Flere som forandrer seg?

[Gjest Dame83]

Jeg har lest mye selvhjelpsbøker i sommer. Da i å få bedre selvtillitt, da jeg virkelig ikke hadde lyst å være slik jeg var resten av livet. Det var rett og slett uaktuelt, for det var jo bare kjipt å ha lav selvtilitt.

Det har fungert veldig bra. Jeg har virkelig endret meg mye på veldig kort tid. Jeg gikk fra å være hos psykologen et par ganger i uka, til å bare trenge det 1 gang i måneden over en periode på 3 måneder. Psykologen er henrykt over min stålarbeidsvilje til å endre meg selv, og at jeg har jobbet med det hver dag.

Mye av det består jo av å øke komfortsonen min, litt hver dag. Altså ta små risker hver dag. F.eks når jeg ikke turte å spise i kantinen, da jeg ikke følte meg komfortabel der, begynte jeg å gjøre det en dag, og etter bare et par ganger var det det naturligste i verden. Å gå inn til kontoret til sjefen og bare ta en prat var veldig skummelt, og det er nå en fast rutine. Altså slike småting i hverdagen som blir en vane, istedet for noe skummelt. Jeg passer også på å være positiv, smile mye og være interessert i de jeg prater med, uten at jeg lar meg være en dørmatte av den grunn. Det går helt fint å være positiv og også ha selvtillitt til å si ifra.

Ihvertfall så har jo mange merket min forandring, fra å være stille og usosial, til å være en blid dame som er med på ting og prater flittig. Men merker at jo mer jeg forandrer meg (og jeg liker den jeg blir!), så er ikke sambo like begeistret. Og det er jo helt sikkert litt rart å se den endringen i meg, men jeg føler at vi begynner å bli forskjellige. Jeg er positiv, og prøver å se det positive i de fleste situasjoner (å dvele på det neagtive er jo ingen vits om noe skulle skje), han er veldig motsatt, han sitter virkelig å smaker på alt negativt.

Noen fler som har opplevd dette?

[Gjest Gjest]

Jeg har lest mye selvhjelpsbøker i sommer. Da i å få bedre selvtillitt, da jeg virkelig ikke hadde lyst å være slik jeg var resten av livet. Det var rett og slett uaktuelt, for det var jo bare kjipt å ha lav selvtilitt.

Det har fungert veldig bra. Jeg har virkelig endret meg mye på veldig kort tid. Jeg gikk fra å være hos psykologen et par ganger i uka, til å bare trenge det 1 gang i måneden over en periode på 3 måneder. Psykologen er henrykt over min stålarbeidsvilje til å endre meg selv, og at jeg har jobbet med det hver dag.

Mye av det består jo av å øke komfortsonen min, litt hver dag. Altså ta små risker hver dag. F.eks når jeg ikke turte å spise i kantinen, da jeg ikke følte meg komfortabel der, begynte jeg å gjøre det en dag, og etter bare et par ganger var det det naturligste i verden. Å gå inn til kontoret til sjefen og bare ta en prat var veldig skummelt, og det er nå en fast rutine. Altså slike småting i hverdagen som blir en vane, istedet for noe skummelt. Jeg passer også på å være positiv, smile mye og være interessert i de jeg prater med, uten at jeg lar meg være en dørmatte av den grunn. Det går helt fint å være positiv og også ha selvtillitt til å si ifra.

Ihvertfall så har jo mange merket min forandring, fra å være stille og usosial, til å være en blid dame som er med på ting og prater flittig. Men merker at jo mer jeg forandrer meg (og jeg liker den jeg blir!), så er ikke sambo like begeistret. Og det er jo helt sikkert litt rart å se den endringen i meg, men jeg føler at vi begynner å bli forskjellige. Jeg er positiv, og prøver å se det positive i de fleste situasjoner (å dvele på det neagtive er jo ingen vits om noe skulle skje), han er veldig motsatt, han sitter virkelig å smaker på alt negativt.

Noen fler som har opplevd dette?

Hei!

