ung ufør

[Gjest Gjest_hmm_*]

jeg er 22 år¨å ung ufør, litt vanskelig å foklare grunnen men sliter vel litt med angst,store folkemengder osv.. har prøvd å jobbe flere ganger men klarer det liksom bare ikke :-( uansett, vi har en liten gutt på 8 mnd å er jo hjemme med han. de eneste som vet om at eg er ufør er sambo pluss min familie. tørr ikke si det til hans fam. pga eg er redd å bli dømt,baksnakket osv. eg ser jo ikke gal ut,eller unormal osv...vil si eg er pen,slank å kan virke utadvent..men problemet ligger på innsiden å da har folk lett for å dømme!! så alle i fam hans tror jo at eg er hjemme uten penger å han forsørger oss! de vet at eg har gått på attføring men thats it. føler ikke at det skal være slik som dette men gruer meg for at det skal komme ut. de er jo kjempe greie å hadde sikkert forstått men, er så redd for at alle skal se anerledes på meg om de får vite det. men kan jo ikke skjule det resten av livet heller akkuratt,ikke at planen er å være ufør hele livet. vil jo gjerne klare å jobbe en gang i tiden.

er det virkelig slik at uføre skjems av sin status? for at folk ikke fostår situasjonen? ellr er det bare meg som er sløv å burde hive alle kort på borde(noe eg vil veldig gjerne)

[Gjest meg ja]

Ja det er lett å bli skamfull når man er ung og ufør og virker frisk. Det hadde vært lettere for deg å fortelle at du har angst om du hadde taklet en liten jobb, eller hadde det ikke?

Det er i alle fall slik jeg føler det, som ufør er man stemplet som snylter, arbeidsky og lat. Jeg er ufør, er 36 men føler ikke for å fortelle det til hvem som helst, men har vent meg til å bare si det som det er. Folk spør jo gjerne og jeg er lei av å lyge. Mine venninner (de få jeg har pga at mine problemer har jeg unngått konktakt med mange) takler det fint, men hovedtemaet når vi prates er ikke at jeg er ufør.

Heller ikke at jeg skal komme meg i jobb. Da er familien verre, for jeg kan ta opp temaet at jeg kanskje kan klare en deltidsjobb, men familien føler at de bare kan plukke bort i meg og pirke i mitt indre, i mine problemer som om de er satt ut offentlig, og jeg har måttet si at det kan dere ikke, jeg har vært rasende og gått,

Etterpå har jeg angret meg, noe de aldri gjør, (noen ja) og sagt at jeg var usaklig. Så har vi glemt det.

Dette er MIN familie og ikke min manns familie. De vet ingenting, men de er av ytre fasade typen fra beste nest verste vestkant så jeg vil egentlig ikke si noe. Bare en av de vet og han er homofil så han kan jeg prate med.

Jeg har ikke noen råd, men spør deg selv om du trenger å si at du er ufør? Du kan si at du ikke takler jobbe nå pga at du har angst og at du går på attføring. Det er en hvit løgn men den fungerer.

Da ser du hvordan de takler det, takler de det dårlig så kan du bare gi faen og si at ja, det er deilig å ha en mann som forsørger deg.

Så fint at du trives med barnet og med mannen din. Ønsker deg alt godt, dette er ingenting så skamme seg over, men jeg forstår hva du prater om.

[Gjest Gjest]

Bare en av de vet og han er homofil så han kan jeg prate med.