Passer ikke inn

[Gjest Gjest]

Jeg og kjæresten min har vært samboere i et år nå og sammen i to. I øyeblikket jeg traff han visste jeg at han var den rette for meg. Jeg elsker han. Han er snill og morsom, han er ærlig og rettferdig. Han har gode tanker og kjemien mellom oss har jeg ikke opplevd maken til.

Men i det siste har jeg begynt å føle meg så tom, som om ingenting får meg glad.

Jeg har flyttet til han, langt fra hjemplassen min, familien min og vennene mine. Vi bor på et lite sted hvor naboene er ens familie og alle kjenner alle. Hadde jeg visst det skulle bli sånn som det har blitt hadde jeg tenkt meg om en gang til før jeg flytta inn.

Gudene skal vite at jeg har prøvd å passe inn, jeg føler jeg har gått på akkord med meg selv siden jeg flyttet hit. For jeg trives ikke med å ha det sånn. Jeg trives ikke med å ha alt på ett sted. Jeg trives ikke med at vennene våre/hans også er foreldrene hans sine venner. Jeg føler jeg ikke har noe eget lenger. Jeg har ikke noe privatliv. Og jo mer de kommer og vil blande seg, desto mer trekker jeg meg unna. Jeg skriver blande seg for jeg føler det er nettopp det de gjør. De er bare ute etter siste nytt så de har noe å sladre om til de andre. De bryr seg ikke fordi de virkelig bryr seg, de liker bare så stikke nesa borti privatlivet til andre. Jeg er vanligvis glad i mennesker, og jeg synes det er kjempekoselig å få besøk! Men.. Nå vil jeg bare være i fred. De er her absolutt hele tiden. Og har vi vært hos dem bare 3 ganger og ikke 5 i løpet av ei uke så får vi høre at vi er der så sjelden(!) Hvor ofte treffer vi min familie og mine venner? Kanskje 1-2 ganger i måneden toppen! Selvfølgelig kan jeg reise på besøk til dem, men det er ikke så lett med tanke på jobb og tid, det er jo faktisk et stykke dit.

Jeg har tatt dette opp med sambo, men han vil ikke forstå. Han setter pigga ut med en gang jeg sier at jeg vil noe mer for oss. Jeg har sagt det så mange ganger og det blir alltid krangling ut av det. Han tror jeg ikke liker familien og vennene hans. Jeg gjør det, men det blir bare for mye av dem. Og så sporer diskusjonen av. Og det blir til at jeg ikke liker dem og at jeg ikke liker folk. Alt blir lesset over på meg og det er jeg som blir problemet. Jeg er så lei meg og tom inni meg nå, for jeg aner ikke hvor mange ganger temaet har vært oppe. Og hver gang får jeg høre at det er meg det er noe galt med, "det kan ikke være bra å være sånn", og "du må få hjelp med dette". Jeg føler meg maktesløs, han vil ikke forstå hvordan jeg føler meg. Jeg føler meg ensom, og har ingen å snakke med om det. Jeg stoler ikke på noen rundt her for rett som det er kommer det noen med siste nytts sladder. Og det er så utrooolig uinteressant å høre på. De som sladrer til deg sladrer om deg, er det noe som heter, og jeg vil ikke bli dagens hovedtema rundt i nabolaget. Selvtilliten min er på null, jeg har mista troa på meg selv og jeg begynner å tro at det er meg det er noe galt med.

Jeg er bare 23 år, og det er så mye jeg føler jeg må erfare og oppleve før jeg kan slå meg til ro med tanken om at "her vil jeg være resten av livet". Det er jo ikke kritikk hverken til han, eller familien hans det. Jeg forteller hva jeg tenker og føler, om mine behov. Jeg forstår hvis han synes det er leit og det kan jo bli praktiske problemer. Men jeg blir så trist av at jeg må unnskylde at jeg har behov. Jeg flyttet rett hjemmefra og inn i leiligheta han leier av sine foreldre(!) Jeg mangler ennå å finne et sted på egen hånd, erfare hvordan det er. Jeg har aldri bust ut med dissa tankene, jeg har prøvd å si det på en rolig og grei måte for å unngå at han tar det personlig eller som kritikk til seg. Det nytter bare ikke.

