg har utifra min egen vonde barndom lære at barna SKAL komme først.

Så lenge ikke faren er en trussel mot barnet er stygg med det o.l,så synes jeg at ungen skal skånes,men det skal vite hvor det kommer fra.

Ungen har ikke bedt om å komme til verden,det er 2 voksne mennesker med ansvar på hver sin kant som gjorde dette og setter ungen lengst bak når det kommer til stykket og situasjonen som her blir vrien.

At det finnes tusenvis av unger i norge som ikke kjenner faren sin er jeg klar over,for min eldste er 15 1/2 år og har sett ham 6-7 ganger i livet.

Men det er ikke jeg som har gjort det slik.Det er faren som er en døgenikt. Det kan ikke unnskyldes synes jeg. Ungen kan ikke ta ansvar for det far og mor har gjort. Er det ikke like greit å si til ungen som det vokser til at faren ikke vil,at det er han som er dum for han vet ikke hva han går glipp av.

For i disse 2 tilfellene så er det ikke mer til saken enn det jeg har beskrevet. Og er de virkelig bra for ungen at dens eksistens må liksom holdes hemmelig.Åssen kan det barnet komme til å føle seg som person senere i livet. Tenk på hvor stor slekt med besteforeldre og søskenbarn det går glipp av også. Synes ikke at det finnes noen god grunn til å holde en så utrolig viktig ting hemmelig.

Om mødrene hadde hatt mange sexpartnere og kommer i den situasjonen at de ikke vet hvem som er faren er jo en annen ting ,men i disse 2 tilfellene vet de jo det.

Og jeg bifaller absolutt ikke at man går og lager barn uten at man vet hvem faren er heller. Men det er fortsatt forskjell på å vite hvem faren er og ikke vite det.

[Gjest celine]

Min er faring med barn er at sannheten uansett er bedre enn å leve på en løgn, selv om denne sannheten kan svi litt..

Naturligvis er det ikke sikkert at barna får møte søsken mens de er barn, men hvem ville ha motstått dette når de blir litt eldre og barna bestemmer selv?

Tror vi kan utelukke samvær med faren dersom han ikke er villig til dette. Dersom moren forteller sannheten, vil uansett barna føle at de iallefall har en mor som er ærlig med dem og som de kan stole på. En forelder er jo tross alt bedre enn ingen. Dessuten har de jo vært to om å prøve å ødelegge dette ekteskapet hans som du tydeligvis setter så høyt.....?

Gjest, skulle ønske at du kunne lese innlegget mitt litt grundigere, så ser du kanskje at jeg også har tenkt litt andre veier også.

Kjenner til ett tilfelle der datteren i huset faktisk har fått store psykiske plager på grunn av at moren nekter å si hvem faren er. Hun fant ut at han levde via andre mennesker i samme by, og hvor skadelig kan ikke dette være? Nå har hun ingen å henvende seg til, for faren vet hun ingenting om og moren kan hun ikke stole på.

Jeg har full forståelse for at det kan føles riktig å skåne barnet en stund, men jeg tror at man gjør vondt verre på lang sikt. Har man fortalt at faren var død i 16 år, hva sier man da når barnet konfronterer en med det motsatte..? Hvordan kan man bygge opp igjen et tillitsbrudd som handler om noe som er så viktig for barnet?

Ellers syns jeg ikke du skal dra inn mobbeofferproblematikken her. Mange barn vokser opp uten sine fedre eller mødre uten å føle det som et problem overfor kamerater. Stikkordet her er åpenhet. Er man åpen og ærlig og sier det sånn som det er, blir det sjelden noen stor greie ut av det.

Det som imidlertid er kjempeviktig er å stadig påminne barnet om at det ikke er hans/ hennes skyld at faren ikke viser interesse. Faren gjør en stor feil, og det er det kun han selv som taper på.

[Gjest celine]

Mitt innlegg er et direkte svar til Gjest. Brukte kanskje litt lang tid på å skrive det, for da jeg postet det, hadde allerede ellapille sneket seg foran meg (ingen kritikk, ellapille, innlegget ditt var strålende, som vanlig :D )

[Gjest Madam Felle]

Det er vel ikke noen som kan være enig med at en ikke skal oppgi en far bare fordi han er gift eller at han ikke skal betale for barnet.

