Dere som ikke sparer: Hvorfor gjør dere ikke det?

[Alison]

Både gjennom å ha fulgt med her inne, og gjennom min jobb som finansrådgiver, ser jeg at det er veldig mange som ikke sparer i det hele tatt. Jeg blir nesten litt skremt av å se mange med gode lønninger som ikke har satt til side en krone. Det virker også som folk skal ha alt med en gang både når det gjelder bolig, bil, møbler, ferier osv., men sette av penger til det, nei det gjør de ikke (det finnes heldigvis en del unntak). De forventer at det skal gå greit å ta opp lån til alt. Får de ikke det så er banken urimelig.

Mange har sikkert sett på Luksusfellen på tv 3. Der ser vi eksempler på folk som sliter. I min jobb ser jeg tilsvarende tilfeller flere ganger i uka, og jeg ser hvor vanskelig de har det. Derfor er sparing noe jeg brenner ekstra for. Sparing bør komme på "moten" igjen, og det bør bli en selvfølge å spare.

Spørsmålet mitt blir rett og slett: Hvorfor sparer dere ikke?

[Gjest Fugl Fønix]

Jeg tror man av og til trenger ett spark i ræva for innse hvor kjekt det er med litt sparepenger. Jeg og mannen fikk inspirasjon til å virkelig skjerpe oss med pengene når vi kjøpte hus, og måtte vite at vi hver måned, uansett renteoppgang, hadde penger til å betale avdrag, regninger, samt ha en buffer på konto.

Nå gjør vi det sånn at vi begge setter av minimum 10.000 hver hver måned, av dette betales faste regninger og huslånet. Det som blir igjen etterpå spares. På den måten har vi alltid en 10.000 (noen ganger mer) stående til alt uforutsett og ting vi ønsker å kjøpe.

Var veldig kjekt når alle naboene ønsket å asfaltere veien vi deler til husene her, og vi hadde penger til å legge ut for det uten at det ble vanskelig. Eller nå som vi skal ut å kjøpe peis, og vi kan betale med egne penger kontakt uten å tenke for mye over det.

Glemte å legge til at vi begge røykte før vi kjøpte hus og... Med den utgiften var det faktisk ikke mye ekstrapenger igjen hver måned. Beste vi har gjort for å bedre økonomien var å kutte ut røyken. Til tross for at vi nå betaler dobbelt så mye i utgifter til hus enn når vi leide, har vi aldri hatt en så god økonomi, og det er ene og alene fordi vi legger av penger hver måned.

Endret 12. september 2009 av Fugl Fønix

[Gjest Gjest]

Det er ikke alle som har noe å spare av...

Vi sparer, ikke så mye, men noen hundrelapper blir det hver måned.

Men det er bare de siste årene vi har hatt råd til det. Før det har hver en krone vi har hatt til overs gått til nedbetaling av gjeld.

Men når det er sagt, vi har aldri vært i syden, bilen kjøres til den ikke er kjørbar lenger og har vært nedbetalt i mange år før den byttes ut, møbler byttes ut når vi får skattepenger/feriepenger, det kjøpes ikke på kreditt, Jeg har vasket klær for hånd i mange måneder før skattepengene kom og jeg fikk kjøpt ny vaskemaskin.... men sparing har vi ikke hatt mulighet til med vår økonomi.

Den økonomiske situasjonen vår endret seg dramatisk ca 6 mnd etter vi kjøpte huset, men på grunn av sparsommelighet og nøkternhet har vi klart å beholde det.

Hadde vi skullet prioritert sparing, hadde vi ikke hatt hus, så enkelt er det.

Men jeg er veldig glad at vi har kunnet begynne å spare noen hundrelapper i måneden nå.

[Alison]

Det hender selvfølgelig at en kan komme i en vanskelig, uforutsett situasjon hvor en faktisk ikke har mer penger enn til å dekke de helt primære behovene. Da er det forståelig at en ikke kan spare i tillegg.

Jeg vet selv hvordan det er å leve med lite penger. Da barna var mindre valgte jeg å være hjemme med de i noen år. Vi var da 5 personer som levde på en helt ordinær lønning. Vi hadde boliglån og bil, men klarte oss. Selv om vi levde på et minimum klarte vi alltid å ha en buffer slik at vi klarte oss om det skulle dukke opp noe uforutsett. Kredittkort var heller aldri noe vi vurderte å skaffe oss selv om det var tøft økonomisk til tider. Så selv om en ikke har så mye penger å rutte med vil det for de fleste være mulig å sette til side litt.