Jeg vet bare at det blir for mye for meg å være her. Det at vi leier av foreldrene hans får meg til å føle at vi fremdeles bor hjemme. Jeg vil ha slike ting adskilt. Hjemmet mitt er hjemmet mitt. Ingen av våre foreldre bør ha siste ordet i et spørsmål om vi skal male soveromsveggen gul eller blå. Det er huseieren som skal ha noe med det, ikke resten av familien. Slike ting må være adskilt skal det fungere for meg. Skulle jeg spørre mamma om jeg får lov til å male en vegg i huset hvor jeg bor?! Dette er bare ett eksempel. De har rett og slett for mye de skulle ha sagt i forhold til mitt liv.

Jeg føler jeg begynner å trekke meg så mye unna at det blir problemer i heimen. Sambo blir sint på meg fordi jeg ikke vil sitte ned og ta en kaffekopp hver gang vi får besøk. Men saken er at jeg har for mye å drive med til å gidde å ta meg tid til å slarve om de samme tingene heele tiden. Hvis du ikke har noe fornuftig å prate om så kan du vel holde deg hjemme. Jeg orker ikke sitte der og late som, ikke hver dag. Når han blir sint på meg, blir jeg ikke bare lei meg, jeg begynner å gråte. Den gamle meg ville aldri gjort det, hun ville sagt klart i fra tilbake og reist vekk. Men jeg er så kraftløs, jeg har ingen tro på meg selv og jeg har ingen å resie til. Så det blir til at jeg trekker meg rolig inn på soverommet og gråter stille for meg selv.

Jeg har kommet til et punkt nå hvor jeg ikke ser noen løsninger. Jeg føler meg fanget og fremmed i mitt eget hjem. Det føles som jeg ikke får luft. Og jeg føler meg ensom. Jeg savner kjæresten min. Jeg savner forståelse.

Herregud hvor jeg savner forståelse.

[Nique]

Det er vondt å lese om hvordan du har det, om mangel på forståelse fra den som burde prøvd å forstå, kjæresten din.

Mitt beste forslag akkurat nå er; reis hjem til mor og far/evt annen familie elelr en venn, om du har muligheten til det. Ihvertfall for noen dager.

Se om du får kommet deg litt på bena igjen, før du prøver på en ny samtale med kjæresten, hvor du da kanskje vil makte å stå på ditt, og få frem at det ikke er et angrep fra din side mot ham, men at du ikke makter å ha det slik som nå, med hans familie og _hans_ venner.

Noen ting kan man forsake for et forhold, men ikke alt, og selvrespekt, privatliv og selvfølelse skal ikke måtte gå på bekostning av et forhold. Da tror jeg kanskje du får det bedre alene.

Uansett, før en ny samtale med ham, så må du få tilbake indre styrke, så du makter å få frem dine meninger, uten å bli overkjørt.

[Gjest tasha]

jeg syntes også du skal reise vekk noen dager å tenke på deg selv. ikke dra i sinne eller etter en krangel, men bare stå på ditt å si at du trenger noen dager hjemme. når du da har vært borte, vil han kanskje ha tenkt litt over det, om ikke, så prøv å snakke med han igjen etter du er tilbake.

jeg vet selv hvor vanskelig det er å ha det vondt med noe så "usynlig" , at du må snakke mye om det å ta det fra start av for at samboer ikke skal mistforstå. men de er ikke alltid så flinke til å høre etter på noe som virker så "tåpelig" hos dem, at de hører ikke etter til du kommer til poenget. har du ikke fysiske skader, men problemer inni deg, så er det så vanskelig å få sagt dette uten å virke sur , eller sytete... men jeg skjønner deg, så det du bør gjøre, er å vise han dette brevet sånn du har fremlagt det.

det er ryddig, forklarer bra på en rolig måte, og er ikke milelangt, så han bør klare å få med seg dette. det er faktisk det beste trur jeg.

[Gjest Gjest]

Du høres veldig reflektert ut når det gjelder din egen situasjon. Jeg skjønner godt at du sliter. Jeg er bymenneske og bodde en tid på samboers hjemplass. Det ble for lite og tett for meg.

Samboeren din burde absolutt høre på det du har å si samt å prøve å forstå. Han bør anerkjenne at din opplevelse er ulik hans. Det her er hans hjemsted. Ikke ditt.