Men det kan være andre grunner tila t en velger å ikke oppgi faren om far. har en venninne som har fortalt datteren sin at faren døde før hun ble født. Hun har også forklart at de ikke var kjærester så lenge, og derfor har ikke mormor og morfar møtt han. Ingen i familien hennes vet etternavnet til faren, det er helt umulig for barnet å finne faren. Min venninne har forsikret seg om at det ikke finnes sykdommer i hans familie, og slike ting.

Det som gjorde at hun valgte å fortelle dette til datteren var at faren var gift, ville ikke ha noe med barnet å gjøre uansett, og hun ville skåne barnet for eventuelt å bli mobbet eller lignende.

det som er litt tragiskt i denne situajsonen er at faren døde rett før datteren ble 10 år, men på den andre siden lyger ikke moren mer for jenten.

det som er tåpelig med slike mødre som de du nevner er at de forteller dette til Gud og hver mann, og det kan bli for amnge som vet om det, og da kan ballen begynne å spinne. Min venninne har fortalt at faren levde til to personer, moren sin, og meg, og det er på grunn av at hun ikke ville ha noen heemligheter for oss

[Gjest Maren]

Jeg synes rett og slett at dere som kritiserer disse mødrene gjør en større urett. Er de så sikkert at du, ellapille, vet alt bakenforliggende i de sakene du henviser til? Tenk om de leser det dere har skrevet her, f.eks., litt av en venninne.

Jeg har selv unnlatt å oppgi navnet til mitt barns far uten at jeg skal gå inn på grunnen til det her - men jeg hadde en grunn for å gjøre det. Den grunnen er det kun de som kjenner meg allerbest som vet - og de har støttet meg hele tiden. Dette er flere år siden og mitt barn er nå adoptert av min mann - barnet har aldri lidd noen nød pga dette og er idag en voksen og reflektert ungdom.

Noen av oss velger å la være å oppgi farens navn i stedet for å ta abort - som faktisk hadde vært en mye enklere løsning. Uansett så er dette er sårt og ømtåelig emne for oss det gjelder - spar oss da for sårende og sarkastiske utsagn. Er det bare slik at dere MÅ få sagt hva dere mener? Eller tror dere at dere med den oppførselen er til hjelp for noen?

[Gjest Madam Felle]

Jeg synes rett og slett at dere som kritiserer disse mødrene gjør en større urett. Er de så sikkert at du, ellapille, vet alt bakenforliggende i de sakene du henviser til? Tenk om de leser det dere har skrevet her, f.eks., litt av en venninne.

Jeg har selv unnlatt å oppgi navnet til mitt barns far uten at jeg skal gå inn på grunnen til det her - men jeg hadde en grunn for å gjøre det. Den grunnen er det kun de som kjenner meg allerbest som vet - og de har støttet meg hele tiden. Dette er flere år siden og mitt barn er nå adoptert av min mann - barnet har aldri lidd noen nød pga dette og er idag en voksen og reflektert ungdom.

Noen av oss velger å la være å oppgi farens navn i stedet for å ta abort - som faktisk hadde vært en mye enklere løsning. Uansett så er dette er sårt og ømtåelig emne for oss det gjelder - spar oss da for sårende og sarkastiske utsagn. Er det bare slik at dere MÅ få sagt hva dere mener? Eller tror dere at dere med den oppførselen er til hjelp for noen?

[Gjest sexysadie]

Jeg ville ha betalt for barnet med å holdt kjeft til myndighetene hvis jeg hadde vært uheldig og blitt gravid med en gift mann. Og ventet med å sagt noe til barnet til det hadde vært gammel nok til å forstå og holde kjeft.

[ellapille]

Jeg synes rett og slett at dere som kritiserer disse mødrene gjør en større urett. Er de så sikkert at du, ellapille, vet alt bakenforliggende i de sakene du henviser til? Tenk om de leser det dere har skrevet her, f.eks., litt av en venninne.

Jeg har selv unnlatt å oppgi navnet til mitt barns far uten at jeg skal gå inn på grunnen til det her - men jeg hadde en grunn for å gjøre det. Den grunnen er det kun de som kjenner meg allerbest som vet - og de har støttet meg hele tiden. Dette er flere år siden og mitt barn er nå adoptert av min mann - barnet har aldri lidd noen nød pga dette og er idag en voksen og reflektert ungdom.