[Rosalie]

Etter mange år kun på studielån var i grunnen alt jeg eide og hadde totalt utslitt og jeg trengte oppgradering på det meste. Når jeg da ikke fikk jobb i begynnelsen (ferdigutdannet innen oljesektoren ved forrige store dip i oljeprisen) og sosialkontoret behandlet meg som dritt, så hadde jeg ikke mye annet valg enn å pådra meg en god del forbruksgjeld for i det hele tatt å ha tak over hodet og mat på bordet i noen måneder. Den første tiden jeg da hadde inntekt, gikk hver ekstra krone med til å få oppgradert garderoben nok til å faktisk være presentabel på jobb samt å betale ned forbruksgjelda jeg hadde pådratt meg.

Da jeg og kjæresten min begynte å se etter et felles sted å bo hadde vi ikke en krone oppspart (han eier ikke økonomisk sans), men vi fikk heldigvis fullfinansiering med toppfinansiering for å få kjøpt inn det aller mest nødvendige av møbler og hvitevarer. Vi tok også opp billån. Ja, det var sikkert ikke nødvendig, men veldig praktisk for å få hverdagen og også fritid til å gå ihop.

Jeg har siste året først begynt å spare. Rett og slett fordi jeg endelig har penger til overs som ikke trenger å brukes til nødvendigheter som hele vintersko og vanntette vinterklær. Det ryker en god del penger ut av sparekontoen til bil og oppgradering av leilighet, men det er digg å ha en konto som endelig vokser.

[Alison]

Jeg har siste året først begynt å spare. Rett og slett fordi jeg endelig har penger til overs som ikke trenger å brukes til nødvendigheter som hele vintersko og vanntette vinterklær. Det ryker en god del penger ut av sparekontoen til bil og oppgradering av leilighet, men det er digg å ha en konto som endelig vokser.

Flott at du har begynt å spare nå . Siden dere ikke har hatt mulighet til å spare noe etter dere kjøpte bolig, virker det som dere faktisk tok opp for mye lån. Det bør alltid være rom for å spare ved siden av det å ha lån.

[Rosalie]

Flott at du har begynt å spare nå . Siden dere ikke har hatt mulighet til å spare noe etter dere kjøpte bolig, virker det som dere faktisk tok opp for mye lån. Det bør alltid være rom for å spare ved siden av det å ha lån.

Nei, vi tok opp mye mindre lån enn hva vi kunne gjort ift. inntekt. Men vi har begge høyt privatforbruk. Noe jeg nå er i ferd med å endre på. (Vi har nesten 900.000 i inntekt, 1.4 mill i felles lån og ca 500.000 til sammen i studielån).

[Gjest Gjest]

Etter mange år kun på studielån var i grunnen alt jeg eide og hadde totalt utslitt og jeg trengte oppgradering på det meste. Når jeg da ikke fikk jobb i begynnelsen (ferdigutdannet innen oljesektoren ved forrige store dip i oljeprisen) og sosialkontoret behandlet meg som dritt, så hadde jeg ikke mye annet valg enn å pådra meg en god del forbruksgjeld for i det hele tatt å ha tak over hodet og mat på bordet i noen måneder. Den første tiden jeg da hadde inntekt, gikk hver ekstra krone med til å få oppgradert garderoben nok til å faktisk være presentabel på jobb samt å betale ned forbruksgjelda jeg hadde pådratt meg.

Da jeg og kjæresten min begynte å se etter et felles sted å bo hadde vi ikke en krone oppspart (han eier ikke økonomisk sans), men vi fikk heldigvis fullfinansiering med toppfinansiering for å få kjøpt inn det aller mest nødvendige av møbler og hvitevarer. Vi tok også opp billån. Ja, det var sikkert ikke nødvendig, men veldig praktisk for å få hverdagen og også fritid til å gå ihop.

