Jeg er skikkelig forbanna på meg selv

[Gjest Problembarn]

Sjalu, sjalu, sjalu. Det er som om hjernen min har en innebygd alarm som tar av med en gang noe utenfor min "comfort zone" skjer, og det skjer egentlig ganske ofte. Jepp, jeg er sjalu, faktisk så sjalu at jeg synes det er både flaut, irriterende og helt umulig å leve med. Jeg har vært slik så lenge jeg har vært gammel nok til å være sammen med noen, nå er jeg noen-og-tyve, og er fremdels ikke kvitt det. Kan si jeg har vært slik i 10 år, og det får det ikke til å høres spesielt bra ut.

Jeg er så jævla misunnelig på ca. alle andre par. Det virker så enkelt, lett og naturlig for resten av befolkningen. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom det?! Og jeg fatter ikke hvorfor jeg er nødt til å være plaget med dette når jeg absolutt ikke vil det.

Det er flaut å si det, men det eneste som er "galt" akkurat nå er at kjæresten skal på fest. Ganske langt bort, men det har vel neppe noe å si. Klumpen er godt festet i halsen, jeg er hjemme alene og aner ikke hva jeg skal gjøre. Har lyst til å jobbe med meg selv for å klare å bli et bedre menneske; en bedre kjæreste. Jeg er bedre nå enn jeg var før, simpelthen fordi jeg ikke lenger snakker til kjæresten min om sjalusien (slik at han slutter å gå på fest, og forholdet går dukken.) Jeg sitter med alle disse følelsene inni meg, helt alene, og aner ikke hvordan jeg skal bli kvitt dem. Jeg måtte tvinge typen til å dra i dag fordi han så at jeg var lei meg, og det høres jo helt latterlig ut når jeg står der med tårer i øynene og sier "Men jeg VIL at du skal dra"... Men jeg vil det faktisk. Hjernen min forteller meg hvor ulogisk og urasjonelle disse tankene mine er, og jeg vet at den eneste måten å komme over det på er å utfordre meg selv. Men nå har jeg gjort dette så iherdig mange ganger, og her sitter jeg igjen da, sjalu og føler meg som en drittsekk. Faenfaenfaen.

Noen ganger vurderer jeg å slå opp med ham, bare fordi det må være veldig slitsomt for ham å ha en kjæreste som tar dette så tungt. Han sier at han syns det er vanskelig å vite at jeg har det så fælt for så å bare dra ifra meg, og jeg skjønner det så godt. Jeg syns han fortjener det beste i hele verdenen, og jeg vet ikke om jeg klarer å gi det til ham.

Hvorfor skal jeg være så vanskelig... Alt det logiske er på plass og jeg VET at det kommer til å bli bra. I morgen blir en bedre dag så lenge jeg kommer meg igjennom denne kvelden, allikevel er det så tungt. Hvorfor? Det må jo være alkoholen som gjør meg så redd, fordi jeg er jo aldri slik hvis han skal på guttetur eller bare på kino/bowling på besøk til en kompis...

Jeg har også sagt til ei venninne at jeg skal på fest i kveld, og det er her det begynner å skrante. Jeg vet at hvis jeg drar, så kommer jeg til å ha en fin kveld, og alkoholen kommer til å gjøre sitt og gjøre meg mye tryggere. Jeg vil på denne festen på den ene siden, fordi det sikkert blir gøy og nye folk og alt det der. Men jeg vil ikke "flykte fra problemet mitt", noe jeg føler jeg gjør hvis jeg drikker i dag. Da bare utsetter jeg denne smerten til neste gang, da jeg ikke skal drikke og da bare må finne meg i det uansett.

Ja, nå ble det jo ikke noen spørsmål her... Jeg vet allerede at jeg er helt på trynet og det er jo akkurat det som er problemet mitt, så vær så snill, ingen frekke kommentarer om hvor dumt jeg oppfører meg...

Burde jeg sitte hjemme i kveld og prøve å komme meg igjennom dette en gang for alle? Hvordan? Eller har du noen andre generelle tips?..

Tusen takk:)

[Purple Basil]

Dra på fest og kos deg:) Sjalusien ser ut til å sitte fast i deg, så jeg tror ikke at dette er noe som vil ordne seg på noen helger. Har du vurdert å snakke med noen om det? Jeg ville prøvd å kontakte psykolog, eller en annen form for hjelp.

Håper det ordner seg:)

[Gjest brutal_mann]

Slipp taket i følelsene. Det er alt som skal til.