Jeg har ikke opplevd det samme, men jeg ville bare gratulere deg med forandringen! Du virker jo supertøff :-D

Kanskje du må ta en prat med samboeren din?

Klem!

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg har ikke opplevd det samme, men jeg ville bare gratulere deg med forandringen! Du virker jo supertøff :-D

Kanskje du må ta en prat med samboeren din?

Klem!

Hei!

Tusen takk for det Det varmer virkelig!

Det spørs om jeg ikke må det snart, men han er ikke veldig interessert i å endre holdningen sin. Akkurat som det er for mye jobb. Mye enklere å bare sitte der å klage over ting får jeg inntrykk av

Ikke så lett når jeg er en som tar tak i ting og spretter opp av stolen, mens han helst bare vil sitte der.

Det iroiske er at han sa rett ut til meg at det ikke går ann å endre seg og vanene sine, selv om han har et vandrende eksempel rett ved siden av seg

[Gjest Gjest]

TS her igjen.

Ikke at jeg sier at han MÅ forandre seg altså, det kan jeg for all del ikke forvente/kreve sånn uten videre. Da må isåfall forholde virkelig henge i en tynn tråd. Men jeg merker at det ikke er like greit å være sammen med en ball av negativitet. En mellomting hadde vært bedre.

[Gjest Gjest]

Har ikke noen nye råd til deg ang. samboeren din dessverre, men vil også gratulere deg! Høres ut som du har en kjempebra og sunn innstilling.

Denne høsten har jeg bestemt meg for at jeg skal kvitte med vonde og destruktive ting i livet mitt(mye har jeg ikke direkte kontroll over, men skal bryte kontakten med noen og prøver å få ordnet opp i andre ting).

Lurer på om du har noen tips til andre som ønsker å forandre seg på samme måte?

Livet mitt har ikke vært helt godt til nå, men jeg har bestemt meg for å bli modigere og slutte å være så svak.

Er litt under 20, så det er kanskje litt annerledes enn hvis jeg hadde vært voksen og etablert med masse livserfaring.

[Gjest Nefer]

Har ikke noen nye råd til deg ang. samboeren din dessverre, men vil også gratulere deg! Høres ut som du har en kjempebra og sunn innstilling.

Denne høsten har jeg bestemt meg for at jeg skal kvitte med vonde og destruktive ting i livet mitt(mye har jeg ikke direkte kontroll over, men skal bryte kontakten med noen og prøver å få ordnet opp i andre ting).

Lurer på om du har noen tips til andre som ønsker å forandre seg på samme måte?

Livet mitt har ikke vært helt godt til nå, men jeg har bestemt meg for å bli modigere og slutte å være så svak.

Er litt under 20, så det er kanskje litt annerledes enn hvis jeg hadde vært voksen og etablert med masse livserfaring.

Det er kjempeflott at du har bestemt deg for det

Du har jo et veldig godt utgangspunkt når du er så ung, ved å endre på ting nå, vil du kunne ha et veldig langt liv som slik du vil være, enn de som først bestemmer seg i en senere alder. Selv med mye livserfaring kan lav selvtillitt føre til at mye av den erfaringen oppfattes som negativ, da folk med lav selvtillitt gjerne også blir behandlet deretter av kolleger på jobb, sjefen etc. Kjenner flere som sliter med lav selvtillitt, og dermed blir jobbopplevelsen dårligere da kollegene utnytter seg av at de har lav selvtillit.

Har du derimot god selvtilitt, vil du unngå mye slikt, og stå opp for deg selv i situasjoner hvor det trenges.

Anbefaler disse bøkene som har hjulpet meg mest, og som har svært mye å si for hvor langt jeg har kommet:

http://www.amazon.com/gp/product/031225440...x_ya_oh_product

http://www.amazon.com/Feel-Fear-Do-Anyway/...pd_bxgy_b_img_c

Masse lykke til

Klem

TS her forresten, er hjemme fra jobb, så da var jeg automatisk logget inn Ikke alltid jeg logger meg inn ellers.