Jeg har siste året først begynt å spare. Rett og slett fordi jeg endelig har penger til overs som ikke trenger å brukes til nødvendigheter som hele vintersko og vanntette vinterklær. Det ryker en god del penger ut av sparekontoen til bil og oppgradering av leilighet, men det er digg å ha en konto som endelig vokser.

jeg ble ikke videre imponert! trenger ikke lese i mellom linjene her at det oser unødvendig pengeforbruk.

mange skal ha ALT med engang. nytt hus, nye møbler, ny bil..

lån, lån, lån! Nå nå nå nå! fordi nå har jeg fått jobb!

spare hva er det????

jeg er glad foreldrene mine lærte meg en ting eller to om det med penger, pengeforbruk og sparing!

fornuftig økonomi og forbruk tilhører snart den eldre generasjon!

[Alison]

Nei, vi tok opp mye mindre lån enn hva vi kunne gjort ift. inntekt. Men vi har begge høyt privatforbruk. Noe jeg nå er i ferd med å endre på. (Vi har nesten 900.000 i inntekt, 1.4 mill i felles lån og ca 500.000 til sammen i studielån).

Hvis dere har høyt privatforbruk burde dere ikke fått så mye lån. Det skulle også vært en forutsetning om at dere måtte spare da dere tok opp lånet, spesielt siden dere ikke hadde noen sparepenger fra før. Dere burde fått mye bedre rådgivning fra banken enn dere tydeligvis fikk.

[Alison]

mange skal ha ALT med engang. nytt hus, nye møbler, ny bil..

lån, lån, lån! Nå nå nå nå! fordi nå har jeg fått jobb!

spare hva er det????

jeg er glad foreldrene mine lærte meg en ting eller to om det med penger, pengeforbruk og sparing!

fornuftig økonomi og forbruk tilhører snart den eldre generasjon!

Du setter fingen på akkurat det jeg mener, og vil frem til. Folk skal ha alt med en gang. Hvorfor spare når det finnes så mye annet moro å bruke pengene på?

Jeg er egentlig ikke noe for å si at "alt var så mye bedre før", men akkurat når det gjelder holdningene til det å spare til noe en ønsker seg, var det bedre før. Nå håper jeg at det etter hvert kan bli innført undervisning i privatøkonomi i skolen. Det kunne kanskje hjelpe litt. I tillegg har foreldre en viktig rolle når det gjelder å lære barn om økonomi.

[Gjest Gjest]

Jeg sparer fullt opp i BSU hvert år, men utover det sparer jeg dessverre ingenting. Jeg sparte en periode i fond, men det måtte jeg kutte ut da jeg ikke hadde råd til det lengre. Eller, ikke ønsket å prioritere det lengre er vel mer korrekt. Hadde vi droppet å reise på ferie osv. så hadde vi jo klart å sette av endel tusen i året.

Men, jeg har hvertfall fondsandelene (som idag er verd litt mer enn hva jeg spyttet inn) så en liten buffer har jeg nå heldigvis.

Min samboer sparer ingenting.

Men, vi eier egen bolig som vi betjener et lån på. Spyttet inn endel egenkapital da vi kjøpte, så har nå ca 500.000,- igjen i lån på boligen som vil kunne selges for et sted mellom 1,5 og 1,8 mill. Betjening av lån er jo en form for sparing det også.

Jeg håper at vi får til å begynne å spare i løpet av det neste året. Både spare oss opp en ordentlig bufferkonto, og begynne med pensjonsparing. Jeg er pesimistisk i forhold til hva min generasjon vil få i pensjon, og ønsker å sikre oss best mulig ved å spare selv i tillegg.

Vi er fortsatt studenter, så det er berenset hva budsjettet tillater av sparing nå. Jeg synes det er vanskelig å vite at jeg må selge fondsandelene mine eller at vi må prøve å refinansiere boliglånet hvis det skulle dukke opp en stor, uforutsett utgift. Men, det er heldigvis ikke så lenge igjen nå til vi kommer oss ut i jobb. Jeg har allerede fast jobb å gå til når jeg er ferdig til jul, og min mann vil nok også få seg jobb relativt greit (også han ferdig til jul).

[Gjest første gjest]

Det hender selvfølgelig at en kan komme i en vanskelig, uforutsett situasjon hvor en faktisk ikke har mer penger enn til å dekke de helt primære behovene. Da er det forståelig at en ikke kan spare i tillegg.