Noen av oss velger å la være å oppgi farens navn i stedet for å ta abort - som faktisk hadde vært en mye enklere løsning. Uansett så er dette er sårt og ømtåelig emne for oss det gjelder - spar oss da for sårende sarkastiske utsagn. Er det bare slik at dere MÅ få sagt hva dere mener?

Eller tror dere at dere med den oppførselen er til hjelp for noen?[/quot

Ja jeg kjenner hele historien jeg skjønner du.Dette er venner igjennom 16 år som jeg omgås gjevnlig med. Og har ikke du venner som du er uenig med noen ganger. Trodde ikke at man måtte sleike folk oppetter ryggen fordi om man er venninner. Ærlighet er en viktig ting.Kanskje du har venner som sier en ting til deg med mener noe helt annet.Synes det er utrolig stygt gjort å ikke fortelle barnet hvem faren er.

Barnet først,ikke mødrene.

[Gjest Maren]

Ok ellapille, så er dette dine venninner ? Da er jeg glad du aldri har vært min.

Jeg er ihvertfall sjeleglad for at ingen av mine venninner gikk bak ryggen min og skrev min historie på et diskusjonsforum på internett. En venninne prøver kanskje å sette seg inn i livet til den andre - for dermed bedre å forstå hennes avgjørelse. For deg er det viktigere å sverte disse bak deres rygg. Jo, selvsagt er jeg uenig med mine venninner til tider - men vi er voksne mennesker og jeg legger meg for all del ikke opp i hvordan de oppdrar sine barn eller hvilken mann de velger å leve livet sitt med.

[minniepus]

Jeg er ihvertfall sjeleglad for at ingen av mine venninner gikk bak ryggen min og skrev min historie på et diskusjonsforum på internett.

Er du sikker på det?

En venninne prøver kanskje å sette seg inn i livet til den andre - for dermed bedre å forstå hennes avgjørelse.

Det er ofte det man gjør når man lufter ting ANONYMT med andre anonyme.

Jeg tror det er helt naturlig at barn vil søke etter sine fedre når de blir eldre, og da er det dumt å ha skjult dem tidligere.

Og hvorfor skal en mann "skånes" for sitt barn fordi han er gift på annen kant? Han har da vært med på å lage dette barnet!

[Gjest Maren]

Ja, jeg er sikker - for på den tiden var ikke internett tilgjengelig for privatpersoner.

Det jeg ville fram til at jeg synes rett og slett ikke andre har noe med å ta stilling til slike saker. Dere vet ikke hva som ligger bak - det virker litt lettvint med de svarene ellapilla gav som grunn, synes nå jeg. En sånn en avgjørelse er som regel mer nyansert enn som så. De som vet grunnen jeg gav den gangen vet at jeg hadde en grunn til det og har aldri, aldri i ettertid stilt spørsmål ved saken. Men det er fordi jeg har venninner jeg vet jeg kan stole på og som jeg aldri er redd for å betro personlige tanker og hendelser. Hadde jeg derimot kommet over et leserinnlegg el. som jeg kunne spore tilbake til mitt liv ... eller overhodet hørt at noen sånt hadde skjedd, ja, da vet man liksom hvor man har den personen - og jeg kaller det ihvertfall ikke venninne. Og jeg hadde selvsagt advart andre mot å betro denne personen noe de ikke ville at alle skulle vite. Men det er min oppfatning - jeg har i grunnen aldri hatt det store behovet for å rakke ned på venninners avgjørelser... Det de gjør er rett for dem og hvilken grunn skulle jeg har til å så tvil om deres avgjørelser? Synes det vitner om personer som setter seg i en utrolig "bedreviter-rolle" uten å helt ane hva de snakker om. Hvis man blir spurt om hva man mener om den og den avgjørelsen, ja, da skal man selvsagt svare ærlig. Men her er det tatt en avgjørelse som ingen av oss har noen som helst grunn til å legge oss oppi ... men det er jo alltid noen som bare MÅ allikevel.

[Gjest Gjesta]

Jeg synes fedrene er minst like egoistiske som mødrene hvis de vet om barnet, og ikke har kontakt med det!!

Når de blir eldre vil de vel kanskje se bilder av den "avdøde" faren, hva skal mødrene si da?...Bare finne ett gammelt bilde av noen å vise frem?