Endret 9. september 2009 av Nefer

[kristian82]

Jeg har lest mye selvhjelpsbøker i sommer. Da i å få bedre selvtillitt, da jeg virkelig ikke hadde lyst å være slik jeg var resten av livet. Det var rett og slett uaktuelt, for det var jo bare kjipt å ha lav selvtilitt.

Det har fungert veldig bra. Jeg har virkelig endret meg mye på veldig kort tid. Jeg gikk fra å være hos psykologen et par ganger i uka, til å bare trenge det 1 gang i måneden over en periode på 3 måneder. Psykologen er henrykt over min stålarbeidsvilje til å endre meg selv, og at jeg har jobbet med det hver dag.

Mye av det består jo av å øke komfortsonen min, litt hver dag. Altså ta små risker hver dag. F.eks når jeg ikke turte å spise i kantinen, da jeg ikke følte meg komfortabel der, begynte jeg å gjøre det en dag, og etter bare et par ganger var det det naturligste i verden. Å gå inn til kontoret til sjefen og bare ta en prat var veldig skummelt, og det er nå en fast rutine. Altså slike småting i hverdagen som blir en vane, istedet for noe skummelt. Jeg passer også på å være positiv, smile mye og være interessert i de jeg prater med, uten at jeg lar meg være en dørmatte av den grunn. Det går helt fint å være positiv og også ha selvtillitt til å si ifra.

Ihvertfall så har jo mange merket min forandring, fra å være stille og usosial, til å være en blid dame som er med på ting og prater flittig. Men merker at jo mer jeg forandrer meg (og jeg liker den jeg blir!), så er ikke sambo like begeistret. Og det er jo helt sikkert litt rart å se den endringen i meg, men jeg føler at vi begynner å bli forskjellige. Jeg er positiv, og prøver å se det positive i de fleste situasjoner (å dvele på det neagtive er jo ingen vits om noe skulle skje), han er veldig motsatt, han sitter virkelig å smaker på alt negativt.

Noen fler som har opplevd dette?

Så flink du har vært, all ære til deg - forandre seg er ikke lett!

Samboeren din burde jo vært glad på dine vegne, siden du IKKE hadde det noe bra med deg selv eller livet ditt tidligere. Pass veldig på at han ikke får dratt deg tilbake i negative mønster igjen! I det lange løp er det veldig kontraproduktivt om du jobber aktivt for å få det bedre, men så hører jevnt og trutt på negativt/deprimerende/usosialt prat fra samboeren din - dette kommer til å påvirke deg til slutt - vil jeg dessverre tro.

Endret 9. september 2009 av kristian82

[Gjest Nefer]

Så flink du har vært, all ære til deg - forandre seg er ikke lett!

Samboeren din burde jo vært glad på dine vegne, siden du IKKE hadde det noe bra med deg selv eller livet ditt tidligere. Pass veldig på at han ikke får dratt deg tilbake i negative mønster igjen! I det lange løp er det veldig kontraproduktivt om du jobber aktivt for å få det bedre, men så hører jevnt og trutt på negativt/deprimerende/usosialt prat fra samboeren din - dette kommer til å påvirke deg til slutt - vil jeg dessverre tro.

Har lest litt om det i bøkene jeg har, om at når man endrer seg slik så har samboer/kjæreste ofte en tendens til å reagere negativt, fordi de ikke liker at ting endrer seg, samt at de ofte føler det som en trussel. At jeg er ute å farter og ikke lengre bare holder meg hjemme, kan kanskje sees slik, for da kan jo alt mulig skje Det rare er at han har alltid sagt at han ikke finnes sjalu, men han også har sagt at han ikke liker at jeg er mye ute. Han vil ha meg for seg selv. Syntes det likner litt på sjalusi jeg men

Men han fikk klar beskjed om at jeg dro og gjorde det jeg ville uansett hva han syntes. Jeg gir ham mye frihet slik, han kan gjøre akkurat hva han vil så lenge han er tro. Alt fra lange kvelder flere ganger i uken hos kompiser med spilling, til å se på damer/porno/stripping eller hva nå enn. Jeg bryr meg fint lite, men jeg forventer samme friheten selv, (dog jeg ser ikke på damer da ).

Endret 10. september 2009 av Nefer