Jeg vet selv hvordan det er å leve med lite penger. Da barna var mindre valgte jeg å være hjemme med de i noen år. Vi var da 5 personer som levde på en helt ordinær lønning. Vi hadde boliglån og bil, men klarte oss. Selv om vi levde på et minimum klarte vi alltid å ha en buffer slik at vi klarte oss om det skulle dukke opp noe uforutsett. Kredittkort var heller aldri noe vi vurderte å skaffe oss selv om det var tøft økonomisk til tider. Så selv om en ikke har så mye penger å rutte med vil det for de fleste være mulig å sette til side litt.

Mulig jeg misforstår deg nå, siden jeg er litt i forsvar når det kommer til økonomi, men jeg oppfatter dette som en veldig arrogant holdning... du setter her en selvvalgt situasjon opp i mot uforutsette ting som skjer.

Vi mistet ca 60% av inntekten vår i løpet av en 3 ukers periode bare 6 mnd etter vi kjøpte hus. (Jeg ble akutt syk, og varig ufør, han mistet jobben, og gikk ned i lønn med sin nye jobb)

Jeg er faktisk veldig STOLT av at vi har klart å beholde huset selv om vi havnet i en vanskelig situasjon, vi har ikke misset et eneste avdrag på huset, og har ikke en eneste inkassosak, selv om vi levde fra hånd til munn i mange år.

Og stolt kommer jeg til å fortsette å være, selv om det i mange år etterpå gikk utover spareevnen, og jeg er stolt over å nå kunne spare noen få hundre kroner i mnd nå, selv om det i andres øyne er alt for lite.

[Gjest første gjest]

Vi mistet ca 60% av inntekten vår i løpet av en 3 ukers periode bare 6 mnd etter vi kjøpte hus. (Jeg ble akutt syk, og varig ufør, han mistet jobben, og gikk ned i lønn med sin nye jobb)

En liten skriveleif som snek seg inn i farten... vi mistet ca 50% av inntekten vår skulle det stå.

[Gjest Gjest_Alma_*]

Jeg må innrømme at vi ikke har vært særlig flinke til å spare - og det av flere grunner.

Den sparingen jeg og mannen har er stort sett aksjesparing, og selvom vi tjener godt så går pengene ut hver måned. De siste årene har vi hjulpet ungene med bil-lappen - selvom begge har jobber ved siden av skolen, har de ikke hatt råd til å betale alt selv .. Det hadde ikke jeg heller da jeg tok lappen som 18-åring - måtte ha litt hjelp av mor og far - selvom det var mye billigere da.

For meg er det viktigst å betale hus, bil og regninger i tide og alltid ha penger til mat og nødvendige ting. Den gangen vaskemaskinen røyk hadde vi fint råd til å kjøpe nye på dagen av den vanlige månedslønnen vår .. så jeg ser ikke vits i å ha sparekonto i banken.

Ved siden av egen aksjesparing setter vi penger på BSU-konto til ungene hver måned.

Det er mange måter å spare på, betale ned gjeld synes jeg er den viktigste måten. Aksjesparing er også en fin måte - da er pengen bundet litt fastere enn en sparekonto - selvom den ikke har vært så veldig lukrativ i det siste.

Vi lever et høyst herlig og godt liv uten å ha store bufferkontoer og uten å måtte ta opp dyre forbrukslån.

[Alison]

Mulig jeg misforstår deg nå, siden jeg er litt i forsvar når det kommer til økonomi, men jeg oppfatter dette som en veldig arrogant holdning... du setter her en selvvalgt situasjon opp i mot uforutsette ting som skjer.

Vi mistet ca 60% av inntekten vår i løpet av en 3 ukers periode bare 6 mnd etter vi kjøpte hus. (Jeg ble akutt syk, og varig ufør, han mistet jobben, og gikk ned i lønn med sin nye jobb)

Jeg er faktisk veldig STOLT av at vi har klart å beholde huset selv om vi havnet i en vanskelig situasjon, vi har ikke misset et eneste avdrag på huset, og har ikke en eneste inkassosak, selv om vi levde fra hånd til munn i mange år.

Og stolt kommer jeg til å fortsette å være, selv om det i mange år etterpå gikk utover spareevnen, og jeg er stolt over å nå kunne spare noen få hundre kroner i mnd nå, selv om det i andres øyne er alt for lite.