Er det en mulighet å flytte litt unna?

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar!

Jeg kommer egentlig fra et lite sted selv, men fant ut tidlig at det ikke passet for meg. Og jeg trodde dét var et lite sted og en ekstrem situasjon den gang. Jeg skulle bare visst...

Jeg er jo klar over at det kan bli slik andre steder også hvis vi flytter. Men forskjellen blir da at jeg kan være med å skape min plass fra bunnen av, hvis det gir noen mening. Her jeg er nå har jeg fått utdelt en plass og det er som kjæresten til Ola, og så får jeg gjøre det beste ut av det. Jeg vil flytte til et sted hvor ingen av oss har noen historie og familie tett innpå så vi kan bli kjent med mennesker sammen fra bunn av. Jeg vil bli kjent blant andre som meg, ikke som hun som bor sammen med Ola. Om det er til et annet mindre sted eller i byen har jeg egetnlig ikke tenkt så mye på. Hovedsaken er at jeg får prøve ting på egenhånd. Sammen med kjæresten selvfølgelig.

Jeg har spurt han om det samme. Og i begynnelsen fikk jeg bare svar om at jeg fikk nå bare flytte jeg da, hvis det var så fælt å bo der vi var nå. I det siste har det virket som om han har vært mer på gli. Men han mener jeg velger den vanskeligste veien. Vi har billig husleie nå og vi har både hund og katt, og det er ikke alle steder det går an å ta med seg det. Det er jo faktisk han som velger den vanskligste veien.

Han mener også at det vil være som å gå to skritt tilbake. Han er der i livet hvor neste gang han skal flytte så er det til et hus han har kjøpt selv. Han er kun to år eldre enn meg. Greit nok. Men jeg er altså ikke der. Og jeg kommer ikke dit hvis jeg ikke får med meg noen erfaringer på veien. Det må vel være bedre at den som er lenger fram stopper opp og venter på den som trenger litt mer tid, vel. Så når vi kjøper oss et hus sammen så er det fordi jeg også er klar for det, og ikke bare for å behage han. Det burde jo telle litt for han om jeg har det bra også...

Jeg føler han tar det for gitt at jeg har flyttet fra alle jeg kjenner for å være sammen med han.

Jeg tenker også fram i tid, hvis vi skulle få barn, hvordan blir det da? Jeg har lyst til kunne komme med råd når ungen min skal flytte for seg selv første gangen. Men det kan jeg ikke, for jeg har aldri opplevd hvordan det er selv! "Det går jo an å tenke seg til det da" fikk jeg som svar da jeg sa dette til samboeren min.

Og jeg vil ikke ha familien inn og ut her hver dag når jeg får unger. Jeg trenger at de er litt unna sånn at jeg kan være mor for barna mine. Hvis de vil på besøk, så gjerne det. Men ikke hver dag. Og ikke bare "" innom. Der jeg kommer fra er det vanlig å ringe først og høre om man kan ta seg en tur.

[Gjest oppgitt]

Ja sånn går det når folk på død og liv skal flytte sammen før de i det hele tatt er blitt kjent med personen.

Folk er alt for desperate. Begynner dere å ta det litt mer med ro, og tenker dere om to ganger, vil ikke sånne problemer oppstå.

Hilsen en som er over 30 og aldri har hatt samboer.

[Gjest Gjest]

Ja sånn går det når folk på død og liv skal flytte sammen før de i det hele tatt er blitt kjent med personen.

Folk er alt for desperate. Begynner dere å ta det litt mer med ro, og tenker dere om to ganger, vil ikke sånne problemer oppstå.

Enig...hvorfor flytte inn så raskt med folk dere ikke kjenner?

Da ender en opp med å gå på disakkord med seg selv.

[Gjest TS]

Enig...hvorfor flytte inn så raskt med folk dere ikke kjenner?

Da ender en opp med å gå på disakkord med seg selv.

Jeg har aldri sagt at jeg ikke kjente kjæresten min da vi flyttet sammen. Ja, reaksjonene hans har overraska meg, men det kan jo faktisk hende jeg opplever nye sider ved han om 10 år også. Det er alle rundt her og hele den "alle kjenner alle"- greia som gjør at jeg må gå på akkord med meg selv.