Tror nok barna blir veeeldig lei seg når de finner ut av sannheten....

Clea

[ellapille]

Ja, jeg er sikker - for på den tiden var ikke internett tilgjengelig for privatpersoner.

Det jeg ville fram til at jeg synes rett og slett ikke andre har noe med å ta stilling til slike saker. Dere vet ikke hva som ligger bak - det virker litt lettvint med de svarene ellapilla gav som grunn, synes nå jeg. En sånn en avgjørelse er som regel mer nyansert enn som så. De som vet grunnen jeg gav den gangen vet at jeg hadde en grunn til det og har aldri, aldri i ettertid stilt spørsmål ved saken. Men det er fordi jeg har venninner jeg vet jeg kan stole på og som jeg aldri er redd for å betro personlige tanker og hendelser. Hadde jeg derimot kommet over et leserinnlegg el. som jeg kunne spore tilbake til mitt liv ... eller overhodet hørt at noen sånt hadde skjedd, ja, da vet man liksom hvor man har den personen - og jeg kaller det ihvertfall ikke venninne. Og jeg hadde selvsagt advart andre mot å betro denne personen noe de ikke ville at alle skulle vite. Men det er min oppfatning - jeg har i grunnen aldri hatt det store behovet for å rakke ned på venninners avgjørelser... Det de gjør er rett for dem og hvilken grunn skulle jeg har til å så tvil om deres avgjørelser? Synes det vitner om personer som setter seg i en utrolig "bedreviter-rolle" uten å helt ane hva de snakker om. Hvis man blir spurt om hva man mener om den og den avgjørelsen, ja, da skal man selvsagt svare ærlig. Men her er det tatt en avgjørelse som ingen av oss har noen som helst grunn til å legge oss oppi ... men det er jo alltid noen som bare MÅ allikevel.

Så lenge mennesker snakker sammen og åpner seg så må de ikke automatisk tro at man tar deres parti med en gang. Vennene mine har jeg snakket med og vi er like gode venner den dag i dag.De respekterer meg fordi jeg ikke jatter. Og jeg trodde ikke at det fantes ting man måtte holde seg unna når det gjaldt diskusjoner. Og det må jeg også tåle av dem om det er noe de er totalt imot. Det å ikke ha rett til å ta stilling til slike saker fordi det er et privat annliggende er noe tøys. Når mennesker åpner seg så er det vel fordi de vil dele det med andre som de nettopp stoler på og faktisk vil ha andre sitt syn. Venninner står ved ens side i tykt og tynt. Trodde ikke at det fantes begrensninger på hva man kunne diskutere eller ikke.

Du tok nok dette veldig personlig og innlegget var om mine venner og ikke om deg,men generelt er det bedritent og holde det kjereste du har for narr,nemlig barnet. Svarene mine virker nok lettvinte fordi de ikke passet deg og din avgjørelse. Uansett så er det egoistiske mennesker som tar avgjørelser som holder ungene utenfor til det beste for en selv.

Jeg vokste opp hos en psykopatisk far som var grusom,han nektet meg all kontakt med mamma,da hun ble syk av kreft holdt han meg fortsatt vekke fra henne og jeg fikk aldri tatt farvel med henne. Han nektet meg noe som er så viktig,nemlig den ene av foreldrene mine. I dag plages jeg av det.hater faren min fordi han satte sine følelser,meninger,hat og alt først i stedet for å ta hensyn til meg. Så selv om jeg visste at moren min levde og at jeg hadde en mor,så tenkte han bare på seg selv.Hva med meg.Jeg var en gang ei lita jente som så sårt trengte en mor,bli kjent med henne,bli kjent med hennes familie og vite skikkelig hvor jeg kom fra. Den muligheten fikk jeg aldri.Den muligheten får heller ikke disse barna som jeg snakker om,de får heller ikke bli kjent med den andre forelderen sin ,nemlig faren .Jeg veit at det gjør vondt. Så jeg er ikke helt blåst skjønner du. Selv om vennene mine eller jeg for den sakens skyld snakker om personlige ting,så slutter vi aldri å snakke sammen. Det virker som om du er veldig fastlåst på hvordan et vennskap skal fungere.En diskusjon er en meningsutveksling. Og sist men ikke minst så er du jo selv en av de som bare MÅ legge seg oppi sånne saker da. Ja for du valgte å skrive på dette temaet og åpne deg og fortelle om deg selv. Du kunne valgt å holde dette for deg selv ikke sant. Så da er du nok en av oss skjønner du,enten du liker det eller ikke. Jeg er så imot foreldre som gjør dette mor barna sine,fordi de vet ikke hva de gjør.Så i denne saken så vet jeg litt mer enn deg.Jeg kjenner ettervirkningene av AVGJØRELSEN.

