Er det så forferdelig å være enebarn da ?

[Gjest Gjest_Mona_*]

Vi har ei nydelig datter på 3 år og føler at vi har det ganske så bra som vi har det i dag, men spørsmålene kommer jo stadig om det ikke snart er på tide å få en til, for vi kan jo ikke la den stakkars jenta bli enebarn....er det så forferdelig det da? da har vi jo masse tid til å følge henne opp på best mulig måte, mulig hun kanskje blir litt borskjemt, men vi skal da sannelig lære henne at hun må jobbe for ting..

[Lilith]

Det er mange tråder om enebarn her hvis du gjør et søk

Jeg vokste opp som enebarn, og nei - det var slett ikke forferdelig. MEN jeg er veldig glad for at jeg i voksen alder har fått kontakt med halvsøskenene mine. Jeg synes det hadde vært utrolig tungt å være alene om det når mamma og pappa begynner å bli gamle og skrøpelige.

[Gjest Gjest]

Jeg kunne ikke tenke meg å være enebarn. Kjedelige familiebesøker og familieferier, hvor man er det eneste barnet. For ikke å snakke om når man blir eldre, og er den eneste som kan hjelpe eldre foreldre... Jeg er sjeleglad jeg har en søster å "dele byrden" med (hvor fælt det nå hørtes ut). Enebarn får jo heller ikke nieser og nevøer, og om de forblir enslige så kan det bli stusselige høytider om foreldrene går bort.

[Gjest Gjest]

Jeg er enebarn og har aldri i løpet av oppveksten savnet søsken. Hverken familiebesøk eller ferier husker jeg som annet enn positivt. Jeg hadde jo kusiner og slikt i familiesammenheng, og på ferie så møtte jeg stort sett andre barn. Utover det var mine foreldre flinke til å finne på ting med meg. Søsken med x-antalls årsforskjell tror jeg ikke er noen garanti for at besøk og ferier blir noe særlig mer festlig.

I voksen alder så vil jeg nok si at jeg savner søsken. En ting er det å ha noen å "dele byrden" med når mine foreldre blir gamle og trenger hjelp, og kanskje også litt sysselsetting.

Ellers får jeg jo heller ikke nieser, nevøer, svogere osv. Jeg ser hvor mye gleder mine foreldre har av sine søsken i voksen alder, og skjønner at jeg ikke vil ha noe særlig egen familie når mine foreldre faller fra. Jeg har jo masse kusiner og slikt, men i voksen alder har jeg ingen kontakt med dem. Ser ikke for meg at det kommer til å endre seg noe særlig heller.

Men, selv er jeg heldig da min mann har både en søster og en bror, og de igjen har hver sin kjempeflotte partner. Så jeg tror nok av vi vil få mye glede av dem, og forhåpentligvis deres fremtidige barn, i fremtiden.

Hadde jeg vært både enebarn og enslig tror jeg nok det kunne blitt ekstra stusselig når mine foreldre faller fra.

[Gjest Gjest]

Jeg er glad min venninne, som vokste opp som enebarn, hadde møtt kjæresten sin før hun mistet mor før 20 års alder, og far før 25 år.

[Gjest Gjest]

Problemet er ikke hovedsaklig når man er barn. Så lenge foreldrene er flinke til å la barnet invitere med seg venner på ferier, og barnet har kusiner og fetre å være med i familiebesøker, så går det jo greit.

Det er verre når man blir voksen. Alene om å ta seg av eldre foreldre. Når foreldrene går bort, har man ikke egen familie lenger (jeg kjenner ihvertfall ingen som har noe særlig kontakt med onkler/tanter og fetre/kusiner i voksen alder).

[Gjest Gjest]

Jeg er enebarn men har mange søskenbarn/tanter/onkler som jeg alltid har hatt god kontakt med. Derfor vet jeg at jeg ikke kommer til å være alene med byrden når mine foreldre blir gamle.

Familien min består heldigvis av flere enn foreldre og søsken...