Og vær rasjonel, hvorfor skal du ikke stole på typen din?

[Gjest Gjest_Blå_*]

Jeg skjønner veldig godt følelsene du sitter med...

Jeg er veldig sjalu og jeg kan også kjenne at jeg blir nervøs bare mannen min nevner at han skal på byn... Men- han vet om mitt problem og vi snakker om det ! I mitt forrige forhold var jeg ikke en anelse sjalu engang- helt til han svek meg noe så sinnsykt ! Dette er veldig vanskelig å legge bak seg , og ja.. jeg er livredd for at jeg skal bli sviktet igjen

En må bare jobbe seg gjennom det. Jeg sliter enda, men det har blitt mye bedre etterhvert. Uansett hvor mye jeg sitter hjemme og bekymrer meg for hva ham måtte finne på ,på byn.. Så hjelper det meg liksom ikke... Hvis han VIL være utro eller noe - så gjør han det ! Og mest sansynlig uten at jeg finner det ut. Så hvorfor sitte å ødelegge meg selv hver gang han skal ut på noe ?

Uansett kan vi ikke bestemme hva den andre personen skal eller ikke skal gjøre.

[Gjest ts]

Til deg over her: Jeg stoler på ham, men det har med selvtilitten å gjøre tror jeg. Er redd for å bli "knust" igjen, den rasjonelle delen av meg vet at han ikke kommer til å gjøre noe, men så er det en slags "frykt" allikevel...

Jeg skjønner veldig godt følelsene du sitter med...

Jeg er veldig sjalu og jeg kan også kjenne at jeg blir nervøs bare mannen min nevner at han skal på byn... Men- han vet om mitt problem og vi snakker om det ! I mitt forrige forhold var jeg ikke en anelse sjalu engang- helt til han svek meg noe så sinnsykt ! Dette er veldig vanskelig å legge bak seg , og ja.. jeg er livredd for at jeg skal bli sviktet igjen

En må bare jobbe seg gjennom det. Jeg sliter enda, men det har blitt mye bedre etterhvert. Uansett hvor mye jeg sitter hjemme og bekymrer meg for hva ham måtte finne på ,på byn.. Så hjelper det meg liksom ikke... Hvis han VIL være utro eller noe - så gjør han det ! Og mest sansynlig uten at jeg finner det ut. Så hvorfor sitte å ødelegge meg selv hver gang han skal ut på noe ?

Uansett kan vi ikke bestemme hva den andre personen skal eller ikke skal gjøre.

Ja, du har rett i dette. Jeg var sammen med en i 1,5 år før denne fyren som var utro i begynnelsen av forholdet. Han angret veldig, og gjorde det ikke etter de første 1-3 mnd, men det hadde ikke noe å si for meg. Jeg fant ikke ut det før vi hadde vært sammen i ca. 1.5 år og da ble det slutt. Så nå må vel kanskje denne gutten betale for den andres drittsekk-oppførsel, noe som blir helt feil.

Jeg tenker også ofte at hvis han vil gjøre noe så gjør han det. Jeg bare vil ikke høre "hvis jeg hadde vært meg selv i går kveld, og ikke så drita full, så hadde det der ALDRI skjedd"..

[Gjest Gjest]

Hvorfor tar han deg ikke med på fest da? Dere er jo et par, og som regel er det vel helt greit å gå sammen? Er vel bare en sjelden gang at det er tilrettelagt slik at kun den ene kan delta.

[wahaj]

Stikk ut på fest å mor deg! Det er ikke noe vits i at du skal sitte hjemme alene, og tenke alle mulige slags tanker. Sjalusien blir ikke bedre av det.

Jeg er også blitt veldig sjalu med han jeg er sammen med nå (grunnet nesten utroskap fra hans side), og merker det godt hvis han skal på byen (nå skjer ikke dette ofte, og jeg får så dårlig samvittighet når jeg da blir sur når han vil). Så sist han skulle på byen reiste jeg ut med ei venninne og stor koste meg. Viste seg jo at han ikke hadde det så moro som meg, da kompisen var sørpefull og trengte tilsyn hele kvelden :-D

[Gjest Bolledeig]

Tråden er ryddet

Bolledeig (mod)

[Gjest budd]

Gå til psykolog? Hva slags tull er det?

TS trenger å jobbe med selvtilitten. Sjalusi uten grunn er alltid et resultat av dårlig selvtilitt og vil ta knekken på forholdet du har nå, og alle forhold i fremtiden.