Du misforstår meg nå. Dette var svaret på ditt innlegg:

Det hender selvfølgelig at en kan komme i en vanskelig, uforutsett situasjon hvor en faktisk ikke har mer penger enn til å dekke de helt primære behovene. Da er det forståelig at en ikke kan spare i tillegg.

Resten av innlegget var ikke ment på deg (selv om det dessverre kom til å se slik ut), men var for å vise at jeg faktisk vet hvordan det er å leve på lite penger, og at det likevel kan, og bør, være mulig å sette til side litt penger.

[Gjest farger]

nå går kanskje ikke inn i kategorien over de som ikke sparer noe som helst, for jeg sparer noe.

foreløpig får vi ikke den bufferen som er anbefalt(minst en månedslønn) til enhver tid på kontoen.

vi er nyetablerte(han student, jeg nyutdannet). vi eier en nøktern leilighet med middels standard, og har ikke bil. har heller ingen forbrukslån.

vi forbruker ikke noe særlig, og drar ikke på ferier mer en maksimalt en gang i året(har ikke reist på to år nå).

vi har ikke foreldre som kan hjelpe oss økonomisk, så absolutt alt må komme fra egen lomme.

jeg ser at endel rundt meg som har foreldre som hjelper eks med egenkapital o.l/oppussing(både materiale og arbeid) jo slipper langt rimeligere unna enn oss.

det av penger jeg har på kontoen nå(fra skatteoppgjør og feriepenger) kommer nok til å gå til helt nødvendig oppussing samt en rimelig ferie.

min rådgiver i banken lurte på om jeg ville trekke et fast beløp til bsu, men det kommer nok aldri til å bli aktuelt da jeg uansett må spare penger til bil-sertifikat(ca 40 000) samt at badet vårt virkelig trenger å pusses opp.

jeg vet at med inntektsøkning kommer kanskje barn etterhvert, og da vil utgiftene til dette øke i takt med inntektsøkning.

så jeg sparer litt, men aldri så mye at de blir over lengre tid på kontoen.

ikke alle har noe å spare av, og ikke alle har heller for store lån som gjør at de ikke har råd til å spare.

mange lever helt greit, men ikke slik at de har råd til å spare 10.000(???) i måneden.

de som gjør det får heller prise seg lykkelige for at de har såpass god råd.

[Gjest Første gjest]

Du misforstår meg nå. Dette var svaret på ditt innlegg:

Resten av innlegget var ikke ment på deg (selv om det dessverre kom til å se slik ut), men var for å vise at jeg faktisk vet hvordan det er å leve på lite penger, og at det likevel kan, og bør, være mulig å sette til side litt penger.

Ok, da beklager jeg at jeg misforsto.

[Gjest Chiffon]

Jeg sparer ikke nå for jeg har mer i faste utgifter en jeg får utbetalt. Da sier det seg selv at det ikke er mulig.

[Alison]

mange lever helt greit, men ikke slik at de har råd til å spare 10.000(???) i måneden.

de som gjør det får heller prise seg lykkelige for at de har såpass god råd.

Det er nok ikke så veldig mange som har mulighet til å sette til side så mye som 10.000,- hver måned. Poenget mitt er at alle bør spare. Hvor mye kommer an på den enkeltes økonomi. Noen kan klare noen hundrelapper i måneden, mens andre kan klare flere tusen. Litt er bedre enn ingenting.

[Gjest brutal_mann]

Fordi en aldri har kunnet spare. To ganger i mitt voksne liv har jeg karret meg opp til å kunne begynne å spare, begge gangene skjedde det uforutsette ting som tvang meg til å ta opp forbrukslån. (reiser i forbindelse med nær familie sin livstruende sykdom).

Nå, siste måneden ser det ut som om jeg kan begynne å spare en tusen lapp eller to i måneden. Men jeg kjenner presset etter å gi mine barn noen nye klær og annet de "trenger" til skole og fritid. I såfall begynner min sparing over jul.

I løpet av neste 6 måneder forventer jeg også en merkbar lønnsøkning, noe som vil øke spareevnen min til 3 - 3,5 tusen.

Husk, selv om vi lever i verdens rikeste land, så lever vi et land der klasseskillet er på full fart inn. Det er flere og flere av oss som nærmer oss å bli fattige. I løpet av en 20 år vil vi i Norge ha et minst like sort klasseksille som UK har i dag.

Så det genrelle svaret er, vi er mange som rett og slett ikek har råd!