[Sheenaca]

Nei, jeg er enebarn, og synes det er helt fantastisk. Jeg har fått masse oppmerksomhet fra to supre foreldre, uten at jeg har blitt det minste bortskjemt av den grunn, jeg har fått være med på alt - utrolig mye spennende som gjentatte turer til Karibien og USA, se mamma avle opp noen nydelige kull med hunder, og mye annet gøy fordi det er billigere og mindre krevende å ha bare ett barn, så foreldrene mine hadde mye overskudd til meg og sine andre interesser.

Mulig det å være enebarn har gjort at jeg trives veldig godt i eget selskap, men jeg ser ikke på det som noe negativt. Jeg fikk ta med venninner på Sydenferie flere ganger, og hadde en bestevenninne i samme gate som overnattet hos meg, eller jeg hos henne, flere ganger i uken. Jeg var aldri ensom, men trivdes utrolig godt som enebarn.

...og trives enda!

Nå er mine foreldre ennå så unge at de er i full jobb og klarer seg helt supert selv, men jeg tror ikke nødvendigvis det ville blitt enklere å hanskes med at de ble gamle selv om jeg hadde hatt søsken. Jeg ser så mange gamle foreldre med flere unger, der de fleste søsknene har flyttet langt unna og ikke bidrar til å ta seg av foreldrene sine i det hele tatt, slik at hele byrden uansett faller på den ene personen som bor nærmest.

Jeg synes ikke man skal velge å få flere barn kun av denne ene grunnen - at det kanskje blir lettere for barnet når dere som foreldre blir gamle.

[Gjest Gjest]

Jeg er enebarn men har mange søskenbarn/tanter/onkler som jeg alltid har hatt god kontakt med. Derfor vet jeg at jeg ikke kommer til å være alene med byrden når mine foreldre blir gamle.

Familien min består heldigvis av flere enn foreldre og søsken...

Dine tanter og onkler vil gjerne være hjelpetrengende i sammenfallende tid som dine egne foreldre.

Mor har slitt med sine foreldres demens, med deres økende hjelpebehov, og synkende vilje til å ta imot hjelp etterhvert som de mister gangsynet og glemmer hva som skjedde for 5 minutter siden og hvor lite de egentlig greier.

Selv med flere søsken, hvor to bor i halvtimes avstand, har det vært svært tøffe tak og hyppig behov for å dra dit, mye psykisk belastning og mye tid, energi og sorg som går med til det.

Skal love at det ikke er en kusine eller fetter som stiller opp, og det er helt naturlig. Foreldrene har blitt gamle, så neste generasjon er mellom 50 og 62 år, de har full jobb, flere av dem har barnebarn, et av søskenbarna har uhelbredelig kreft selv, et annet av søskenbarna har mistet sitt voksne barn pga overdose og må ta vare på seg selv, sine egne barn, og ikke minst sine aldrende, hjelpetrengende, delvis demente, egne foreldre.

Hvis dine søskenbarn har overskuddsressurser, er du heldig.

[Gjest Gjest]

Vi har ei nydelig datter på 3 år

Så heldige dere er Vil dere ikke ha en større familie, så er det opp til dere. Men jeg tror ikke at dere ville føle dere mindre heldige med ett til nydelig barn, og datteren deres er ikke mindre heldig om hun får et søsken.

[Daria]

Min venninne som er enebarn med lite annen familie, foreldre som ble tidlig skrøpelige og er bosatt flere timer unna, er veldig bestemt på at skal hun ha barn, så skal hun ha flere enn ett -hun har konstant dårlig samvittighet ovenfor foreldrene sine.

Men som i de fleste andre ting i livet -det finnes ingen fasitsvar og ingen som vet hvordan ting vil bli hverken med ett, to eller mange barn.

[Gjest Cipheria]

Det er jo ikkje garantert at barn nummer to er friskt, eller at søskena kjem overeins med kvarandre.

[Pupsilure]

Jeg syntes det har vært helt greit å vokse opp som enebarn, men nå som jeg er voksen savner jeg søsken. Min mann er dessverre også enebarn, og sammen har vi tenkt til å få mange barn (hvis vi får det til da)

Det er fordeler og ulemper med alt. Å være enebarn har lært meg å være selvstendig, finne på ting alene, og gitt meg masse alenetid med foreldrene mine. Jeg setter pris på alt det.

Men samtidig skulle jeg så inderlig ønske jeg hadde søsken, om de så var mye eldre eller yngre, eller bare stesøsken

[Tanna]

Dette har jeg tenkt på og har funnet ut at jeg ikke syns det er greit med enebarn, men selvfølgelig - ønsker man virkelig ikke dette 2. eller 3. barnet så skal man ikke få det. Et barn som ikke er ønsket er verre enn et barn som ikke er født. I min situasjon mener jeg faktisk det er for lite med 2 barn også.

Mine tanker rundt dette er at både samboeren min og jeg kun har ett søsken hver. Hans søster er ferdig med å få barn (yngste er 2) og min bror og konen er i ferd med å få 3 nå og kan da regnes som ferdige de også. Jeg kommer ikke til å få barn på 4 år og dermed syns jeg at de andre barna i vår familie kommer til å være så store og dermed blir mine barn så alene om de ikke er flere.

Dessuten tenker jeg på at mine barn ikke skal trenge ha det slik som jeg - derfor har jeg gått vekk fra min bastante mening om at 2 barn er max pga jobb og karriere og tid til barna. Noe skal vike og det blir ikke barna, for å si det sånn. 3 barn i vår familie gir hvert enkelt barn størst mulig familie i oppveksten og som voksne når vi foreldre en gang kan bli en byrde.

Jeg hadde aldri en søster men en mye eldre bror. Heldigvis har jeg en jevngammel kusine som jeg står veldig nærmt til. Dette kompenserer endel for min følelse av å være et enebarn.

Jeg har alltid hatt masse venner, men det kan aldri erstatte blodsbånd.

[Gjest Gjest]

Dine tanter og onkler vil gjerne være hjelpetrengende i sammenfallende tid som dine egne foreldre.

Mor har slitt med sine foreldres demens, med deres økende hjelpebehov, og synkende vilje til å ta imot hjelp etterhvert som de mister gangsynet og glemmer hva som skjedde for 5 minutter siden og hvor lite de egentlig greier.

Selv med flere søsken, hvor to bor i halvtimes avstand, har det vært svært tøffe tak og hyppig behov for å dra dit, mye psykisk belastning og mye tid, energi og sorg som går med til det.

Skal love at det ikke er en kusine eller fetter som stiller opp, og det er helt naturlig. Foreldrene har blitt gamle, så neste generasjon er mellom 50 og 62 år, de har full jobb, flere av dem har barnebarn, et av søskenbarna har uhelbredelig kreft selv, et annet av søskenbarna har mistet sitt voksne barn pga overdose og må ta vare på seg selv, sine egne barn, og ikke minst sine aldrende, hjelpetrengende, delvis demente, egne foreldre.

Hvis dine søskenbarn har overskuddsressurser, er du heldig.

Åi så koselige vi var i dag da

Heldigvis kjenner jeg min familie bedre enn det du gjør.

[Gjest Gjest]

Åi så koselige vi var i dag da

Heldigvis kjenner jeg min familie bedre enn det du gjør.

Det var ikke meningen å være ukoselig, men det er faktisk tøft å se hvor tungt (tidsmessig og psykisk) dette er for mor og hennes søsken, enda de er flere som deler på jobben.

På farssiden var det ingen slike problemer, hans foreldre ble dessverre ikke gamle, så det var tøft på en annen måte.

Jeg mener ikke at din familie er kjip, men at ingen har oversikt over hva slags helse, omsorgsoppgaver og egne problemer de har så langt fram i tid, og hvor mye overskudd de vil ha til å hjelpe dine.

[Gjest Gjest]

Jeg må innrømme at jeg syns litt synd på de som er enebarn (ikke at de ikke har det godt osv.) men å ikke få oppleve det å ha søsken og hvor mye det har å si o oppveksten. Har selv 2 søsken og er kjempeglad for det. Tror jeg hadde følt meg litt ensom uten. Det er MIN mening.

[Gjest Spinell]

De aller fleste enebarn vet ikke hvordan det er å ha søsken, og de aller fleste som har søsken vet ikke hvordan det er å være enebarn. Derfor kan en ikke uten videre sette seg inn i den motsatte situasjonen.

(Jeg sier med vilje "aller fleste" fordi noen får søsken "sent", eller har halvsøsken som er mye eldre/yngre. Andre igjen blir i praksis enebarn i voksen alder pga dødsfall.

Disse har et annet sammenlikningsgrunnlag enn gjennomsnittsenebarnet/-søskenet.)

Det er helt sikkert både fordeler og ulemper ved begge alternativer, men som enebarn selv kan jeg i alle fall trygt si at jeg ikke har savnet søsken. Det er ikke synd på meg fordi jeg er enebarn, og det har det aldri vært. Å ha søsken garanterer heller ikke at en er flere til å ta seg av aldrende foreldre. Det har jeg mange eksempler på. En er heller ikke garantert å være venner med søsknene sine, verken som barn eller i voksen alder.

Her fikk du i alle fall noen argumenter fra et enebarns side.

Mange med søsken vil kunne gi deg gode argumenter for å få flere barn.

Antall barn er et personlig valg, og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor venner, familie eller bekjente skal være berettiget til å ha noen mening om dette.

(Som frivillig barnløs kan jeg trygt si at antall barn, når antallet er null, også er et tema som engasjerer, og som enkelte synes de har noe med.)

[Vera Vinge]

Hvor mange barn man skal få, er et personlig valg, og jeg syns ikke andre skal legge seg opp i det. Det kan være mange grunner til at det blir med det ene, og det ville være helt utenkelig for meg å skulle fortelle noen at de er egoistiske som kun vil ha ett barn.

Selv vil jeg absolutt ha flere barn (to eller tre) om jeg kan, og jeg ser mange argumenter som taler for det. Jeg ser noen argumenter som taler for kun ett, men de veier mindre tungt for meg. Det betyr likevel ikke at jeg tror enebarn nødvendigvis må ha en vanskeligere eller mer ensom oppvekst. Mange kan også ha tett kontakt med storfamilien i voksen alder. Og man kan ha flere søsken, uten at man har særlig kontakt med hverandre, eller at de andre stiller opp for felles foreldre. Man har ingen garantier for noe, uansett hva man velger, men jeg har for min egen konkludert med at jeg syns det er større sannsynlighet for at det er mest positivt for meg og et framtidig første barn at det blir søsken.

[Gjest Gjest_Mona_*]

De aller fleste enebarn vet ikke hvordan det er å ha søsken, og de aller fleste som har søsken vet ikke hvordan det er å være enebarn. Derfor kan en ikke uten videre sette seg inn i den motsatte situasjonen.

(Jeg sier med vilje "aller fleste" fordi noen får søsken "sent", eller har halvsøsken som er mye eldre/yngre. Andre igjen blir i praksis enebarn i voksen alder pga dødsfall.

Disse har et annet sammenlikningsgrunnlag enn gjennomsnittsenebarnet/-søskenet.)

Det er helt sikkert både fordeler og ulemper ved begge alternativer, men som enebarn selv kan jeg i alle fall trygt si at jeg ikke har savnet søsken. Det er ikke synd på meg fordi jeg er enebarn, og det har det aldri vært. Å ha søsken garanterer heller ikke at en er flere til å ta seg av aldrende foreldre. Det har jeg mange eksempler på. En er heller ikke garantert å være venner med søsknene sine, verken som barn eller i voksen alder.

Her fikk du i alle fall noen argumenter fra et enebarns side.

Mange med søsken vil kunne gi deg gode argumenter for å få flere barn.

Antall barn er et personlig valg, og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor venner, familie eller bekjente skal være berettiget til å ha noen mening om dette.

(Som frivillig barnløs kan jeg trygt si at antall barn, når antallet er null, også er et tema som engasjerer, og som enkelte synes de har noe med.)

Tusen takk til deg, er så forferdelig lei av at alle maser på at nå må vi få en til, det er nesten så vi føler oss presset til det. Vi syntes vi har det veldig bra i dag og er en lykkelig liten familie...