Til dere som er fosterforeldre

[Gjest loren]

Her kommer litt tenker og spørsmål, noen er kanskje litt teite, men jeg lurer på så mye...

Vi er et par på 24 år som er i en vurderingsprosess i fht å bli fosterforeldre. Vi har en sønn på 2, og jeg går skole i enda et par år (sosionomutdanningen med tanke på barnevernsarbeid), så det er ikke noe som kommer til å skje umiddelbart, men om 3-4 år.

Vi er begge i fast jobb, jeg tar skole på deltid, vi eier egen leilighet med ikke alt for stort lån på. Anser oss som gode og trygge foreldre for gutten vår.

Vi har et ønske om flere barn, men jeg vil av flere grunner ikke gå gjennom svangerskap og fødsel igjen, samtidig som at jeg vet at det finnes så altfor mange barn som trenger trygge rammer og gode foreldre.

Jeg merker at det er jeg som er "drivkraften" bak dette, at jeg nok ønsker det mer enn samboeren min. Han sier han ikke er fremmed for tanken, men at han enda ikke vet om han vil eller ikke. Og vi MÅ jo ikke bestemme oss i dag heller.

Hva slags prossess gikk dere gjennom? Var begge positive med en gang, eller trengte den ene mer tid enn den andre?

Har/hadde dere egne barn? Hvordan reagerte h*n/de på å få søsken på denne måten? Hvor gamle var deres egne da dere tok til dere fosterbarn? Hvordan bor dere? Vi bor som sagt i leilighet, som har et soverom mer enn vi trenger, jeg regner med det ikke er krav til enebolig og hage, men "normal" standard på boligen?

Har dere hatt barn som har bodd hos dere kun i perioder for så å bli flyttet hjem eller videre? Hvordan opplevde dere/barna deres slike situasjoner?

Hvordan opplevde dere PRIDEkurset, var det "nok" til å ruste dere til å bli fosterforeldre?

Har dere ellers tanker og erfaringer dere vil dele, vi er som sagt veldig i startfasen på å snakke om dette, men jeg merker at dette er noe jeg virkelig VIL, samtidig som jeg er litt usikker på om jeg har med meg samboeren min hele veien.

Det er jo selvfølgelig en forutsetning, det blir jo som med egne barn, man tar hensyn til hverandres ønsker så godt man kan.

Setter stor pris på alle tanker, innspill og kommentarer her :-)

[Gjest tidligere fostermor]

Hva slags prossess gikk dere gjennom? Var begge positive med en gang, eller trengte den ene mer tid enn den andre?

Vi var begge positive med en gang.

Har/hadde dere egne barn? Vi hadde biologiske barn hos oss annenhver helg.

Hvordan reagerte h*n/de på å få søsken på denne måten? Den ene syntes det var kjempekjekt og koselig. Den andre ble sjalu og følte det var vondt. Begge var med på å bestemme at vi skulle ha fosterbarn, men barn klarer jo ikke å sette seg inn i hvordan ting kan bli før de står midt oppi det.

Hvor gamle var deres egne da dere tok til dere fosterbarn? 9 og 13

Hvordan bor dere? Vi bor i leid leilighet, men har en husvert som helt klart ønsker at vi skal bli boende så lenge som mulig. Derfor er dette en stabil leiesituasjon. Vi har en liten hageflekk som vi deler med andre leiligheter i huset. Ingen enebolig, ingen skikkelig hage. En helt normal standard på boligen, ingenting fancy eller flott.

Har dere hatt barn som har bodd hos dere kun i perioder for så å bli flyttet hjem eller videre? Ja

Hvordan opplevde dere/barna deres slike situasjoner? Det var blandede følelser. Vi hadde et stort fosterbarn (over 10 år) som ønsket å flytte hjem til biologiske foreldre (selv om h*n hadde det veldig fint hos oss og trivdes, men mamma og pappa var vi ikke). Barnet fikk etter et par år hos oss lov å flytte hjem fordi forholdene hadde bedret seg. Barna reagerte ulikt. Den som var sjalu syntes det var veldig ok. Den som likte å ha fostersøsken syntes det var litt dumt, men ikke traumatisk. Det har nok sammenheng med at barna ikke bodde hos oss mer enn annenhver helg, så for dem var ikke fosterbarnet en del av hverdagen. Det var vemodig å gi slipp for oss voksne, for h*n var jo blitt en del av familien. Men samtidig følte vi at vi endelig kunne senke skuldrene og leve et normalt liv igjen. Det er så mye annet enn å ta seg av et barn man må forholde seg til som fosterforeldre. Man har jevnlig kontakt med barnevern og BUF-etat. Det er saksbehandlere, tilsynsfører, møter her og møter der. (Er selvsagt også avhengig av barnet, hvor mye oppfølging trenger barnet, hvordan er situasjonen rundt osv) I tillegg - og det er den vanskeligste biten - må man forholde seg til biologiske foreldre og annen biologisk familie. I noen tilfeller går det smertefritt, har jeg hørt. Det er når biologiske foreldre har akseptert situasjonen og vet at de ikke er istand til å ta seg av barnet sitt. Men jeg har inntrykk av at det er noe som kun skjer i de færreste tilfeller. Det er naturligvis vanskelig for de fleste foreldre å akseptere at barnet deres er tatt fra dem.