[Gjest Maren]

Jeg lar deg da diskutere denne saken videre - siden det er akseptert i din vennekrets at slike personlige saker blir gjenstand for debatt. Det er veldig få mennesker som vet om min avgjørelse den gangen jeg fødte mitt barn - vet du hvorfor ? Jeg ville slippe at alle skulle mene noe om min avgjørelse - og i det minste skulle mitt barn slippe å høre sladder fra andre. Håper du og andre såkalte "venner" av disse mødrene er fullt klar over hvilken skade det kan gjøre for disse barna.

Jeg har forresten aldri løyet for mitt barn i denne saken og jeg forsvarer selvsagt ikke løgn. Mitt barn vet at faren lever - men har selv valgt å ikke ha kontakt med ham.

Og selvsagt synes jeg det du forteller fra egen oppvekst er tragisk, ellapille - jeg er ikke kald og hensynsløs.

[Gjest Madam Felle]

Jeg synes fedrene er minst like egoistiske som mødrene hvis de vet om barnet, og ikke har kontakt med det!!

Når de blir eldre vil de vel kanskje se bilder av den "avdøde" faren, hva skal mødrene si da?...Bare finne ett gammelt bilde av noen å vise frem?

Tror nok barna blir veeeldig lei seg når de finner ut av sannheten....

Clea

Tror du alle har biler av fedrene til barna sine?

Selv de som vet at faren er i livet, men foreldrene ikke har noen langt forhold bak seg?

Min venninne har forklart datteren sin at hun ikke har bilde av faren, for de var ikke sammen så lenge. Det har datteren ikke hatt noe problem med.

En kan jo ikke akkurat vise et bilde av en person som ikke er den rette personen da lager en enda mer krøll for seg selv. Men å fortelle at en ikke har bilde av personen er vel den beste måten å gjøre det på når en har valgt den løsningen.

[Gjest Mona]

For å være helt ærlig så er det mange mødre som har seg selv å takke for at barna ikke har kontakt med sin far. Jeg vet om flere kvinner som har kommet i "en viss alder" hvor den biologiske klokken er i ferd med å gå fra dem, og som finner ut at de gjerne vil ha et barn før det er for sent. Finner seg en mann med noenlunde bra utseende og "normalt hodeinnhold" og regelrett forfører dem. Disse kvinnene vet jeg med sikkerhet har lurt mannen trill rundt. De bedyrer at de tar p-pller lenge etter at de har kuttet det ut. Jeg synes det er smakløst og forstår veldig godt at menn i slike tilfeller ikke ønsker kontakt med hverken kvinne eller barn i ettertid.

Så kan dere gjerne arrestere meg og si at mannen burde hatt vett til å bruke kondom . Vet slike kommentarer vil komme, men jeg mener nå at dette i hovedsak er kvinnens ansvar, for vil en kvinne bli gravid så klarer hun det, uansett. Og da, når disse kvinnene føder sine barn, så finner de ut at det hadde jo vært greit med litt kontakt med "pappaen" allikevel, når da mannen ikke vil ha noe med disse å gjøre så lager de et "sant helvete" for alle de som på en eller annen måte er innblandet. Jeg har faktisk sett dette på nært hold flere ganger, og synes det er noe av den kvalmeste oppførselen en kvinne kan vise. Jeg blir flau på deres vegne og lei meg for at de ikke i begynnelsen tenkte på at det kunne gå utover barna.

[Gjest Madam Felle]

Jeg synes det er smakløst og forstår veldig godt at menn i slike tilfeller ikke ønsker kontakt med hverken kvinne eller barn i ettertid."

quote]

"Jeg synes det er smakløst og forstår veldig godt at menn i slike tilfeller ikke ønsker kontakt med hverken kvinne eller barn i ettertid."

Ja for barnet har virkelig vært den store stygge ulven her :evil: