Barn med feildiagnose

[Far til 2]

Det har vært en del innlegg som omhandler diagnoser på barn. Og slik jeg forstår det er det lettere å få hjelp om en har en diagnose å vise til.

Som utenforstående uten barn med diagnoser har jeg på bakgrunn av den informasjonen jeg har lest vært positiv til å få en diagnose pga hjelpeapparatet, men etter å ha lest innlegget om "mange foreldre tør ikke protestere mot barnediagnoser" ser jeg at jeg kansje har vært mer positiv til dette enn jeg egentlig burde.

Kansje vi som foreldre oftere bør gå litt i oss selv. Kansje vi bør se om det er vi som foreldre er skyld i barnas "uventede" reaksjoner. Og hvis det er tilfelle bør vi sansynligvis velge å endre vår egen reaksjonog håndtering av div problemstillinger.

Hvordan ser dere andre på dette ? Bør vi voksne gå mer i oss selv før vi får en diagnose på barnet som faktisk kan være feil ? Og bør fagfolkene oftere se hva som ligger bak barnas reaksjon (som f.eks. en voksenkonflikt før/etter samlivsbrudd, etc) ?

[Gjest Gjest]

jeg er meget skeptisk til å diagnostisere barn i hytt og gevær, selv om det i mange tilfeller er en lettelse både for barnet og dets familie og få et navn på problemet.

Så det er litt vanskelig, dette her. På den ene siden får et barn med en diagnose mye mer hjelp og oppfølging, og det kan bli behandlet som et barn med et problem, istedenfor som et problem i seg selv...

Likevel, å medisinere barn for f.eks adhd er det mange som er skeptiske til, blant annet fordi vi vet lite om langtidsvirkningene. På mange barn har det likevel en positiv effekt på konsentrasjon og læring.

Det er jo et tankekors at for 20 år siden hadde "alle" tourettes, nå er den diagnosen nær sagt borrte og "alle" har adhd.....Det virker som vi ser etter det som er "in" i tiden...

[Gjest Gjest]

Og bør fagfolkene oftere se hva som ligger bak barnas reaksjon (som f.eks. en voksenkonflikt før/etter samlivsbrudd, etc) ?

Som mor til skilsmissebarn opplever jeg som regel det motsatte.

Jeg har ofte tenkt at skulle ett av mine barn få for eksempel blindtarmbetennelse, har det dårligere sjanse for å få riktig behandling enn andre barn. For legene bare avviser magesmerter med at det er "psykisk, på grunn av skilsmissen".

Uansett hva slags fysiske symptomer man kommer med (ok, jeg har ikke prøvd brukne ben), så lanseres skilsmissen som årsak.

[Gjest Vettel]

Jeg er enig i at når man vurderer barn, så må man se familien i helhet. Altså relasjonsmåten mellom barn-voksen, voksen-voksen, barn-barn.

Men, noen ganger så ER det en diagnose der. Da skal man ikke bortforklare "alt" med diagnosen, unnskylde barnet sin oppførsel på grunn av diagnose.

Diagnose er en forklaring (medvirkende forklaring, ofte er relasjon mellom barn og voksne og andre barn også blitt dårlig underveis) men aldri en UNNSKYLDNING.

Barn (dette tilfellet) skal alltid stå til ansvar for sine handlinger, men diagnosen kan hjelpe til hvordan reaksjoner man skal gi, hvordan strukturere hverdagen, hvordan gripe ann problemene.

Leste også den artikkelen Fartil2 linket til, det som slo meg også var at det kun var foreldrene som uttalte seg, ikke behandlene personell. (eventuelt tidligere behandlere) Så vi har kun foreldrenes "beste mening" som bakgrunn.

Jeg har vært i kontakt med ulike instanser som skal hjelpe barn og familie, både privat og gjennom jobb. Jeg synes at de er meget forsiktige med å diagnosere, sette stempel, etc. Jeg tror faktisk at de fleste tilfellene jeg har vært bort i så har de vært alt for forsiktige!!

(bortforklarer med kulturforskjeller, skilsmisse, dårlig språk, alder, for rask modning, for sakte modning, etc)

Hvorfor diagnoser går i "mote-bølger" aner jeg ikke, det får en profesjonell person uttale seg om. Men har noen teorier:

- man blir obs på at diagnosen finnes

- mindre tabu så familier/personer søker tidligere hjelp, eventuelt søker hjelp i det hele tatt..

- profesjonell personell blir mer profesjonelle, skylder ikke på andre ting. (stygge gardiner, skitten, rødt hår, etc)

Men alltid skal familien sees i en helhet! Man bør se på skolemiljø, alle områder som barnet vandres i! For uansett om det er en underliggende diagnose, så påvirkes miljøet rundt.

[Gjest Gjest]

Det er så mye fordommer og feil informasjon der ute at jeg blir helt matt.

Det finnes virkelig bokstavdiagnoser, hvor hardt en er rammet er forskjellig. Likheten med disse er at man ikke blir forstått. Det er mye fordommer og krangling også i fagmiljøer, tiltak som ikke er godt nok utarbeidet og manglende forståelse hos pedagoger ( lite undervisning om spesielle behov på førkolelærerutdanningen)

Barn blir ofte omtalt som "umulige" "rampete" og blir behandlet deretter,mange av dem får konstant kjeft og neative sanksjoner på en oppførsel-DE IKKE ALLTID KAN VELGE SELV.

Mange av dem lærer på en annen måte, de har SANSEFOSTYRRELSER, eller problemer med å forstå lekeregler, ta beskjeder og vente på tur. Noen skubber andre barn for å ta vekk indre stress- og vi voksne som står rund kan fordømme dette barnet og familien ned.

Konsekvensene kan bli fatale.

Når du ALDRI blir forstått og hele tiden utsatt for kritikk som barn er det helt naturlig at man utvikler adferdsroblemer, psykiske lidelser som depresjoner og angst er ofteflgesvenner- og det er forståelig.

Det er mange flotte, ressurssterke foreldre som VIRKELIG SER barnet og gjør alt for å hjelpe det, men som også møter motgang i hjelpeapperatet.

For å hjelpe barna så må vi ha en felles forståelse over hva bokstavdiagnoser er, jeg kan nevne:

ADHD

Tourettes

Asberger

Ulike former for Autisme/ også Spekter lidelser som asberger

Så hvordan kan vi hjelpe uten å knuse hele familer om at de har umulige barn og ikke kan sette grenser, vel, listen er lang, her er noen:

- Tiltak inne tildlig, i barnehagen må det inn spes ped- tilrettelegging av strukturerte dager, små grupper, skjerming fra stress, fokus på trening av sosiale ferdigheter

- kognitiv adferdsterapi

- støttesamtaler til foreldre, også økonomisk bistand

- sosiale historier

og ikke minst: Nok fysisk aktivitet og fokus på mestring og belønning.

[Gjest Gjest]

Jeg har erfart og sett nok til å vite at det ikke alltid er foreldrenes feil, feilbehandling også på skoler og barnehager kan skape utagerende adferd, det er ikke alle skoler som vil ha dem inne heller- noen blir faktisk utstøtt- som barn.

[Gjest Gjest]

Det har vært en del innlegg som omhandler diagnoser på barn. Og slik jeg forstår det er det lettere å få hjelp om en har en diagnose å vise til.

Som utenforstående uten barn med diagnoser har jeg på bakgrunn av den informasjonen jeg har lest vært positiv til å få en diagnose pga hjelpeapparatet, men etter å ha lest innlegget om "mange foreldre tør ikke protestere mot barnediagnoser" ser jeg at jeg kansje har vært mer positiv til dette enn jeg egentlig burde.

Kansje vi som foreldre oftere bør gå litt i oss selv. Kansje vi bør se om det er vi som foreldre er skyld i barnas "uventede" reaksjoner. Og hvis det er tilfelle bør vi sansynligvis velge å endre vår egen reaksjonog håndtering av div problemstillinger.

Hvordan ser dere andre på dette ? Bør vi voksne gå mer i oss selv før vi får en diagnose på barnet som faktisk kan være feil ? Og bør fagfolkene oftere se hva som ligger bak barnas reaksjon (som f.eks. en voksenkonflikt før/etter samlivsbrudd, etc) ?

Du har virkelig ikke nok kompetanse på å uttale deg om dette, er du klar over at manglende hjelp og urolige barn fører nettopp til skilsmisse? Det er mange foreldre og barn så blir så fordømt og misforstått at de mister alt håp- heldigvis er det blitt mer forståelse for hva bokstavdiagnoser er- men vi har mye igjen.

Det er ikke slik at "alle har adhd " - det er en myte, de utreder barn for alle slags mulige bokstavdiagnoser.

[Far til 2]

Du har virkelig ikke nok kompetanse på å uttale deg om dette, er du klar over at manglende hjelp og urolige barn fører nettopp til skilsmisse? Det er mange foreldre og barn så blir så fordømt og misforstått at de mister alt håp- heldigvis er det blitt mer forståelse for hva bokstavdiagnoser er- men vi har mye igjen.

Det er ikke slik at "alle har adhd " - det er en myte, de utreder barn for alle slags mulige bokstavdiagnoser.

Så du mener at jeg ikke skal ha noen mening fordi du mener jeg ikke har nok kompetanse ???

I så tilfelle tror jeg du har litt? for høye tanker om din egen kompetanse.

Men nå har jeg heller ikke skrevet innlegget for å diskutere min eller din kompetanse.

Jeg mener denne psykologen og sosionomen har en annen vinkling på problemene enn hva som har vært akseptert som "riktig" de siste årene. Det er også slik at slike bokstavdiagnoser kan gjøres feil og at det i en del tilfeller kan gjøre vondt værre. Kansje bør det kansje vurderes andre løsninger i en del tilfeller.

Nå er det ikke slik at alle diagnoser gjøres feil. Forhåpentligvis er de fleste riktig, men dette endrer ikke det faktum at det fortsatt er feil som en bør gjøre noe for å unngå i tiden fremover.

Å la være å sette fokus på noe fordi en motdebatant mener jeg ikke har nok/riktig kompetanse blir det samme som å forsøke å tilintetgjøre kritiske holdninger til et etablert system. Vi har sett nok av eksempler her i Norge hvor almenheten burde ropt mye høyere og på et tidligere tidpunkt.

[Gjest Gjest]

Så du mener at jeg ikke skal ha noen mening fordi du mener jeg ikke har nok kompetanse ???

I så tilfelle tror jeg du har litt? for høye tanker om din egen kompetanse.

Men nå har jeg heller ikke skrevet innlegget for å diskutere min eller din kompetanse.

Jeg mener denne psykologen og sosionomen har en annen vinkling på problemene enn hva som har vært akseptert som "riktig" de siste årene. Det er også slik at slike bokstavdiagnoser kan gjøres feil og at det i en del tilfeller kan gjøre vondt værre. Kansje bør det kansje vurderes andre løsninger i en del tilfeller.

Nå er det ikke slik at alle diagnoser gjøres feil. Forhåpentligvis er de fleste riktig, men dette endrer ikke det faktum at det fortsatt er feil som en bør gjøre noe for å unngå i tiden fremover.

Å la være å sette fokus på noe fordi en motdebatant mener jeg ikke har nok/riktig kompetanse blir det samme som å forsøke å tilintetgjøre kritiske holdninger til et etablert system. Vi har sett nok av eksempler her i Norge hvor almenheten burde ropt mye høyere og på et tidligere tidpunkt.

Vel, det er ikke alltid nok å gå i seg selv, tro meg det finnes tusenvis av foreldre som har blitt alvorlig deprimere fordi de innbiller seg at barnets bokstavdiagnose er deres feil. Det er nevrologisk betinget.

Er for øvrig videreutdannet sosionom selv, og har en med spesielle behov- feilinformasjon og fordommer basert på at mennesker ikke har nok kunnskap vil jeg ha vekk.

[Gjest Caylee]

Jeg håper jeg får diagnosen ADD for jeg har mistanke om at jeg har det. Beskrivelsen passer, jeg har også tatt test på sånn side som sier at jeg har det. Hvis jeg får diagnose av det eller noe annet kan det hende jeg jeg ENDERLIG får hjelp på skolen. Jeg er en av de dummeste i klassen, jeg jobber så godt jeg kan med åpnår bare dårlige resulteter

En lærer trodde tilogmed jeg ikke jobba med faget fordi jeg fikk 2 på korten

jeg løp ned på do og begynte å gråte!

