hvem kan trøste?

[Gjest Knøttet]

jeg er fryktelig redd. For å bli glad i noen. Dette er ikke noe nå-vil-jeg-ha-sympati-for-jeg-har-hatt-det-så-fælt-greie, altså. Ikke i det hele tatt. Jeg har det fint når alt kommer til alt. Kom forøvrig akkurat hjem fra slummen og en voluntørjobb i afrikens land- og jeg har det _definitivt_ bra. Har liksom bare tenkt på verdensproblemer og syntes alt annet var uviktig veldig lenge nå, men skjønner jo etterhvert at så lenge man ikke har det bra selv får man ikke utrettet så mye for andre heller. Man går ihvertfall tom fort, og det gagner jo ingen.

Hadde en veldig god kompis som tok livet sitt samt en alkoholisert voldelig kjæreste (4 år siden nå- sårene er helet, ingen traumer=) Jeg er 21, og har aldri knyttet meg nært til noen etter det. Har et artig og innholdsrikt sosialt liv, for all del- men ingen kjenner meg mer enn det som til enhver tid passer meg. Så jeg er hun spontane og glade som kan komme med råd og klemmer og morsomme kommentarer og drikke gutta under bordet og gjerne tømme whiskyflaska til den siste rolling stones-sangen før jeg tar morrabussen hjem.

Skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne gråte til. Jeg kan ikke å gråte, nemlig. Og jeg føler meg ufattelig ubrukelig fordi jeg aldri kan gi mer oppriktig av hele meg. Men jeg er så redd for menneskene.

Nå har jeg naturlig nok ikke hatt noen kjæreste siden psykopat-alko-helvetet da jeg var 17- blir nok oppfattet litt wannabe-icequeen og uoppnåelig, men det er ikke sånn. Jeg blir smigret hvis noen sier at jeg har et fint vesen eller ber meg ut på et eller annet. Men det å ta det til seg er noe annet. Føler at alle andre får til å leve i denne verden mens jeg bare ikke virker helt.

Det o'store problemet nå er at jeg har røra meg til å bli forelska. Jeg trodde faktisk ikke at jeg hadde den evnen lengre, helt sant. Vi treftes på en bitteliten festival (verdens søteste festival-4-500 deltagere, kun lokale raddisband og veldig koselig=) Uansett. Han er en kamerat av søskenbarnet mitt, så jeg har møtt ham før. Skulle bare gi ham en klem, men så var han så bra å klemme på, også ble vi stående der og klemme en hel konsert. Også sa han "hvis du hadde vært kjæresten min skulle jeg bare klemt deg heletiden" Vi delte telt resten av helga (ikke noe tull, bare strykepåryggen og klemme) ...men som en gigafyllekule en festival tross alt er, så blei det litt rart når vi våkna og var edru, liksom. Vi hadde jo prata nesten hele natta, men om morgenene ble det stille. vanskelig å si noe.

Så traff jeg ham på byen i helga, han og mitt kjære søskenbarn. Etter å ha knust begge i whisky-konsum tusla vi hjem til min ulykkeligeavstandsforelskelse og filosoferte usammenhengende teorier om menneskesinnet og verden og religioner og andre fundamentale evige spørsmål som virker litt lettere å forstå klokka 5 på morgenen. Søskenbarnet mitt dro hjem, og jeg ble igjen. Om morgenen var ingenting rart, heller. Vi prata og lo og jeg slappet nesten av- føltes ikke som jeg spilte så fryktelig mye (tross alt vanskelig med en hårsveis som likner en puddel vaska i høytrykkspyler og kjørt i tørketrommel samt en hjerne som er frivillig lobotomert og prøver å stable hjernecellene opp i gåstolene sine samtidig som den hyler etter vann og søvn i et døgn eller to til) Vaffal. For å gjøre en lang historie kort (haha-kjempejobb hittil) søskenbarnest mitt (det neket) kom med grandiosa og brus og skulle på død og liv spille bilspill. Jeg sa jeg måtte stikke opp til venninna mi og se om hun hadde overlevd gårkveldens utskeielser også stakk jeg. de sa hadet på badet og dett var dett.

Er det best å glemme? Virker det som det bare er sånn fylle-pule-greie? Når han bare sitter der og sier hadet, tenker han at vi sikkert møtes senere eller er han bare ferdig-tack och ajø? Hvor naivt er det på en skala fra en til terningkast seks og opp til ti igjen å tro at han ikke turde? Latterlig. Patetisk. Kan jeg si noe- er det lov? "hei, jeg liker deg-hva sier du til det",liksom? Jeg kan jo ikke dette lengre. Hvordan foregår det? Hvor får man tak i bruksanvisningen på følelser og sånne kompliserte ting? Its a geim åff hesiteit, ju kent hørri låååv, nåååo ju dsjøst hævv tu veit. er det sånn? Vente å se? Jeg hater å være forelska. Er det virkelig noen som har lest helt hit?

[Gjest Brunhilde]

Jeg har lest - men jeg kan ikke trøste Knøttet...

Kan sende deg en klem og si at jeg håper alt ordner seg....

Kan be deg FØLE på forelskelsen og kjenne hvor godt det egentlig er....

Kan ikke gjøre noe annet....

KLEM

[Gjest Poirot]

Er du sikker på at du ikke lider av en liten kulturkollisjonsdepresjon?

Vet om flere som etter studieopphold i fattige land, hvor de har sett mye som får dem til å tenke, har kommet hjem og ligget i sengen i lang tid etterpå. Inntrykk kan være vanskelige å sortere.

Når det gjelder forelskelse skal jeg være så frekk og si at siden du er så ung, så kommer du nok helt sikkert til å forelske deg igjen. Men dety er ingen vits i å forhaste seg. Men en dag må man tillate seg å bli så svak og sårbar at man stoler på en annen. Imidlertid kan det være lurt å ta tiden til hjelp i denne prosessen, ikke bare kaste seg utfor og riskere å lande med et brak.

[Gjest celine]

Har lest alt, ja.. :D

Og joda, det er lov å si til ham at du liker ham. Det verste som kan skje da, er at han har tatt det som en "fylle-pule-greie" og forteller deg dette. Da vet du iallefall hva du har å forholde deg til, og kan komme deg over ham. Uvitenheten er vel noe av det verste...?

Ellers er vel ikke jeg den rette til å gi råd om følelsesmessige ting og saker. (jeg som har et følelsesliv som ligner på World Trade Center- ka'bang!) Men min medfølelse har du iallefall..