Vi opplevde mange vanskelige situasjoner med biologisk familie. De var negativt innstilt til oss fosterforeldre, de la seg oppi alt vi hadde av regler på hjemmebane, de snakket negativt om oss til barnet over telefon og på samvær (vi merket tydelig at barnet var i opposisjon til oss etter samtaler med foreldre/besteforeldre/storesøsken, og det gjorde igjen at barnet ble lei seg og følte at det ikke var lov å trives hos oss). Vi ble støtt og stadig oppringt av biologisk familie som var sinte og opprørte pga en fjær som ble til fem høns. Det var slitsomt og vanskelig for alle parter.

Hvordan opplevde dere PRIDEkurset, var det "nok" til å ruste dere til å bli fosterforeldre? Et kurs kan aldri bli nok, det kan aldri forberede en på det som kommer. Men PRIDE var veldig bra, veldig nyttig og givende.

Vår opplevelse med biologisk familie i kombinasjon med barnets sorg over ikke å få bo hos mamma og pappa gjorde fosterforeldretilværelsen veldig vanskelig. Barnet var en herlig person å bli kjent med, på godt og vondt. Vi ble veldig glad i barnet, men på grunn av alt som lå rundt så ble vi ikke så nært knyttet til hverandre som foreldre og barn.

Vi har bestemt oss for å ikke bli fosterforeldre på denne måten igjen, det var for krevende. Dersom vi noensinne skal ha fosterbarn igjen så skal dette være en baby der biologisk familie ikke er med i bildet, men tanke på adopsjon etter hvert. Men sånne tilfeller er det svært få av, så det er lite sannsynlig at vi blir fosterforeldre igjen.

[Gjest Gjest]

Ingen flere fosterforeldre her?

*nysgjerrig*

[Gjest loren]

Tusen takk for et godt og informativt svar, tidligere fostermor!

Håper flere vil dele erfaringer!

[Gjest fostersøsken]

Setter stor pris på alle tanker, innspill og kommentarer her :-)

Hei

Jeg kan svare fra fostersøskens ståsted. Foreldrene mine har hatt fosterbarn fra jeg var ca 3 år til jeg flyttet ut som 17-åring.

Vi barna hadde ingen medbestemmelsesrett ettersom vi var så små da foreldrene våre begynte å være fosterforeldre.

I familien min har det bodd ti forskjellige ungdommer i kortere og lengre perioder. Den som bodde der lengst var hos oss i sju år. og den som var kortest var bare der i noen måneder.

Fra vårt ståsted (barnas), har det vært en utrolig lærerik prosess. Vi har lært oss å leve sammen med mennesker som har en forskjellig væremåte enn oss. Vi har lært svært mye om å ta hensyn til andre, og selvsagt å få noen flere 'søsken' å krangle med

Noen av de som har bodd hos familien min har vi fortsatt god kontakt med, og feirer jul sammen med oss, og er som en del av familien. Andre har vi ingen kontakt med.

Men dere må huske på en ting, og det er at disse barna har foreldre (som de gjerne har kontakt med), som kommer til å være høyst tilstede i livet til barna. Selv om ting ikke er på stell i familene de kommer fra, ønsker mange å flytte 'hjem' igjen, og tar gjerne foreldre-rollen for sine egne foreldre.

Dersom dere gjør dette for å bli foreldre, er det vel bedre å satse på adopsjon. Dersom dere gjør det for å hjelpe barn som ikke har det så bra hjemme, eller ønske om å bli en mer tolerant person (barn kan være svært forskjellige fra deres egne), så sett igang!

Alle fosterforeldre i Norge gjør en kjempeinnsats. For når barn først blir tatt ut av hjemmene sine i Norge, fungerer familien svært dårlig.

Lykke til!