Her i norge får man ikke hjelp hvis man ikke har en "diagnose". Jeg har spurt flere ganher o ekstrahjelp men de sier bare man må ha en grunn til det.

Heldige dere med diagnose

[Gjest Vettel]

Caylee: Vet ikke hvor gammel du er, men du kan snakke med fastlegen din og få henvisning til BUP (Barne og Ungdoms Psykologisk tjeneste) der du bor. Eventuelt kan du ringe de eller PPT (Pedagogisk Psykologisk Tjeneste) selv og få råd derfra. Understrek at du har problemer på skolen.

[Gjest Gjest]

Nå har det seg slik at du kan ikke bare gå til legen å si at mitt barn har en diagnose og vips 5 minutter etterpå så sitter du der med diagnose og medisiner.

Under utredning er det ikke bare foreldre som svarer på diverse ting, men også barnehage/skole.

I de fleste WISC og WPPSI testene får ikke en gang foreldrene lov til å følge med barna for å minske påvirkningen.

Min eldste sønn har så tydelig ad/hd at han fikk diagnosen allerede som 4-åring. Normalt sett vil de helst ikke sette diagnose før skolealder.

Men før diagnosen ble satt har livet til både min mann og jeg blitt vridd og vrengt på alle kanter for å finne psykologiske forklaringer. Det har blitt tatt blodprøver og andre fysiske tester for å utelukke andre sykdommer bla epilepsi og ett hav andre ting jeg ikke husker.

De siste 5 årene har vi vært på kontroll hver 3-4 mnd for å sjekke for bivirkninger, blodtrykk og vekst.

I barnehagen ble det satt inn 12 timer i uka med ekstra ressurser på ham. Da gutten begynte på skolen fikk vi en rektor som mente at ad/hd diagnose ikke fantes, og at vi ikke oppdro gutten i det hele tatt. Siden rektor er den man søker til fikk vi avslag på ekstra timer. Jammen er det ikke rektor som skal behandleklagen også, så ingen overraskelse at vi fikk avslag igjen.

Vi søkte om 20 timer pr uke, anket til fylkesmann og fikk 5 timer i uka.Vi var så heldig å få en spes ped som var såpass dyktig at da han ble evaluert etter 1 klasse mente PPT at han ikke lenger trengte en IOP. Gjennom 2 år nå har vi sloss for å få den tilbake, siden ting ikke fungerer så bra lenger.

Etter 3 år med videre testing har vi også fått diagnosen asperger syndrom i lettere grad. Jippi tenkte vi endelig skal vi få hjelpa hans tilbake og skolehverdagen bli bra igjen.

FEIL!

Vår saksbehandler hos bup har nå trenert saken vår i nesten 1 år. Vi har fortsatt ikke fått ett eneste papir i fra BUP som vi trenger for å utløse noe som heter hjelp.

Fordi vi mangler papirer får han ikke ekstra oppfølging på skolen, ikke støttekontakt til fritidsaktivitet, ikke hjelp eller grunnstønad og aller minst får vi den avlastningen vi så sårt har trengt i mange år.

Så jeg bare spør jeg: Hvilket hjelpeapparat snakker dere om?

Det eneste jeg ser er at dette river familien min fra hverandre. Vi har ett barn som krever mer enn vi kan gi ham alene, vi har enda ett barn som skriker om oppmerksomhet og stort sett får smuler og forholdet mellom oss voksne det er nærmest ikke-eksisterende fordi vi er utslitt.

Vi ser snart ingen annen mulighet enn å gå fra hverandre og dele barna slik at vi har ett barn hver annenhver uke. Det er vår eneste mulighet for å gi begge barna en god oppvekst, hvis ikke vi snart får hjelp.

Så for meg er det ikke skilsmisse som skaper diagnosen, men diagnosen som skaper skilsmissen. Nettopp fordi hjelpeapparatet ikke fungerer som det skal.

Vi har til og med papirer fra familievernkontoret som anbefaler avlastning for at familien skal kunne holde sammen, men allikevel får vi avslag.

Dette i seg selv er nok til å tvinge en i kne, men andres fordommer på grunn av uvitenhet og blind tro på media er rett og slett å bli sparket mens man ligger nede.

Men jeg er allikevel ikke uenig i at det finnes en del som er feildiagnostisert, bare så forbasket synd at disse er de som skal ødelegger for de med den reelle diagnosen.

[Gjest Gjest]

Nå har det seg slik at du kan ikke bare gå til legen å si at mitt barn har en diagnose og vips 5 minutter etterpå så sitter du der med diagnose og medisiner.

Under utredning er det ikke bare foreldre som svarer på diverse ting, men også barnehage/skole.

I de fleste WISC og WPPSI testene får ikke en gang foreldrene lov til å følge med barna for å minske påvirkningen.

Min eldste sønn har så tydelig ad/hd at han fikk diagnosen allerede som 4-åring. Normalt sett vil de helst ikke sette diagnose før skolealder.

Men før diagnosen ble satt har livet til både min mann og jeg blitt vridd og vrengt på alle kanter for å finne psykologiske forklaringer. Det har blitt tatt blodprøver og andre fysiske tester for å utelukke andre sykdommer bla epilepsi og ett hav andre ting jeg ikke husker.

De siste 5 årene har vi vært på kontroll hver 3-4 mnd for å sjekke for bivirkninger, blodtrykk og vekst.

I barnehagen ble det satt inn 12 timer i uka med ekstra ressurser på ham. Da gutten begynte på skolen fikk vi en rektor som mente at ad/hd diagnose ikke fantes, og at vi ikke oppdro gutten i det hele tatt. Siden rektor er den man søker til fikk vi avslag på ekstra timer. Jammen er det ikke rektor som skal behandleklagen også, så ingen overraskelse at vi fikk avslag igjen.

Vi søkte om 20 timer pr uke, anket til fylkesmann og fikk 5 timer i uka.Vi var så heldig å få en spes ped som var såpass dyktig at da han ble evaluert etter 1 klasse mente PPT at han ikke lenger trengte en IOP. Gjennom 2 år nå har vi sloss for å få den tilbake, siden ting ikke fungerer så bra lenger.

Etter 3 år med videre testing har vi også fått diagnosen asperger syndrom i lettere grad. Jippi tenkte vi endelig skal vi få hjelpa hans tilbake og skolehverdagen bli bra igjen.

FEIL!

Vår saksbehandler hos bup har nå trenert saken vår i nesten 1 år. Vi har fortsatt ikke fått ett eneste papir i fra BUP som vi trenger for å utløse noe som heter hjelp.

Fordi vi mangler papirer får han ikke ekstra oppfølging på skolen, ikke støttekontakt til fritidsaktivitet, ikke hjelp eller grunnstønad og aller minst får vi den avlastningen vi så sårt har trengt i mange år.

Så jeg bare spør jeg: Hvilket hjelpeapparat snakker dere om?

Det eneste jeg ser er at dette river familien min fra hverandre. Vi har ett barn som krever mer enn vi kan gi ham alene, vi har enda ett barn som skriker om oppmerksomhet og stort sett får smuler og forholdet mellom oss voksne det er nærmest ikke-eksisterende fordi vi er utslitt.

Vi ser snart ingen annen mulighet enn å gå fra hverandre og dele barna slik at vi har ett barn hver annenhver uke. Det er vår eneste mulighet for å gi begge barna en god oppvekst, hvis ikke vi snart får hjelp.

Så for meg er det ikke skilsmisse som skaper diagnosen, men diagnosen som skaper skilsmissen. Nettopp fordi hjelpeapparatet ikke fungerer som det skal.

Vi har til og med papirer fra familievernkontoret som anbefaler avlastning for at familien skal kunne holde sammen, men allikevel får vi avslag.

Dette i seg selv er nok til å tvinge en i kne, men andres fordommer på grunn av uvitenhet og blind tro på media er rett og slett å bli sparket mens man ligger nede.

Men jeg er allikevel ikke uenig i at det finnes en del som er feildiagnostisert, bare så forbasket synd at disse er de som skal ødelegger for de med den reelle diagnosen.

Hei h.i

Nettopp dette jeg mener, mennesker har så mye fordommer at familier blir ødelagt uten å få hjelp i det hele tatt.

Du må kjempe videre, banke i bordet og få innvilget grunn/hjelpe støndad og støtte kontakt hvis dere trenger det.

Bytte av skole ( privat ) kan hjelpe.

Kan komme med en del tips hvis du er interessert, også i forhold til hvordan en skal takle adferd.